En omfangsrik og bred antologi om medvirkning

Anmeldt av Monica Kjørstad

Førsteamanuensis emeritus, OsloMet – storbyuniversitetet, Fakultet for samfunnsvitenskap

monica@oslomet.no

Om boka

Verner Denvall og Susanne Iwarsson (Red.) (2022). Participation. Vad När Hur. Studentlitteratur.

Denne antologien, redigert av Verner Denvall og Susanne Iwarsson, er på 378 sider, og tar opp fenomenet medvirkning ut fra mange og tematisk interessante perspektiver.

Studentlitteratur

Antologiens omfang og bredde eksponerer hvordan begrepet participation (norsk: delaktighet/medvirkning) ikke kan defineres på en entydig måte, men brukes i ulike sammenhenger, med ulik innpakning avhengig av i hvilken kontekst medvirkning forutsettes å bli praktisert. En viktig del av boken er to kapitler som handler om medvirkning i samfunns/byplanlegging og åpner opp mot temaer som, i hvert fall i Norge, altfor sjelden knyttes til arenaer hvor sosialt arbeid praktiseres. Det tydeliggjør forholdet mellom samfunnsplanlegging og sosialt arbeid på en måte som burde interessere en bred leserkrets i Norge.

Denne svenske antologien presenterer en rekke eksempler på utviklingsprosesser i Sverige, hvor samfunnsarbeid lenge har vært en viktig del av det sosiale arbeidet. Ut fra et omfangsrikt erfaringsgrunnlag og i etterpåklokskapens lys diskuterer forfatterne muligheter og utfordringer knyttet til prosesser hvor deltakerperspektivet har vært en premiss. Eksemplene som vises, har allmenn relevans for lignende prosesser. På den måten bidrar boken til refleksiv ettertanke og kanskje også til nytt blikk på muligheter for medvirkning.

BOKENS TEMATISKE bredde legitimerer dens omfang. Hovedtittelen er Participation og undertittel er Vad när hur. Det er et godt grep. Boken er ikke direkte leservennlig, men den tredelte strukturen gjør at det går å orientere seg blant de mange temaer og perspektiver som presenteres. Strukturen bidrar til at man kan lese boken som en helhet eller velge å fordype seg i deler av den. Det er en fordel med denne type antologi, i en tid hvor bøker ikke lenger blir kjøpt i bokhandelen, men lastes ned fra nettet og leses stykkevis og delt. Litteraturreferansene som følger hvert kapittel, er omfattende.

Allerede i forordet til boken presiserer redaktørene at boken skal være kritisk, tverrvitenskapelig og grenseoverskridende. En høy ambisjon, med andre ord. Den første delen av boken tar opp spørsmålet «hva?» i to velskrevne kapitler. Det første kapittelet er skrevet av bokens redaktører Verner Denvall og Susanne Ivarsson. Etter en generell innledning presenterer forfatterne spørsmålet: Hva er medvirkning? Forfatterne presiserer at begrepet i denne sammenhengen handler om mennesker som både krever og inviteres til aktiv medvirkning og delaktighet. Ganske generelt og uklart, men forfatterne utdyper at medvirkningen/delaktigheten kan innebære forhåpninger om økt demokrati og inkludering i samfunnslivet. Fremstillingen adresserer således mange spørsmål om beslutningstaking, brukermedvirkning og økt livskvalitet. Kort sagt om medborgernes innflytelse over institusjoner og prosesser som er viktige for livskvalitet. Forfatterne utgreier medvirkning som begrep og praksis med teoretisk referanse til blant annet Sherry Arnsteins «stige» (ladder of participation). Fire anvendelsesområder blir beskrevet: politikk, forskning, samfunnsbygging og byplanlegging samt helse- og sosialtjeneste. De problematiserer New Public Management som styringsregime, et aspekt som også tas frem i flere av de andre kapitlene.

KAPITTEL 2 i denne delen, skrevet av Hans-Edvard Roos, er et substansielt tungt bidrag til boken. Under tittelen «Reformpolitikk og deliberasjon» gir forfatteren et refleksivt, analytisk blikk på den moderne samfunnsutviklingen preget av spesialisering, formalisering og ekspertstyring. Roos problematiserer spenningen mellom å være medborger og klient og politikkens rolle i et differensiert samfunn. Medvirkning og deltakelse på samfunnsnivå kan knyttes til to ulike roller; til medborgernes demokratiske deltakelse i samfunnets utforming og til klientenes muligheter for innflytelse over beslutninger. Deltakelse, sier Roos, skulle kunne ses som en måte å knytte sammen disse to separate rollene. Med referanse til Ulrich Beck diskuterer forfatteren «reformpolitikk som refleksiv politikk» og peker på behovet for delaktighet og demokrati. Forfatteren diskuterer den kommunikative makten i den offentlige sfære og konkluderer med at en moderne politikk på en og samme gang må være demokratisk, deliberativ og effektiv. Det betyr at demokratisk medvirkning er en forutsetning for politisk legitimitet.

Bokens del 2 tar for seg «när?» og er den mest omfattende delen av boken. Denne delen inneholder 6 kapitler som tematisk kan leses hver for seg. Kapittel 3, forfattet av Verner Denvall og Elin Olander, handler om «participatorisk design». Forfatterne beskriver og problematiserer flere utfordringer knyttet til maktforhold i ulike design- og medvirkningsprosesser, med nyttige eksempler fra blant annet sosialtjenesten.

KAPITTEL 4 tematiserer brukerinvolvering i forskning. I kapitlet retter forfatterne Susanne Iwarsson og Håkan Jønsson blikket mot deltakelse innen blant annet helse- og eldreomsorg og beskriver erfaringene fra et prosjekt «UserAge» som også ligger til grunn for flere kapitler i denne boken. Prosjektet viser et design med stor kompleksitet og forfatterne argumenterer for tverrfaglighet og refleksiv praksis. Digitaliseringens betydning for medvirkning blir nevnt og så vidt problematisert, men kunne gjerne vært belyst med flere aktuelle eksempler, spesielt relatert til eldre i befolkningen. Som flere forfattere i boken etterspør de mer forskning og kunnskap som kan belyse om og hvordan ulike typer av medvirkning og demokratiske metoder er gyldige, for hvem/hvilke og hvorfor. Det er et betimelig ønske. Som mange andre forskere fremhever forfatterne også betydningen av tverrvitenskapelighet, men det savnes argumenter og en kvalifisert analyse av tverrvitenskapelighetens betydning for praksis og forskning. Iwarsson og Jönsson bidrar i dette kapitlet med et selvkritisk og sensitivt blikk på komplekse og paradoksale problemstillinger knyttet til deltakelse og medvirkning.

Kapittel 5 er skrevet av Per-Olof Hedvall, Agneta Ståhl og Susanne Iwarsson med tittelen «Tilgjengelighet, anvendelighet og universell utforming». Et av forfatternes hovedargumenter er at disse forholdene ikke bare bør innbefatte mennesker med funksjonshemming, men hele befolkningen. De presenterer interessante perspektiver og dilemmaer knyttet til pågående diskusjoner om et «utenforperspektiv» på medvirkning. Som i det foregående kapittelet, fremhever forfatterne behovet for en tverrvitenskapelig og tverrdisiplinær tilnærming. Forfatterne peker også på interseksjonalitet og interseksjonell analyse som et ønskelig utvidende analytisk perspektiv på tilgjengelighet, anvendelighet og universell utforming.

I KAPITTEL 6 gir Per-Olof Östergren en faktabasert gjennomgang av folkehelsens praksis og forskning med henvisning til sentrale dokumenter og lovgiving. Han gir også en interessant historikk om folkehelseperspektivets utvikling og kommenterer medvirkning i folkehelsevitenskapelig forskning.

De to neste kapitlene (7 og 8), skrevet av henholdsvis Gunnar Sandin og Elisabeth Dalholm Hornyánszky, omhandler medvirkning i planleggingsprosesser. Det er grunn til å fremheve kapittel 7 med tittelen «Dialogens roll i planleggingen av staden og dess arkitektur». Her beskriver Sandin medborgerdialog i byutviklingsprosesser basert på fire eksempler fra større utviklingsprosjekter i Malmö. Forfatteren beskriver de fire prosjektene detaljert og gir et godt innsyn, først og fremst i de utfordringer og dilemmaer som disse prosessene reiste, men også i utfordringer for denne type byutviklingsprosesser generelt. Erfaringene viser hvordan interessemotsetninger og spenninger mellom partene i en sosial byutvikling gjør det alt annet enn enkelt å realisere medvirkning. Fra starten er ambisjonene om reell medvirkning ofte skyhøye, men den reelle muligheten til medvirkning avtar underveis, da tendensen er at eksperter/profesjonelle overtar styringen. Det er sammensatte årsaker til at dette skjer; det handler blant annet om brister i dialoger og ikke minst om symbolpolitikk som ikke skaper reell verdi (jfr. Arnsteins tokenism). Selv om det er stort sprik mellom idealer og realiteter i denne type prosesser, formidler forfatteren en optimistisk grunntone. Til tross for mange feilskjær, og kanskje også en «overtro» på medvirkningens betydning, er det til syvende og sist de demokratiske prosessene som er viktigst og som kan bidra til å bygge bro mellom aktørene. Kapittelet bidrar til å belyse den nære sammenhengen mellom samfunnsplanlegging og sosialt arbeid, ikke minst innenfor boligsosialt arbeid. Dette burde våre utdanningsinstitusjoner se nærmere på. Kapittel 8, «Participation för hållbara städer», skrevet av Elisabeth Dalholm Hornyánszky, gir generelle perspektiver på byutvikling og en historikk med eksempler fra Sverige, Tyskland og Sveits.

DEL 3 TAR for seg «hur?». Kapittel 9 handler om medvirkningens metodologi. Her går forfatterne Verner Denvall og Björn Slaug rett inn i aktivismens problematikk. De diskuterer tre idétradisjoner for kunnskapsutvikling og hvordan medvirkning og deltakelse kommer til uttrykk, den forklarende, den tolkende og den forandrende idétradisjonen. Kapittelet er praktisk og viser med eksempler et knippe av overgripende modeller for deltakelse i kunnskapsproduksjon, slik som blant annet fokusgrupper, forskningssirkler, samråd, dialog og forskjellige typer fremtidsverksteder. Forfatterne formidler sine erfaringer med innsikt og nyanser. De peker på at ved å kritisk granske og vurdere de ulike metodene, kunne man øke kunnskapene om hvordan metoder kunne kombineres i mer ambisiøse design. Med sin praktiske tilnærming kan kapitlet fungere som en «håndbok».

Med tittelen «Participation som aktionsforskning med samhällsarbete» (kapittel 10), fortsetter Hans-Edvard Roos diskusjonen fra kapittel 2 ved å utdype sine resonnementer om relasjonen mellom aksjonsforskning og demokrati. Han diskuterer kunnskapens og handlingens legitimitet og beskriver med et eksempel fra Malmö, «fallet Kroksbäck», hvordan et byutviklingsprosjekt i et av Malmös belastede områder forløper, og her beskrives som reformpolitisk problematisk. Roos tar frem sentrale og til dels problematiske aspekter ved ulike typer aksjonsforskning og diskuterer, uten å forenkle, den kritiske forskerens rolle som aktiv reformator og den modifiserte forskerrollen som en slik posisjon forutsetter.

DENNE BOKEN handler om deltakelse, makt og samvirke. Den fyller et oppdemmet behov for å diskutere perspektiver på deltakelse i praksis og forskning, og gir et godt innblikk i alle paradokser og dilemmaer som disse spørsmålene aktualiserer. Diskusjonen om kunnskapens og handlingens legitimitet gir innsikt i aktivismens og den reelle medvirkningens problematikk.

I forordet sier redaktørene at bokens intensjon er å være kritisk, tverrvitenskapelig og grenseoverskridende. Boken oppfyller langt på vei disse intensjonene, men kan nok ikke defineres som tverrvitenskapelig, heller som flerfaglig, det vil si med bidragsytere fra ulike fagdisipliner. Flere av forfatterne fremhever ikke desto mindre behovet for en tverrvitenskapelig tilnærming. Det savnes imidlertid fortsatt noen argumenter og et teoretisk grunnlag for tverrvitenskapelig forskning og tverrdisiplinær praksis. Et annet synspunkt som er lett å dele er at det er nødvendig å utvikle kunnskap om betydningsfulle sosiale mekanismer som kan fremme eller hemme reell medvirkning.

Boken gir et empirisk tilfang til kunnskapsutviklingen på feltet. Den tar opp ubekvemme spørsmål om ideologisering, ekspertstyring og maktforhold i forskning – spørsmål som sjelden brettes ut. Forfatterne forenkler ikke disse filosofiske spørsmålene, men bidrar til å skjerpe tanken. De behandler spørsmålene med et kritisk og nyansert blikk, og med en selvkritikk som vitner om solid kunnskap og erfaring. Boken er ikke lettvint og anbefales lest.