Et viktig bidrag til utviklingen av psykisk helsearbeid

Anmeldt av
Aina Helen Løberg

Høgskolelektor, Høgskulen på Vestlandet, Institutt for sosialfag og vernepleie, Campus Bergen

Om boka

Amy Østertun Geirdal og Sverre Varvin (2017) Relasjoner i psykisk helsearbeid. Oslo: Universitetsforlaget.

Amy Østertun Geirdal og Sverre Varvin er redaktører for boka Relasjoner i psykisk helsearbeid. Den er delt inn i to hoveddeler under overskriftene Teori og bakgrunn i del 1 og Praksis i del 2. Del 1 består av sju kapitler og del 2 av fire kapitler. Bidragsyterne er kort presentert helt på slutten av boka.

Bokas gjennomgangstema kan oppsummeres i spørsmålene redaktørene Geirdal og Varvin reiser i det innledende kapitlet: Hva er felles for relasjonene i de ulike arenaene i psykisk helsearbeid og hva er det som skiller dem? Hvilke funksjoner har de forskjellige relasjonene i psykisk helsearbeid, og på hvilken måte kan det som skjer i disse relasjonene være helende eller fremmende for psykisk vekst og utvikling?

Relasjoner i psykisk helsearbeid er en høyst relevant og aktuell bok som gir viktige og konkrete bidrag og refleksjoner rundt spørsmål knyttet til relasjonens betydning i psykisk helsearbeid. Etter min mening er bokas styrke at den inneholder sentrale bidrag som er solid forankret både i forskning, teori og praksis. Vekselvirkningen og samspillet mellom disse dimensjonene gjør den til spennende, viktig og opplysende lesing, der relasjonens betydning blir framhevet og analysert fra flere innfallsvinkler.

INNLEDNINGSKAPITLET GIR en relativt kortfattet og god oversikt over bokas innhold. Redaktørene påpeker at det er et mål å vise at forskningen må forankres i den kliniske hverdagen og å understreke den kliniske hverdagens bidrag til forskningen.

Kapittel 2 Mørkets, sorgens og omsorgens poesi er skrevet av psykolog og idehistoriker Marit Aalen. Det er et velskrevet og interessant kapittel med en spennende innfallsvinkel til forståelse av relasjonens betydning for vår psykiske helse. Kapitlet omhandler en relasjonell lesning av Peer Gynt, inspirert av Melanie Klein og Wilfred Bion. Marit Aalen påpeker i avsnittet Hva kan psykisk helsearbeid lære av skjønnlitteratur at skjønnlitteraturen gir en mer kompleks forståelse av hva det vil si å utvikles som menneske, ved å beskrive mennesker som mer sammensatte enn det vi finner i faglitteraturen. Mørkets, sorgens og omsorgens poesi relateres til ulike scener fra Peer Gynt. Aspektene og hendelsene fra Peer Gynt er inngående beskrevet. Av den grunn er det ikke en forutsetning, men likevel en fordel, å kjenne Ibsens dramatiske verk om Peer Gynt.

Kapittel 3 Den terapeutiske relasjonens tre deler er skrevet av professor i sosialt arbeid Amy Østertun Geirdal. Kapitelet omhandler de tre komponentene; det reelle forholdet, arbeidsalliansen, og overføring/motoverføring. Kapitlet gir en god og grundig innføring i og oversikt over de tre delene. Jeg oppfatter dette kapitlets faglige innhold som bestående av grunnleggende kunnskap innen psykisk helsearbeid, velegnet for studenter på bachelornivå og som repetisjon for studenter på høyere nivå.

Kapittel 4 Er «terapeutisk nærvær» noe annet enn «empati i terapi» er skrevet av professor emeritus og spesialist i klinisk psykoterapi Per Nerdrum. Kapittel 5 Arbeidsallianse og brukermedvirkning i psykisk helse er skrevet av Per Nerdrum og Amy Østerhus Geirdal. Begge kapitlene inneholder interessante sammenligninger mellom beslektede begreper og fenomener. I kapittel 4 belyser Per Nerdrum spørsmålet om «terapeutisk nærvær» er noe annet enn «empati i terapi». Kapitlet tar for seg så vel kvalitative som kvantitative analyser og sammenligning av de to begrepene. Kapittelet er solid forankret i forskning og beskrivelse av forskningsmetoder knyttet til måling av begrepene terapeutisk nærvær og empati i terapi.

PER NERDRUM BESKRIVER sitt møte med Les Greenberg, en av terapeutene som har vært med på å utvikle begrepet «terapeutisk nærvær» teoretisk. Nerdrum forteller at han opplevde at Greenberg ga nettopp denne formen for nærvær, og beskriver dette i spesifikke punkter som kjennetegner det terapeutiske nærværet. Dette anekdotiske innslaget gir spenn og vidd til kapitelet, og bidrar til å gjøre framstillingen konkret og fargerik. Referansene til Carl Rogers refleksjoner er interessante og selvsagt sentrale i et skriftlig materiale som omhandler begrepet empati. Nerdrum sannsynliggjør i det store og hele at «terapeutisk nærvær» inneholder en annen dimensjon enn «empati i terapi».

Mitt eneste ankepunkt til Nerdrums framstilling er den manglende referansen til moderne behandlingsforskning på side 58, der det står: «Innen den klientsentrerte tradisjonen fra Carl Rogers og Godfrey T. Barrett-Lennart har det fra 1960-tallet vært et «credo» at empati var en av kjernebetingelsene i terapi. Også moderne behandlingsforskning viser dette». Her savner jeg en konkretisering av og referanser til hvilken moderne behandlingsforskning det dreier seg om.

I kapittel 5 gir Amy Østertun Geirdal og Per Nerdrum en presentasjon, vurdering og sammenligning av arbeidsallianse og brukermedvirkning i psykisk helsearbeid. Kapitelet tar innledningsvis for seg definisjoner av arbeidsallianse og brukermedvirkning. I avsnittet som omhandler definisjoner av brukermedvirkning vises det til By Rise og medarbeidere (2013), som i sin forskning fant at det er respekt og felles beslutninger som er det sentrale i psykisk helsearbeid. Kapittelforfatterne understreker at By Rise påpeker at de mange definisjonene av begrepet brukermedvirkning må diskuteres og avklares, og at dette vil bedre forskningen innen feltet. Kapitlet er velstrukturert og oversiktlig, med inndeling i politisk og empirisk grunnlag for begrepene, og empiri om effekt av henholdsvis allianse og brukermedvirkning. Forfatterne konkluderer med at til tross for noe ulike tilnærminger, både filosofisk, ideologisk, politisk og empirisk, er relasjonen, etter deres mening, en fellesnevner for terapeutisk allianse og brukermedvirkning i psykisk helsearbeid.

Kapittel 6, 7 og 8 er relatert til bestemte krevende livssituasjoner for henholdsvis flyktninger og utsatte for vold i nære relasjoner. Det bidrar til ekstra lærerik, nyttig og viktig lesing. Etter å ha lest disse kapitlene, satt jeg igjen med en opplevelse av å ha vunnet ny innsikt og viktig kunnskap. Det er disse tre kapitlene som gjorde dypest inntrykk på meg.

SPESIALIST I KLINISK VOKSENPSYKOLOGI og førsteamanuensis Solveig K.B. Vatnar har skrevet kapitel 6 Kontakt med hjelpe -og behandlingsapparatet i forkant av partnerdrap. Kapitlet formidler høy grad av kunnskap om og innsikt i risikofaktorer knyttet til partnerdrap. Framstillingen er solid forankret i Vatnar og Bjørklys (2014) forskning. Her vil jeg spesielt framheve refleksjonene der forfatteren omtaler forskningsfunn relatert til at det fortsatt er høy terskel for å melde fra og be om hjelp. Det gjelder både for dem som selv er utsatt for vold i nære relasjoner, og for dem som er pårørende og har mistanke om, eller vet, at en de står nær er utsatt. Helsepersonell og andre som kommer i kontakt med mennesker som er berørt av vold i nære relasjoner kan imidlertid tro det motsatte, fordi det er blitt sagt og annonsert at det skal være lav terskel for å melde fra om slike situasjoner.

Kapittel 7 Eksil i fremmedfryktens og traumatiseringens skygge og kapittel 8 Behandling og rehabilitering av traumatiserte flyktninger er skrevet av professor i psykisk helsearbeid, psykiater og psykoanalytiker Sverre Varvin. Hans kapitler om flyktninger og flyktninghelse utgjør henholdsvis det siste kapitlet i del 1 Teori og bakgrunn og det første kapitlet i del 2 Praksis. Det binder de to delene av boka sammen på en fin måte. Kapitlene tilfører viktig og aktuell kunnskap og har en solid forankring i oppdatert forskning og Varvins egen kliniske erfaring.

Kapitel 9 Betydningen av nonverbal synkronitet for terapeutisk allianse og tilknytningsrelasjonen mellom behandler og klient er skrevet av sosionom og førsteamanuensis Aud Misund. Kapitlet omhandler betydningen av nonverbal synkronitet for terapeutisk allianse og tilknytningsrelasjonen mellom behandler og klient. Her trekkes linjene mellom nonverbal synkronitet, tilknytning og en terapeutisk allianse, slik tittelen bebuder. Det vises til forskning av blant annet av Hart og Holte. Spesielt interessant er henvisningen til Holte (2011), som påpeker at vi ikke alltid legger merke til samhandlingsrytmen, som kommer til uttrykk gjennom den nonverbale kommunikasjonen, men at vi merker hva den gjør med relasjonen. Kapittelforfatteren Aud Misund viser også til forskning utført av Fabian Ramseyer og Wolfgang Tschacher (2011) vedrørende nonverbal synkronitet og dens dokumenterte betydning for et vellykket behandlingsresultat.

Kapittel 10 Den terapeutiske relasjonen i ergoterapi-teori, praksis og forskning er skrevet av ergoterapeut og dosent Tore Bonsaksen og ergoterapeut Silje Torgrimsen. Kapitlet inneholder konkrete og illustrerende eksempler forankret i konkrete ergoterapifaglige kontekster. Det har likevel en helt klar overføringsverdi til andre profesjoner, nettopp på grunn av fokuset på relasjonens betydning.

I det 11. og avsluttende kapitlet skriver sykepleier og professor Maria Nystrøm om Omsorgsrelasjoner med livsverden som fundament. Kapitlet belyser omsorgsrelasjonens betydning for psykisk uhelse. Det settes søkelys på likheter og forskjeller mellom omsorgsrelasjoner og psykoterapeutiske relasjoner. Nystrøm påpeker at en omsorgsrelasjon ikke har like tydelige målsettinger som den psykoterapeutiske relasjonen, og kan være betydelig mer langvarig, uten uttalte forventninger om utvikling og endring. En omsorgsrelasjon har ikke forandring som målsetting, og kanskje det nettopp er derfor den iblant fører til forandring og utvikling hos pasienter som har vanskeligheter med å håndtere prestasjonskrav, understreker Nystrøm.

DA JEG LESTE Relasjoner i psykisk helsearbeid vurderte jeg hvilken målgruppe boken er mest egnet for. Jeg kom ikke fram til et entydig svar på dette spørsmålet. Slik jeg ser det, er enkelte kapitler mest egnet for studenter på bachelornivå, mens andre er mest egnet for studenter på videreutdannings- og masternivå. For den førstnevnte kategorien tenker jeg særskilt på kapitel 3 Den terapeutiske relasjonens tre deler. For den sistnevnte kategorien tenker jeg på kapitel 2 Mørkets, sorgens og omsorgens poesi og 4 Er «terapeutisk nærvær» noe annet enn «empati i terapi».

De øvrige kapitlene mener jeg er anvendelige på alle utdanningsnivåer fra og med bachelor til og med master. Jeg vil imidlertid understreke at jeg ikke oppfatter denne spennvidden som en svakhet ved boka, snarere tvert imot.

Boka er vel verd å lese, og jeg sitter igjen med så vel oppdatert som ny kunnskap og innsikt etter å ha lest den. Jeg slutter meg derfor til at boka er et viktig bidrag til utviklingen av fagfeltet psykisk helsearbeid.