En viktig personlig og politisk bok om fattigdom

Anmeldt av Mona Sandbæk

Professor emeritus, OsloMet – storbyuniversitetet

monasa@oslomet.no

Om boka

Anna-Sabina Soggiu (2023). Vi fattigfolk. Forlaget Manifest.

En styrke ved den nye fattigdomsforskningen som vokste fram rundt årtusenskiftet, var at barn og foreldre selv ble informanter om opplevelsen av det å være fattig. Deres erfaringer ga ny kunnskap om hva fattigdom innebærer. Det gjør også boka Vi fattigfolk, hvor Anna-Sabina Soggiu gir et nyansert bilde av sin egen oppvekst i fattigdom og deler sine refleksjoner om hva som kan hjelpe mennesker til et bedre liv.

Manifest

I BOKA ser forfatteren Anna Sabina Soggiu – en kvinne i 40 åra – tilbake på barndom og oppvekst i en kommunal blokk, som sjette generasjon på Tøyen og Grønland. Hun forteller historien sin til en ung gutt som nå bor i samme blokk som hun selv en gang gjorde. Hovedbudskapet er at han ikke skal skamme seg, men rette ryggen og forstå at det er feilslått politikk og strukturer som er skyld i elendigheten, det er ikke hans feil. Hun ønsker å formidle stolthet og er derfor ambivalent til å dele en velkjent historie om fattigfolks mange problemer. Men hun kan ikke fortelle sin egen historie uten å si hvordan bekymringer for lite penger, psykiske og fysiske problemer og vold preget oppveksten, både i hennes egen familie og i miljøet rundt. Samtidig formidler hun også hvordan hennes egne foreldre, med ulike anstrengelser og hjelp fra besteforeldre, sikret bøker, pianotimer, feiring av bursdag og høytider og stilte på foreldremøter og konferanser. For forfatteren blander vonde minner seg med de gode. Hun trivdes der hun vokste opp, de fleste rundt hadde det omtrent som henne med foreldre i samme typen yrker; industri, service og renhold. Men boka viser også alt strevet som ligger bak det å så vidt klare seg, og hvordan den konstante bekymringen og konfliktene for å få knappe midler til å strekke til, setter seg i kroppen og sjela både hos voksne og barn. En god barndom varer hele livet, men det kan også en dårlig barndom gjøre, skriver hun.

Forfatteren vever minner fra barndommen sammen med refleksjoner om politikk. Dette gjør at hennes politiske analyser kanskje ikke kommer så tydelig fram som de ellers kunne gjøre. Samtidig vokser analysene fram av konteksten og blir dermed mer forankret og autentiske. Hun problematiserer for eksempel spredningspolitikk og klassereise.

FORFATTEREN TVILER på at «spredningspolitikk», som bussing av barn og oppløsning av bomiljøer, kan være en løsning på fattigdom. Mennesker rykkes opp med røttene, fratas det kjente og støtten i nabolaget sitt. For også i fattige nabolag er det støtte og omsorg som barnepass og en håndsrekning når det gjelder. Å flytte kan også føre til en opplevelse av utenforskap. Da hennes egen familie flyttet til en noe bedre leilighet, følte de seg ikke velkomne, som om noe var feil med dem som kom fra de kommunale gårdene. Moren søkte henne inn på en bedre ungdomsskole enn den hun soknet til. Her begynte hun å se seg selv utenfra, og så at mye som var vanlig til hverdags, så stusselig ut når hun sammenliknet seg med andre. Dette utenfra-blikket ble forsterket på videregående. Hun måtte arbeide mye på McDonalds for å betale regningene sine, mens de fleste medelevene hadde helt andre livsbetingelser. Hun skriver at hun var god på å forstå sosiale koder, men mistet etter hvert lysten til å tilpasse seg miljøer der hun ikke passet inn og å kjenne på hvor annerledes hun var.

Anna-Sabina Soggiu problematiserer klassereise som løsning, selv om hun selv har foretatt en slik reise. Hun var en «flinkis» på skolen, og moren ga klar beskjed om at utdanning var veien ut av fattigdom. I tillegg til egen iherdige innsats, har både familien og velferdssamfunnet bidratt til at hun har fått utdanning, fast jobb i det offentlige, vært stipendiat ved Yale og er i ferd med å avlegge doktorgraden. Dette er hun takknemlig for. Hun ønsker et samfunn som muliggjør sosial mobilitet. Mennesker skal ikke være bundet av de vilkårene de er født inn i, men kunne skape det livet de ønsker. Derfor ser hun den lave gjennomføringsgraden i videregående skole på østkanten som en alvorlig systemsvikt og hevder at skolen burde vært lagt opp annerledes hvis man virkelig ville at alle skulle komme gjennom. Men klassereise vil ikke være svaret for alle. Ikke alle har «tigermammaer» som finner bedre boliger og skoler, og ikke alle har lett for skolearbeid, slik hun selv hadde.

SOGGIU ETTERLYSER derfor sosialpolitiske løsninger som kan la fattige mennesker ha gode liv der de bor og få være som de er. Det er ikke nødvendigvis stedet man bor på man vil vekk fra, men fattigdommen. Overhyppigheten av sosiale problemer i fattige miljøer er en konsekvens av vanskelige livsvilkår. Det skaper stress og uhelse å bekymre seg for om man kan dekke grunnleggende behov. Forfatteren er krass mot dagens sosialpolitiske løsninger som hun har erfaring med fra begge sider av bordet; både som fattig selv og som ansatt i det offentlige. I sitatene under beskriver hun hvordan det å være fattig er en fulltidsjobb og hvor utmattende og ødeleggende det kan være:

«Å være fattig og trenge hjelp fra det offentlige er et lappeteppe av ytelser og møter man må gå i, som skaper en heldagsjobb i seg sjøl. Trygd som ikke er nok til å klare seg på, så man må søke bostøtte, supplerende sosialhjelp og kanskje noe ekstra til klær, medisiner eller annet. Enhver ting har et eget skjema, et eget sett av vilkår, utbetalingsdato og lovverk. Du må leke både jurist og økonom i alt som skal huskes på og følges opp.» (s. 60)

«Samtidig koster det oss som samfunn svært lite å anta en hel haug av nedverdigende greier om fattigfolk. Vi har faktisk satt det fullstendig i system, som i NAV. For det første er bevisbyrden og dokumentasjon som skal leveres, i seg sjøl en beskjed til den som søker om hjelp. Det forteller at systemet har liten tillit til at man faktisk trenger det man spør om. Bunken av beviser som skal leveres, er enorm, og bevisbyrden ligger fullstendig på di side når kontoen er tom, strømmen stenges og ungene er sultne.» (s. 94)

Tiltaksbudsjettene i NAV betegner hun som høye og med få grenser for den hjelpen (bortsett fra penger) samfunnet kan tilby de som ikke har råd til det mest nødvendige. De blir overøst med gode råd og veiledning og alskens kurs som i altfor liten grad fører til varig arbeid. Soggiu skriver at hun tror mennesker ønsker å komme seg inn på arbeidsmarkedet, eller ha nok til å leve av hvis de er for syke til å arbeide. De vil helst klare seg selv og slippe å være avhengig av offentlig innblanding eller veldedighet. «Det handler vel dypest sett om penger; en vilje til å bruke dem, fordele dem og gi mer til dem som trenger dem» (s.107).

DETTE ER EN personlig og politisk bok som jeg håper mange vil lese. Anna-Sabina Soggius beskrivelser stemmer overens med nyere forskning om at det å leve med lite penger kan bety å ha mange problemer, men også en iherdig vilje til å klare seg. Ikke minst gjelder dette innsatsen til de fleste fattige foreldre for at barna deres skal få en god barndom, helst bedre enn dem selv. Strevet koster både for voksne og barn. Boka bekrefter at bekjempelse av fattigdom ikke kan privatiseres eller gjøres til et spørsmål om gode foreldrestrategier. Bedre politiske tiltak er avgjørende.

Mange kan ha nytte av å lese boka, også utenfor fagfeltet. Men jeg vil særlig nevne ansatte og studenter ved universiteter og høgskoler og offentlige ansatte innen helse- og sosialfag. Barnevernsarbeidere kan få et nytt blikk på de økonomiske behovene i familien. Lærere og helsesykepleiere kan lettere bli oppmerksomme på de signalene barn og unge sender om at noe er galt og at de trenger hjelp. Lærere kan få større forståelse for foreldre som ikke stiller opp med leksehjelp og dugnadsinnsats, fordi så mye annet kan stå på spill. Ansatte i NAV kan kanskje føle at innsatsen deres ikke verdsettes, men forfatteren kritiserer systemet og ikke den enkelte. Systemer lever sine egne liv og rettferdiggjør seg selv; det er nødvendig å ta innover seg hvordan de kan oppleves av dem som er tvunget til å bruke dem.

Anna-Sabina Soggiu stiller det viktige spørsmålet «Og er det verdt det?» om å knuse drømmene til barn som vokser opp med for dårlige levekår. Jeg slutter meg til forfatterens ønske om mer slagkraftige sosialpolitiske løsninger og økonomiske ytelser som gir gode levekår til fattige familier.