En bevegende, klok og gåtefull bok, preget av stor personlig og faglig autoritet

Anmeldt av

Randi Edland Kroken, Professor emerita, Universitetet i Agder, randi.e.kroken@uia.no

Om boka

Randi Rosenqvist (2024). Mitt liv, mitt fag: tung psykiatri. Sviket mot de sykeste. Kagge Forlag

I bokens forord slår Randi Rosenqvist an tonen: Hun slår fast at boken handler om en gruppe som står hennes «hjerte nær: psykotiske mennesker med svært liten evne til å ta vare på seg selv, og andre pasienter med psykoser og atferdsforstyrrelser som gjør livet vanskelig» (side 7). Hun peker på at dette ikke er en lærebok eller en forskningsartikkel. Hennes ambisjon er å formidle en helhetlig beskrivelse av denne pasientgruppens levekår og psykiske helse.

Kagge forlag

Nærmest som et refreng i boken nevner Rosenqvist stikkordene tung psykiatri. Hun understreker at boken er bygget på hennes kliniske erfaringer, ikke på evidensbasert forskning, noe hun uttrykker kan falle noen kolleger tungt for brystet. Litt ironisk håper hun at helsebyråkrater og helseministeren vil lese boken, men hun antar at dette ønsket trolig ikke blir innfridd. Hun betegner pasientene som medmennesker, noe som målbærer bokens personlige og faglige karakter. Rosenqvist sier hun misliker termen «bruker» og velger derfor uttrykket «pasient».

Boken har 11 kapitler og Rosenqvist følger en viss historisk logikk ved å ta utgangspunkt i hvorfor hun ble psykiater. Hun oppgir logiske grunner. Hun manglet toppkarakterer til artium og begynte derfor på legestudier i Kiel, Tyskland i 1970, med medisinsk embetseksamen i 1975. I 1987 ble hun spesialist i psykiatri, og har arbeidet i Helsedirektoratet, ved Ullevål sykehus, Lovisenberg sykehus, Gaustad sykehus og som overlege ved regional sikkerhetsavdeling ved Aker sykehus. I dag leder Rosenqvist Nasjonal aksjon for bevaring og utvikling av de psykiatriske sykehusene.

ROSENQVISTS FØRSTE møte med psykiatrien var som legevikar på Valen psykiatriske sykehus i Sunnhordland. Hun skriver at hun fikk lett kontakt med pasientene i tungpsykiatrien: «De angikk ikke meg personlig på samme vis som barna (…)». Vi følger henne gjennom det hun betegner som en revolusjon innen psykiatrien. Hun beskriver levende hvordan hun underveis møtte mange skjebner, og knytter fint an til de brytningene som skjedde i psykiatrien og forsøkene på å modernisere de tidligere asylene. Asylene var preget av det hun betegner som «senmiddelalderen i norsk psykiatri» (side 13). Rosenqvist har gitt bokens tredje kapittel tittelen «2000-tallet: opptrappingsplanen som ble nedtrapping», og får fram paradoksene i utviklingen. Bondevik-regjeringen lanserte i 1998 en opptrappingsplan for psykisk helsevern som skulle styrke sektoren kvantitativt og kvalitativt i alle ledd, med bakgrunn i de mange bristene i psykiatrien. Distriktspsykiatriske sentra (DPS) skulle styrkes, 900 sykehjemsplasser skulle avvikles og planen skulle resultere i 6405 sengeplasser. I stedet gikk utviklingen i motsatt retning. I 2021 eksisterer det 3604 sengeplasser, nesten en halvering av det planlagte, og flesteparten av alle psykiatriske pasienter bor nå hjemme. Rosenqvist skriver at antall konsultasjoner nærmest er doblet fra 1996 til 2006, noe som har slått ut negativt for de sykeste pasientene som trenger behandling på heldøgns basis.

I kapittel 4 og 5 gir Rosenqvist en gjennomgang av hva en psykiatrisk diagnose er, og innvier oss i grensene mellom personlighetsforstyrrelser og psykoser. Hun får fram alvoret i den situasjonen psykotiske mennesker befinner seg i, og at de har mer behov for omsorg enn strenge kontrollregimer. At sikkerhetspsykiatrien er en del av helsevesenet, gir ingen garanti for at innsatte får tilstrekkelig omsorg.

Kapittel 6, 7 og 8 omhandler dilemmaer i møte med alvorlig syke mennesker som utøver kriminelle handlinger, blant annet spørsmål om personer kan vurderes som tilregnelige eller ei. Rosenqvist skriver interessant om sitt møte med terroristen Anders Behring Breivik. Hun tar tydelig side og støtter dommen som ble avsagt, men åpner samtidig opp for å se ulike sider ved Breivik med en viss evne til ironi. Rosenqvist skriver at psykisk syke mennesker ofte ender i fengsel uten at helsevesenet kan bidra tilstrekkelig med sin ekspertise. Hun dveler ved at mange psykisk syke mennesker ikke får tilstrekkelig støtte og derfor ender opp i Ila fengsel, der hun har arbeidet i en årrekke. Selv om fengselsvesenet ofte kritiseres for manglende støtte overfor syke mennesker, løfter hun fram lederen av Ila fengsel, Knut Bjarkøy, som fikk pris fra Amnesty for sin innsats for å forbedre de interne forholdene i fengslet.

Tydeligst får Rosenqvist demonstrert Kriminalomsorgens «egentlige» rolle i kapittel 9 og 10, der hun viser at tjenesten har endt opp med å fungere som psykiatriens søppelkasse. Hun gjør en distinksjon mellom å «kunne» og «ville». De fleste som har levd i trygge relasjoner får et godt liv, andre med mer varierte bakgrunner gjør så godt de kan, mens noen ikke er gitt tilstrekkelig gode relasjoner. Selv om de gjerne «vil», «kan» de ikke, fordi de mangler forutsetninger. Helseforetakenes inntreden i sykehussektoren i 2001, medførte at økonomisk logikk syntes å fortrenge en mer omsorgsrettet logikk. Det er tankevekkende at gamle sykehus som Gaustad kunne gi langtidsopphold ved mindre enheter for noen av de sykeste pasientene, og bedre kunne balansere mellom autonomi og paternalisme. Rosenqvist konkluderer med at det er behov for det hun betegner som «godartet paternalisme».

Avslutningsvis stiller Rosenqvist spørsmål ved sin egen innsats: «Var det verdt det?» Hun besvarer spørsmålet med at det har vært inspirerende og gøy og at hun ikke angrer på sitt valg av yrkesbane. Beskrivelsen av sin terapeutiske relasjon til «Anders» som hun fulgte i 17 år, er rørende (side 231–239). Han var sikringsdømt og levde i mange år under svært stigmatiserende og avvisende forhold. Rosenqvist fastslår at denne relasjonen bare kunne opprettholdes på grunn av hennes psykiatriske kompetanse.

Jeg har lest boken med stort engasjement fordi jeg har kunnet assosiere til mine egne erfaringer som ufaglært i psykiatrien på 1970-tallet, som utøvende sosionom i sosial- og barnevernstjenesten på 1980-tallet, og som lærer og forsker i barnevern og sosialt arbeid fra slutten av 1990-tallet.

Bokens sterkeste kvalitet er at Rosenqvist skriver med engasjert penn. Mange eksempler og hendelsesforløp illustrerer hvor sårbare pasienter innen tungpsykiatrien kan være. Selv om Rosenqvist utviser stor sympati med pasientene, bevarer hun likevel en saklig framstilling av dem.

Gjennom de historiske framstillingene i boken har mine tanker gått til Gerd Hagens bok fra 2001, «Barnevernets historie: Om makt og avmakt i det 20. århundret». Også Rosenqvists bok inneholder levende fortellinger fra barnevernet, samtidig som vi får innblikk i hvordan ulike vinder og moter har gjort seg gjeldende og får klare konsekvenser for de menneskene som berøres. Som leser får vi dypere innsikt i grunnleggende utfordringer i psykiatrien, som til liks med barnevernet synes å befinne seg i velferdsstatens randsone, slik Hagen så tydelig viste det i sin tid.

Som sosionomer er vi godt kjent med dilemmaet mellom hjelp og kontroll, og slik jeg har lest Rosenqvists bok, synes dette dilemmaet å være sterkt til stede innen tung-psykiatrien.

Boken kunne hatt godt av en strengere redigering. Selv om boken har en viss tidslinje, hadde den blitt styrket av en mer eksplisitt og forpliktende ramme. Eksemplene er mange og levende, men et klarere skille mellom bokens empiri og Rosenqvists egne fortolkninger og analyser ville gjort boken mer leservennlig. Formen kan virke lett forvirrende.

Det er slående at Rosenqvist skriver mer om hvordan hun ikke skal skrive, snarere enn å formulere hvordan hun har valgt å skrive. Ordene «Mitt liv, mitt fag» i bokens tittel er interessant. Det er prisverdig at hun løfter fram forbindelsen mellom sitt liv og sitt fag, men det forblir uklart hva i hennes liv som har engasjert henne spesielt i møte med mennesker med tyngre psykiatriske lidelser. Rosenqvist har gitt mange intervjuer der hun åpner opp noe om personlige forhold, så her har hun trolig mer å tilby.

Alt i alt vil jeg gi boken en varm anbefaling. Hun har vist særskilte evner til å møte noen av de mest utsatte mennesker i vårt samfunn, en sårt tiltrengt kunnskap.