Disputas
Elisabeth Fransson
Sosiolog Elisabeth Fransson tok i februar doktorgraden med avhandlingen «Fortidens tyngde – om selvarbeid under opphold og utflytting fra ungdomshjem» ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo. Fransson tar utgangspunkt i unge kvinners og menns fortellinger og kaster lys over hvordan fortiden aktualiseres og knyttes til mening i forbindelse med opphold og utflytting fra ungdomshjem.
Avhandlingen bygger på intervjuer enkeltvis og i grupper, samt observasjoner og studier av sentrale dokumenter. Til sammen har 27 unge kvinner og menn fra tre ulike ungdomshjem bidratt i denne kvalitative studien.
Inspirert av Michel Foucault og Erving Goffman løfter Fransson fram diskurser som de unge snakker om seg selv og sin fortid gjennom, og deres forhandlinger med andre om hva fortiden må og kan bety. Undersøkelsen fokuserer livet i ungdomshjem og synliggjør ulike typer av selvarbeid i overgangen fra institusjon og ut. De unges normaliseringsbestrebelser står her sentralt, og deres selvarbeid synes på ulike måter å være vevet sammen med det de har «manglet». I avhandlingen ringes slike mangeldiskurser inn: Fraværet av en barndom og en ungdomstid, personlige grenser og en «riktig» klassebakgrunn. Avhandlingens bidrag ligger i utviklingen av begrepet selvarbeid og analysene av hvordan fortid konstrueres og er innvevet i de unges selvarbeid på kjønnede måter. Dette grepet gjør det mulig å forstå utflytting fra barnevernsinstitusjoner på nye måter.
Bedømmelseskomité var 1. Opponent: Senior researcher Tine Egelund, Det nationale forskningscenter for velfærd (SFI), 2. Opponent: Forskningssjef Bjørn Hvinden, NOVA, veileder Professor Dag Album.
