En antologi om forskningssirkler som modell for fagutvikling

Anmeldt av Bernt Barstad

Spesialvernepleier ved Habiliteringstjenestene for voksne St. Olavs hospital

Om boka

Luteberget, Laila (Red.). (2019) Forskningssirkler som modell for fagutvikling, Universitetsforlaget.

Antologien Forskningssirkler som modell for fagutvikling kom ut på Universitetsforlaget 2019. Laila Luteberget har redigert boka og har fått med et knippe solide fagfolk som har sydd sammen en god og viktig bok.

Universitetsforlaget

Forfatterne har sitt utspring fra VID vitenskapelige høgskole, Sandnes kommune og et botilbud for personer med utviklingshemming i Rogaland. Boka har 12 kapitler og framstår som en viktig og fremfor alt nyttig bok for personer som yter tjenester for personer med utviklingshemming.

I FORORDET får vi en forklaring på at en forskningssirkel, er en møteplass mellom utdanning og praksisfelt. Det er nok flere som jobber praksisnært som vil ønske en slik bok velkommen, da mange fagbokforfattere kan framstå som litt for nær den akademiske verden framfor den praksishverdagen folk opplever.

Det var med dette utgangspunktet jeg leste boka, og hadde et håp om en god fagbok som kunne bringe den akademiske verden i symbiose med den praksisnære verden slik at praksisfeltet vil lese boken med den interesse en slik bok fortjener. Jeg skal være forsiktig med å konkludere. Til tider er boka svært interessant og tidvis så god at deler nærmest kan brukes som en oppskrift på god praksis, samtidig som andre deler av boka er i overkant akademisk «tung», slik at videre lesing for enkelte vil fortone seg som en plikt snarere enn glede.

Jeg har valgt å oppsummere de enkelte kapitlene, flere av disse står godt på egne bein samtidig som de er en del av helheten boka representerer.

I DET FØRSTE kapitlet, Forskningssirkler som modell for fagutvikling, beskriver forfatteren hva en forskningssirkel er og hvilke prosesser som inngår i forskningsarbeidet. Boka bygger på tre forskningssirkler som ble drevet i tilknytning til bofellesskap for personer med psykisk utviklingshemming. Forskningssirklene startet i 2015, med åtte personer i hver sirkel. Overbyggende tematikk var utviklingshemming, med fokus på tre undertema:

1. samspill og kommunikasjon med personer som har alvorlig utviklingshemming

2. utviklingshemming og utfordrende atferd

3. utviklingshemming med psykiske helseutfordringer

En forskningssirkel beskrives som en studiesirkel der praktikere og forskere deltar med mål om å utvikle forståelse og kunnskap om felles tema. Gjennom samtaler og refleksjon, drøfting og kopling mellom teori og praksis skapes ny innsikt og praksis. Praktikerne vil kunne få flere perspektiver på egen praksis. Forskerne, som i denne boka kommer fra høgskolemiljøet, kan bruke sine erfaringer og kunnskaper i undervisning og i utvikling av nye forskningsspørsmål. Slik jobbing kan føre til at begge parter kan endre sin oppfatning av ulike problemstillinger. Praktikerens erfaringsbaserte kunnskap skal være likestilt med forskerens kunnskap.

Arbeidet synes ressurskrevende. Hver forskningssirkel hadde månedlige treffpunkter à tre timer over halvannet år. Videre var det felles oppstart-, midtveis- og sluttseminar for alle deltakerne samlet. Utover dette brukte deltakerne to timer per uke til for- og etterarbeid, det var ønskelig at det deltok to ansatte fra hver arbeidsplass. Kapitlet beskriver hvordan arbeidet i forskningssirkelen var delt inn i to faser og gangen i det arbeidet.

KAPITTEL 2 omhandler Fagutvikling, et begrep det intuitivt er lett å forstå, og som vi ofte bruker i vår daglige praksis. Forfatteren gjør rede for hva begrepet innebærer med referanser til ulike forskere. Hun skriver at godt kunnskapsgrunnlag er grunnmuren for kvalitativt gode tjenester, noe som forutsetter at både ledere og ansatte må holde seg faglig oppdatert for å utøve faglig forsvarlige tjenester. Det er ingen krav om fagutvikling utover kravet om faglig forsvarlighet i helsepersonelloven, slik at mye av ansvaret for fagutvikling ligger hos den enkelte enhet eller den enkelte ansatte.

Grensen for faglig uforsvarlighet er uklar. Det er ikke vanskelig å beskrive gode tjenester, men hvor dårlig skal en tjeneste være før den kan kalles faglig uforsvarlig?

Det er heller ikke samme krav til dokumentasjon og publisering av fagutviklingsarbeid, som i forskning, men det er likevel viktig å dokumentere godt fagutviklingsarbeid. Dokumentasjon forbindes vanligvis med rapporter, fagartikler, vitenskapelige artikler og fagbøker. Knyttet til fagutviklingsarbeid kan man bruke andre kanaler for å dokumentere og dele sitt arbeid, for eksempel gjennom muntlige tilbakemeldinger til andre kolleger, film eller annen digital formidling. Forfatteren er også innom andre former for fagutvikling som innovasjon og praksisforskning.

KAPITTEL 3, Utfordringer og ressurser i fagutvikling, ser på hva som kan være ressurser og utfordringer for fagutvikling i arbeidshverdagen knyttet til ulike kommunale tjenestetilbud. Denne fagutviklingen er ikke kun individuell, men også et relasjonelt, kulturelt og sosialt fenomen. Det handler om å gi erfaringer fra arbeidshverdagen en ny forståelse og mening sammen med andre. Slik fagutvikling skjer gjerne i et praksisfellesskap, og man kan både samarbeide, utfylle hverandre, konkurrere og undergrave hverandre. Praksisfelleskapet er ideelt sett et sted hvor fag kan utvikles og fremmes, noe som er fokus i dette kapitlet.

I kapittel 4, Kvalitetsarbeid og fagutvikling – to sider av samme sak, innleder forfatteren med å gjøre rede for begrepene kvalitet og kvalitetsarbeid og presenterer Demings sirkel, en modell for kvalitetsforbedring (Konsmo et al., 2015). Modellen legger vekt på at både organisasjon, ansatte og tjenestebrukere har forbedringskompetanse. Hvis man klarer å styrke disse tre aktørene vil det kunne påvirke kvalitetsarbeidet positivt.

KAPITTEL 5, Narrativ som ressurs i fagutvikling, innledes med å betone at tjenesteytere må få fortelle – utforme narrativ – fra arbeidshverdagen sin. Et eksempel som blir brukt er setningen: Brukeren vil aldri legge seg om kvelden, noe som gir grunnlag for å fortelle videre: Jeg tror dette har en grunn, kanskje han har angst for noe. Det at den innledende setningen følges av en forklaring eller hypotese gir rom for videre diskusjon. I det videre gjøres det rede for narrativ brukt i ulike konstellasjoner og hvilke muligheter det gir.

Kapittel 6, Rollen som talsperson i arbeid med personer som har utviklingshemming av alvorlig grad, omhandler at de fleste av oss tar for gitt å kunne delta i samfunnet, bli hørt og kunne påvirke. Selvbestemmelse og medvirkning er førende for praksisen i helse- og sosialpolitikken. Mange tjenestebrukere mangler forutsetninger for dette, og da blir gjerne tjenesteyteren vedkommendes talsperson. Forfatteren belyser dette temaet med fokus på hvordan rollen som talsperson kan ivaretas på en god måte. Sentralt blir kommunikasjon, at tjenesteyter må søke å forstå og formidle til tjenestebrukeren på et språk vedkommende har forutsetninger for å forstå. Alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) kan være sentralt i dette arbeidet.

FORFATTERNE AV kapittel 7, Framsnakking som verdi i miljøarbeid, har tatt utgangspunkt i en språkbruk som kan prege enkelte tjenestetilbud til personer med utviklingshemming. De beskriver at språkbruken framhever tjenestebrukernes negative sider, snarere enn å omtale hva de kan og mestrer. De beskriver også en «ta seg sammen-kultur», der det er tjenestebrukeren som skal ta seg sammen. I dette kapitlet ser forfatterne på begrepet framsnakking, og viktigheten av å framsnakke tjenestebrukeren. De poengterer at det ikke er tjenestebrukeren, men problemet, som faktisk er problemet.

I kapittel 8, Den sårbare overgangen, tar forfatterne utgangspunkt i overganger på et aktivitetssenter, og at mange tjenestebrukere er sårbare for disse overgangene. Forfatterne skriver at det er mange forhold som skaper sårbarhet, men har valgt å avgrense diskusjonen i kapitlet til hva som kan gjøres for å dempe stress og sårbarhet hos brukere som ankommer aktivitetssenteret om morgenen.

Forfatterne av kapittel 9, Omsorg i tjenester til personer med utviklingshemming, drøfter hvordan omsorg kommer til uttrykk i forskningssirklenes diskusjoner. De viser til at begrepet omsorg innebærer omhu og bekymring, kjærlig oppmerksomhet, forsiktighet, det å sørge for, beskyttelse og ansvar.

KAPITTEL 10, Kartlegging i tjenester til personer med utviklingshemming, peker på at god kartlegging og dokumentasjon er viktig for å kunne yte god hjelp og for å avdekke behov så tidlig som mulig. Forfatterne viser til at tjenesteytere har plikt til å dokumentere relevante og nødvendige opplysninger om brukeren og helsehjelpen, og beskriver ulike former for kartlegging.

Sjelden får vi løftet blikket er tittelen på kapittel 11. Forfatterne viser til at utfordrende atferd er atferd som står i veien for å realisere viktige livsverdier, en presis og dekkende definisjon som setter begrepet utfordrende atferd i et annet lys. Tradisjonelt har utfordrende atferd vært likestilt med utagerende atferd. Forfatterne gjøre rede for hvilke faktorer som påvirker atferden, og hvordan man kan legge til rette for at tjenestebrukeren får realisert sine livsverdier.

Avslutningskapitlet Fagutvikling og medborgerskap, drøfter begrepet medborgerskap i lys av fag- og kvalitetsutvikling.

Her vil jeg spesielt vise til en modell utviklet av Simon Duffy (Duffy, 2006) som har spurt hvilke områder i livet som er sentrale for å oppleve og erfare at en er en aktiv medborger. Svarene er sammenfattet i seks områder; hjem, penger, hjelp, frihet, kjærlighet, bidra, som alle henger sammen med et syvende område mening.

DETTE ER EN viktig bok, som kan leses i sin helhet, men hvert kapitel står godt på egne bein. Prosjektet bak boka synes omfattende og ressurskrevende. Det kan være vanskelig å overføre modellen i sin helhet i hverdagen med tjenestebrukerne, men erfaringene fra arbeidet og sentrale momenter fra de ulike kapitlene er viktig. Funn og elementer kan og bør brukes i de ulike fagmiljøene, både i praktisk arbeid, og som grunnlag for fagetiske drøftinger. Forskningen har blant annet fokus på tjenestebrukerens livskvalitet og rettigheter og underbygger dette fortløpende i forskning og offentlige dokumenter og føringer. Boka står for meg som en dokumentasjon på at arbeid med personer med kognitive funksjonsnedsettelse er et komplekst håndverk som ikke bør utføres på egen hånd, men i interaksjon med gode kolleger som spiller hverandre gode, og i overenstemmelse med tjenestebrukernes ønsker og behov.