Et godt bidrag til sosialt arbeid

Anmeldt av
Heidi Moen Gjersøe

VID Vitenskapelige høgskole og OsloMet

Om boka

Hanne Glemmestad og Lise Kleppe (Red.) Arbeidsinkludering i sosialt arbeid. Oslo: Fagbokforlaget 2019

Kunnskap om arbeidsmarkedet og ferdigheter i å hjelpe brukere inn i arbeidslivet er et kompetanseområde Nav har slitt med og fått kritikk for å gjøre for dårlig. De siste årene har Nav satset på arbeidsinkludering, det vil si en dreining fra å jobbe etter en «train-place»-logikk med vektlegging av rehabilitering og kvalifisering før arbeidstrening i det ordinære arbeidsmarkedet, til en «place-train»-logikk i form av bistand på arbeidsplassen, og en rekke Nav-kontorer har fått egne jobbspesialister. Arbeidsinkludering fremstår dermed som et nytt og friskt fagområde for de ansatte i Nav. Denne boken retter seg inn mot nettopp dette nye fagområdet og kobler det til sosialt arbeid. Dette er rimelig siden sosionomer fremdeles utgjør den største profesjonsgruppen i Nav-kontorene. Boken er derfor et viktig bidrag til å styrke kunnskap om arbeidsinkludering i sosialt arbeid og å synliggjøre relevansen av profesjonsgruppen for fagfeltet arbeidsinkludering. Det kan også nevnes at arbeidsinkludering er tatt inn i nasjonal rammeplan for sosionomutdanningen, noe som ytterligere styrker bokens relevans.

BOKEN ER EN ANTOLOGI skrevet av forskere og ansatte ved Oslo Met og Høgskolen i Innlandet, samt praktikere. Den er et resultat av de to utdanningsinstitusjonenes samarbeid i forbindelse med deres strategiske samarbeidsavtaler med Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Boken er delt inn i tre deler: Arbeid og inkludering, Arbeidsinkludering i praksis og Spenninger i arbeidsinkluderingsfeltet.

Den første delen består av seks kapitler. I kapittel 1 introduserer bokens redaktører Hanne Glemmestad og Lise Cecilie Kleppe koblingen mellom sosialt arbeid og arbeidsinkludering, noe som utdypes i kapittel 3 (skrevet sammen med Kjetil Frøyland). Forfatterne trekker blant annet paralleller i arbeidsmåter og spenningsfelt. Denne koblingen fremstår som god og interessant. Noen sentrale spenninger kunne likevel blitt diskutert i større grad i disse kapitlene. I kapittel 1 trekker riktignok Glemmestad og Kleppe inn forvaltningskonteksten som omgir sosialt arbeid, hvor arbeidslinja er sentral. Forfatterne tematiserer spenningen mellom tilhengere av arbeidslinja – som kan finne støtte i tilnærminger som arbeidsinkludering rommer, og en annen posisjon hvor det stilles spørsmål ved måten arbeidslinja blir gjennomført på overfor personer med sammensatte utfordringer. Forfatterne går ikke nærmere inn på spenningen mellom disse posisjonene, men overlater det til bokens tredje del.

Glemmestad og Kleppe lanserer i kapittel 1 et spennende argument om at arbeidsinkludering kan betraktes som en spesialisering innenfor sosialt arbeid på linje med for eksempel boligsosialt arbeid og barnevern. De presiserer også at faget sosialt arbeid kan utøves både av sosionomer, barnevernspedagoger og vernepleiere. Velferdsvitere nevnes ikke, men kunne også inngått på denne listen.

DE ØVRIGE FIRE KAPITTLENE i del 1 gir leseren kunnskap om arbeidsmarkedspolitikk (Hagaseth), Supported Employment (Frøyland), arbeidsgiveres samfunnsansvar (Støren-Váczy) og relevant lovgivning (Kane og Köhler-Olsen). I kapittel 2 poengterer Ingjerd Thon Hagaseth at arbeidsmarkedspolitikk og arbeidslinja også er velferdspolitikk. Hagaseth peker på en rekke sammensatte, strukturelle forhold som er svært relevante, men hvordan det forholder seg til arbeidsinkludering i form av individuelle tjenester, kunne i større grad blitt tematisert. For eksempel skriver forfatteren avslutningsvis at «godt sosialt arbeid og arbeidsinkludering gjennom en god kobling av virkemidler i Nav, helsetjenestene og utdanningssystemet kan gi en sterk effekt på arbeidsdeltakelse», noe som fremstår som en påstand uten godt belegg med tanke på at kapittelet tematiserer sammensatte, strukturelle forhold. Kjetil Frøyland gir en god innføring i Supported Employment (SE) i kapittel 4, som representerer en sentral tilnærmingsmetode for arbeidsinkludering. Frøylands kapittel viser hvordan vi i dag har kommet lenger når det gjelder faglighet rundt hvordan å hjelpe personer med sammensatte utfordringer inn i arbeidslivet enn da Nav-reformen trådte i kraft i 2006. Kapittelet gir også en nyttig historisk og kontekstuell ramme for SE både internasjonalt og nasjonalt. Det mest slående ved Aina A. Kane og Julia Köhler-Olsens gjennomgang av relevant lovgivning for arbeidsgivere, arbeidstakere og Nav i kapittel 6, er at Nav i liten grad har myndighet overfor arbeidsgivere når det gjelder arbeidsinkludering. Arbeidsgivere har riktignok plikt til å fremme likestilling og hindre diskriminering og arbeidstakere har rett til tilrettelegging på arbeidsplassen. Dette gjelder i eksisterende arbeidsforhold. Kane og Köhler-Olsen gjennomgår også Navs plikter med arbeidsformidling, individuell jobbsøkerbistand, samt adgangen til å stille vilkår overfor brukerne og iverksette sanksjoner ved vilkårsbrudd. Dette viser at Navs myndighet overfor brukerne er sterk i motsetning til overfor arbeidsgivere. I en bok om arbeidsinkludering kunne dette kanskje vært tematisert mer eksplisitt.

DEL 2 BESTÅR AV kapittel 7 til 11 og presenterer konkrete, praktiske eksempler på arbeidsinkludering. Redaktørene skriver at denne delen er ment som kunnskapsdeling og inspirasjon. Det vil jeg påstå den lykkes med. Kapitlene er bygget opp ved at de beskriver en bestemt brukergruppe og deretter intervensjonen som er brukt. Grete Johanne Wangen skriver i kapittel 7 om jobbstøtte til personer med utviklingshemming. Wangen viser til at det i dag er svært få personer med utviklingshemming i jobb i det ordinære arbeidsmarkedet. Mange får nesten automatisk innvilget uføretrygd. Wangen beskriver detaljert om det som fremstår som ressurskrevende oppfølging av en gruppe som, dessverre, per i dag ikke synes å være høyt prioritert i Nav. Tatiana Maximova-Mentzoni beskriver innvandreres utfordringer på en god måte i kapittel 8. Forfatteren peker interessant nok på det hun omtaler som et eksemplarisk offentlig tilbud av programmer i Norge, men som likevel ikke har fått mange i jobb. Forfatteren omtaler et kjent problem som «institusjonalisert praksisfelle», hvor hun inkluderer arbeidsgivers perspektiv. Hun tematiserer også noe svært relevant, nemlig behovet for «etteroppfølging» som er naturlig når man jobber med arbeidsinkludering, samtidig som det utfordrer grensene for Navs ansvar (og brukers plikter).

I kapittel 10 presenterer Thorild Stimo, Solveig Persson og Anne Hellum Fontenehus-modellen for personer med psykiske helseproblemer. Det som gjør dette kapittelet interessant, er Fontenehuset som en frivillig aktør og tilbyder av arbeidsinkludering. Forfatterne påpeker medlemmenes mulighet «til å være aktiv og sosial uten nedskrevne planer eller oppmøteplikt». Kapittelet viser således hvilken ressurs tredje sektor kan være, selv om ikke forfatterne viser til forskningsmessig belegg om det faktisk får flere i arbeid («mange medlemmer har kommet seg ut i jobb»). Forfatterne reflekterer også godt over fallgruven over å bli for komfortable og «innelåst» på Fontenehuset.

DEL 3 OM SPENNINGER består av kapitlene 12 til 17. Kapittel 12 (Hans Jørgen Wallin Weihe), 14 (Bjarne Øvrelid) og 15 (Ole Petter Askheim) tar opp henholdsvis arbeidslinjas moralske slagside, det asymmetriske maktforholdet mellom individene og staten og løfter frem betydningen av arbeidsmarkedet som et strukturproblem for individers utsatte posisjon og ansvarliggjøringen de utsettes for. Weihe gir et historisk blikk på velferdsstaten og peker blant annet på fremveksten av sosialt arbeid som utdanning og arbeidsområde knyttet til profesjonalisering av hjelpearbeid i offentlig sektor. Forfatteren peker på at dette alltid har hatt et element av kontroll av fattige. Slik løfter han frem et viktig spenningsforhold for sosialarbeidere i Norge, som er offentlige (bakke)byråkrater, noe som krever lojalitet til lovverk og samfunnets målsettinger samtidig som de har skjønn. Øvrelid argumenterer i sitt kapittel for at arbeidsinkludering kan bli en intervensjon som presser utsatte grupper inn i et brutalt arbeidsliv og hvor den kompensatoriske funksjonen til velferdsstaten trues. Han peker også på et viktig forhold med profesjonsutøvernes makt overfor enkeltindivider i forbindelse med arbeidsinkludering som ytterligere kan legge et utilbørlig press på å tilpasse seg arbeidslivets krav når man er i en sårbar posisjon. Askheim tar opp hvordan empowerment-begrepet ikke bare brukes fra et brukerperspektiv, men også som et styringsinstrument (governmentality) der sosiale problemer individualiseres. Individer får i større grad rett til å medvirke samtidig som det medfølger ansvar for konsekvensene av valgene de gjør.

DE TRE OVENNEVNTE kapitlene tar opp sentrale spenninger, og er kritiske. Det er dog tidvis litt uklart om det kritiske perspektivet retter seg mot arbeidslinja eller mot arbeidsinkludering. De tre bidragene gjør at boka fremstår polarisert i synet på om arbeidsinkludering er et felt det bør satses på sosialfaglig. I kritikken av arbeidslinja og arbeidsinkludering kunne det vært nyttig å tematisere hvordan førstelinjen faktisk iverksetter de politiske føringene og anvender skjønn i møte med et «brutalt arbeidsliv og sårbare brukere».

De øvrige tre kapitelene i del 3 oppfatter jeg ikke nødvendigvis som å tematisere spenninger. Liv Johanne Solheim spør i kapittel 13 om jakten på den rette kompetansen er et blindspor. Forfatteren tar opp betydningen av samspill mellom frontlinjearbeidere og brukere og mellom de ulike tjenestene som er involvert. Solheim knytter på en god måte an til sentral internasjonal og nasjonal forskningslitteratur på feltet. Caset hun bruker er fra hennes egen forskning på arbeidet med integrering av flyktninger. Dette fungerer godt og funnene og budskapet til forfatteren fremstår som overførbar kunnskap om arbeidsinkludering. Solheim peker på behovet for koordinering og tilrettelegging av systematisk faglig samarbeid, noe som også kan utfordre institusjonelle logikker og vil kreve tillit på tvers av fagområder. På denne måten er forfatteren inne på et aktuelt tema om «samstyring» – styring i form av komplekse former for samarbeid. Forfatteren løfter dermed frem at det ikke er enkle løsninger på å få til arbeidsinkludering – og har blant de mest fruktbare spørsmålene og budskap i boken.

MARIA TAIVALSAARI RØHNEBÆK skriver interessant om arbeidsinkludering som tjenesteinnovasjon i kapittel 16. Røhnebæk tar til orde for en spennende metodisk tilnærming i form av etnografi hvor forskeren kan følge brukerløp for å avdekke hvor problemer oppstår i brukerens interaksjon med systemet. Dette er spennende fordi det representerer en annen strategi enn evidensbasert kunnskap som ser ut til å dominere feltet arbeidsinkludering.

I bokens siste kapittel tar Øystein Spjelkavik opp tråden fra del 1 om koblingen av sosialt arbeid og arbeidsinkludering. Spjelkavik argumenterer for at «sosialfaglig kompetanse er en forutsetning for arbeidsinkludering av mennesker med mer komplekse støttebehov» og at det er nødvendig å styrke Navs kompetanse om arbeidsinkludering for å legge til rette for en trygg arena for begge parter på arbeidsmarkedet.

Sett under ett er boken et godt bidrag til et felt – sosialt arbeid i Nav og andre velferdstjenester. Arbeidsinkludering som fagfelt i Nav er på et vis revitalisert (fra Aetats tid) og ikke minst utvidet til å omfatte flere brukergrupper. Hvordan sosialarbeidere skal jobbe med arbeidsinkludering er belyst gjennom koblingen til faget sosialt arbeid og konkrete metoder for arbeidsinkludering. Siden arbeidsinkludering i sosialt arbeid i stor grad vil befinne seg innenfor en forvaltningskontekst, kunne imidlertid betydningen av denne konteksten for iverksetting av arbeidsinkludering blitt grundigere behandlet. Slik arbeidsmåtene og tilnærmingene for arbeidsinkludering blir beskrevet i del 2, fremstår det som ressurskrevende å implementere. Nav har ikke noen myndighet overfor arbeidsgivere, men en sterk kontrollfunksjon overfor stønadsmottakerne som metodene for arbeidsinkludering skal brukes overfor. Spenningsforholdet mellom hjelp og kontroll er sentralt i sosialt arbeid og er derfor noe som også burde vært mer diskutert i boken.