Faglig berikelse i relasjonelt arbeid – en bok å ha med seg

Anmeldt av

Sonja Mellingen, Psykologspesialist/førsteamanuensis, Høgskulen på Vestlandet, sme@hvl.no

Om boka

Marit Helene Hem og Trond F. Aare (Red.) (2003). Relasjonens betydning – om fundamentet i psykisk helse- og rusarbeid. Gyldendal

Boka Relasjonens betydning – om fundamentet i psykisk helse- og rusarbeid har 14 kapitler. Redaktørene Marit Hem og Trond F. Aarre har som mål «å motivere leseren til å arbeide mer systematisk med relasjonsarbeid». Noe jeg vil påstå er et mål som er rimelig med tanke på bokas mangfoldige innhold.

Gyldendal

I alt er det 19 bidragsytere. Boka har tre deler; Del en tematiserer relasjonsarbeid som alternativ til den medisinske modellen. I del to beskrives det konkret hvordan relasjonsarbeid kan gjøres. Del tre handler om rammebetingelser for relasjonsarbeid.

SOM RELASJONSARBEIDER med mer enn 20 års erfaring, ga boka meg mange aha-opplevelser og mye ny og nyttig kunnskap.

Boka innleder med et kapittel av Marit Hem, som gir et opplysende «kart» for å forstå bokas oppbygning, konteksten av fagfeltet, og utfordringene. Her tar hun også litt brodden av de kritiske refleksjonene en finner ulike steder i boka. Forfatterne ønsker å stimulere til refleksjon som bidrar til høy etisk standard i relasjonsarbeidet. Det er mitt inntrykk i etterkant at boka virkelig bidrar til mange nyttige refleksjoner.

«Vi blir til i relasjoner, vi kan fortæres i relasjoner, og vi kan næres i relasjoner», skriver Nesset i kapittel to. Nesset har erfaringer fra å motta psykisk helsehjelp, og hun uttrykker en sterk appell til hjelpere om å ta seg bryet med å ta rede på hva folk trenger. For henne har hjelperes evne til å uttrykke medmenneskelighet ofte vært mer betydningsfull enn deres psykiatrifaglige intervensjoner. Den profesjonelle avstanden har gitt henne større belastninger enn tvangsmedisinering og beltelegging.

TROND F. AARES oppgjør med den medisinske modellen er svært opplysende (kapittel tre). Han argumenterer for en logisk brist i modellen når den angivelig skal ha effekt fordi intervensjonene påvirker definerte underliggende mangler. På vesentlige felt kan den medisinske modellen imidlertid ikke bekrefte sine antakelser på et vitenskapelig grunnlag. Dette får negative utslag for behandling av den enkelte, i tillegg til at det overser hvordan samfunnsskapte problemer får et individualistisk fokus. Aarre argumenterer for en kontekstuell modell hvor en tar pasientens plager på alvor, uten å patologisere dem. I en slik modell får relasjonsarbeidet et større potensial (kapittel fire). Her hevder forfatterne (Aarre & Hem) at det i den medisinske modellen kan bli stor avstand mellom det pasienter opplever som vanskelig og behandleres opptatthet av diagnostikk. Faren kan bli at hjelperen ikke forstår problemet på en hjelpsom måte for den som skal motta hjelpen, og at pasienten må innordne seg et system, uten å komme nærmere hjelpsom innsikt i egne vansker. En kontekstuell modell, hevder forfatterne, utfordrer behandlingsapparatet til å identifisere pasientene som normale mennesker som har det vanskelig. De henviser til Hammer mfl. (2020) som betegner hjelpesøkende som «ekstremutøvere av normalaktivitet». Ved å fokusere på den konteksten pasienten befinner seg i, oppnår en endringer ved å kontrollere miljøfaktorer og mellommenneskelig samvær. En slik modell vil også gjøre det lettere å bygge gode relasjoner, ettersom en slik modell vektlegger individets egne opplevelser.

I kapittel fem beskriver Sundset hvordan terapeutisk arbeid til syvende og sist handler om å arbeide med smertefulle tilstander, og at det personlige møtet derfor må vektlegges. Han påpeker at det er viktig at behandlere møter hjelpesøkende som de personene vi er, og at det i rollen som terapeut og hjelper er et spenningsfelt mellom det dypt personlige og det lett distanserte. Metodene i kontakten må tilpasses den som søker hjelp, og «det terapeutiske arbeidet strekker seg fra fortid, via nuet og inn i framtida», som et tau bestående av tråder og hoveddeler som er tvinnet sammen. Dersom kunnskapen vi anvender blir for generalisert, og lite relasjonell, mener Sundset at vi kan ende opp med å objektivere, dekontekstualisere og desubjektivere den andre.

I DEL TO av boka får vi konkrete eksempler på hvordan en kan jobbe relasjonelt for å fremme psykisk helse (kapittel seks), i kommunikasjon (kapittel sju), innenfor rammene av lovverk og yrkesetikk (kapittel åtte), i det nye institusjonelle landskapet (kapittel ni), og i en akuttavdeling (kapittel ti). I denne delen er det mange bidragsytere og spennende perspektiver. I kapittel seks skriver Beyene, Hem og Strand om hverdagsresponsivitet og stemplingsteori, og hvordan identitet utvikles i samspill med andre, og at vi er medskapere i hverandres liv. Forfatterne beskriver hvordan allmennmenneskelige sosiale prosesser, slik som samstillhet, innblikk i kulissene hos den profesjonelle (back stage) og autentisitet kan bidra til å hjelpe pasienter til å tre ut av rollen som pasient. Pasienten kan i et viktig øyeblikk kjenne seg som et alminnelig og betydningsfullt menneske, og i dette øyeblikket kan det ligge et potensial for bedring. De tar til orde for at det i psykisk helsearbeid er viktig å fokusere på samspillet og de konsekvensene det kan få for pasientens oppfatning av seg selv. En aktiv, autentisk og konstruktiv reaksjon kan gi gode opplevelser som er helsefremmende, der pasienten opplever mestring og stolthet, velvære og tilfredshet.

I kapittel sju skriver Ekeland om kommunikasjonens betydning som helseressurs. Våre erfaringer blir til i kommunikasjon med våre omgivelser. Vår egen kommunikasjon vil være avtrykk av hva vi selv har opplevd i kommunikasjon med andre. Kommunikasjon henger sammen med biologi gjennom meningsdannelse. Vi drar slutninger om karakteristika ved en gruppe gjennom stereotypier, uten at vi nødvendigvis har erfaringer om det enkelte individet. Slik forenkler vi verden og skaper forventninger både til oss selv og andre. Ekeland beskriver det å ta imot historier om det skamfulle og nedrige uten å kreve noe tilbake (hjelperrollen), som uttrykk for en kjærlighetsdimensjon.

I kapittel åtte tematiserer Unhjem forskjellen på profesjonelle, personlige og private relasjoner. Disse grenseoppgangene har i hovedsak fokus på pasientens beste, men bidrar også med å ivareta hjelperne, og kan beskytte mot omsorgstretthet og utbrenthet. Unhjem har en god gjennomgang av lovverk og yrkesetikk, nytten og utfordringene med selvavsløring i behandlingsrelasjoner, og hvordan grenseoverskridelser kan komme til uttrykk. Hun beskriver tegn på grenseoverskridelser, og påpeker at mangel på engasjement og involvering i den hjelpesøkende også er uprofesjonelt.

UTVIKLINGEN INNENFOR psykisk helsevern har skapt et nytt institusjonslandskap, og Lindvig, Larsen og Topor skriver i kapittel ni om de hjelpsomme handlingene innen den nye ideologien og plasseringen av tjenester. Reduksjon av langtidsplasser i perioden 1998 til 2020 medførte at det nesten ble 50 prosent færre plasser. Denne prosessen beskrives som en avhospitalisering som skapte endringer i måten ansatte definerte sine arbeidsoppgaver på. For noen pasienter bidro prosessen til økt pågangsmot og egenomsorg, men samtidig løfter forfatterne fram noen dilemmaer. I kapittel ti får en innblikk i hvordan en kan utføre godt relasjonsarbeid i akuttpsykiatrien. Grønnestad, Hem, Vestbirk og Beyene viser til hvor utfordrende det kan være å drive godt relasjonsarbeid under rammene av risikovurderinger og tvangsbehandling. Hjelpere kan oppleve et moralsk stress, og forfatterne hevder at belastningen for hjelpere kan bli at en trekker seg unna og begrenser empatien for å beskytte seg selv. Hjelpere som skal sette grenser, uten å være paternalistiske, kan stå i en situasjon hvor de veksler mellom «å være bulldoser og ballettdanser». I kapittelet får forfatterne godt fram utfordringer i å være menneske, både som hjelper og som hjelpemottaker. Idealene kan være vanskelige å leve opp til, og forfatterne tar til orde for et systematisk etikkarbeid i helsetjenestene.

I SISTE OG tredje del av boka løftes perspektivene over i det mer filosofiske. I kapittel 11 skriver Vigdis Ekeberg om å velge den menneskelige eller den objektiverende holdning. Kan en gi god omsorg uten kjærlighet, bare med arbeid? Med henvisning til kjente filosofer, reflekterer hun over når og hvordan det moralske ansvaret for en annen oppstår. I kapittel 12 viser Raustøl, Hem og Lausund bredden i fenomenet tvang, og påpeker det moralske paradokset mellom tvang og relasjonsarbeid. Forfatterne gir nyanserte refleksjoner og perspektiver på tvang. I kapittel 13 er temaet makt, avmakt og asymmetriske relasjoner. Nøstdal og Aarre stiller spørsmål ved hvem helsetjenestene er til for, og hvordan strukturell makt kan innebære «systemhersketeknikker». De er modige når de løfter fram hvordan profesjonskamper og kompetansekonflikter kan stå i veien for å gi god hjelp der menneskene trenger det. I det siste kapittelet gir Amble og Horstad leserne tips til hvordan en kan utvikle og vedlikeholde sin relasjonskompetanse. Her er forfatterne konkrete i hva relasjonskompetanse er, og hva det vil innebære i møte med andre. Hvordan skal pasienter og brukere oppdage at hjelperen er interessert, nysgjerrig, og at de blir sett, hørt og forstått? Her tilbys leserne mange gode refleksjonsspørsmål, og boka avsluttes med fokus på selvivaretakelse.

Boka er virkelig rikholdig, og gir mye nyttig kunnskap. Den er som menyen på et koldtbord med mange favorittretter, men også med nye og spennende retter du ikke kjente til. Som underviser tenker jeg boka favner et bredt nivå, og at den kan anvendes både på bachelor- og masternivå. Ikke minst er boka nyttig som faglig påfyll og til refleksjon for den som jobber klinisk.