Dynamisk om spesialpedagogikk

Anmeldt av
Torkjell Sollesnes

Førstelektor i pedagogikk, Høgskulen i Sogn og Fjordane

Om boka

Rune Sarromaa Hausstätter & Solveig Magnus Reindal (red.) Spesialpedagogikk: Fagidentitet og samfunnsnytte. Cappelen Damm, Akademisk

Boka er ment å være en reaksjon på et snevert perspektiv på spesialpedagogikk. Den har tre deler, som skal kaste lys over 1) spesialpedagogikk som profesjon og fagfelt, 2) forholdet mellom allmennpedagogisk og spesialpedagogisk kunnskap, og 3) spesialpedagogiske kunnskapsparadigmer.

I del 1 får leseren en gjennomgang av spesialpedagogikkens historie i Norge. Fagets utvikling, strev med selvforståelse holdt opp mot samfunnets krav og forventninger blir behandlet. Statens spesiallærerhøgskole bidro til å befeste spesialpedagogikkens plass, og hvordan forskning innen feltet har utviklet seg fra nærmest null på 1960-tallet til et relativt stort volum i dag. Den tidlige forskningen hadde fokus på individet, vansker og diagnoser. I kontrast til dette forskningsfokuset, vokste det så fram et relasjonelt paradigme, der forholdet mellom individ og omgivelser sto i fokus. Videre pekes det på at paradigmeskifter både påvirker vitenskapen og samfunnets måte å handle på ut fra dette (nye) kunnskapssynet. Nye politiske føringer gjør at kunnskapen ikke lenger stemmer. I forlengelsen av dette kan spesialpedagogikken komme i en legitimitetskrise. I tråd med dette viser en av artiklene til at spesialpedagogikken ikke klarer å være brobyggeren mellom individets behov for hjelp og støtte på den ene siden, og samfunnets krav og forventninger på den andre siden. «I et meritokratisk samfunn som det norske, som etterspør opplærings- og sosialiseringskvalitet som bygger på intelligens, konkurranse- og tilpasningsevne, vil de svakeste bli sortert ut.» En sterk påstand som kan tjene som eksempel på den direkte stilen som kjennetegner boka.

Del 2 drøfter blant annet tilpasset opplæring. Begrepet blir behandlet historisk og som pedagogisk og politisk virkemiddel. Det refereres til Grimens (2008) formulering praktiske synteser. Her sier forfatteren at «Menneskeorienterte profesjoner kjennetegnes ved å integrere kunnskapselementer fra ulike disipliner og fagområder.» Disiplinene som nevnes her er filosofi, medisin og psykologi. Andre profesjoner som også benytter seg av praktiske synteser blir ikke nevnt. «Nabofag» som barnevern, sosialt arbeid og vernepleie kunne vært naturlig å trekke inn.

I forlengelsen av dette blir spesialpedagogikkens rolle i en skole for alle diskutert. Her peker forfatteren blant annet på at Kunnskapsløftets målsettinger lett kan komme i konflikt med prinsippene om likeverd og inkludering. «Tilpasset opplæring kan da komme til å handle om tilpasning av eleven framfor tilpasning for eleven.» Det er den enkelte lærer som skal sette idealene ut i livet, og her mener forfatteren at «… noe spesialpedagogisk kompetanse bør være del av den vanlige lærers kunnskapsbase». Opplæringskvalitet blir nå i stor grad målt ved å se på Norges plassering i Pisaundersøkelsene. Dette åpner for at spesialundervisningen lett kan bli redusert til å skulle ta seg av lese- og skrivevansker, samt bråk og uro. I så fall kommer spesialundervisningen i konflikt med Opplæringslovens formulering om å fremme helse, trivsel og læring. Spesialpedagogikken bør ha en samfunnskritisk holdning i en utvikling som er preget av individualisme.

Fra å være forankret i skolen, har spesialpedagogikkutdanningen i den seinere tid også henvendt seg til andre yrkesgrupper, slik at for eksempel barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere kan ta tilleggsutdanning i spesialpedagogikk, men da uten undervisningskompetanse. Noen med denne bakgrunnen arbeider nå som miljøarbeidere i skolen. Forfatterne tar til orde for at også «tradisjonelle» spesialpedagoger kan arbeide som miljøarbeidere, både i og utenfor skolen. I den forbindelse nevnes fokus på livslang læring. En utfordring kan bli at tverrprofesjonelt samarbeid kan bli til tverrprofesjonell konkurranse. Som et eksempel på arbeidsoppgaver som spesialpedagoger er kvalifisert for utenfor skolen, nevnes ADL-trening. Her tråkker med andre ord spesialpedagogene over i vernepleiernes tradisjonelle domene.

Videre fokuseres det på viktigheten av å samarbeide med andre fagfolk for å stette barn og unges behov, og her nevnes arbeidet i ansvarsgruppe. Forskning om samarbeid rundt utsatte barn og unge har i hovedsak har vært knyttet til helse- og sosialfagene, men en av bidragsyternes avhandling fokuserer på samarbeidet mellom grunnskolen og barneverntjenesten.

I bokas del 3 blir det tatt til orde for et helhetlig og ressursbasert perspektiv på barnet. Med henvisning til Rye og Hundeide viser forfatteren hvordan dette kan bli ivaretatt ved ledet samspill. I forlengelsen av dette går artikkelen inn på forholdet mellom omsorg, empati og evnen til mentalisering.

Videre blir det drøftet hva inkludering skal bidra til, og hva som er inkluderingstankens etiske rammeverk. Skolen og utdannelsen har tre funksjoner: kvalifisering, sosialisering og subjektivering. Dette kan bidra til å utvikle «… den unike personen hver enkelt er». Det er interessant at begrepet kapabilitet blir trukket inn i denne sammenhengen. Kapabiliteten er det som gjør handlingsvalgene mulige. Her skjelner man mellom muligheten til å gjøre noe og å være fri til å gjøre noe. Inkludering handler i lys av dette om å legge til rette for handlingsvalg.

Boka avsluttes med en drøfting av myter som har dannet seg rundt spesialpedagogikk. Spesialpedagogen står i fare for å bli et verktøy til implementering av politiske prioriteringer, mens det her snarere oppfordres til «å finne opp gode ting – bli en kunnskapens trubadur». Myter kan sementere oppfatninger om hva spesialpedagogikken skal bidra med overfor samfunn og individ. Disse mytene spinner gjerne rundt forventningene om en kompenserende virksomhet. Spesialpedagogen søker dermed gjerne trygghet i faste strukturer og vitenskapelig evidens. En annen utgave av myten er forestillingen om at utdanningspolitikken skal virke utjamnende i samfunnet.

Boka favner ganske vidt i sin omtale av spesialpedagogikkens fagidentitet og samfunnsnytte. Den har bredde, er dynamisk og er logisk bygget opp. Boka er et viktig bidrag til å se på spesialpedagogikkens muligheter ut over det å kompensere for nedsatt læringskapasitet. Flere artikler belyser mulighetene til å sette det lærende barnet i fokus. Samfunnets idealer om «rom for alle og et blikk på den enkelte» må tåle et kritisk blikk, likeså forholdet mellom pedagogikk og spesialpedagogikk. Enkelte av artiklene nevner yrkesgrupper det kan være naturlig å samarbeide med, eller hvilke arbeidsområder spesialpedagogen kan være kvalifisert for. I en tid der tverrprofesjonelt samarbeid er i vinden, kunne dette samarbeidet vært løftet mer opp, og bruken av yrkesgrupper med sosialfaglig utdannelse i tradisjonelt spesialpedagogiske sammenhenger burde vært drøftet.

Omslagsteksten sier at boka henvender seg til spesialpedagoger, studenter og forskere. Bokas bredde, som absolutt er en del av dens styrke, kan bli litt voldsom kost for ferske studenter. Artiklene kan likevel leses uavhengig av hverandre, og på den måten kan studenter innen både barnevern, vernepleie og sosialt arbeid få innblikk i noen av de mer kompliserte forholdene knyttet til spesialpedagogikk.