Fattigdom på dagsorden for psykologer

Anmeldt av Mona Sandbæk

Professor i sosialt arbeid. OsloMet - storbyuniversitetet, Fakultet for samfunnsvitenskap. Mona.sandbak@hotmail.no

Om boka

Ingvild Stjernen Tisløv (2025) Diagnose: FATTIG? Levekårsperspektiv i psykologisk arbeid med ungdom og familier. Gyldendal

Et sentralt spørsmål i boka Diagnose: FATTIG? er hvorfor det kan være så vanskelig for psykologer å snakke om levekårsproblematikk. Forfatteren Ingvild Stjernen Tisløv ønsker å gjøre temaet fattigdom til en del av vanlig psykologiarbeid; fattigdom må tematiseres, ikke overses eller forties.

Gyldendal

Gjennom teorier og refleksjoner, tabeller og figurer, ressurser og refleksjonsspørsmål drøfter hun hvilke forhold psykologer bør være oppmerksomme på, hos familier og ungdom, men også for å oppdage sine egne blinde flekker. Tisløv, som er psykolog med bakgrunn fra Multisystemisk terapi (MST), skriver fra en psykologisk praksis der den atferdsanalytiske tradisjonen står sterkt. Den korte presentasjonen av hvert kapittel som følger, rettferdiggjør ikke det rikholdige innholdet, men kan forhåpentligvis inspirere til å lese boka.

Kapittel 1, «Levekårsutfordringer i verdens rikeste land», presenterer ulike definisjoner av fattigdom. Tisløv introduserer Bourdieus begreper økonomisk, sosial og kulturell kapital og benytter også investeringshypotesen, psykososiale teorier og bakenforliggende årsaker til å drøfte hvordan barn kan påvirkes av familiens fattigdom.

I kapittel 2, «Psykolog med levekårsperspektiv», beskriver Tisløv at levekår ikke alltid står sentralt i den terapeutiske kulturen, og at psykologer ofte forventer at andre profesjoner skal ivareta klientenes materielle situasjon. De fokuserer dermed på individet og kan gå i en alvorlig felle ved å legge ansvaret for fattigdommen på personen i stedet for situasjonen. Praktiske barrierer, som å ikke ha penger til bussbillett eller ikke å få fri fra jobben til behandling, kan forveksles med motstand, lavt engasjement eller å være uegnet for behandling. Samtidig advarer hun psykologer mot å gå i en annen grøft med å overkompensere og ordne opp på vegne av klienten.

I kapittel 3, «Kontekst, kontekst, kontekst», benytter Tisløv Bronfenbrenners modell med mikro-, meso-, ekso- og makrosystemer som teoretisk forankring for en levekårsorientert tilnærming. Forfatteren fortjener honnør for å bruke en «gammel» teoretiker som fortsatt er relevant, noe forfatterens mange og gode eksempler viser tydelig.

I kapittel 4, «Kartlegging og analyse av levekår», presenterer forfatteren verktøy for å gjøre Bronfenbrenners teori praktisk nyttig i en klinisk hverdag. Risiko- og beskyttelsesfaktorer må konkretiseres og vektes mot hverandre i vanskelige dilemmaer, for eksempel om det å ta et barn ut av sitt vante miljø og flytte det til et ukjent sted, vil bidra til å øke beskyttelse og redusere risiko. Tisløv redegjør for den multisystemiske kartleggingen (MST) av ungdoms levekår, styrker og behov som blant annet har til hensikt å skape tillit og allianse.

Sentrale spørsmål i kapittel 5, «Kan en tenke seg ut av fattigdom?», er hvordan psykologer kan bidra til å svekke kraften i selvoppfyllende profetier hos ungdommer. Sitter de fast i negative stereotypiske forestillinger om seg selv som fattige, eller som vil bli «Naver»? Å skille fortid, nåtid og framtid, kan utfordre unges selvforståelse og gi dem større handlingsrom. Tisløv advarer mot å psykologisere samfunnsproblem og overse strukturell undertrykkelse.

En mellomoverskrift i dette kapittelet er «Fattigdom går i arv». Forskning har dokumentert en overrepresentasjon av sosialhjelpsmottakere blant 20-åringer hvis foreldre hadde mottatt sosialhjelp. Men et stort flertall av ungdommene med foreldre på stønad, mottok ikke selv støtte. Så er det grunnlag for å hevde at fattigdom går i arv? Tisløvs drøfting av forholdet mellom arv og miljø viser også at de fleste barn fra fattige familier verken blir fattige, psykisk syke eller kriminelle, de dropper ikke ut av skolen eller blir avhengige av trygd. Statistisk sett klarer de fleste seg fint. Fokus må være på barn og unge det går dårlig med.

I kapittel 6, «Det finnes ikke barnefattigdom», tar Tisløv et oppgjør med begrepet «barnefattigdom». Det er ikke barnet, men familien som er fattig, og tiltakene må derfor rettes mot familien. Hun kritiserer mangelen på helhetlig behandling av familiene innen psykisk helsevern, og oppfordrer til å forstå foreldrepraksis i lys av sosioøkonomisk status og bakgrunn. Levekårsspørsmål bør være en rutinemessig del av kartleggingsfasen. Psykologen kan hjelpe både foreldre og barn til å håndtere egne motstridende følelser, som sorg over ikke å kunne gi eller få det andre barn har, skuffelse over at ingen ser innsatsen foreldrene legger ned, og barns skyldfølelse over å be om ting de vet foreldrene ikke kan gi dem. Hun drøfter også hvordan psykologen kan bidra til å formidle lavterskeltilbud som kan gi familien tilgang til ressurser de mangler.

I kapittel 7, «Pengepsykologen oppfordrer», gir Tisløv eksempler på hvilke økonomiske forhold psykologen bør være oppmerksom på. Ligger foreldrene bakpå med husleie eller boliglån, er de à jour med strømregningen? Dersom de ikke åpner regninger eller går i nettbanken, stiger gjerne angsten i takt med gjelden. Psykologen behøver ikke ha oversikt over alt selv. Alle har krav på gratis økonomisk rådgivning fra kommunen, jf. sosialtjenesteloven 2009, § 17. Under mellomoverskriften «Ukloke økonomiske valg» nevner hun foreldre som sender store summer til slekt i hjemlandet, mens de selv og barna lever på et minimum. Dette «valget» forbigår hun litt for raskt, etter min vurdering. Her kunne forfatteren lagt inn et refleksjonsspørsmål: Hva ville du ha gjort hvis din mor/søster/nevø i hjemlandet ikke hadde annet å leve for enn de pengene du delte av din egen inntekt? Det kan være vanskelig for nordmenn som lever i et velferdssamfunn å forstå at denne situasjonen er en realitet for mange som sender penger til familie i hjemlandet.

«Systemsvikt eller omsorgssvikt» er tema for kapittel 8 som drøfter hvordan manglende koordinering og samarbeid kan opprettholde negative konsekvenser av dårlige levekår. Ansvaret for å ta tak i levekårsutfordringer skyves ofte over på en annen etat. Forfatteren vier mye oppmerksomhet til barnevernet, der fattige familier er overrepresentert, mens få av barnevernets tiltak er rettet mot sosioøkonomiske forhold.

Tisløv ber psykologene om å være godt forberedt før samarbeidsmøter, ha en tydelig agenda, synliggjøre alles roller og ha konkrete faglige begrunnelser for behovet for samkjørte tjenester. Mange familier har et stort underforbruk av sosiale tjenester, og en koordinerende plan for hele familien kan bidra til å rette opp dette.

I kapittel 9, «Å ha venner koster penger», drøfter Tisløv behovet for et åpent perspektiv i arbeid med isolasjon hos ungdom. Isolasjon og tilbaketrekking kan skyldes manglende økonomiske ressurser, men også ensomhet, depresjon og mobbing. Samtidig skal man ikke overse ungdommenes mestringsstrategier og sosiale ferdigheter, empati og omsorg for andre. Det er viktig med konkrete tilnærminger. Hva er denne ungdommen interessert i, hvilke aktiviteter finnes og hvordan kan en skaffe ressurser?

«Barn med all grunn til å være forbanna» er tittelen på kapittel 10, der forfatteren peker på at det ikke finnes enkle sammenhenger mellom atferdsproblemer og dårlige levekår. Det er likevel kjent at fattigdom kan forsterke risikoforhold. Risiko kan svekkes ved å legge til rette for prososiale aktiviteter, styrke foreldrenes kommunikasjonsferdigheter og bedre unges tilstedeværelse på skolen. Det kan også være nyttig å få fram hva som er funksjonelt med negativ atferd. Er det for eksempel bedre å ha feil venner enn ingen venner? Dersom psykologen ikke kommer i posisjon til ungdom, anbefales det å lete i nærmiljøet etter personer som er betydningsfulle i ungdommens liv. I samarbeidet med andre instanser oppfordrer Tisløv til å synliggjøre hvordan levekår kan være forklaring på problemer og dermed også løsning for endring.

I kapittel 11, «Fra fattigdom til kriminalitet», understreker Tisløv at en forsvinnende liten andel av ungdom i Norge bryter loven. Fattigdom gjør ingen kriminelle, men å vokse opp i en marginalisert familie kan åpne veier til kriminalitet. Hun peker på at det alltid har vært kriminalitet, men slår fast at de fleste barn som begår kriminelle handlinger, kommer fra familier som mangler kulturell, økonomisk og sosial kapital. Både institusjoner og fengsel har negative bivirkninger, som for eksempel smitteeffekt. Det er derfor mye å vinne på å bygge et lag rundt ungdommen før det kommer så langt.

Kapittel 12, «En skole for alle», handler om hvordan psykologen kan tilstrebe å utjevne sosiale forskjeller i utdanningen, både ved individuell tilnærming mot den enkelte elev, men også ved å forankre levekårsperspektivet i skolen som organisasjon. Skolen er en sentral institusjon i barn og unges liv og kunne med fordel vært presentert noe tidligere boka, men det som står, er viktig og relevant.

Boka er et verdifullt bidrag til å sette fattigdom på dagsorden i psykologiarbeid. Den har oppdaterte teorier og en lang rekke konkrete innspill. Boka kan med fordel leses fra begynnelse til slutt, men kan også benyttes som oppslagsverk med mange nyttige referanser og ressurser.

Jeg savner noen overordnede refleksjoner innledningsvis om at de fleste barn som vokser opp i fattigdom klarer seg godt. Tisløv kommenterer dette litt spredt utover i boka, men en mer samlet framstilling kunne synliggjort den store innsatsen fattige foreldre og barn gjør. Innsatsen fra familie, barn og unge er omfattende dokumentert i norsk og internasjonal forskning, og kommer blant annet godt fram i de selvbiografiske bøkene til Soggiu (2023) og Hansen-Suckow (2022). Derfor er jeg også ambivalent til bokas tittel: Diagnose: FATTIG? Tittelen kan være effektiv for å få en psykolog til å se etter tegn til fattigdom i den familien hen har foran seg, men den kan også bidra til å individualisere strukturelle problemer, noe som paradoksalt nok er det motsatte av hva forfatteren ønsker å framheve.

Denne boka dreier seg om det mindretallet av barn og unge som får problemer ved å vokse opp i fattige familier. Det er ikke lett å formidle disse perspektivene samtidig. De fleste klarer seg bra, men det sliter på foreldre og barn å ha lite penger over lengre tid og derfor har familiene krav på støtte. Og de som virkelig strever, kan trenge en ekstra innsats. Denne boka kan utvilsomt bidra til å gi bedre hjelp til dem som har behov for det.