Ett fag, en utdanning

Øystein Henriksen

dosent

Kate Mevik

førstelektor

Carina Soelberg-Fjelldal

stipendiat

Reidun Follesø

førsteamanuensis

Jorid Krane Hanssen

høgkolelektor

Sveinung Horverak

førsteamanuensis

Gunn Strand Hutchinson

førstelektor

Bente Rød Larsen

førstelektor

Lill Mari Lassemo

høgskolelærer

Lisbet Lund

høgskolelektor

Rolv Lyngstad

førsteamanuensis

Rune Mathisen

høgskolelektor

Siv Oltedal

førsteamanuensis

Asgeir Solstad

førstelektor

Marit Tveraabak

høgskolelektor

Agnete Wiborg

professor

Vi har de siste 10 årene hatt et meget nært samarbeid mellom bachelorutdanningene i barnevern og sosialt arbeid, med langt flere studiepoeng felles enn atskilt. Vår argumentasjon for dette har vært – og er fortsatt – at vi anser både kunnskapsfeltene og arbeidsfeltene disse profesjonene møter, i stor grad å være sammenfallende eller overlappende. Et skarpt skille mellom de ulike utdanningenes kunnskapsgrunnlag vil derfor være uhensiktsmessig og uheldig. Vår erfaring tilsier at vi nå ønsker å ta steget fullt ut; vi tar derfor til orde for ett felles fag og én sosialarbeiderutdanning i Norge. Når vi snakker om en sosialarbeiderutdanning er det en sammenslåing av bachelor i barnevern og i sosialt arbeid. For at faget, og dermed utdanningen, skal kunne realiseres, må utdanningens lengde økes. Vi ønsker i denne artikkelen å reise en debatt om utviklingen av et bredt, samlende og robust sosialarbeiderfag med utgangspunkt i en videreutvikling av dagens fagtradisjoner.

I løpet av det siste året er det kommet to utredninger som har betydning for sosialarbeiderutdanningenes innhold. Den ene er NOU 2009:8 (Befringutvalget). Utredningen peker på at kompetansen til de som skal arbeide innenfor barnevernet er mangelfull, og de foreslår mange tiltak både innenfor utdanningene og i arbeidsfeltet som kan styrke dette fagfeltet. Den andre er innstillingen fra Dannelsesutvalget (2009). Fra dette arbeidet vil vi trekke fram følgende poeng: Profesjonsutøvere må gjennom sin studietid gjennomgå en dannelsesprosess som innebærer at de tilegner seg et personlig, reflektert og kritisk forhold til de reproduserte kunnskaper de presenteres for. De må gis tid og rom for å kunne reflektere over rammene for kunnskap; som vitenskapsoppfatninger, politiske tradisjoner, etiske og rettlige forståelser, menneskesyn, kulturoppfatninger, med mer. Felles for begge utredningene er at de har skapt debatt og engasjement blant fagfolk i praksisfeltet så vel som høgskole/universitetssektoren.

Sosialfaglige utfordringer

Situasjonen i dag er at sosialarbeidere og de sosialfaglige perspektivene er utsatt for betydelig press innenfor mange arbeidsfelt slik som Nav, barnevern, psykiatri, rusomsorg, familievern og ulike former for forebyggende arbeid overfor barn og unge. I denne sammenheng er det lite hensiktsmessig å fokusere på en grensemarkering mellom sosialarbeiderprofesjoner. For at de sosialfaglige perspektivene skal kunne vedlikeholde og utvikle sin posisjon i velferdsstatens systemer, er det av avgjørende betydning å få til en felles og samlende utvikling og styrking av de sosialfaglige perspektivene i arbeidet med problemer mennesker møter i samfunnet fra vugge til grav.

En annen grunn til at vi ønsker en debatt om et felles sosialarbeiderfag er at det er behov for å kunne utvikle faglige perspektiver med en større grad av autonomi i forhold til utviklingen på velferdsområdet/feltet. Vi oppfatter at debatten om profesjonene og utdanningene i den siste tiden har vært styrt av hvilket spesifikk kompetansebehov som etterspørres innenfor ulike felt, særlig innenfor barnevernet og Nav. Det er selvsagt viktig å utvikle feltspesifikk kompetanse, men vi oppfatter at sosialt arbeid i Norge i for stor grad har vært utviklet som en respons på reformer i velferdsstaten og dermed fått for liten autonomi i forhold til utvikling av en mer solid og generell basiskunnskap, som dessuten er viktig for å kunne tilpasse seg endringer i samfunnet og i velferdsstaten/sosialpolitikken. Befringutvalgets utredning av kompetansebehov i barnevernet er viktig i debatten om sosialarbeiderutdanningene, både om innhold og lengde. Men vi vil advare sterkt mot en utvikling hvor det settes likhetstegn mellom et fag, et felt og en utdanning. Dette blir svært sårbart og det gir en betydelig risiko for at faget får karakter av etatsutdanning og respons på spesifikke, dagsaktuelle og tidsavgrensede utfordringer. Et overblikk over historien de siste 20-30 årene bør fortelle oss at velferdspolitiske reformer kommer og går. Sosialfaget og de grunnleggende faglige perspektivene i utdanningene må derfor ha en autonomi i forhold til dette. Til sammenligning forandrer ikke medisin som fag seg på bakgrunn av sykehusreformer, psykologien som konsekvens av opptrappingsplanen innenfor psykisk helse eller pedagogikken på bakgrunn av diverse skolereformer. Vi ser dermed behov for å kunne diskutere og utvikle et felles sosialarbeiderfag i samspill med, men likevel i kritisk distanse til, reformer på feltet. En slik utvikling forutsetter at man sprenger rammen for dagens 3-årige utdanninger og vil fordre andre modeller for utdanningene.

Ett annet argument for en utvidelse av dagens 3-årige utdanning er det faktum at vi i løpet av de siste 20 år har fått mye mer kunnskap om ulike problemskapende forhold i samfunnet, om konsekvensene av disse, og ulike perspektiv på hvordan disse kan løses i et samspill med alle involverte aktører. Dette krever ikke bare en kritisk gjennomgang av innhold. Det krever også en lengre utdanning som også underbygges av ny kunnskap som studentene skal gjøre seg kjent med. Vi ønsker ikke å ta stilling til hva lengden på en ny utdanning bør være, men det ligger i sakens natur at den må ligge på 4 eller 5 år. I en ny felles utdanning ser vi for oss en stor fellesdel og fordypninger/spesialiseringer innenfor sentrale områder som eksempelvis barnevern, Nav, eldreomsorg. Fordypningsområder har en fleksibilitet som gjør at de kan endres og tilpasses samfunnets behov på en annen måte enn basale fag og kunnskapsgrunnlag for sosialarbeiderfaget.

Perspektiver på et felles fag

Vi ønsker altså en utvikling mot et felles fag som er samlende og konstituerende for sosialarbeidere i Norge. Vi diskuterer ikke konkrete modeller for utdanningen her. Vårt fokus videre i innlegget er på noen grunnleggende og samlende perspektiver på et sosialarbeiderfag. Vi har ingen ambisjon om at vårt bidrag her skal være uttømmende, men vi ønsker å vise en retning for debatten og invitere andre til å delta.

Sosialt arbeid og sosialpedagogikken omtales ofte som tvillingfag og sosialarbeiderprofesjonene som tvillingprofesjoner. Det betyr at likhetene er større enn forskjellene. En utvikling mot et felles fag for sosialarbeidere kan likevel ikke skje gjennom å velge mellom ulike fagtradisjoner. Det må derimot skje gjennom en utvikling av en samlende fagtradisjon som fokuserer på sosiale problemer i alle livsfaser, fra vugge til grav.

Når vi velger å bruke benevnelsen sosialt arbeid om et felles fag, er det ikke i motsetning til de intensjonene vi beskriver her. Det er et pragmatisk valg. Det vil være mest nærliggende å kommunisere fagbenevnelsen sosial arbeid som sosialarbeidernes fag. Dette gjelder ikke minst internasjonalt hvor Social Work er en samlende fagbenevnelse for sosialarbeidere enten de arbeider innenfor barnevern eller eldreomsorg.

Et dynamisk fagfelt

I forståelsen og avgrensingen av et fag vil spørsmålet om hvilket felt faget særlig retter seg inn mot være avgjørende. Dette benevnes ofte som fagets gjenstandsområde. For sosialt arbeid er det forståelsen av, og arbeidet med, sosiale problemer som er fagets gjenstandsområde, og som derfor er konstituerende for faget. Men forståelsen av sosiale problemer, og ikke minst hva som gis status som et sosialt problem, er på ingen måte statisk. Det er en kontinuerlig og dynamisk prosess. Problemområder som i tidligere tider var ansett som et privat problem, eller i det minste som et familieinternt anliggende, vil nå kunne tas for gitt som et sosialt problem. Det betyr da at det blir anerkjent som et problemområde som samfunnet har et ansvar for. Forståelsen av problemer hos barn og unge vil også være et godt eksempel på dette, hvor det i tidligere tider var mer nærliggende å oppfatte dette som en konsekvens av voksnes problemer og som et anliggende for familien alene. I dag gir det større legitimitet å snakke om barns sosiale problem.

Dette dynamiske perspektivet blir veldig tydelig i et internasjonalt og komparativt perspektiv. Problemområder som vi innenfor vårt velferdssamfunn tar for gitt som et sosialt problem, vil for sosialarbeidere i andre deler av verden være en kamp for å anerkjenne problemområdet som et samfunnsmessig anliggende. Men dette gjelder også omvendt. Et aktuelt eksempel kan være at problemområder som vi i vår del av verden tar for gitt som en naturkatastrofe, kan i andre deler av verden være nærliggende å oppfatte som et fattigdomsproblem. Altså som et sosialt problem og som et arbeidsfelt for sosialarbeidere.

Subjekt – aktørposisjon

Uansett hvilke begrep vi velger å bruke – aktør, subjekt eller medvirker – er aktivitet, innflytelse og tidvis styringsrett sentrale verdier innen sosialt arbeid. Dette gjelder i ethvert møte med klienter. Utfordringen i dag er å sørge for at denne forståelsen også må gjelde for møter med barn og unge. Deres rett til, og behov for, å delta i diskusjoner og beslutninger som angår deres liv, er nedfelt i ulike lover og dokumentert i forskning fra de siste tjue år. Barn er, som voksne, meningsskapende aktører og aktivt deltagende i konstruksjonen av sine sosiale liv. Ny kunnskap om barn og barns utvikling kommer fra ulike felt som psykologi, sosiologi, filosofi, medisin og jus. Felles er forståelsen av at barn, også de aller minste, er i stand til å gjøre og forstå langt mer enn tidligere antatt. Parallelt med dette aktørperspektivet, må også barns lovmessige rett til beskyttelse fra overgrep fra enkeltmennesker og system, ha høyt fokus i en sosialarbeiderutdanning.

Et refleksivt fag og en reflektert fagutøvelse

Refleksivitet er et grunnleggende perspektiv i sosialt arbeid og det er en grunnleggende verdi at yrkesutøvelsen skal være reflektert. Det første dreier seg om en forståelse av hvordan sosialarbeidere selv influerer på de konkrete situasjonene de står i. Mens det andre beskriver en ferdighet til å reflektere over hvordan egne antagelser, vurderinger og fordommer er innvevd i den konkrete praksisen. Dette betyr videre at fagforståelsen innenfor sosialt arbeid alltid vil være interaksjonistisk. De realitetene som sosialarbeideren møter og arbeider med er ikke objektive realiteter, men noe som skapes i møte mellom mennesker. Dette sentrale perspektivet medfører også en grunnleggende forståelse av at sosialarbeiderens møte med klienter/brukere alltid er en subjekt-subjekt relasjon som begge parter influerer på, og som begge må forholde seg til. Dette betyr imidlertid ikke at handlingsrommet for utøvelsen av sosialt arbeid er uten grenser og tydelige, om enn ikke objektive, rammebetingelser. Sosialt arbeid utøves alltid innenfor bestemte institusjonelle rammer og med betingelser som er definert gjennom økonomi og lovverk. Et interaksjonistisk perspektiv betyr heller ikke et relativistisk verdisyn, og en subjekt-subjekt relasjon bærer ingen idé om maktlikhet.

Internasjonalt er definisjonen av sosialt arbeid knyttet til menneskerettighetene og iverksetting av disse. Vi godkjenner dermed at noe er mer sant og mer riktig enn noe annet. Dette danner basis for å kalle seg en kritisk og normativ profesjon. Skal vi vurdere noe som bedre enn noe annet må vi ha en målestokk å gjøre det i forhold til. Sosialarbeiderprofesjonen som en kritisk profesjon har også en kritisk innstilling til det system vi er del av. Dermed blir det viktig å ha et gjennomtenkt forhold til makt. Makt kan brukes til undertrykking av andre, men også til å sette en alternativ dagsorden og å få opp i dagen det som blir holdt nede og skjult. Det ligger i sakens natur at sosialarbeidere i arbeid med å forebygge og redusere sosiale problemer i et samfunn, systematisk må stille spørsmål om sin rolle og posisjon om hvor en er plassert i forhold til det å se saken fra de «mektiges» eller «avmektiges» posisjon i samfunnet.

En kontekstuell forståelse

Sosialt arbeid har gjennom hele sin historie representert et perspektiv hvor en er opptatt av dynamikken mellom individ og samfunn. Mennesket blir sett og forstått i sin kontekst og som medlem i ulike sosiale kontekster som familie/nettverk, nabolag, nasjonalstater. I tillegg til sosiale kontekster, skjer samhandling mellom mennesker også innafor fysiske og kulturelle kontekster. Å forstå konteksten eller sammenhengen er nødvendig for å kunne forstå meningen med det som skjer i konkrete samspill.

Forslag til en ny definisjon av sosialt arbeid

Gjeldende definisjon av sosialt arbeid slik den er formulert av International Federation of Social Workers og International Association for Schools of Social Work (IFSW/IASSW 2001) lyder slik i vår oversettelse fra engelsk:

Sosialarbeiderprofesjonen arbeider for sosial endring, problemløsning i forhold mellom mennesker samt myndiggjøring og frigjøring av mennesker for å forbedre deres velferd. Sosialt arbeid benytter seg av teorier om menneskelig atferd og sosiale systemer for å intervenere på de punkter hvor mennesker samhandler med sine miljøer. Menneskerettighetsprinsipper og prinsipper om sosial rettferdighet er fundamentale i sosialt arbeid.

Vi oppfatter at denne definisjonen har et språk og en tone som tilhører fortida. Sosialarbeideren framstår som den handlende og vitende aktør som utfører et arbeid på vegne av, ikke i samarbeid med den andre. Sosialarbeideren beskrives som en som arbeider for sosial endring, som forbedrer, som benytter seg av teorier og som intervenerer. Vi mener det vil være riktig å få en ny definisjon av sosialt arbeid som i langt sterkere grad understreker og inkluderer den andres betydning og innflytelse. Vårt forslag, som vi også inviterer til en debatt rundt, ser slik ut:

Sosialarbeiderprofesjonen arbeider for å bidra til sosial endring og problemløsning i forhold mellom mennesker i alle livsfaser og livssituasjoner. Sosialt arbeid henter forståelse fra teorier om sosial samhandling og sosiale systemer og bruker dette for å fremme utvikling, myndiggjøring, livskvalitet og trivsel. Menneskerettighetsprinsipper, prinsipper om sosial rettferdighet og konvensjonen om barns rettigheter er fundamentale i sosialt arbeid.

Vår utfordring

Vårt anliggende i denne artikkelen er altså dels en posisjonering, men primært en utfordring. Vi vil være tydelig på at vår posisjon er et ønske om å utvikle et felles fag og en felles utdanning for sosialarbeidere i Norge. Avgrensningen til barnevernpedagog- og sosionomutdanningen er pragmatisk begrunnet; det er her vi gjennom de siste 20 årene har utviklet fag og høstet erfaringer.

Men vi ønsker primært å gi en utfordring både til utdannings- og yrkesfeltet: Hvordan skal vi arbeide for å styrke de sosialfaglige perspektivene, sosialfaglig utdanning og yrkesutøvelse i årene som kommer.