JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Bokanmeldelse

En viktig bok for alle som har et hjerte for offentlig forvaltning av barns verden

10.06.2009
27.04.2022 15:05

Anmeldt av
Rita Buarø

Sosionom, barneverntjenesten i Kristiansand

rita.buaro@kristiansand.kommune.no

Om boka

Hilde Marie Thrana. Vil jeg bestemme? Om barn og ungdoms medvirkning. Gyldendal Akademisk, 2008, 181 sider

Hilde Marie Thranas bok «Vil jeg bestemme? Om barn og ungdoms medvirkning» handler om barn og unges deltagelse i spørsmål som omhandler deres liv med særlig fokus på beslutningsprosesser i barneverntjenesten. Et av hovedbudskapene er at muligheten til medvirkning handler om utvikling av relasjonskompetanse. Thrana fremhever at det er gjennom dialog og mulighet til innflytelse over eget liv at mennesket kan bli i stand til å endre sin livssituasjon. Samtidig er realiteten i barnevernet at saksbehandler langt fra snakker med alle barn hun har fått i oppgave å følge opp. Selv om loven er klar på at barn har rett på hjelp, står det lite i loven om hvilken hjelp barn og ungdom har rett på. Å få informasjon, hjelp til å forstå sammenheng og muligheten til å bli hørt er i seg selv viktige tiltak for å hjelpe barna i barnevernet.

Thranas tilnærming går via brukernes kunnskap, lovverk, moralfilosofi, etikk, vitenskapsfilosofi, teori/faglitteratur, forskning, politikk og praksis.

THRANA BYGGER boken på intervjuer av åtte ungdommer. Flere av dem har hatt flere tiltak i barnevernet over tid. Hun legger vekt på barn og ungdoms livsverden og opplevelser som det sentrale i hvordan medvirkning forstås og forklares.

I innledningen skriver hun at boken er et bidrag til forskningsfeltet for barn og ungdom og at hun ønsker at boken først og fremst skal bidra til kritisk refleksjon og diskusjon om barn og ungdoms medvirkning. I tilegg ønsker hun at boken skal være et bidrag til fagutvikling i feltet for hvordan man kan fremme medvirkning på barn og ungdoms egne premisser.

Etter hvert kapittel har hun laget oppsummeringer og spørsmål eller problemstillinger som stimulerer til videre refleksjonen over det som er lest. Den fremste styrken ved boken er etter mitt skjønn at den åpner opp for leserens kreativitet og refleksjon. Hun har lagt vekt på å få frem kompleksiteten, har nærhet til stoffet og samtidig et utenfra-blikk som gjør at jeg som saksbehandler i den kommunale tjenesten får sett på meg selv og min posisjon på en måte som hjelper meg til enda større ansvarlighet i forhold til det jeg kan gjøre noe med.

BOKENS TITTEL er et spørsmål: «Vil jeg bestemme?». Det står i forhold til «eller bli bestemt over?». Av illustrasjonen på bokens forside kommer det tydelig til uttrykk at det er barnet som er tillagt disse spørsmålene. På den måten inviterer forfatteren oss inn i barnets perspektiv og barneperspektivet, som er nært på barnevernets kjerne og det vi som saksbehandlere i den kommunale tjenesten kjenner på hver dag. Det er barnets selvstendighetsbehov og avhengighetsbehov som berøres. Det er behovet for å være tilknyttet og samtidig være fri nok til å kunne være seg selv og beholde sin egen livsverden. Det er opplevelsen av makt og avmakt. Det er individuasjonsprosessen, og den berører oss alle om vi er liten eller stor, ansatt eller klient, bruker eller hva vi nå velger å kalle alle oss som trenger hjelp på veien.

Thrana viser til Bauman (2006) som skrev at individualiseringen ikke er et valg vi har tatt, den er vår skjebne. I så måte deler vi alle sammen samme skjebne, og i boken inviteres alle deler av forvaltningen til å se på om barneverntjenestens oppgaver og organisering er egnet til å forvalte skjebnen til den som blir berørt på best mulig måte. For eksempel gjennom å betrakte hvorvidt det tjener hensikten at barnevernet er organisert slik at det både vurderer hvilken hjelp barn og familier skal få, yter hjelpen og har i oppgave å utvikle nye og «gamle» tiltak.

Med ønske om å bidra til kritisk refleksjon har Thrana med denne boken levert et svært viktig bidrag. Særlig fordi hun makter å løfte fram kritiske spørsmål og synliggjøre viktige dilemmaer og paradokser som fagfeltet står overfor på en måte jeg opplever oppklarende. Hun viser blant annet til det paradoksale i at barnevernets inngrep overfor barn og ungdom oppleves av dem som uforståelig og uforutsigbart når barnevernets hensikt er å bidra til det motsatte. Samtidig stiller hun spørsmål ved om det er mulig å ha så mange og sammensatte oppgaver i en og samme tjeneste og ivareta klientenes behov for medvirkning og medbestemmelse.

THRANAS BIDRAG gjennom boken er et modig blikk på det viktigste, det som gir både foreldre og barnevern legitimitet: Barna og ungdommenes behov for å få ivaretatt sin tillit og trygghet som nødvendig grunnlag for utvikling. Hun synliggjør mange dilemmaer og stiller like mange viktige spørsmål som hun har gode refleksjoner og perspektiver. Hennes mot kommer også tydelig til uttrykk når hun spør hvordan det er mulig å jobbe relasjonelt i dagens barnevern med det mangfoldet av oppgaver og det arbeidspresset som ligger til tjenesten og den enkelte saksbehandler?

Jeg vil tro at alle som er ansatt i den kommunale barneverntjenesten vil kunne oppleve denne boken som et særlig viktig bidrag i refleksjoner rundt hvor vi står og hvilken barneverntjeneste vi er i ferd med å skape i dagens Norge. For enten vi vil eller ikke, er vi med på en skapelsesprosess, som det er vanskeligere enn vi tror å overskue konsekvensene av. Og mange med meg opplever det utfordrende å få til gode samtaler og refleksjoner i en travel hverdag. Denne boken makter å både vise kompleksiteten, løfte frem kloke spørsmål og komme med konkrete forslag til veier å gå både innen forskning og praksis.

UNGDOMMENE HADDE, i følge Thranas funn, et ambivalent forhold til barnevernet og det som kanskje kan spissformuleres som hjelpe- og kontrolloppgaver. Hun stiller samtidig spørsmål ved om ungdommens ambivalens gjenspeiler hele samfunnets ambivalens. Og om denne ambivalensen kanskje også gjenspeiles internt i tjenesten. Jeg kan kjenne meg igjen i disse refleksjonene og tenker at ambivalens sliter oss i to retninger som lett genererer opplevelsen av avmakt. Thranas bok kan kanskje hjelpe oss ut av dette stillestående og grumsete vannet ved at den hjelper oss å skape sammenheng, som jo også er en gjennomgående betingelse for livsmestring og helse.

BOKEN ER særlig aktuell for ledere og veiledere i barneverntjenesten og alle samarbeidspartnerne som bør være med i refleksjonen om hvilken retning tjenester for barn og unge bør videreutvikles.

På den måten vil boken også kunne være til hjelp for alle barnevernsarbeidere som har kjent på at oppgavene kan være overveldende og frembringe opplevelsen av avmakt, hjelpeløshet, indre uro og stress. Det er en ypperlig bok som utgangspunkt for å snakke om for eksempel hva barneverntjenesten gjør med oss, og hva vi gjør med det. Eller som Thrana sier; reflektere rundt hvilke muligheter den enkelte sosialarbeider har til å handle etisk og ta selvstendige etiske valg i det systemet som han/hun er en del av.

Bokens styrke ligger også i at Thrana holder fokus på sitt prosjekt, å få frem barnets perspektiv og barneperspektivet sett fra mange sider. Men dens svakhet ligger kanskje også akkurat der? Foreldrenes betydning i barn og unges medvirkning blir for eksempel nesten ikke berørt i boken. Og i forhold til foreldrenes plass i barn og ungdoms livsverden, mener jeg Thrana går en snarvei når hun viser til Erik Larsen (1992) og påpeker de voksnes ansvar (i betydningen barnevernsarbeideren) for å tilrettelegge for ungdommens utviklingsarbeid.

Ut fra min kjennskap til Larsens perspektiv er han opptatt av foreldrenes primære oppgave som et utgangspunkt for å tydeliggjøre hva som er barnevernets primære oppgave. Larsen fokuserer først og fremst på at foreldrenes oppgave i forhold til ungdom er å tilrettelegge for at ungdommen får de beste betingelser for sitt utviklingsarbeid; og at barneverntjenestens oppgave er å tilrettelegge for at foreldrene får jobbet med sin oppgave, ikke å gjøre den for dem.

I forhold til små barn definerer han den primære oppgaven som å tilby barnet trygg tilknytning. Det er når foreldrene ikke klarer oppgaven, og det er nødvendig å overta omsorgen, at Fylkesnemnda kan fatte en beslutning om omsorgovertakelse og andre kan overta den primære foreldreoppgaven i foreldrenes sted. Legger vi denne definisjonen til grunn for barneverntjenestens oppgave vil vi kunne åpne opp for nye diskusjoner om for eksempel hva som skal til for å sikre små barn god nok omsorg.

UT FRA beskrivelsen av prosjektet de åtte ungdommene får hjelp gjennom, og teksten i boken, kan vi få inntrykk av at Thrana mener, og at hun også tillegger Larsen den mening, at barnevernet (saksbehandler) har ansvar for å gå inn i foreldrenes sted når foreldrene svikter i sin primære oppgave. Dette også uten at Fylkesnemnda har overtatt omsorgen og saksbehandler har fått oppgaven i å overføre omsorgoppgaven til et fosterhjem eller en institusjon. Slik jeg oppfatter dette, tillegges saksbehandler her en umulig oppgave. Loven fravikes i tilegg til at foreldrenes betydning for barn og unges medvirkning underkommuniseres. Og jeg stiller meg spørsmålet om det å «overse» foreldrenes betydning er å ivareta barns medvirkning på barn og ungdoms premisser?

Ved å definere barneverntjenestens oppgave i tråd med Erik Larsens oppfatning vil hele tjenesten kunne bli tydeligere i sitt hjelpe fokus og lettere kunne se når omsorgen ikke er god nok. Tjenesten vil komme i bedre posisjon til å rette blikket mot sin egen oppgave. På den måten vil det også bli lettere å starte den viktige diskusjonen om hvordan en kan tilrettelegge for at barn og ungdom skal kunne medvirke uten at de blir angivere for sine foreldre eller på andre måter blir satt i situasjoner der de kommer i sterke lojalitetskonflikter som gjør det umulig for dem å ytre seg.

Å KOMME på sporet av en felles oppgave der det å hjelpe familien samlet står først, vil forhåpentligvis gjøre det lettere å komme ut av en lammende og energikrevende avmaktposisjon, der tjenesten blir i splittelsen mellom for eller mot foreldrene, med barna eller alt for langt unna til å se barna. Slike posisjoner kan lett føre til at mange ansatte i barneverntjenesten sliter for mye med tanker om de er gode nok, om de strekker til og om jobben virkelig fører til et bedre liv for dem vi er ansatt for å hjelpe.

God lesning og refleksjon til alle som gir seg i kast med boken og stor takk til Hilde Marie Thrana for et rikt og mangfoldig bidrag til et fagfelt i utvikling.

10.06.2009
27.04.2022 15:05