Fluktforskeren

Tekst: Jathushiga Bridget Rajah

jbr@lomedia.no

Foto: Ingun A. Mæhlum

fontene@lomedia.no

Lyden av sirener, ferger, mennesker og biler. Havna i Patras i Hellas er hektisk. Lokalbefolkningen kan sitte på kafe i nærheten, eller kanskje jogge gjennom havna på ettermid-
dagen. Trailere og lastebiler som skal videre rundt i Italia står i lange køer for å komme om bord i fergene. Store, rutete stålgjerder rager høyt over asfalten. Piggtrådene kveiler seg som slanger over gjerdene, beskjeden er klar: «Her skal du ikke forbi». Overvåkningskameraer, politi, kystvakter og sikkerhetsselskaper er med på å sikre dette. Plutselig dukker et lite menneske opp, klatrer kjapt og målbevisst over gjerdet, overser skrapingen fra piggtrådene, kommer seg over og piler bort og under en av lastebilene. Lynkjapt. Er han heldig, havner han der han håper å havne. Ellers så kjører lastebilen i motsatt retning av hvor han ønsker å flykte. Slik at han havner bakover i fluktruta si. Det er også mulig at han blir tatt, og sendt til et annet sted. I verste fall dør han. Det er ingen lineær fluktrute fra A til B når man er en ung afghansk gutt på flukt. Noe Moa Nyamwathi Lønning kjapt innså da hun selv var på havna i Patras for å studere de mindreårige, afghanske flyktningene.

Ville lære mer

Hun havnet i Tromsø, i RVTS Nord, som er en forkortelse for Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging. Hun flyttet til Tromsø i mørket i oktober 2017.

– Det er en spesiell landsdel, både i forhold til krigen og den samiske befolkningen. Og naturen er så vakker, sier Lønning.

Hun er ikke redd for å flytte til nye steder og har gjort det flere ganger opp gjennom livet. Lønning ble født i Bærum, men da hun var åtte flyttet familien til Spania. Siden har hun bodd i både England, USA, Sverige og Sveits for å studerere. Utdannelsen inkluderer en bachelorgrad i Black Studies, en master i Refugee and Forced Migration Studies og til slutt en PhD i Sosialt arbeid ved NTNU. Der disputerte Lønning i januar 2018 med sin avhandling om unge afghanere på flukt mot Europa.

– Hvorfor akkurat unge afghanere?

– Unge afghanere er den største gruppen mindreårige asylsøkere som har flyktet til Europa de siste ti årene. De er også kjent for å ha lange, tøffe og udokumenterte reiser. Jeg ville lære mer om dem, svarer Lønning.

Målløs

Inspirasjonen ble tent da Lønning selv fikk høre flukthistoriene. Hun hadde på dette tidspunktet ikke noe særskilt forhold til afghanere. Annet enn at hun, sammen med resten av verden, ble bergtatt av blikket til den afghanske flyktningjenta som i juni 1985 prydet forsiden av tidsskriftet National Geographic. Bildet ble tatt av den kjente fotografen Steve McCurry.

I 2010 jobbet Lønning med introduksjonsprogrammet for nyankomne flyktninger og hadde kontor på et voksenopplæringssenter. Flere som gikk på skolen var unge afghanere. Unge på den måten at kroppen knapt hadde rukket å bli voksen. Men dette var også kropper som hadde overlevd flere timer under en skitten lastebil, sovet i forlatte betongbygninger i kalde, europeiske vintre eller vært på flukt i over et år. Kropper som var både unge og gamle i ett som fortalte Lønning om opplevelsene sine.

– Jeg ble målløs av hva de hadde gjennomlevd.

Redd for å avsløre ungdommene

Lønning brukte både intervjuer, observasjon og kreative metoder i sitt feltarbeid mellom 2012 til 2015. Hun dro selv til Patras i Hellas for å se hva som utspilte seg på havna. De unge flyktningene var nysgjerrige på hvem hun var, og hun kom lett i kontakt med dem. I det afghanske miljøet, i de uformelle bosettingene i Patras, var det kun menn og gutter. Noen uttrykte også bekymring for Lønnings sikkerhet som kvinne. Flere trodde kanskje også at hun var en flyktning selv på grunn av utseendet hennes. Men feltarbeidet bød også på flere etiske utfordringer.

– Det var krevende fordi ungdommene var papirløse, og måtte holde seg skjult. Jeg var redd for at de eller jeg skulle avsløre dem når de gjemte seg, sier hun.

Lønning bestemte seg derfor for å holde lav profil på havna, og hilste ikke åpenbart på ungdommene hvis ikke de gjorde dette tydelig først. En annen utfordring var språket. Lønning hadde grunnkurs i persisk og kunne slik hun sier det selv «snakke i korte setninger». De unge afghanske flyktningene snakket som regel persisk, men også pashto. Tolken kunne disse språkene og gresk, men ikke engelsk og kunne dermed ikke forklare hva som ble sagt til Lønning. Hun ble derfor nødt til å lære mer persisk.

– Det er et utrolig vakkert språk. De bruker også språket på en annen måte enn oss, sier hun.

For eksempel kunne unge gutter, gjerne analfabeter, plutselig sitere fra et dikt fra 1200-tallet. Mange av guttene hun snakket med kunne poesi, tegne eller brette origami. Noe Lønning også brukte i sitt forsk-ningsarbeid. Hun gav guttene tegnesaker, penner og ark og engangskameraer.

– Ofte når jeg snakket med dem så kunne de fortelle veldig vonde historier med en mine som ikke gjenspeilte smerten de snakket om. Men i det kreative kunne dette komme til uttrykk, forteller Lønning. Stor kunnskap om poesi og historiefortelling har fått Lønning til å reflektere over hvordan vi definerer kunnskap. Mange av guttene var også gode med det praktiske og med hendene.

– De har et kunnskapsrepertoar som ofte blir usynlig i vårt samfunn, sier Lønning.

Tilbake på havna i Patras

15. mai i år kunne det greske nyhetsbyrået Greek reporter melde at det greske politiet hadde hatt en vellykket aksjon mot ulovlige innvandrere i Hellas. Over 600 flyktninger ble fraktet ut fra forlatte fabrikker og bygninger fra havnelageret i Patras.

Noe av det Lønning har lært gjennom sitt arbeid er hvor komplisert flukthistoriene kan være.

– Drømmen er at arbeidet mitt skal gi en økt forståelse for kompleksiteten, erfaringene og behovene, sier Lønning.

Det gjør at hun ikke er ferdig med å forske på feltet, hun slutter ikke å være nysgjerrig.

– Hvis jeg skulle gi et råd til sosialarbeidere som jobber med flyktningfeltet så må det være å lytte til menneskene de møter, sier Lønning.