En viktig bok om barns stemmer om vold

Anmeldt av
Siri Søftestad

Sosionom/phd-kandidat, Sørlandet Sykehus HF

siri.softestad@sshf.no

Om boka

Maria Eriksson, Åsa Källström Cater, Gunilla Dahlkild-Öhman og Elisabet Näsman. Barns stemmer om vold. Å tolke og forstå. Gyldendal Akademisk 2010

…første gangen etter at jeg hadde truffet ham begynte jeg å føle meg dårlig, begynte å få vondt i magen, jeg gikk på do jeg kastet opp, men de kom tilbake, for de brydde seg ikke om hvordan jeg hadde det, nei, om jeg hadde det bra, selv om jeg følte meg dårlig måtte jeg gå likevel. Hvis jeg hadde vondt i magen, eller følte meg dårlig, selv om jeg (…) det kunne være hva som helst, men likevel sa de at «du skal dit likevel» (Sitat fra boka s.97)

Uttalelsene er fra tiåringen Rasmus som har levd med fars vold mot mor. Rasmus opplever at de profesjonelle voksne ikke lytter til hans meninger. De bestemmer at han må ha samvær med faren mot hans eget ønske. Han er intervjuet i et av forskningsprosjektene som danner grunnlaget for boka «Barns stemmer om vold. Å tolke og forstå.»

Ni kvinnelige forskere, inkludert bokas redaktører Maria Eriksson, Åsa Källström Cater, Gunilla Dahlkild-Öhman og Elisabet Näsman, har skrevet en grunnbok for refleksjon over kunnskapen og kunnskapsutviklingen på feltet «barn som har opplevd vold i sin egen familie.» Antologien består av elleve enkeltstående kapitler. Til sammen er de en gjennomgang av sentrale temaer som vedrører forskning og praksis rettet mot barn i sårbare livssituasjoner.

Forfatterne arbeider ved ulike universiteter (Örebro, Uppsala, Tammerfors og Gøteborg) med unntak av Carolina Överlien som er forsker ved Nasjonalt Kunnskapssenter om Vold og Traumatisk Stress (NKVTS) i Oslo.

Forfatterne plasserer seg faglig innenfor barndomssosiologien, hvor barn og barndom ses som sosialt og kulturelt konstruerte, snarere enn som naturgitte og selvfølgelige fenomener. Spørsmål knyttet til det dobbelte syn på barn som både sårbare med behov for beskyttelse, og kompetente med rett til å delta i eget liv og samfunn er gjennomgående i boka. Forfatternes svar er utvetydig: Det er fullt mulig å ivareta både et rettighets- og et omsorgsperspektiv både innenfor forskning og i praktisk arbeid. Barn kan både beskyttes og gjøres delaktige. Eller: Barn bør både beskyttes og gjøres delaktige. Forfatterne tar nemlig klart stilling. Deres tekster er overveiende normative, i tillegg til å inneholde grundige beskrivelser av dilemmaer og alternative forståelser, fortolkninger og framgangsmåter. Dette gjør at leseren ikke føler seg misjonert for selv om budskapet ikke er nøytralt med hensyn til holdninger til barn, barns demokratiske rettigheter og voksnes ansvar.

Til grunn for temaene som beskrives og drøftes i de ulike kapitlene ligger forfatternes egne forskningsprosjekter som i hovedsak omfatter barn som har vært vitner til det som kalles «vold i nære relasjoner», familierettslige tvister, samt ulike konsekvenser av fedres vold mot mødre. Innholdet er imidlertid presentert slik at kunnskapen gjøres like relevant for forskere som for praktikere som har fokus på barn som er utsatt for psykisk, fysisk, seksualisert eller en kombinasjon av flere typer vold.

Etter innledningskapitlet om bokas teoretiske utgangspunkt, nemlig synet på barn, det kunnskapsvitenskaplige ståsted og kunnskapshistorikken på feltet vold mot barn, følger kapittel 2 om etiske dilemmaer i kvalitativ forskning med barn som har opplevd vold.

Kapittel 3 består av konkrete, detaljerte beskrivelser av framgangsmåter i forbindelse med intervjuer og samtaler med barn. Prinsippene om barns rett til demokratisk deltakelse og barns rett til omsorg er i fokus.

Kapittel 4 inneholder diskusjoner rundt barns erfaringer, opplevelse, tolkninger og beskrivelser av fedre og fedres vold i familien.

Kapitlene 5-7 omhandler barns delaktighet i familierettslige prosesser. I kapittel 5 undersøkes samspillet mellom saksbehandler og voldsutsatte barn i forbindelse med familierettslige utredninger. Her møter vi igjen Rasmus, som representerer barns stemmer om hvordan de opplever å ha blitt møtt av saksbehandlere. Samme tema fortsetter i kapittel 6, men her gjennom presentasjon av resultater fra en undersøkelse av utredningstekster. Saksbehandlere i familierettssaker (konflikter om samvær og omsorg) har skrevet rapporter, inkludert beskrivelser av deres samtaler med barn, som er framlagt for retten. Forfatteren diskuterer hvordan barn fremstilles i disse tekstene.

I kapittel 7 får vi presentert forfatterens forskning på dommer vedrørende tvangsgjennomføring av samvær. Fokus for kapitlet er om og i så fall i hvilken grad barns vilje får betydning for beslutningen.

I Kapitel 8 skrives det om saksbehandleres vurderinger av risiko for barnet i saker der faren har utsatt moren for vold. Motstridende forståelser av risiko og risikovurderinger i familierettssammenhenger diskuteres.

Et sjeldent tema løftes fram i kapitel 9: økonomisk vold kan ramme barn. Forfatterne beskriver en rekke eksempler på hva økonomisk vold er og hvordan den gjøres mulig. Studier der barns erfaringer fra koblingen vold og økonomi er fraværende.

Kapittel 10 presenterer perspektiver på kunnskap om støtte til barn som har opplevd vold. I tillegg inneholder kapitlet en drøfting av hvordan evalueringsstudier kan utformes, illustrert ved evaluering av en kriseintervensjonsmodell for barn som har vært utsatt for traumatiske hendelser.

Hovedtema i avslutningskapittel 11 er innholdet i barns fortellinger om hjelp de har fått mens de bodde på krisesenter. Utgangspunktet er en evalueringsstudie av et landsomfattende finsk prosjekt som i løpet av en femårsperiode prøvde å utvikle barnesentrerte arbeidsmetoder for behandling av barn som var blitt eksponert for vold i hjemmet.

Forfatterne lykkes meget godt med å formidle forskningsresultater på en måte som kan dyktiggjøre og inspirere praktikere til å jobbe ut fra et barnesentrert perspektiv sammen med og for barn. Dette gjøres ved detaljerte beskrivelser av framgangsmåter og resultater fra arbeid med barneforskningsprosjekter, samt ved grundige refleksjoner rundt disse.

Tekstene er jevnt over lettleste og logisk oppbygd, slik at leseren lett kan følge forfatternes resonnementer. Det gjøres tydelig hvordan kunnskap, metodikk og etikk knyttet til forskning med barn kan overføres og nyttiggjøres i praksis, enten det er barnevernfaglig, familierettslig, sosialt eller psykologisk arbeid med barn og deres familier.

Boka er like aktuell for forskere. Hvis man jobber med eller planlegger studier der barn er involvert, vil lesning av denne boka kunne vekke inspirasjonen til å velge å arbeide innenfor dette forskningsfeltet. Boka tilbyr kunnskap om syn på barn, kunnskap om forskning på sensitive tema, metodiske ideer, samt refleksjoner over forskningsrelaterte tema.

Forfatterne fremmer vektige argumenter for at fortolkende kvalitativ forskning anvendes slik at barns stemmer blir hørt og analysert. De viser hvordan slike forskningsmetoder kan gi ny og verdifull innsikt som i sin tur kan brukes til å utforme, revidere og utfordre gjeldende praksis og lovverk. I tillegg vil jeg tro at den omfattende referanselista på 21 sider kan bli svært nyttig for mange.

Enkelte ting savnes, for eksempel kunne oversikten «Om sosialtjenesten i Sverige» innledningsvis vært fulgt av en tilsvarende beskrivelse om tjenester og lovverk i Norge, samt av en vurdering av likheter og forskjeller

Om de følgende påpekninger skal tilkjennes forlaget, oversetteren, forfatterne eller disse i en kombinasjon vet jeg ikke, men hovedinntrykket er at noen kapitler hadde vært tjent med en språklig oppstramming med hensyn til setningsoppbygning og strukturering av teksten. Boka skjemmes av enkelte «blødmer», eksempelvis «Kanskje barna rett og slett ikke hadde fått anledning til, eller ikke klart, å snappe opp positive sider ved faren når de hadde volden som en del av hverdagen?» (min uthevelse). Slike uttrykk er uverdig for denne tematikken.

Trykkfeil forekommer også, og enkelte steder blir det tydelig at det opprinnelige manus var svenskspråklig.

Inntrykket av hastverksarbeid i forbindelse med utgivelsen styrkes av at det ikke er samsvar mellom den disposisjonen forfatterne presenterer i bokas første kapitel og innholdsfortegnelsen, altså slik boka faktisk er oppbygd i deler og kapitler. Forfatterne inviterer til en bok med elleve kapitler fortelt på fire deler, mens bokas del 1 først kommer på s. 89 etter at vi har lest fire kapitler. I tillegg består den siste og tredje del kun av ett kapitel.

Jeg tillater meg å være ytterligere kritisk ved å hevde at omslagsfotoene oppleves som overfladiske og oppstilte sett i forhold til de genuint livsnære virkelighetsbilder fra og om voldsutsatte barn denne boka tilbyr.

Men la det være helt klart: Svakheter ved presentasjonsformen er bagateller sett i forhold til bokas innhold. Praktikere i barne- og familierelaterte virksomheter, jurister som arbeider innen barne-, familie- og strafferett, studenter på vei inn i arbeidslivet samt forskere som arbeider med prosjekter der barn er involvert vil ha nytte av å lese denne antologien. Den kan med fordel leses i sammenheng for å få et helhetlig inntrykk av bokas budskap. Hvert kapitel står imidlertid også godt alene, dersom man er opptatt av utvalgte tema som for eksempel etiske dilemma (kap. 2) eller intervju med barn (kap. 3).