Et viktig bidrag til faglitteraturen

Anmeldt av
Riina Kiik

Førsteamanuensis, NTNU, Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap,

riina.kiik@svt.ntnu.no

Om boka

Anna Meeuwisse, Hans Swärd; Rosmari Eliasson-Lappalainen og Katarina Jacobsson. Forskningsmetodik for socialvetare. Natur & Kultur 2008

Med antologien «Forskningsmetodik főr socialvetare» foreligger en samling på 15 artikler fra svenske forskere i sosialvitenskap. Da jeg begynte å lese boken, tenkte jeg ut fra forfatterskapet: hvorfor heter boken ikke Forskningsmetodikk for sosialarbeidere? Av bokens 21 forfattere har seks vært mine lærere under sosionomutdannelse i Stockholm, samt ytterligere fire har skrevet pensumsbøker som jeg har studert. Antologiens medvirkende representerer et flertall institusjoner for sosialt arbeid og sosialvitenskapelige emner. Sammen representerer de bred og lang forskningserfaring, ikke minst som formidlere av kunnskap til studenter i sosialfag i Sverige. Minst halvparten av forskerne er også veletablerte navn i nordisk samfunnsvitenskap.

DET SPESIELLE med boken er at den presenterer ulike forskningstradisjoner og retninger, noen mer kjente enn andre innenfor sosialvitenskap. Selv om boken kun er på 254 sider, klarer forfatterne å presentere sitt tema på en relativt grundig måte. De har grundig kjennskap til metoden, og klarer å få frem både den teoretiske forankringen, samt å synliggjøre hvordan man kan benytte teorien i praksis.

I BOKENS innledningskapittel «Socialvetenskapliga forskningstraditioner – en introduktion» skisserer redaktørene et kort historisk tilbakeblikk til sosialvitenskapens røtter og beskriver den akademiske sosialvitenskapens ulike varianter og metodologiske pluralisme. Forfatterne poengterer hvor viktig diskusjon mellom ulike retninger er i forskningen.

Neste kapittel «Att undersöka det sociala – några ingångar» er skrevet av Claes Levin. Den er av orienterende karakter og gir oversikt om hvordan «det sociala» blev til et forskningsfelt. Han skisserer kort også spørsmål om kvantitative og kvalitative metoder.

Tredje kapittel «Fallstudieforskning» er skrevet i samarbeid mellom Anna Meeuwisse og Katarina Jacobsson. De beskriver ulike typer av casestudies og deres brede arsenal av data og metoder. De inviterer dessuten studenter til å bruke akkurat denne metoden mer i sin oppgaveskriving, noe som er et viktig innspill.

Et samarbeid mellom Rosmari Eliasson-Lappalainen og Marta Szebehely har resultert i det fjerde kapittelet «Vardagslivsforskning». Der beskrives tre mål som karakteriserer interessen for hverdagsliv: synliggjøring av menneskenes hverdag, å utvikle den teoretiske forståelsen og å være samfunnskritisk. Kapittelet er rikt på eksempler, framfor alt innen eldreomsorgens hverdag og vilkår. De viser også at det finnes en kjønnsdimensjon i forskningen, og hvor viktig det er å bli bevisst på dette.

Femte kapittel er «Biografi- och Livsberättelseforskning» av Anna Johansson og Peter Öberg. Her løfter de fram livsfortelling både som et identitetsskapende redskap og som et rikt materiell med mulighet til kunnskap om både individer og samfunn.

Lars-Christer Hydén har skrevet sjette kapittel «Berättelseforskning», som fokuserer på det narrative, ut i fra perspektivet med fortellingen som meningsskapende aktivitet. Narrativer er betydningsfulle i forskningen av flere grunner: de er aldeles til stede, de har alltid funksjoner, og det framførende formes av den sosiale sammenhengen de forekommer i.

I «Emotionsforskning» av Bengt Starrin og Åsa Wettergren undersøkes en interessant og noe annerledes måte å søke kunnskap om mellommenneskelig samspill på, gjennom studier av følelser og følelsemessige prosesser. De beskriver forskning om skam og stolthet, emosjonelle kulturer og emosjonelt arbeid, samt interaksjonsritualer og emosjonell energi.

I kapittel åtte «Aktforskning» beskriver Tommy Lundström tre ulike måter å bruke journaler i forskningsformål: kvalitativt tekstorientert perspektiv, historisk perspektiv og gjennom journaler søke sosiale fakta om de individer journaler synliggjør.

Tine Egeleund har skrevet bokens niende kapittel «Vinjettstudier». Vinjetter, eller kortfattede for formålet konstruerte kasusbeskrivelser, er vanligvis tenkt å gi kunnskap om menneskenes vurderinger og valg. Det blir spennende å se hvordan samme kasusbeskrivelse bedømmes ulikt og hva dette i så fall kan tenkes å bero på, som for eksempel arbeidsorganisering, kulturelle forskjeller med mer.

Tiende kapittel «Internetforskning» av Kristian Daneback og Sven-Axel Månsson beskriver muligheter og begrensninger med internettforskning. Internett kan anvendes både som ny tids forskningsfelt og som redskap for datainnsamling. Forfatterne tar spesielt opp de etiske spørsmål som internettforskning medfører.

Følgende fire kapitler (11-14) diskuterer ulike perspektiv innen utfallsorientert forskning, en type forskning som etterspørres mer og mer av statsmaktene i søken på å sikre resultatet av ulike innsatser i samfunnet:

Lars Oscarsson beskriver i «Interventionsforskning», spesielt med retning mot studier av resultatet (effekten) av intervensjoner som synliggjør individer og grupper. Han betoner viktigheten av å ta hensyn til de spesifikke praksisforhold som råder for visse situasjoner og intervensjoner.

Verner Denvall og Evert Vedung i kapittelet om «Utvärderingsforskning» synliggjør evalueringens fire bølger: Rasjonalitetsbølgen, deltagerbølgen, den nyliberale bølgen og evidensbølgen. De beskriver også ulike evalueringsforskningsformål, samt at de problematiserer ulike typer evalueringer.

Anders Bergmark i sitt kapittel «Om evidensbasering, kunskapsöversikter och psykosociala mekanismer» er svært kritisk og diskuterer vanskelighetene forbundet med ambisjonen om å etablere evidensbasert praksis innen sosialt arbeid.

Helena Blomberg redegjør i «Komparativ Välfärdsforskning» forskning som viser internasjonale sammenlikninger. Hun viser hvordan det går an å studere konsekvenser av ulike sosiale prosesser i eget land med sammenlikninger med situasjoner i andre land.

Avslutningskapittelet (15) «Etiske refleksjoner» av Gunvor Andersson og Hans Swärd er av generell karakter. Forfatterne diskuterer spørsmål om hvilken rett/plikt man har til å forske om menneskene som lever i vanskelige forhold, hva som er forskningens nytte og risiko, om de asymmetriske møtene mellom forskere og informanter, hva som er forskerens makt med mer.

ETTER Å lest boka har jeg full forståelse for hvorfor forfatterne velger å benytte «for sosialvitere» i stedet for «for sosialarbeidere». Boken ville markere at forskningen som presenteres ikke tilhører en viss disiplin (s. 15), og at intensjonen med boken er å vise mangfold (s. 30). Med sosialvitenskap menes i boken et flervitenskapelig kunnskapsområde som rører sosiale spørsmål som ulikhet, fattigdom, «forstyrrende» adferd (som misbruk, selvmord etc.), så vel som samfunnsmessige tiltak, sosial- og kriminalpolitikk, sosiale forsikringer, pleie og omsorg (for eksempel barne- og eldreomsorg) og sosiale myndigheters organisering og praksis (s. 18).

Boken er enhetlig. Til tross for at mange temaer berøres, er boka etter min mening enkel, i betydning lettlest (jeg kan svensk). Alle tekster er skrevet i personlig stil der forskeren/forfatteren selv er til stede. Hvert kapittel starter med et kort historisk tilbakeblikk, deretter skildrer forfatterne temaet.

Boken er rikt illustrert med forfatterens egne eller andres forskningseksempler. Ettersom forfatterne har et begrenset antall sider til rådighet, er teksten kortfattet og intens, men gir gode innblikk og skaper interesse fra leseren som gjerne vil vite mer. Ekstra verdifull er slutten av hvert kapittel, der den vedlagte referanselisten fungerer som tilleggslitteratur.

De fleste forfattere reflekterer også kritisk over sine observasjoner og sin erfaring gjennom flere års sosialvitenskapelig forskning.

DENNE BOKEN representerer et viktig bidrag til faglitteraturen. Den sammenfatter på en grundig måte de mest brukte forskningstradisjoner og metoder, og gir leseren en god teoretisk og metodologisk oversikt. Boken kan benyttes som en oppslagsbok.

I deler av boken er fremstillingen enkel, mens den i andre deler rett og slett kan være vanskelig (kap. 7, 11, 13), i alle fall for folk som ikke er innlemmet i den akademiske sfære.

Boken er interessant for studenter, men jeg mener det krever visse forkunnskaper i vitenskapsteori og metode. Jeg mener boken egner seg godt for studenter, kanskje mest for masterstudenter. Praktikerne har gjennom boken en fin mulighet til å se hvordan både teori og empiri møtes, og blir kjent med den akademiske formen av å skape og formidle kunnskap.