Forsker på norsk-somalieres frykt for barnevernet: – De overkompenserer for å være gode foreldre

TEKST OG FOTO: HANNA SKOTHEIM

hanna@lomedia.no

For å forstå frykten norsk-somaliske foreldre har for det norske barnevernet og hvordan det påvirker deres liv, ville Ayan Abdi Mohamoud Handulle være til stede i hverdagen deres og bli kjent med dem. Derfor flyttet hun tilbake til Oslo fra Stavanger, tok T-banen ned til Grønland, der det bor mange med innvandrerbakgrunn, og oppsøkte kafeer, restauranter, moskeer og ulike møter. I sju måneder observerte hun og intervjuet norsk-somaliske foreldre. Hun dro også til Somalia i to måneder og snakket med de som hadde dratt tilbake fra Norge.

I starten var planen å se på hvorfor migranter generelt frykter barnevernet og hva frykten handler om. Men siden Handulle opprinnelig er fra Somalia og kan språket, hadde hun allerede en unik tilgang på akkurat det somaliske miljøet. Forskningen hun gjorde på somaliske foreldre ble til doktoravhandlingen «Beyond fear og child welfare services: An ethnographic study among Norwegian-Somali parents».

– De snakket ikke så mye om møtet med barnevernet. Derfor har jeg kalt avhandlingen «beyond fear». Frykten for barnevernet kommer nemlig også fra erfaringene norsk-somaliske foreldre har for norske velferdsinstitusjoner som skole og barnehage i tillegg til barnevernet, sier Handulle som er utdannet velferdsviter og jobber som førsteamanuensis ved institutt for sosialfag på Universitetet i Stavanger (UiS).

Frykter mer enn barnevernet

Handulle sikter til erfaringer som sosioøkonomisk marginalisering, stigmatisering, rasisme, manglende mestring og nettverk.

– De somaliske foreldrene jeg snakket med, opplever at de blir sett på som mindre gode foreldre enn etnisk norske. Den følelsen overføres så til møtene på skolen og i barnehage og det leder igjen til frykt for å bli meldt til barnevernet.

Funnene til Handulle viser med andre ord at migranters forhold til barnevernet ikke bare handler om frykten for barnevernet, men også frykten for andre institusjoner som har makt og plikt til å rapportere til det norske barnevernet.

Vil være gode foreldre

Somaliere i Norge blir generelt sett på som en utfordrende gruppe når det kommer til sysselsetting og integrering, forteller Handulle.

– Dette narrativet om dem gjør at de føler at de må passe ekstra på slik at de ikke involveres med barnevernet.

I løpet av feltarbeidet erfarte Handulle at flere lærer seg strategier for å unngå å bli sett på som dårlige foreldre. For eksempel er mange opptatt av å understreke at de har høyere utdanning i møter med skole eller barnehage. Mange er også opptatt av at barnet skal ha med matpakke på skolen og at de ikke skal ha det samme pålegget på brødskiva to dager på rad. Og hvis en forelder har hatt en strevsom morgen med barnet sitt, tar de gjerne en pust i bakken slik at det får roet seg helt ned før de leverer i barnehagen.

– Mange foreldre opplever at de må overkompensere for å kunne bli anerkjent som gode foreldre. Det kan jeg kjenne meg igjen i. Jeg har også tenkt at jeg må gjøre ting veldig bra for at jeg skal være god nok, sier Handulle.

Like tjenester

Noe av det viktigste skolen og barnehagen kan gjøre er, ifølge Handulle, å anerkjenne at flere foreldre frykter å bli stigmatisert og diskriminert av dem.

– En sosialarbeider har ikke nødvendigvis en intensjon om å stigmatisere, men den frykten disse foreldrene har, er der om du liker det eller ikke.

Hanna Skotheim

Handulle understreker at hun ikke har hatt en intensjon om å peke på skoler, barnehager og barnevernet som ikke gode institusjoner. Men hun vil poengtere hvor viktig det er at disse institusjonene viser norsk-somaliske foreldre at de tilbyr likeverdige tjenester.

– Med likeverdige tjenester mener jeg også at alle skal ha lik tilgang på tjenester og bli møtt med verdighet.

– Kan frykten fra de somaliske foreldrene være ubegrunnet?

– Nei, det tenker jeg ikke. For visse foreldre har frykten bakgrunn i opplevelser de har hatt i hverdagen. Andregenerasjon forteller blant annet at de ikke vil at deres barn skal oppleve det de har opplevd i sin barndom. Flere forsøkte også å styrke den norske og somaliske identiteten hos sine barn. Derfor reiser flere tilbake til Somalia. Tanken er at det vil ruste barna deres til å håndtere stigma.

– Hva kan barnevernet konkret gjøre for å få bukt med frykten?

– Det starter med enhver sosialarbeider og saksbehandlers møte med dem. Disse menneskene må tas på alvor, og du må være bevisst på at flere av dem har opplevd mye vanskelig på veien. Og så må det ikke legges for mye vekt på kultur.

Handulle mener nemlig det kan overskygge utfordringer som alle foreldre kan ha uavhengig av etnisk bakgrunn.

Kan mye om barnevernet

Handulle hadde ingen erfaring fra barnevernet før hun begynte på masteren sin om barnevernet og minoritetsfamilier. Men hun hadde erfaring med brukere som fryktet barnevernet, både gjennom jobben i Nav, ved et krisesenter og transittmottak for enslige mindreårige. Frykten for barnevernet var derfor ikke nytt for henne.

– Både informantene mine fra masteroppgaven og brukerne jeg har fulgt opp i ulike tjenester, så på barnevernet som den store, stygge ulven.

Det som derimot overrasket Handulle, var at det somaliske miljøet hadde så mye kunnskap om barnevernet. Det til tross for at forskning viser at frykten for barnevernet kan handle om manglende systemforståelse.

– Hvilke konsekvenser kan frykten få?

– At mennesker som kan ha behov for hjelp i en periode, ikke søker den hjelpen. Det er utrolig synd fordi det er så mange som kunne fått god hjelp i form av oppfølging, avlastning og rådgivning.

– Har du troa på at det kan bli mindre frykt i det norsk-somaliske miljøet?

– Man må jo ha troa, men ja, jeg tror det kan bli bedre. Da må miljøet selv jobbe for det og så må institusjonene jobbe opp mot miljøene og ufarliggjøre hvem de er. De ansatte må anerkjenne at den frykten finnes og så må de overbevise foreldrene om at alle behandles likeverdig. Og så må de gode historiene komme fram. De deles i liten grad.