Et viktig bidrag til litteraturen om økonomisk og sosial ulikhet

Anmeldt av Johans Sandvin

Professor i sosiologi, Nord universitet, Fakultet for samfunnsvitenskap

Om boka

Knut Halvorsen og Steinar Stjernø (2021). Økonomisk og sosial ulikhet i Norge. Universitetsforlaget

Da Debatten på NRK i november 2022 hadde ulikhet og fattigdom som tema, hadde Fredrik Solvang følgende innledningsord:

«Det er noen som sitter nederst ved det norske bordet. De har aldri levd fett av minstepensjonen, uføretrygden, arbeidsavklaringspengene eller sosialhjelpa si. De vet hvor langt opp det er til andre enden av det bordet. Men det har for mange av dem gått på et vis. Men nå går det ikke lenger.»

Universitetsforlaget

Norge er kjent som et land med små forskjeller. At ulikheten har økt jevnt og trutt over lang tid har inntil nylig ikke tiltrukket seg særlig mye oppmerksomhet. Pandemi og nedstengning, og senere virkningene av krigen i Ukraina med kraftig prisvekst og galopperende rente har gjort den sosiale ulikheten mer synlig også i Norge.

Det er derfor interessant og betimelig at vi bare de siste to årene har fått flere bøker som omhandler sosial ulikhet i Norge. Boka Ulikhet, redigert av Grønmo, Nilsen og Christensen (2022), ble anmeldt i dette tidsskriftet tidligere i år. Dette er en bredt anlagt antologi på 400 sider. Halvorsen og Stjernø sin bok Økonomisk og sosial ulikhet i Norge, som vi her skal se nærmere på, er en monografi på knappe 170 sider. Den dekker ikke like bredt som Ulikhet, men er til gjengjeld en mer sammenholdt tekst. De to bøkene henvender seg dermed til litt ulike lesere. Ulikhet presenterer seg først og fremst som pensumbok, i sosiologi eller tilgrensende fag, og deretter til andre som er interessert i ulikhetens utvikling. Halvorsen og Stjernø henvender seg først og fremst til en bredere allmenhet, men jeg tror boka også kan egne seg som pensumbok i sosiologi og andre samfunnsvitenskapelige disipliner.

Forfatterne av boka Økonomisk og sosial ulikhet i Norge sier at de har to normative utgangspunkter. Det ene er at «et samfunn med relativt jamn fordeling av økonomiske og sosiale goder er et bedre samfunn enn et der goder og byrder er systematisk skjevt fordelt» (s. 13). Det andre handler om faglig etterrettelighet. Boka bygger på «tradisjonelle vitenskapelige normer om saklighet, på empiriske undersøkelser med data som er kvalitetssikret av anerkjente institusjoner, og på de fremste norske og internasjonale bidrag til forskningen om ulikhet (s. 13-14). Vi skal se hvordan forfatterne evner å balansere de to hensynene.

Boka er inndelt i åtte kapitler, men har i tillegg en innledning som gjør rede for motivasjonen (og utgangspunktene). Innledningen gjennomgår også en del sentrale begreper og redegjør for hvordan boken er organisert.

Kapittel 1 tar for seg økonomisk ulikhet i Norge og andre land. Hovedbudskapet er at inntektsforskjellene i Norge er mindre enn i de fleste andre land, men at ulikheten i formue er blant de høyere i Europa. Formue er også en potensiell kilde til inntekt, i form av utbytte fra næring eller aksjer. Om en inkluderer tilbakeholdt utbytte i inntektsberegningen, blir også inntektsulikheten betydelig. Det uttrykkes bekymring for den økende formues- og inntektsandelen til de aller rikeste, og økningen i andelen vedvarende fattige.

Kapittel 2 ser på utviklingen av økonomisk ulikhet over tid. Et viktig poeng her er at ulikhetene i Norge var langt større i tidligere tider enn i dag. Da krigen var slutt i 1945 var den økonomiske ulikheten i Norge mindre enn 150 år tidligere. Men ulikheten var fortsatt stor, og utjamning av forskjeller var en prioritert oppgave for Arbeiderparti-regjeringer de første tiårene etter krigen. Det er beregnet at andelen formue for de 10 prosent med størst formue sank fra 74 prosent i 1948 til 58 prosent i 1979. Også inntektsfordelingen ble jamnere. Gjennom 1980-tallet var den økonomiske ulikheten stabil, før den så begynte å øke igjen på 1990-tallet. Liberaliseringen av kredittmarkedet førte til en kraftig akkumulering av kapital for de rike. Kapitalinntekten for de ti prosent med høyest inntekt økte fra 30 prosent i 1986 til 73 prosent i 1996, altså omtrent som i 1948. Etter 2000 har ulikheten i inntekt stabilisert seg noe, mens de rikestes andel av formue har fortsatt å øke.

Den viktigste drivkraften bak økningen i økonomisk ulikhet siden 1990-tallet har vært økningen i kapitalinntekt. De rikeste blir stadig rikere. Samtidig har økt innvandring ført til en økning i andelen med lavinntekt.

Kapittel 3 tar for seg ulikhet i helse. Vi lærer at forventet levealder har økt jevnt, men noe mindre i Norge enn i mange andre land. Kvinner lever lenger enn menn, men forskjellen er blitt mindre de siste tiårene. Hovedtemaet i kapittelet er imidlertid hvordan sosioøkonomiske indikatorer som utdanning og inntekt påvirker helse og forventet levealder. Sosial ulikhet i helse er betydelig, særlig blant menn, og den har økt over tid. De 1 prosent rikeste menn kan i dag forvente å leve 14 år lenger enn de aller fattigste. Menn med høyere utdanning kan forvente å leve seks år lenger enn de med bare grunnskoleutdanning, eller åtte-ni år lenger om de også har en partner med høyere utdanning. Folk i parforhold har bedre helse og lavere dødelighet enn enslige.

Vi får vite at den sosiale ulikheten i helse er høyere i Norge (og i Danmark) enn det andre nasjonale indikatorer for ulikhet skulle tilsi, noe som ofte betegnes som «det nordiske paradokset». Dette reiser interessante spørsmål, som boka ikke bidrar til å forklare. Øversveen og Rydland (2021, s. 90) viser til forskjellene mellom relative og absolutte tall. Selv om den sosiale ulikheten i helse er like stor eller større i de nordiske land enn i enkelte sør- og østeuropeiske land, har de med lavinntekt i Norge likevel høyere forventet levealder enn tilsvarende grupper i Sør-Europa.

Kapittel 4 behandler ulikhet i utdanning, rettslig ulikhet og ulikhet i politisk deltakelse. Også utdanning var en del av utjamningspolitikken etter krigen, og helt fram til 2000-tallet skjedde det en sosial utjamning i rekruttering til utdanning. Deretter har ulikheten igjen økt, særlig i langvarig utdanning. Sosial bakgrunn har fortsatt stor betydning for unges valg av høyere utdanning. Samtidig er utjamningen i utdanning et tveegget sverd. Det bidrar til at flere, også fra lavere sosiale lag, får høyere utdanning og de godene det gir tilgang til i form av yrke, inntekt og helse. Samtidig kan konsekvensene av ikke å ha utdanning bli større. Det antydes også at likheter i utdanningsnivå kanskje ikke bare er en konsekvens av sosial arv. Genetisk arv kan også spille en rolle, noe som kan begrense hvor mye forskjellene kan reduseres. Det får i så fall betydning også for den ulikheten utdanningsforskjellene bidrar til å skape.

Ulikheter i sosioøkonomisk status har konsekvenser på en rekke områder, også i forhold til rettsvesenet. Selv om Norge har et godt og rettferdig rettsvesen sammenlignet med mange andre land, refererer forfatterne til mange studier og forhold som tyder på at også rettspleien påvirkes av sosiale forskjeller. Bedrifter og næringsdrivende som begår miljøkriminalitet eller såkalt «hvitsnippkriminalitet» slipper oftere unna straff enn vanlige mennesker som bryter loven, selv om de økonomiske konsekvensene av slik kriminalitet er langt mer alvorlige for samfunnet. De fleste som fyller fengslene har lav sosial status. Den såkalte Nav-skandalen (og stortingspolitikernes pendlerboliger, kunne vi legge til) viser at det er forskjell på kong Salomo og Jørgen hattemaker. At inntektsgrensen for å få rett til fri rettshjelp ikke er regulert siden 2009, forsterker den sosiale ulikheten i møtet med rettsvesenet.

Det er også sosiale ulikheter i politisk innflytelse. Valgdeltakelsen har sunket de siste tiårene, fra 85 prosent i 1965 til mellom 76 og 78 prosent i de siste stortingsvalgene. Det er blant de med lav utdanning at valgdeltakelsen har sunket, og det antydes at det henger sammen med at partiene på venstresiden i mindre grad har prioritert utjamning. Samtidig har organisasjonenes påvirkning på politikken – den såkalte «korporative kanal» – trolig endret seg. Fagbevegelsen sliter med sviktende medlemstall, mens arbeidsgivernes organisasjoner har stadig mer kapital i ryggen. Kapitalsterke interesser kan også i langt større grad benytte kommunikasjonsbyråer og lobbyister til å påvirke politiske beslutninger.

I kapittel 5 presenteres hvordan perspektiver på ulikhet kommer til uttrykk i politisk filosofi og økonomisk teori. Kapittelet starter med en presentasjon av tre retninger i politisk filosofi som har preget partienes syn på ulikhet i etterkrigstiden, henholdsvis konservatisme, liberalisme og sosialisme/sosialdemokrati. Deretter introduseres Keynes økonomiske teorier, som dannet grunnlaget for konjunktur- og vekstpolitikken i etterkrigstida, men som fikk en kraftig knekk med oljekrisen og turbulensene i vestlig økonomi på 1970-tallet. På dette tidspunktet var Keynes´ teorier allerede forlatt av de økonomiske fagmiljøene. Boka lener seg her en del på Ola Innset (2017) sin bok Markedsvendingen, som i seg selv gir viktige bidrag til forståelsen av sosial ulikhet i Norge. De nye autoritetene i økonomifaget var Friedrich Hayek og Milton Friedman, nyliberalister som mente krisen skyldtes politikernes pengebruk, særlig utbyggingen av den kostbare velferdsstaten. Løsningen handlet om å overlate så mye som mulig til markedet. De mente likevel, til forskjell fra mer klassisk liberalisme, at det var behov for en sterk stat, men statens oppgave skulle være å tilrettelegge for mest mulig marked. Urolighetene i økonomien, og nye måter å forstå den på, ledet til en «høyrebølge» som skulle påvirke store deler av det politiske landskapet i store deler av den vestlige verden.

Kapittel 6 handler om virkningene av denne politiske vendingen, spesielt for velgernes og partienes syn på ulikhet og utjamning. Valgundersøkelsene fra 1960- og 70-tallet viste sterk tilslutning til utjamning. Prosentforskjellen mellom dem som ønsket større likhet i inntekt og dem som ikke gjorde det var i 1977 på hele 76. I 1981, ved valget hvor høyrebølgen slo inn, var denne tilslutningen helt borte, og holdt seg lav også i de kommende valgene. Først i 1997 var det på ny en klar overvekt for større inntektslikhet, om enn med noe variasjon, men ikke på samme nivå som 1970-tallet (prosentforskjellen i 1997 var 31).

Utjamning ble også mindre vektlagt i den praktiske politikken, også av Arbeiderpartiet som nå la større vekt på effektivitet og organisering. Arbeidslinja, som ble lansert av regjeringen Brundtland i 1992, innebar at velferdsytelser skulle utformes slik at de «oppmuntret» til sysselsetting, noe som skulle legitimere mange innstramminger i ytelser og regelverk i årene som fulgte. Arbeidslinja har siden hatt bred politisk tilslutning. Forskjellene mellom Arbeiderpartiet og Høyre var blitt mindre på mange områder. Arbeiderpartiet ville likevel at velferdsstaten skulle bidra til minst mulig sosiale forskjeller, mens Høyre mente det ikke var den generelle ulikheten som var problemet. En burde i stedet rette tiltakene mot fattigdom og de som falt utenfor.

Kapittel 7 tar for seg ulikhetens konsekvenser for folk og samfunn. Ulikheten har ikke bare konsekvenser for helse, levekår og politisk innflytelse. Den avler også ulikhet på en rekke andre områder. Høye inntekter og formue presser for eksempel opp prisene på attraktive tomter og fører til sosiale og etniske forskjeller i bosettingsmønster, som igjen forsterker forskjeller i sosial kapital. Det samme gjelder utbyggingen av luksuriøse hyttefelt. Vi kunne legge til at virkningene av de rikes høye forbruk og investeringer, i form av økt inflasjon, blir fordelt på oss alle. Det samme gjelder de aller rikestes høye klimaavtrykk, med boliger i ulike deler av verden, private jetfly og store bilparker (Røkke har 19 biler, ifølge forfatterne, hvorav 16 dieseldrevne).

Til forskjell lever de i den andre enden av inntektsfordelingen i trange, ofte kommunale boliger, som er vanskelige å varme opp, ofte med fukt, råte og lite dagslys, og uten hage, terrasse eller balkong. For lite boligbygging, særlig i de store byene, presser prisene opp og gjør det stadig vanskeligere for de med lave eller middels inntekter å komme inn i boligmarkedet. Derfor er de rike også mest fornøyd med livet. De som har minst inntekt og formue er de som synes livet er minst meningsfylt.

Det er ulike oppfatninger om ulikhetens betydning for samfunnet. Noen hevder ulikhet er gunstig for økonomien, og at økt rikdom for noen også spiller over på folk flest, mens andre mener rikdommen til de på toppen er tilkommet på bekostning av de på bunnen av inntektsfordelingen. Det hevdes blant annet at tilliten som preger det norske samfunnet henger sammen med at vi har hatt relativt små økonomiske forskjeller, og at denne tilliten har en positiv innvirkning på økonomien.

I kapittel 8 presenteres og drøftes en rekke tiltak for å redusere økonomisk ulikhet. Det vil kreve for mye plass å gå inn på de enkelte tiltakene her. Det presiseres at forslagene ikke utgjør et samlet program, men at hvert av forslagene må utredes. Likevel kunne en tenkt seg en drøfting av alternative veier. Noen forslag ansees som mindre realistiske på kort sikt, med henvisning til regjeringen Solbergs perspektivmelding fra 2021 som understreket at kommende regjeringer vil ha mindre økonomisk handlingsrom enn før. Forfatterne mener meldingen derfor burde ha drøftet om omfordeling kunne vært en mer aktuell strategi. Dette kunne kanskje vært et kriterium for en strammere prioritering mellom forfatternes egne forslag.

Boka er et viktig bidrag til litteraturen om økonomisk og sosial ulikhet. Den er en kortere og mer sammenholdt tekst enn alternative bøker om emnet. Likevel kunne fordelene som knytter seg til monografien som form vært utnyttet enda bedre til å få fram sammenhengene mellom de ulike aspektene ved ulikhet. Kapitlene bygger ikke på hverandre i den grad en kanskje kunne forvente i en monografi.

Det siste kan kanskje henge sammen med forfatternes behov for å balansere bokas to normative utgangspunkt; det politiske og det faglige. De vitenskapelige ambisjonene om saklig og grundig behandling av de ulike temaene går noen steder på bekostning av muligheten til å vise sammenhenger og akkumulative prosesser. Og så savnes – også her – en grundigere behandling av bolig, ikke bare som levekårsfaktor, men også som en ulikhetsskapende faktor og som et viktig tiltaksområde for omfordelende politikk. Bolig var en gang et viktig område av velferdspolitikken.

Å skrive godt, sammenhengende og knapt om økonomisk og sosial ulikhet er ikke enkelt. Dette tatt i betraktning har forfatterne lyktes bra. Boka har et språk som gjør den tilgjengelig, og et faglig nivå som gjør den egnet som pensum i mange utdanninger. Men når den kommer i nye opplag bør den underlegges en strengere korrektur.