En autoetnografi uten grenser?

Anmeldt av Randi Kroken

Professor. Universitetet i Agder, randi.e.kroken@uia.no

Om boka

Bengt Karlsson, Trude Klevan, Anna-Sabina Soggiu, Knut Tore Sælør, Linda Villje (Red.) (2021). Hva er autoetnografi? Cappelen Damm Akademisk.

I fjor ble boka Hva er autoetnografi? trykket i 2. opplag etter at den først ble utgitt i 2021. Dette tyder på stor interesse for et tema som er ganske nytt i akademiske kretser, i alle fall i vårt land.

Cappelen

Forfatternes siktemål med boka er å gi en innføring i autoetnografi, samtidig som de ønsker å forholde seg kritisk til tilnærmingen. Forfatterne gir interessante illustrasjoner på hva autoetnografi kan være, og jeg skjønner at det ikke er noen enkel sak, fordi feltet er mangfoldig (polyfonisk), noe som også synes å være en ønsket utvikling innen denne sjangeren. Forfatterne har delvis lykkes med sitt forehavende, samtidig som jeg ser en fare i at den polyfonien som forfatterne tar mål av seg å representere, synes å ha betydelige krakeleringer, slik jeg skal komme tilbake til.

Alle fem forfatterne er også redaktører for boka. Dette oppfatter jeg er i tråd med auto-etnografiske antiautoritære og ikke-hierarkiske ambisjoner. Forfatterne jobber alle innen fagfeltet rus og psykisk helsearbeid og har erfaring fra bruk av autoetnografisk metode. Hvilken profesjonsbakgrunn de enkelte har, synes å være nedtonet i framstillingen. Det er snarere deres felles faglige preferanser som er framtredende.

Boka har ni kapitler, der det første kapittelet gir en god og eksplisitt innføring i hva autoetnografi er. Termen er tredelt, der auto innebærer introspeksjon og observasjon av skribenten, der vedkommendes refleksjoner, tanker og følelser er i fokus. Etno viser til kulturen og den omliggende konteksten og dens praksiser. Til sist omhandler grafi selve framstillingen av ulike fortellinger, observasjoner som er kilde til personlig innsikt og vitenskapelig kunnskap. Kapittelet virker overbevisende og interessant, og illustrerer hvordan noen av forfatterne møtte denne sjangeren, og hvordan det virket åpnende og frigjørende for dem. Det er også interessante utdypninger av etnografiens metodologiske fundament, og autoetnografiens opposisjon til det vi gjerne anser for tradisjonell og til tider objektivistisk kunnskap. Særlig argumenterer forfatterne for autoetnografiens fortrinn i å kunne innta mangfoldige tilnærminger, for slik å gripe det som betegnes som «Metodologi i en foranderlig verden», noe som kan åpne opp flere muligheter for mennesker i utsatte og sårbare posisjoner, og slik bidra til å utfordre etablerte relasjoner og systemer.

I de neste kapitlene utdyper forfatterne hva erfaringsbasert kunnskap er, relatert til hva som anses som teoretisk og praktisk kunnskap. Dette er nyttig og klargjørende. Det som bidrar mest til forståelse av etnografisk tilnærming er kapittel 3. Her utdyper forfatterne ulike former innen sjangeren, slik som hovedskillet mellom analytisk og evokativ autoetnografi. Den analytiske tilnærmingen vektlegger å vise forbindelser mellom konkrete erfaringer og de utvidede sammenhenger som erfaringene inngår i, gjerne belyst av teoretiske begreper. Den evokative tilnærmingen retter heller lyset mot personlige følelser og hvordan disse berøres. Det er noe uklart hvordan forfatterne av boka situerer seg i relasjon til de nevnte perspektivene. Men det virker som de inntar en tvetydig tilnærming, slik det kommer til uttrykk i overskriften Både òg, ikke enten eller. Likevel får jeg inntrykk av at forfatterne peker på kritisk selvrefleksjon som noe av det viktigste etnoautografien kan tilby.

Kapittel 4 belyser en barnevernarbeiders indre dialoger relatert til motstridende diskurser i feltet. I det neste kapittelet foretar forfatterne et tilbakeblikk på erfaringer gjort for mange år siden, og drøfter hvordan onde handlinger kunne utøves under dekke av vitenskapelige formål. Dette er en interessant erkjennelse av hvordan subjektive handlinger kanskje best kan forstås på avstand i tid, og kan være vanskelige å gjennomskue på nært hold. I kapittel 6 setter forfatterne en barnevernfaglig kontekst i fokus, sett i lys av erfaringer gjort i et doktorgradsforløp. I kapittel 7 skriver de fram hvordan en autoetnografisk analyse av egne personlige erfaringer med overgrep kan være kilde til bedre forståelse av andre som har opplevd lignende erfaringer. I det åttende kapittelet får vi innblikk i hvordan en som pårørende kan oppleve et møte med Nav. I bokas avsluttende kapittel 9 utforsker forfatterne hvordan vennskap synes å ha bidratt til å utvikle det personlige og faglige fellesskapet dem imellom. Det er besnærende å lese om hvordan vennskap kan være fruktbart i en vitenskapelig sammenheng. Men lesningen gjør meg likevel noe betenkt. Jeg savner refleksjoner over grenser, og det rokker ved grunnleggende distinksjoner som jeg har basert meg på fra tidlig profesjonserfaring. Personlige erfaringer er utvilsomt en fruktbar kilde å øse av for å kunne forstå andre mennesker, slik autoetnografien grunnleggende legger vekt på. Men, slik min gamle læremester Ken Heap pekte på, er det personlige bare relevant i den grad det berører den profesjonelle relasjonen. Samtidig går det et skille til hva som er privat. Det er grenser for hva som skal deles med kolleger og med klienter. I et fagfelt som rus og psykisk helse sliter mange klienter med betydelig angst, også som følge av å ha blitt utsatt for grenseløse handlinger utført av profesjonelle. Jeg savner at forfatterne reflekterer over denne dimensjonen. I et lite avslutningskapittel henviser forfatterne til Patty Smith (2016, s. 239, s. 166 i boka): «Eg trur på rørsle (…) Men kva anna trur eg på? Nokre gonger alt. Nokre gonger ingenting. Det vekslar, lik lyset som flakkar over ein dam.». Sett i lys av en profesjonell sammenheng, undrer jeg meg over bruken av Smiths utsagn. Skal ikke nettopp profesjonalitet borge for at vi utvikler forutsigbare relasjoner? Ut fra dette framstår Smiths utsagn ganske malplassert som en avslutning på denne viktige boka.

Innledningsvis sier forfatterne at de ikke bare ønsker å fortelle, men også å vise hva autoetnografi er. Jeg skjønner umiddelbart at utsagnet springer fra sitatet «Dont tell, show», som er basert på distinksjonen mellom det å vise og det å fortelle. Men jeg finner ikke noe i teksten som sier noe eksplisitt om hva denne forskjellen innebærer. Eivind Engebretsen (2007, s. 62) utdyper denne distinksjonen på en utmerket måte i sin bok, Hva sa klienten (…), der han peker på hvordan ulike stemmer kan kjempe om å komme til orde. Siden det problemløsende og formålsorienterte innen tradisjonell forskning lett kan bidra til å entydiggjøre og redusere kompleksiteten i språket, kan det være på sin plass heller å bruke «showing», som er mer preget av en litterær, gjerne skjønnlitterær framstilling. Fortelleren iscenesetter eller presenterer karakterenes ord og handlinger mer direkte, uten å stille seg selv imellom med egne kommentarer og vurderinger. «Telling» derimot, er mer preget av at den som fører ordet i teksten (forskeren) selv oppsummerer og forteller om handlinger og samtaler uten å dramatisere dem like direkte som i «showing» (Engebretsen, 2007, ss. 64 og 78).

Ettersom jeg har veiledet studenter som har brukt en autoetnografisk tilnærming, har jeg måttet opparbeide meg et visst innblikk i hva autoetnografi er. Som utgangspunkt er jeg sympatisk innstilt overfor autoetnografiens ambisjon om å utfordre tradisjonelle forståelses- og skrivemåter innen tradisjonell vitenskap. Det er også dette som er ett av de sentrale målene med boka, og som skal bidra til at leserne skal bli både «intellektuelt og følelsesmessig berørt gjennom gjenkjennelse og resonans», slik forfatterne uttrykker det (s. 10).

Jeg forsøker å forstå hvorfor boka har blitt som den er. Som sagt har jeg sympati for selve prosjektet, fordi jeg lett identifiserer meg med dem som utfordrer, ofte rigide, grenser innen tradisjonell forskning. Jeg har gjenkjent og gledet meg over flere av de polyfoniske fortellingene som boka byr på. Dette åpner for mer dynamiske relasjoner mellom profesjonelle og brukere. Samtidig oppfatter jeg at det i profesjonelle relasjoner mellom hjelpere og brukere bør være noen klare og forutsigbare grenser, fordi dette skaper trygghet.

Forfatternes manglende refleksjoner over grenser, gjør at jeg lurer på om polyfonien står i fare for å gå over i kakofonien, der framstillingene risikerer å bli usammenhengende og meningsløse. Selv om forfatterne flere steder refererer til Hans Skjervheim og hans understrekning av deltakelse, mener jeg flere utsagn står i strid med hva Skjervheim sto for. Som opponent til postmodernismen ga han uttrykk for at dersom alle ting ble like gyldige, blir tingene «likegyldige». Det er en svakhet ved boka at forfatterne for raskt benytter henvisninger og referanser som ikke synes konsistente, og at argumentasjonen dermed blir ulogisk. For meg framstår det for eksempel som forkjært å henvise til Descartes (side 159). Men kanskje er jeg for prippen. Likevel synes jeg ikke det passer å la seg inspirere av Descartes som representerer et vitenskapssyn som står i skarp kontrast til hva autoetnografien bekjenner seg til.

Betoningen av at autoetnografi er en metodologi i stadig forandring, kan bidra til å underminere grenser. Som anmelder for tidsskriftet Fontene Forskning synes jeg det er uheldig at forfatterne nedtoner sin profesjonelle tilknytning, fordi dette bidrar til at de kontekstuelle betingelsene blir uklare. Det framstår også noe underlig når de skriver (side 162): «alt er både uferdig og utilstrekkelig». Selv legger jeg til grunn at vi som profesjonelle etter hvert opparbeider oss en type identitet, gitt at vi ikke stagnerer, slik at vi etter hvert vet hvem vi er og hva vi står for. Med henvisning til Odo Marquard advarer Jon Hellesnes (1988, s. 63) mot at et oppskrudd endringstempo kan innebære at vi mister bevissthet om våre tidligere erfaringer, noe som kan medføre at «Vi blir verande grøne, endå om vi blir grå». Men jeg krysser fingrene for at det også innenfor autografien finnes grenser!