JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Bokanmeldelse

En klok bok om seksuelle overgrep

03.12.2009
28.04.2022 10:24

Anmeldt av
Karin Haarberg Aas

Høgskolelektor og klinisk sosionom, Høgskolen i Oslo, Avdeling for samfunnsfag

karinhaarberg.aas@sam.hio.no

Om boka

Siri Søftestad. Avdekking av seksuelle overgrep – Veier ut av fortielsen. Universitetsforlaget 2008

Siri Søftestad har skrevet en bok på bakgrunn av et forskningsprosjekt der hun har intervjuet syv ungdommer i alderen 16-18 år om deres opplevelser i forbindelse med avdekking av seksuelle overgrep mot dem. Ungdommenes alder ved avdekkingen var forskjellig, og hendelsene rundt avdekkingen var forskjellige. Ved hjelp av disse ungdommenes fortellinger viser hun oss hvordan det er flere veier ut av fortielsen.

Fortellingene følges av faglige drøftinger der ungdommenes opplevelser knyttes sammen med kunnskaper om overgrep og forskning på hvordan overgrep gjøres kjent. De faglige temaene som er valgt er alle viktige temaer som kan bidra til synliggjøring og gyldiggjøring av overgrep mot barn. På denne måten er boka også blitt et eksempel på et meget interessant og nyttig kvalitativt forskningsarbeid som i bokform kommer både fagfeltet og privatpersoner som er opptatt av problematikken til gode.

BOKA ER blitt en klok bok som handler om å forsøke å forstå og å sette seg inn i barn og ungdoms situasjon. Det er en bok der forfatteren har valgt å forholde seg til avdekkingsprosessen fra det utsatte barnets ståsted. Jeg synes også det er en klok bok fordi hun lar oss titte inn i en mangfoldig virkelighet uten å la seg friste til å forsøke å finne nye «oppskrifter» på hvordan vi (både som fagpersoner og som privatpersoner) bør forholde oss. Hun viser oss i stedet mange veier ut av fortielsen, som hun kaller det.

Målsettingen med boka er å ta utgangspunkt i de overgrepsutsatte barnas fortellinger for så å gi et samlet, om enn komplekst bilde av forhold som kan ha betydning for om overgrepsrelasjonen blir kjent eller ikke. Boka er inndelt i 10 kapitler hvorav det første gir en kort innføring i kunnskapsstatus på temaet avdekking av seksuelle overgrep mot barn. Det andre kapitlet inneholder de teoretiske perspektiver som etter forfatterens mening er de mest sentrale for forståelsen av seksuelle overgrep mot barn generelt, og for forståelsen av avdekking av overgrep spesielt. Dette gjelder kulturperspektivet, relasjonsperspektivet og betydningen av «en tredje part». Kapitlene 3-9 er bokas hoveddel. Ungdommenes fortellinger er blitt anonymisert, omskrevet og redigert etter bokas formål. Og resultatet presenteres så i form av syv fiktive ungdommers fortellinger. Hver av disse fortellingene har viktige budskap vi bør lytte til. I bokas 10. og siste kapittel gir forfatteren oss innsikter som er kommet fram og gjort tydelig gjennom de syv fortellingene.

AVDEKKING OG bruken av begrepet tas opp i bokas første kapittel. Hun beskriver hvordan man legger ulike meninger til grunn, og konkluderer med at hun i denne boka velger å bruke den vide og unyanserte definisjonen. Hennes problematisering av begrepet er nyttig for egen bevisstgjøring av begrepets innhold. Og for forståelsen av C.S. Lewis’ ord i: «The Chronicles of Narnia» (2005): «For what you see and hear depends a good deal on where you are standing: it also depends on what sort of person you are». Forståelsen av begrepet avhenger med andre ord blant annet av om du ser avdekking av overgrep ut fra et juridisk, psykologisk eller medisinsk perspektiv.

SENTRALE PERSPEKTIVER tas opp i kapittel 2. Hun skriver om kulturperspektivet og tar blant annet opp samfunnets ambivalens ved at man på den ene siden til en viss grad aksepterer seksualisering av barn og barndom, samtidig som man fordømmer at voksne benytter seg av barn til seksuell tilfredsstillelse. Dette er et tema som på ulike vis fortsatt er tabubelagt i vår kultur. Forfatteren skriver i det videre godt og informativt om tabuiserte traumeopplevelser. Hennes fokusering også på relasjonsperspektivet tydeliggjør forståelsen av at seksuelle overgrep både handler om konkrete overgrepshandlinger og om relasjonen mellom barnet og den som forgriper seg. Hun refererer her til kjent og sentral kunnskap om relasjonen som en subjekt-objekt-relasjon, en maktrelasjon, en seksuell relasjon, en svikefull relasjon og en hemmelig relasjon. Hun avslutter kapitlet med at barn er avhengige av andre menneskers – en «tredje parts» – aktive initiativ for at overgrep mot dem skal bli kjent.

Kapitlene 3-9 er som sagt bokas hoveddel. Hvert kapittel inneholder en ungdoms fortelling og de faglige refleksjonene rundt sentrale temaer.

Anettes fortelling dreier seg om en spontan avdekking som umiddelbart blir fulgt opp av og reagert på av mor. Forfatteren bruker fortellingen til å reflektere over hva det var som gjorde avdekkingen mulig. Hun trekker inn både erfarings- og forskningsbasert kunnskap som viser at barn både bevisst og ubevisst «legger ut tegn» på overgrep til voksne, samt gjør sine risikovurderinger med hensyn til om de vil fortelle om sin livssituasjon eller ikke. Forskning viser også at overgrep kan bli kjent dersom barnet gis anledning til, ser en hensikt med, og tilbys sammenhenger hvor det er mulig å fortelle. Barn legger ut «gulltråder» for å formidle hvordan de har det. I denne fortellingen er det en mor som avdekker overgrep begått av Anettes far. Og forfatteren reflekterer dermed over kunnskaper om mødre i familier med incest.

BEATES FORTELLING dreier seg om en trinnvis avdekking. Beate som gikk i 9.-10. klasse, og som etter «hendelsen» forandret seg momentant uten at noen skjønte sammenhengen, heller ikke Beate selv. Veien fram til avdekking gikk gjennom mange trinn: venninne, mor, lege og terapeut. I de faglige ettertankene påpekes likhetstrekk med fasene: benektelse, nølende avdekking, aktiv avdekking, benektelse og re-stadfestelse. Beates psykiske og fysiske reaksjoner gir assosiasjoner til kunnskaper om traumer, og forfatteren skriver da også godt og oversiktlig om traumer og om tabuiserte traumer. Kapitlet avsluttes med betydningen av en tredje part som avgjørende for avdekking av overgrep.

Celines fortelling dreier seg om avdekking i barnets regi. Celine fortalte det første gang til moren da hun var syv år. Senere fortalte hun andre mennesker om farens overgrep ved fire anledninger før noen tok henne på alvor først flere år senere. Celines fortelling om overgrep utløste politianmeldelse, omsorgsovertakelse og flytting i fosterhjem. Foreldre og søsken flyttet til en annen kant av landet. Uten noe forvarsel og beskjed var de bare borte. Foreldrene ønsket ikke kontakt med henne. I dette kapitlet tar forfatteren opp fagfolks følelsesmessige reaksjoner på mistanke og fortellinger om seksuelle overgrep. I stedet for å fordømme reaksjoner som fremmer usynliggjøring og ugyldiggjøring søker forfatteren her å forklare dem ut fra de særtrekk som preger fenomenet seksuelle overgrep, og henviser til fagfolks mestrings- og overlevelsesstrategier. Strategier som fagfolk benytter seg av mer eller mindre bevisst. Forfatteren hevder blant annet at de følelsesmessige reaksjoner som følger av arbeid med mishandlings- og overgrepssaker, kan forstås og forklares som en av dette feltets store faglige utfordringer. I dette kapitlet løfter forfatteren også fram ungdommenes fortellinger om møter mellom barn og ansatte i barneverntjenesten, politi/rettsvesen og barneavdeling ved sykehus og terapeuter. Her finner vi mye interessant stoff som alle faggruppene kan lese med stort utbytte.

DANIELS FORTELLING handler om avdekking i det offentliges regi. Her presenteres vi for historien om Daniel som seks år gammel opplevde, helt uventet og plutselig, at barnevern og politi intervenerte på såkalt anbefalt måte der det er mistanke om incest, og der barn fortsatt bor sammen med mistenkte overgriper. Daniels historie aktualiserer en rekke temaer inkludert lovverk og ulike etaters ansvar og rolle. I dette kapitlet løftes både faglige, etiske, metodiske og juridiske dilemmaer fram. Forfatteren har også et stort avsnitt om barnevern og politi. Om akutt intervenering og om avdekkingssamtaler med barn. Mange barn forteller ikke i forbindelse med dommeravhør eller barnevernets behov for informasjon. Forfatteren poengterer at avdekking av traumeerfaringer er en prosess, og at det for mange barn synes umulig å formidle fortellinger om traumatiske overgrep til fremmede personer umiddelbart, uplanlagt og uforberedt.

Eriks fortelling handler om avdekking via barn med samme overgriper. Erik, som var misbukt av sin onkel, hadde bestemt seg for at ingen skulle få vite om overgrepene. Hans søster, som også ble misbrukt av den samme onkelen, fortalte sin mor om det. I den anledning ble overgrepene mot Erik også kjent. Disse søsknene reagerte forskjellig, og forfatteren belyser hvordan barn er forskjellige av mange grunner og at overgrepsrelasjonene er ulike. Hun viser hvordan dette kan få betydning for om og eventuelt når overgrep blir kjent. I kapitlets siste del gjøres det kort rede for deler av den kunnskapen vi har om mennesker som forgriper seg på barn.

FRIDAS HISTORIE blir fortalt ved hjelp av hennes venninnes fortelling. Den handler om avdekking til jevnaldrende. «Foreldreløse» Frida måtte flytte fra fosterhjemmet da hun var 11 år av uklare grunner. Senere kom det imidlertid fram at fosterbroren hadde forgrepet seg på henne. I de faglige overveielsene som knyttes til Fridas historie tar forfatteren opp barn som aktører i avdekking av seksuelle overgrep, samt barn som forgriper seg seksuelt på andre barn.

Gabriels fortelling i kapittel 9 handler om avdekking i regi av voksen privatperson. I Gabriels tilfelle var det besøksmors voksne søster som var pågående og direkte i samtale med gutten. Dette førte til at overgrepene ble kjent. I dette kapitlet beskrives innsikter fra ungdommenes erfaringer med fortielse. Deretter beskrives forhold som synes sentrale for at barn som lever i en overgrepsrelasjon, kan dele sine fortiede erfaringer med andre. Fokus rettes mot voksne som oppdagere og mottakere av overgrepserfaringer, og Gabriels historie gir assosiasjoner til det Tilmann Furniss kaller «trusted person» og som jeg oppfatter som noe annet enn det forfatteren beskriver som «en tredje part». I dette kapitlet trekker forfatteren inn «erfaringer» fra alle fortellingene i sine faglige ettertanker. Hun skriver blant annet om at fortellingene har bidratt til innsikt i hva som etter deres oppfatning var grunner for at overgrepene ikke ble kjent før. Dette systematiserer forfatteren til tre hovedkategorier for forklaring på fortielse, og to kategorier for hva de gjorde for å holde overgrepene skjult. Dette er erfaringer som i stor grad samsvarer med andre studier.

I BOKAS siste kapittel, «Utfordringer i praksis», drøfter forfatteren forslag til hvordan offentlige myndigheter og fagfolk i ulike virksomheter kan la denne innsikten får konsekvenser for arbeidet med å gjøre overgrep mot barn kjent. Hun framhever her blant annet at fortellingene til de syv unge tilsier at barn har både vilje og evne til å formidle traumatiske livserfaringer, opplevelser og følelser. Voksnes forventninger om at barn ikke forteller kan føre til at både foreldre, familiemedlemmer og fagfolk som treffer barn på ulike arenaer, bidrar til å forsterke fortielsen. Å lytte til barn innebærer atskillig mer enn å samtale med barn. I den sammenhengen vil jeg gjerne nevne at vi ved mitt arbeidssted, Høgskolen i Oslo, for tiden driver et stort aksjonsforskningsprosjekt: Profesjonsutøvelse og barns deltakelse. Ett av målene i dette prosjektet er nettopp å styrke barnevernsarbeidernes kompetanse i å ha fokus på barnet, og å kunne lytte til barn ut over det å ha «vanlige» samtaler.

VI OPPLEVER i dag et økt fokus på barn, på barns perspektiver og deres deltakelse i samfunnet. Det samme gjør seg gjeldende også i den akademiske verden hvor barndomsstudier har fått større plass. Denne boka treffer i så måte tidsånden. Den er også et klokt bidrag til den faglige videreutviklingen av hvordan vi kan forholde oss til utsatte barn, blant annet fordi den utfordrer oss til å legge fra oss ideen om at en enkeltstående teknikk eller tilnærming skal løse de mangfoldige og sammensatte utfordringene vi møter i arbeid med vold og overgrep mot barn. Siri Søftestad avslutter med et avsnitt som hun har kalt «veien videre». I den sammenheng savner jeg i det minste noen kommentarer omkring dilemmaet vedrørende anmeldelse og straff av overgriper, og hvordan barn og ungdom kan oppleve denne siden av en avdekkingsprosess. Jeg håper virkelig at Siri Søftestad vil fortsette sitt viktige arbeid i forhold til utsatte barn. Og jeg vil utfordre henne til også å formidle ungdommenes opplevelser av dette dersom det finnes i hennes materiale. Hvis ikke er det stort behov for en studie hvor dette står sentralt.

BOKA ANBEFALES. Den er godt skrevet og anbefales til alle som har, eller vil få et arbeid med barn, samt alle som er interessert i barn.

03.12.2009
28.04.2022 10:24