Er vi kun forkledde akademikere?

Anita Røysum

Førsteamanuensis, Høgskolen i Oslo og Akershus

anita.roysum@hioa.no

Høgskolenes og universitetenes samfunnsoppdrag er å utvikle studentene og profesjonsutøverne til kritiske tenkere. I januar arrangerte Universitets- og høgskolerådet (UHR) og Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) en konferanse om dannelse i høyere utdanning. Temaet var hvilken dannelse og evne til kritisk refleksjon framtidige profesjonsutøvere trenger for å utøve sitt virke i morgendagens samfunn og arbeidsliv. Men hvordan kan vi forstå sosialarbeidere i lys av dette?

«Når hørte du sist en sosionom stå fram med sin fagkritiske stemme i offentligheten?», spør Laila Granli Aamodt i Fontene Forskning (2013, s. 99). Hun debatterer hvorvidt sosionomer/sosialarbeidere stilltiende har latt seg utradere fordi vi ikke har maktet å stå fram med våre kunnskaper og fagpolitiske engasjement. Aamodt mener det er vår utfordring å synliggjøre vårt sosialfaglige engasjement og vår solidaritet med utsatte grupper. Jeg ønsker å gå litt videre: for hvorfor får vi sosialarbeidere dette så sjelden til når vi får stadig høyere utdanning, videreutdanninger, mastere og doktorgrader innen vårt fagfelt? Vil ikke det føre til at vi blir tryggere på oss selv og vår egen kunnskap, både som gruppe og enkeltvis, - og slik bidra til å fremme og synliggjøre vårt sosialfaglige engasjement og solidaritet?

Vårt fagfelt må stadig forholde seg til nye politiske ambisjoner og mål for hva som regnes som «riktige» løsninger på velferdspolitiske utfordringer. Det kommer signaler om hva som regnes som «riktig» kunnskap og «riktige» arbeidsmåter. Et ideal for sosialarbeidere er å gjøre hva vi mener er godt klientarbeid. Ikke alltid stemmer dette idealet med å få brukerne til å passe inn i de politiske ambisjonene. Slike dilemmaer kan bety at «svar» er vanskelig å finne, om de i hele tatt finnes. Men hvordan kan de også forstås i lys av noen akademiske dannelsesperspektiver? Handler det om å øke og synliggjøre vårt sosialfaglige engasjement ved bruk av kritisk engasjement og fagutøvelse? Dette vil jeg drøfte med utgangspunkt i kanskje den mest aktuelle problemstillingen for tiden, nemlig arbeidslinja. Jeg tar utgangspunkt i sosialarbeidere, men diskusjonen vil også være aktuell for andre akademiske yrkesgrupper. Selv om jeg her diskuterer hvordan en kan håndtere kritiske spørsmål individuelt og lokalt, handler fag-politisk kritikk også om å bruke andre kanaler, som de ansattes organisasjoner og FO.

Arbeidsmoralen

Arbeidslinja er strategien og politikken om å få flere i arbeid og færre på offentlige stønader. Kravene om arbeid og aktivitet er ikke noe nytt. Den norske arbeidslinja er et resultat av både protestantisk arbeidsetikk og sosialdemokratisk arbeidsorientering (Stjernø & Øverbye, 2012). Likevel signaliserer arbeidslinja en innstramming av kravene om arbeid og aktivitet ved en klarere kopling mellom borgernes rettigheter og plikter (St.meld. 35: 1994–95; St.meld. 39: 1991–92). I 2005 kom Nav-reformen, statlige Aetat, trygdeetat og deler av den kommunale sosialtjenesten ble slått sammen til Nav-kontor (St.prp. 46: 2004–2005). Intensjonen er å legge bedre til rette for arbeidet med å få flere i arbeid og aktivitet. Det er særlig grupper med tradisjonelt lav yrkesdeltakelse og svak forankring i arbeidslivet som skal gis tettere oppfølging, for å bedre sine muligheter til å forsørge seg selv gjennom arbeid.

Den overordnede moralen ser ut til å være: «Arbete är alla människors normaltillstånd; att inte arbeta är onormalt.» Sitatet er hentet fra Zygmunt Baumans bok Arbete, konsumtion och den nya fattigdomen (2002, s. 13). Han viser til hvordan arbeidsetikken er sterkt framtredende i vårt senmoderne samfunn, og til en rådende oppfatning om at det er umoralsk og avvikende, nesten kriminelt, ikke å yte. Det vil si at det er ens moralske forpliktelse å bidra til samfunnets verdiskaping. Baumans framstilling og problematisering er èn forståelse av arbeidslinja. Det er derimot liten tvil om at det har skjedd et paradigmeskifte i hvordan en skal utøve velferdspolitikken, både i Norge og internasjonalt. Arbeidslinja som politisk ambisjon ser ut til å skulle realiseres, for nesten enhver pris.

Den politiske ambisjonen ser også ut til å handle om, i tråd med Bauman, å skape en arbeidsstyrke som kontinuerlig tilpasser seg endringene i arbeidslivet. Slagordet er fleksibilitet og et arbeidsmarked med stadig færre regler, og hvor de spillereglene som finnes stadig endres. Dermed skjer det utstøtingsmekanismer, ved at de som ikke når de høye kompetansekravene som kreves eller ikke kan tilpasse seg spillets skiftende karakter, opplever arbeidsledighet og fattigdom. Dette viser at arbeid ikke er realistisk for alle ved at formell kunnskap er blitt en stadig viktigere vare på arbeidsmarkedet, eller at mennesker på andre måter ikke passer inn i arbeidslivet. Hvilken rolle har sosialarbeiderne i en slik utvikling? Skal vi jobbe mot løsninger i retning av ivaretakelse og «frigjøring» hos dem som ikke klarer å tilpasse seg kravene om en stadig strengere arbeidslinje, eller skal vi ukritisk «hjelpe» brukerne å tilpasse seg?

Min PhD-studie (Røysum, 2013; 2012; 2010) tar for seg sosialarbeideres erfaringer med Nav-reformen. Den viser at sosialarbeidere erfarer at arbeidslinja i for stor grad dominerer Nav-kontorenes fokus og premissene for deres arbeid. Dette er noe en kan forvente, både politisk og ut fra de primære målene for Nav. Studien viser likevel hvordan sosialt arbeid slites mellom faglig skjønn, kritisk frigjøring og hjelp til de svakeste brukergruppene – og en disi-
plinert tilpasning av brukerne. Men hva skal vi «frigjøre» brukerne til? Eller hva disiplinerer vi dem til? Og i hvilken grad skal en vektlegge de individuelle versus mer samfunnskritiske tilnærmingene overfor dem som ikke kan arbeide? Disse velferdspolitiske og faglige dilemmaene opptar sosialarbeidere, men for å synliggjøre engasjementet kreves det noe mer. I disse prosessene kan sosialarbeidere ideelt sett ta i bruk kritisk akademisk tenkning og refleksjon, artikulert ved hjelp av fagfeltets teoretiske kunnskap.

Street level intellectuals

Ved å forstå teori og praksis som to likeverdige størrelser, kan en ideelt sett forstå den profesjonelle sosialarbeideren som både en reflektert praktiker og teoretiker. Sosialarbeidere vil da kunne forstås som «street level intellectuals» (Satka, 1999) ved å betegnes som intellektuelle på gatenivå. Gatenivå i overført betydning i form av å arbeide i direkte kontakt med brukere, mens intellektuelle i betydning av å anvende teoretisk og vitenskapelig kunnskap. Slik betegner Mirja Satka (1999) refleksiviteten blant sosialarbeidere som en intellektuell virksomhet. Hun mener det handler om å analysere ved å tre ut av situasjonen, for så å forsøke nye innfallsvinkler. Satka betegner dette som skills of reframing, som vil si å omdefinere et problem eller et utsagn, for så å bringe det nærmere en annen persons erfaring/virkelighet. Slik finnes det ikke noe prinsipielt skille mellom kunnskapsformer ved at det teoretiske og praktiske ideelt sett er en kunnskap.

At noe er akademisk handler først og fremst om at noe er vitenskapsbasert. Idealene for akademisk forskning og undervisning er at de bygger på en velprøvd og streng vitenskapelig tenkemåte, gjør bruk av de beste tilgjengelige metoder og data og er åpen for kritisk innsyn og etterprøving. Vi finner også idealer om akademisk frihet (NOU 2006: 19). At et fag regnes som akademisk handler også om å ha utdanninger og eksamener som anses som likeverdige andre akademiske fag, samt å ha egne doktorgrader og professorat. Også det å ha en viss vitenskapelig produksjon tillegges vekt. I et akademisk fag dreier vitenskapeliggjøringen seg ikke minst om å håndtere utviklingen av ulike kunnskapssyn. Innen det moderne kunnskapssynet finner vi idealet om at teoretisk kunnskap skal løse og håndtere alle typer problemer.

Innenfor blant annet sosialt arbeid dominerer det, både internasjonalt og nasjonalt, et kunnskapssyn knyttet til den teoretiske kunnskapen, og da særlig evidensbasert kunnskap. Utviklingen er, på linje med andre fagfelt, at vi økende grad baserer oss på evidensbasert forskning og praksis (Mullen mfl., 2008). Også i Norge finner vi en økende bruk av manualstyrte standardiserte metoder og teknikker, systematiske kategoriseringer og vurderingsmetoder i brukeroppfølgingen, ofte med bakgrunn i systematiske utprøvinger og forskning. Vi utdanner til, lærer om og ikke minst anvender evidensbasert og annen forskningsbasert kunnskap. En kan si vi er blitt forbrukere, «kjøpere» og ofte pålagte utførere av slik type kunnskap, noe som krever at vi er reflekterte kunnskapsanvendere.

Jeg vil likevel hevde at det å være akademisk for sosialarbeidere dreier seg om noe mer, enn for eksempel å ta i bruk evidensbaserte kunnskap og kategoriseringer. Det krever også en annen type faglig skjønn. En kan forstå sosialarbeideres fagutøvelse i lys av å skulle utvikle den refleksive klient ut fra målet om å myndiggjøre brukeren, og ikke nødvendigvis kategorisere vedkommende. Det er en viss skepsis blant sosialarbeidere til «forenklede», generelle og standardiserte kategoriseringer og tjenester. Likevel er disse betydningsfulle ved at de er ment å være like for alle. Skepsisen kan handle om at de kan slå urettmessig og skjevt ut, med tanke på at hvert menneske og hver klientsituasjon er forskjellig. Skal en som sosialarbeider, for eksempel i Nav, basere sitt arbeid på kun én hovedmålsetting og/eller én metode i tilnærmet like saker? Eller vil det, i tråd med Satka (1999), handle om å anvende det faglige skjønn ved å «omdefinere» et problem? På den ene side handler det om kompetent skjønn anvendt opp mot lover og regler slik de springer ut av politikk. På den annen side kan det handle om ulikebehandling og vilkårlighet, men også om en faglig begrunnet bredde i bruk av regelverket.

Mene det «rette»

Sosialarbeidere i mitt materiale erfarer imidlertid at det ikke i tilstrekkelig grad gis plass til deres faglige skjønn, og med det, individuelle tilpasninger av arbeidet ut fra brukerens behov ved Nav-kontorene. Studien indikerer at det gis relativt lite rom og plass til «omdefineringer» av klientutfordringer, kritisk tenkning og refleksjoner fra sosialarbeideres side. Det forventes at sosialarbeidere i hovedsak skal innordne seg, legge bånd på seg og mene det rette, trass i at det skapes et inntrykk av at de har sin frihet og selvstendige profesjonelle skjønn.

Studien tyder på at sosialarbeidere i Nav i sterkere grad enn tidligere møter en styringsdiskurs. Denne dreier seg om hvordan staten utøver makt ved å forme praksiser, blant annet i form av å kontrollere og styre sine ansatte. Innen en styringsdiskurs forstår en også ofte brukerne som selv ansvarlige for sine problemer. Slik skjer det en individualisering av det som kan være strukturelle problemer, og en usynliggjøring og vridning av utfordringer som for eksempel arbeidsledighet og utstøting. Målet med arbeidslinja er som nevnt arbeid og egenforsørgelse for brukerne, og at brukerne skal medvirke til produksjon og velferdssamfunnets opprettholdelse. Solidariteten kan ha fått et motsatt fortegn: at det i økende grad er brukerne som skal være solidariske med samfunnet, ikke nødvendigvis omvendt.

Slik skjer det en disiplinering av både brukere og sosialarbeidere i Nav, men også en tilstrebelse av en verdinøytral yrkesrolle. Det er en tilbakevendende utfordring at det å være profesjonell er å være nøytral og å leve opp til de såkalte nøytrale metodekravene. Det prinsipielle handler da om ikke å la seg påvirke av egne, «egoistiske», økonomiske eller politiske interesser. Vil det å være akademisk profesjonell da i ytterste konsekvens kun handle om å ivareta samfunnets og systemets interesser, - og ikke om en selvstendig og kritisk yrkesrolle? Ut fra en slik argumentasjon kan en hevde at det å være akademisk profesjonell til syvende og sist kun handler om dannelse av brukerne i form av tilpasning og disiplinering. Det er verdt å minne om at universitetene primært ikke var tildelt rollen å være kritisk, men dannende (Habermas, 1999). Det finnes derimot mange dannelsestradisjoner, og dannelse er et begrep med historiske røtter (Hagtvet & Ognjenovic, 2011). Dannelse dreier seg også om evnen til å reflektere over ulike samfunnsforhold. Slik kan det å være dannet også handle om å være samfunnskritisk, trass i at det strider mot å være «nøytral».

Dannelse:
kun kontroll og disiplinering?

La oss nå hevde at det å være akademisk handler om dannelse. Spørsmålet er da: dannelse for hvem, hvorfor og hvordan? Vil for eksempel det å være akademisk ut fra et dannelsesperspektiv gi økt rom for refleksivitet og kritiske valg fra sosialarbeidernes side?

Jeg vil trekke fram et sitat fra NOU 2000:14 «Frihet med ansvar. Om høgre utdanning og forskning i Norge». Utredningen blir referert til som «Utvalget for høgre utdanning», og vi kan lese under overskriften «Nyttig dannelse»:

Målet er å utdanne selvstendig tenkende mennesker som er i stand til å tilegne seg ny kunnskap og fordomsfritt møte nye forhold og forestillinger. (NOU 2000:14, kap. 2)

Det betyr at profesjonelle sosialarbeidere med bakgrunn i sin høyere utdannelse, både skal være i stand til å tilegne seg ny kunnskap og fordomsfritt møte nye forhold og forestillinger. En kan derfor hevde at vi «fordomsfritt» skal møte de politiske ambisjonene som «selvstendig tenkende mennesker». Det betyr også at vi skal kunne tilegne oss ny kunnskap, for eksempel ny kunnskap knyttet til hvordan få folk i arbeid. Dermed er det forventet at vi fordomsfritt skal jobbe med brukerne med tanke på tilpasning til arbeidslivet, og slik vise at vi er i stand til å tilegne oss ny kunnskap og nye forhold.

Dreier det seg mest om dannelse i form av å tilpasse, disiplinere og slik (om)danne brukerne i retning av samfunnets behov, og ikke nødvendigvis omvendt? Det stemmer med hva en stor del av offentlig tjenesteyting handler om, nemlig tilpasning og disiplinering av brukerne. Brukerne skal «oppdras» til å passe inn, og til aller helst å forsørge seg selv. En slik individualisering vil kunne bidra til kollektiv dannelse av de brukerne som er utenfor arbeidslivet, hvorav sosialarbeideren forventes å være den dannende. For også sosialarbeideren oppdras til å passe inn i systemet, men som ikke nødvendigvis gir nok plass til det akademiske i form av en selvstendig og kritisk yrkesrolle. Som også andre akademiske yrkesgrupper utsettes vi for «av-akademisering» og «på-byråkratisering» av vår kompetanse.

Idealet er likevel, i lys av «Utvalget for høgre utdanning», at vi med bakgrunn i vår høyere utdannelse skal finne fram til målet og måten å arbeide på, - som selvstendig tenkende mennesker. Målene med sosialarbeideres arbeid og anvendelse av kunnskap er da, ideelt sett, ikke fastsatt av andre i form av noen politiske dannelsesambisjoner. Men det er de jo. Og vi sosialarbeidere er ganske så disiplinerte med tanke på å skulle gjennomføre de til enhver tid rådende politiske ambisjonene. På den måten skjer det en dannelse og disiplinering av både brukere og sosialarbeidere. Er det derfor slik vi kan forstå oss som akademiske - ved å være «dannet» i lys av å praktisere dannelse og disiplinering av brukerne?

Vår primæroppgave, for eksempel i Nav, er da «ukritisk» å overføre dannelse. Men det kan oppstå et ubehag ved å måtte nedtone og «forenkle» kompleksiteten i brukernes utfordringer og livssituasjon (Røysum, 2014). Og det vi i sosialarbeiderutdanningene lærer om og lærer bort om en kritisk sosialarbeiderrolle blir bare utopi. Det kan bli for store ulikheter mellom utdannelse og kritisk dannelse/danning (Hellesnes, 1969). Er vi derfor kun «forkledde» akademikere?

Begrunne det kritiske

Eller vil den økende akademiseringen bidra til at vi blir tryggere på oss selv, våre faglige verdier og kompetanse? Tryggere til å gå i bresjen for brukernes behov, ikke bare disiplinere dem til dannelse og tilpasning? I slike prosesser vil teoretisk kunnskap kunne bidra med å utvikle begreper og forståelsesmåter som gjør det mulig å kritisk reflektere, begrunne og artikulere (Røysum, 2006; Fossestøl, 2004). Slik kan for eksempel sosialt arbeid bli noe mer enn taus kunnskap. På samme måte som vi tar i bruk ferdigheter, kyndighet, erfaring og moralsk dømmekraft, tar vi i bruk og uttrykker vår teoretisk lærte kunnskap (Fossestøl, 2013).

I tråd med Jon Hellesnes (1969) må vi i vår profesjonelle praksis likevel kombinere akademisk visdom med folkelig visdom. For eksempel er vi ikke nødvendigvis motstandere av arbeidslinja, men opptatt av å tilpasse den til brukernes situasjon og forutsetninger. Men også her kan vår akademiske (ut)danning og dannelse handle om det samfunnskritiske, ved å analysere hva som skiller et godt resonnement fra et dårlig (Hagtvet & Ognjenovic, 2011). Om vi gir vår samfunnskritiske kompetanse og holdninger større plass, kan vi ta flere standpunkt, for så å begrunne og argumentere for dem, også i en gitt klientsituasjon.