JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Bokanmeldelse

En dybdestudie av begrepet velferd

Cappelen Damm

02.12.2015
21.04.2022 15:07

Anmeldt av
Eilef A. Meland

Førstelektor ved Universitetet i Stavanger

eilef.a.meland@uis.no

Om boka

Knut Halvorsen (2014). Velferd, fra idé til politikk for et godt samfunn. Oslo: Cappelen Damm Akademisk

Utgangspunktet for Knut Halvorsen er at studiet av velferdsbegrepet er blitt for ullent, uklart og utflytende. Som han skriver kan det brukes «til å legitimere nær sagt hvilken som helst politikk» (s.5) Han ønsker derfor å foreta en dybdestudie av velferdsbegrepet både historisk og teoretisk, samt å bidra til å opplyse og avklare metodeproblemer som oppstår når velferdens ulike dimensjoner skal underlegges en empirisk prøving. Etter hvert viser det seg at Knut Halvorsen også har en avsluttende politisk ambisjon med bokprosjektet. Aktuelle forskningsresultater bør omsettes til operativ velferdspolitikk, som han selv formulerer det er intensjonen å «vitalisere den politiske debatt» og «gi ungdommen håp om en bedre framtid» (s.8). Akademikeren opptrer suksessivt i rollen som politisk reformator med glød og overbevisende kraft. Dette blir klart markert i det siste kapitlet, som har tittelen «Politikk for det gode liv i et godt samfunn» og som avrunder hans historiske og teoretiske prøveboringer med ilandføring av standpunkter i det politiske landskap. Boka er derfor et forsøk på å avlevere en kunnskapsbasert (teoretisk/empirisk) gjennomgang av velferdsbegrepet for å stimulere til politiske systemendringer.

Halvorsen presiserer tidlig at han har orientert seg bort fra den problemorienterte tilnærmingen til stoffet som den tradisjonelle kritikken av levekårsproblemer, enten det er arbeidsledighet eller sosial/økonomisk ulikhet. Han erklærer og bekjenner en mer mulighetsutforskende grunnholdning, en vending i retning av positiv sosiologi. Han skriver at «velferdspolitikken (velferdsstaten) i større grad vil måtte rette seg mot mer eksistensielle spørsmål» (s.7).

Forfatteren markerer følgelig en kritisk distanse til de tradisjonelle måluttrykk for velferd og velferdsnivå. Bokas siktemål er å presentere alternativer til velferdsstatens objektive målstørrelser med hovedvekt på velstand, BNP-vekst og materielle levekår. Halvorsens intensjon er å forskyve oppmerksomheten i retning av «subjektive målestokker for et godt liv» (s.6). Derfor blir tilfredshet, lykke og livskvalitet sentrale elementer i en utvidelse av velferdsbegrepet. En gjennomgående hypotese er at forbedring av levekårene ikke har gitt seg utslag i økt livskvalitet.

Etter en grundig gjennomgang av velferdsbegrepets idéhistorie i kapittel 2, med vekt på filosofiske forestillinger om et godt liv, livslykke og kjennetegn ved et godt samfunn, avdekkes en rekke relevante variabler som i stor grad danner motsetninger. Her presenteres antagelser om menneskets natur, om arbeidets betydning og ikke minst statens rolle i den vanskelige balansen mellom autonomi og paternalisme for å realisere livslykke. Som leser er det ofte vanskelig å følge forfatteren fordi han åpenbart har en ambisjon om at «alt skal med». I oppsummeringen når han fram til en viktig konklusjon: «I synet på lykke står to syn mot hverandre, Aristoteles sin eudaimoniske lykke versus et hedonistisk lykkebegrep» (s.84). Gjentatte ganger understreker Halvorsen at lykkebegrepet må tilføres meningsinnhold. Å ha det godt må kombineres med å gjøre det godt.

I kapittel 3 omtales etterkrigstidens velferdsstatsidealer og de grunnleggende prinsipper for den nordiske tenkemåte. Her blir Halvorsen overraskende summarisk og redegjørelsen preges av selektive sitater som ikke yter rettferdighet til velferdsstatens faddere og byggmestre. Det er på deres skuldre vi kan foredle idealene og gi ny substans til en velferdsstat som har vært en vellykket politisk konstruksjon for å bekjempe utrygghet gjennom kollektive ordninger og som har fungert som en frigjørende kraft for vanlige folk. Det er derfor på sin plass å trekke fram at Beveridge allerede i 1942 erklærte at målet for å bekjempe den materielle nød var «the hapiness of the common man». Likevel avslutter Halvorsen kapitlet med følgende erkjennelse: «Før jeg er ved veis ende med denne boken, regner jeg med at moralfilosofien kan hjelpe meg å finne en ny retning for samfunnsutviklingen og veilede den enkelte ved å gi begrepet velferd et nytt innhold» (s.100). Har ikke livskvalitet også vært en bærende visjon for velferdsstaten?

Denne konklusjonen kommer tydeligere fram i det påfølgende kapittel 4. Den ressursbaserte levekårmodellen revolusjonerte velferdsforskningen på 1970-tallet og var en inspirasjonskilde for en rekke politiske reformer. Halvorsen beskriver hvordan det optimistiske perspektivet på den empiriske forskningen var dominerende. Nå kunne de objektive levekår kartlegges og analyseres med sikte på forbedring og utjevning av levekår og livskvalitet. Arbeid, boforhold, utdannelse og helse var grunnleggende pilarer for et godt liv. Det som Halvorsen etterlyser i sitt historiske tilbakeblikk er at de «aldri ble supplert med kvalitative data slik at en kunne få gjennomført mer dyptgående analyser av sammenhenger mellom ulike sider av levekårene slik som for eksempel mellom objektive og subjektive velferdsforhold» (s.107). Et interessant perspektiv som Halvorsen forfølger er «capability» knyttet til økonomen A. Sen. Teorien utfordrer den rene nytte- og lykketenkningen ved å framheve basale menneskelige kapabiliteter, som muligheter/vilkår for frie valg for å utvikle dine evner og oppnå et godt og verdig liv. Dette perspektivet er videreutviklet av Nussbaum med formulering av kapabiliteter fra fysisk helse til sosial tilhørighet og sosial rettferdighet for menneskelig utvikling. Aristoteles smiler fornøyd i bakgrunnen.

Halvorsen vil imidlertid videre. I kapittel 5 er han framme ved ett av reisens formål: Å overskride fortidens ensidighet gjennom etablering av operasjonelle mål for subjektiv livskvalitet og lykke. Denne nyorienteringen som har akselerert siden 1990-tallet møter imidlertid metodiske innsigelser i tillegg til en berettiget tvil om hvorvidt lykkemålinger kan være en rettesnor for politikkutvikling. Han innrømmer at lykke er kulturelt og normativt bestemt (utredes i kapittel 6), men foretar først en poengtert gjennomgang av sentrale motforestillinger til lykkebegrep/målinger. De inkluderte psykologiske variabler er så betingede, forbigående og varierende at de subjektive selvrapporterte svarene blir stemninger og ikke holdbare autentiske opplevelser som er valide. Han oppsøker en rekke motsigelser, på en mønstergyldig måte søker han motargumenter til sin egen posisjon. Vi kan ha det materielt godt uten lykkefølelse fordi forventninger og aspirasjoner styrer vår opplevelse av livslykke. Motsatt kan man være lykkelig i en tilværelse preget av illusjoner. Til tross for en innledende skepsis konkluderer han kapitlet med at lykkeforskningen må tas på alvor, med en oppdatering om at måling av livstilfredshet og lykke må «suppleres med andre indikatorer på et godt liv og et godt samfunn» (s.145).

I kapittel 7 er velferd blitt forbundet med et godt liv. Hovedinnholdet i denne delen er imidlertid å undersøke hvilke faktorer som forklarer variasjoner i lykke og tilfredshet med livet. Med sin sedvanlige grundighet tar Halvorsen for seg 16 utvalgte faktorer med en faglig spennvidde fra genetiske disposisjoner til sosial trygghet. Gjennomgangen er oversiktlig presentert i Tabell 7.3 (s.200). En nærmere bestemmelse av det gode liv må vente til avslutningen. Som leser må jeg dessverre rapportere om redusert lykkeopplevelse på dette punkt, kanskje fordi forventningene er forhøyet. Som leser savner jeg faglig progresjon, min oppjusterte nysgjerrighet om det gode liv blir ikke tilfredsstilt. Det utvidede velferdsbegrepet, som skulle avklares og presiseres, blir så flerdimensjonalt og utflytende at det kan oppfattes som altomfattende. Det er problematisk for å oppnå empirisk dokumentasjon på det som Halvorsen vil fremme: Indikatorer på velferd og det gode liv (s.271).

Halvorsen stiller i de etterfølgende kapitlene spørsmål om hva som kjennetegner et godt samfunn. Hvilke land har den lykkeligste befolkning? Han gir et omfattende og detaljert sammendrag av en rekke internasjonale studier på makronivå. Uansett metodikk og utvalg blir de nordiske landene rangert blant de beste. Det spennende her er konstruksjonen av indikatorer for måling av den eudaimoniske lykke. I analysen framheves disse kjennetegn: sosial tilknytning, høy sosial tillit, verdsetter kreativitet, nye ideer, lojalitet, hjelpe andre og nyte livet (s.224). Konklusjonen kan tydelig avleses på velferdsstatsidealer som demokrati og deltagelse, frihet og utfoldelse, likhet og likestilling, toleranse og tillit. Nasjonalstaten har en betydelig virkning på alle velferdsdimensjonene som inngår i et subjektivt livskvalitetsbegrep. Den universelle innretningen på velferdsstatens rettigheter og ytelser har klare sosialpsykologiske effekter på våre liv og ikke minst hvordan forholdet til «de andre» blir preget av likeverd.

Boka avrundes med kapittel 10 som både er et samfunnskritisk bidrag og et forsøk på å omsette forskningsresultater til politikk. Her tar Halvorsen et oppgjør med det rådende politiske paradigme med økonomisk vekst, arbeidslinje, forbrukssamfunn og kommersialisme. I forlengelse av denne kritikken lanseres alternative velferdsmål og nye indikatorer for måling av velferdsutviklingen.

Halvorsen har avgitt et omfattende bidrag til litteraturen om det flerdimensjonale og komplekse velferdsbegrepet. Den er interessant, relevant og aktuell for vår egen tid, men har også noen svakheter som kunne vært overvunnet før utgivelsen. I deler av boka blir stoffpresentasjonen for refererende konsentrert og litteraturhenvisningen og sitatbruken for overveldende. Hvorfor bryter ikke forfatteren i større grad av litteraturgjennomgangen med egen analyse og kreative forsøk på faglige synteser? Dessuten vil enhver leser oppleve underveis å ha lest det samme tidligere i boka. En bedre redigering av stoffmengden ville forhindret det fragmentariske inntrykket som noen kapitler etterlater, og ikke minst gitt en mer overbevisende faglig progresjon. Til slutt er det skuffende at ikke forlaget har fått utarbeidet et stikkordregister og sørget for bedre språkvask.

Halvorsen har til tross for sin gjentatte skepsis til arbeidslinjen lagt ned et imponerende arbeid. Man blir ikke lykkelig men opplyst av å lese produktet, men som forfatteren selv skriver er et godt liv ikke nødvendigvis et lykkelig liv. Uansett: Lykke til med lesingen! Det gjør godt.

02.12.2015
21.04.2022 15:07