Dydsetikken – et verdifullt bidrag til yrkesetikken for sosialarbeidere?

Eva Anne Thomsen

Sosionom med bred erfaring fra sosial- og barnevernstjenestene i Oslo kommune.

evaannenorway@hotmail.com

Artikkelreferanse

Eva Anne Thomsen (2008). Dydsetikken – et verdifullt bidrag til yrkesetikken for sosialarbeidere? Fontene forskning 11(2), 75-79

Artikkel i PDF-format

Les artikkelen i PDF-format

I denne artikkelen vil jeg diskutere om dydsetikken kan være med og vise vei i praktisk sosialt arbeid og bidra til at profesjonsetikken blir konkret og forpliktende. Jeg vil beskrive hva som kjennetegner dydsetikken med utgangspunkt i Aristoteles sin tenkning og begreper. Jeg vil deretter komme inn på dømmekraftens grunnleggende betydning, særlig når sosialarbeideren arbeider i en tjeneste som innebærer både omsorg og myndighetsutøvelse. Dette gjelder også hvorledes et bevisst forhold til profesjonenes makt er en forutsetning for klok skjønnsutøvelse. Hva skal til for at møtet mellom klient og sosialarbeider blir godt slik at klienten beholder sin verdighet? «Det gode møtet» forutsetter en treleddet relasjon, der sosialarbeideren og klienten har et subjekt-subjekt-forhold til hverandre og hvor deres felles objekt er «saken».

I det yrkesetiske grunnlagsdokumentet til Fellesorganisasjonen (FO) pekes det på hvor viktig møtet mellom mennesker er og betydningen av klok dømmekraft ved utøvelsen av faglig skjønn. «Generalisert kunnskap, juridiske regler og moralske normer er ikke tilstrekkelig handlingsgrunnlag i møte med brukernes mangfoldige og ofte komplekse behov. Helse- og sosialfaglig arbeid forutsetter derfor faglig og moralsk dømmekraft og evne til å utøve skjønn.» (Fellesorganisasjonen, 2015, pkt. 3)

Med oppbyggingen av velferdsstaten ble sosialarbeiderne en del av synliggjøringen av den nye og profesjonelle omsorgen. Sosialarbeiderne skal møte den enkelte klient ved å ta hans individuelle behov på alvor, samtidig som de skal forvalte felleskapets ressurser. Retten til omsorg og til et visst materielt grunnlag er noe den enkelte kan gjøre krav på i gitte situasjoner, men loven forutsetter at det gjøres en individuell vurdering (Sosialtjenesteloven, 2009). Dette innebærer at sosialarbeideren gjennom sin skjønnsutøvelse har betydelig makt. Derfor er det viktig at sosialarbeiderne er bevisst hvilken makt de har innenfor den institusjonelle rammen de arbeider.

Sosialtjenesteloven (2009) baserer seg på individuell vurdering, noe som er både en styrke og en svakhet. Det er viktig hvordan sosialarbeideren oppfatter og framstiller klientens situasjon. Er vi sosialarbeidere tilstrekkelig bevisste? Klarer vi å se situasjonen utenfra, og ser vi vår egen rolle i den? Det er viktig hva sosialarbeideren baserer sin skjønnsutøvelse på når avgjørelser tas. Når vi trekker inn dømmekraftbegrepet går det ikke å holde sin egen person utenfor. Dydsetikkens kobling mellom person og handling blir derfor sentral i profesjonsetisk sammenheng. Omsorgstjenester og særlig tjenester som også har myndighetsutøvelse innebygd i sitt oppdrag, har å gjøre med mennesker i en sårbar situasjon. Derfor er kvaliteten i relasjonen mellom den som gir og den som mottar tjenesten så avgjørende. Relasjonen er kvalitetsindikator nummer en for å avgjøre om en profesjonell handling er god eller ikke. I neste avsnitt vil jeg se på hvordan dydsetikken kan legges til grunn i en moderne profesjonsetikk.

Dydsetikken

Dydsetikkens renessanse og aktualitet for omsorgsprofesjonene kan skyldes at vi erfarer at flinkhet ikke er tilstrekkelig. Vi er inne i en tid hvor rammevilkårene for å utføre «gode» tjenester er under press, og det blir spesielt viktig å fokusere på dydsetikken som grunnlag for profesjonsetikken.

Aristoteles

Aristoteles var den første som avgrenset etikken mot religionen i den forstand at etikk blir å realisere menneskets iboende «bestemmelse» som menneske og at moral har med følelser å gjøre (Stigen, 1999). Moralsk dyd derimot er det vi tenker på nå vi sier at et menneske er et moralsk godt menneske, det har med personens holdning å gjøre. Sagt på en annen måte; dydsetikken kobler sammen person og handling. Dydene må være forankret i prinsipper og normer som utgangspunkt for holdninger. Dyder er nødvendige for å forstå prinsipper, og i den sammenheng blir dømmekraftbegrepet sentralt.

Aristoteles skiller mellom intellektuelle og moralske dyder. De intellektuelle dydene er kunnen, viten, visdom og klokskap (fronesis) og (theoria). De intellektuelle dydene kan vi lære oss gjennom utdanning, men de moralske dydene har med våre verdier, holdninger og handlinger å gjøre (Stigen, 1999).

Dømmekraft kan sammenlignes med det Aristoteles legger i begrepet fronesis; klokskap. Det er blant annet knyttet til å ta stilling til et dilemma (Stigen, 1999). Vi henter vår dømmekraft fra ulike kilder, slik som livssyn, faglig kunnskap, etikk, holdninger og praktisk erfaring, men også fra lover og regler. Men vår dømmekraft er ikke statisk. Den er mer å betrakte som en dynamikk mellom innsikt og handling og deretter ny innsikt og viten, klokere dømmekraft og klokere handling.

Stigen tydeliggjør at Aristoteles ikke mener at etikken tar sikte på å forandre følelsene, men å påvirke de handlingene følelsene gir støtet til. «Følelsene er de bevirkende og bevegende årsaker til mine handlinger, men min moralske karakter modifiserer min handling og gir den dens form». Stigen skriver at det sentrale begrepet for etikken dermed blir handling, og at «menneskets tanke og streben virker sammen og gir seg uttrykk i en beslutning som blir utgangspunkt for selve handlingen» (Stigen, 1999, s. X-XI).

I Aristoteles tenkning finnes det like mange dyder som det finnes følelser, noe som vitner om hans innsikt og dype menneskelighet, og erkjennelse av at mennesket rommer mange forskjellige følelser. Stigen skriver at Aristoteles gir tenkningen og fornuften en beskjeden oppgave når det gjelder våre handlinger. Tenkningen blir å betrakte som en konsulent for det «strebende og villende menneske» (Stigen, 1999, s. XIII).

Av de intellektuelle dydene anser Aristoteles at klokskap (fronesis) er så viktig at den er en tilstrekkelig betingelse for moralsk dyd. Klokskap er handlingsorientert, og for å være klok må moralen også være av en slik art at den fanger opp forandringer. I profesjonsetisk sammenheng kan vi si at klokskap erverves gjennom erfaring og refleksjon over egen praksis. Men vårt menneskesyn påvirker hvordan vi tar inn og bruker den erfaringen vi får gjennom praksis. Menneskesyn kan man ikke bare ha i teorien, det må vise seg i praktisk handling. Det vil si at dydsetikken stiller krav til oss som profesjonsutøvere om at moralen må vise seg i handling.

Dømmekraft

Filosofene Peter Høilund og Søren Juul (2005) viser til tre ulike former for dømmekraft, den personlige, den institusjonelle og den sosiale dømmekraft. Den personlige dømmekraft uttrykker holdninger, vurderinger og beslutninger som har med vår bakgrunn, livserfaring og utdannelse å gjøre. Den institusjonelle dømmekraften påvirkes av sosialfaglig kunnskap og innsikt og hvilke juridiske rammebetingelser som gjelder i den aktuelle institusjonen, og som aktiveres når enkeltsaker skal vurderes og beslutninger tas. Den sosiale dømmekraft har med sosialarbeiderens personlige livshistorie og livserfaring å gjøre, og aktualiseres i møte med den enkelte klient. Sosialarbeideren påvirkes av den institusjonen han arbeider i, noe som er vanskelig å unngå når enkeltsaker vurderes og beslutninger skal tas.

Skjønnsutøvelse

Kvalifisert skjønnsutøvelse må baseres på klok dømmekraft. Lover og regler er som tidligere nevnt også en av kildene til dømmekraften, men uten et klokt skjønn i tillegg kan det sosiale arbeidet bli mekanisk og instrumentelt. Skjønnsutøvelsen er sosialarbeiderens verktøy til å se personen som et subjekt, og til å forstå personens individuelle situasjon. De ulike formene for dømmekraft hjelper sosialarbeideren til å bruke lovens bestemmelser om individuelt skjønn på en systematisk og faglig konstruktiv måte for å sikre individets rettigheter. Gode avgjørelser er også viktige for at klienten skal oppleve seg møtt med tillit og respekt. Ifølge Høilund må den gode avgjørelse være både rettferdig og korrekt, og sosialarbeideren må bruke sin makt til å sikre dette (Høilund, 1995).

For å sikre en god avgjørelse må klienten medvirke. Dette krever at klienten får innsikt i lovgrunnlaget for den aktuelle tjenesten. Høilund (2002) legger vekt på at det i møtet mellom system og enkeltindivid må skapes «et opplyst rom», sosialarbeideren må «vise sine faglige våpen» ved å informere om hvilke lovverk og rammer den aktuelle institusjonen forvalter. Han mener dette er en forutsetning for at klienten kan medvirke i egen sak. Dette kan gjøres ved at jeg som sosialarbeider vedkjenner meg min makt og viser mine våpen. Dette er en måte å redusere avmakten hos klienten. For sosialarbeidere, eksempelvis i sosial- og barnevernstjenesten, er det viktig å erkjenne ubalansen i maktforholdet, for at makten ikke skal tilsløres. Dette fordrer dyder som tillit, respekt og ydmykhet fra den profesjonelles side. Det er viktig å være åpen om den makten vi har som sosialarbeidere, men også å være åpen om hvilke begrensninger som finnes innenfor systemets rammer.

Makt og omsorg

Omsorg er spekket med etiske dilemmaer. Filosofen Arne Johan Vetlesen (2001) peker på enkeltmenneskets ubehag når vi er avhengige av å ta imot ulike typer hjelp og omsorg. Han diskuterer hva det gjør med oss å være nødt til å ta imot hjelp, det være seg pleie og omsorg, hjelpetiltak av ulike slag eller økonomisk bistand. Vetlesen legger vekt på at siden det er mye som kan gå galt, er det relasjonelle aspektet viktig ved all omsorg, og spesielt ved den profesjonelle omsorgen. Siden giveren har definisjonsmakt ovenfor mottakeren, er det viktig at den profesjonelle er klar over hvordan omsorgen oppleves av den som mottar hjelp. Knut Ruyter (2001) mener det ligger tvetydighet i felleskapets ubehag i vårt møte med dem som trenger eller ber om hjelp. Det handler om hva slags følelser dette møtet vekker i oss, og hvordan disse følelsene påvirker våre holdninger og handlinger. Et eksempel er vår holdning til svakhet, definert som det ikke å klare seg selv og livet sitt. De følelser jeg har, gir støtet til min holdning og eventuelt handling eller ikke handling, slik Aristoteles sier i sin etikk (Stigen, 1999).

Den danske filosofen og teologen, Knud E. Løgstrup (2001) mener omsorg er å forstå som et grunnfenomen og som noe som er en respons på menneskets sårbarhet. Omsorg handler om å holde noe av den annens skjebne i sine hender, det vil si å ha makt. Hvor legitim og tung denne makten er, varierer innenfor ulike tjenester og den vil også variere i forskjellige tidsperioder. I tillegg kommer den makten jeg som sosialarbeider har i den asymmetriske relasjonen mellom klient og profesjonell hjelper. Omsorg er ikke normativt nøytral, men innebærer tvetydighet. For å konkretisere hva tvetydigheten går ut på, viser Vetlesen (1998) til Michel Foucaults begrep om makt som setter fokus på sammenhengen mellom felleskapets ubehag og ønsker om å forbedre ved disiplinering (Foucault, 1999). All profesjonell omsorg som gis, det være seg av staten eller andre, gis av grupper med makt og med autoritet på vegne av felleskapets interesser i tillegg til tyngden av sin faglige ekspertise. Dette utgjør samlet sett makt, som det skal mye til å stå imot.

Hvordan sosialarbeideren forholder seg til makten i den tvetydige omsorgsituasjonen er avgjørende for at møtet med klienten skal bli godt, at klienten skal oppleve seg møtt med tillit og respekt og gå fra møtet med sin verdighet i behold.

Sosialarbeiderens holdning og handling er viktig fordi det er så vanskelig å motta omsorg. Tre fenomener er sentrale i denne sammenhengen; blikk, sårbarhet og skam (Foucault, 1999). Jeg blir sett og vurdert av den andres blikk. En person som trenger hjelp og omsorg, er i utgangspunktet i en sårbar situasjon. Dette forsterkes av det asymmetriske maktforholdet som kjennetegner relasjonen mellom den som får og den som gir omsorg. Spesielt sterk blir denne ubalansen mellom enkeltindividet og de systemer som har myndighetsutøvelse innebygd i sitt samfunnsoppdrag. Både barnevernstjenesten og sosialtjenesten i Nav er eksempler på slike tjenester. Etter min oppfatning er dette asymmetriske maktforholdet underkommunisert i profesjonsetisk sammenheng.

Det gode møtet: En treleddet relasjon?

Hvordan framstiller jeg klienten og den aktuelle situasjonen? Hvordan er jeg bevisst min egen rolle og inkluderer den i analysen? Dette er sentrale spørsmål i praksisutøvelsen. Det handler om å etablere «det gode møtet» som er en grunnleggende forutsetning for at klienten skal føle seg sett og respektert. Hvordan vi møter den andre henger sammen med vårt menneskesyn, som er forankret i verdier og normer og egen livserfaring. I tillegg kommer den profesjonelle kunnskapen som er både teoretisk og erfaringsbasert. Det er dette jeg som sosialarbeider har med meg inn i relasjonen og som påvirker hva og hvordan jeg handler i min profesjonsutøvelse.

Filosofen Hans Skjervheims beskrivelse av den treleddede relasjonen er en veiviser for det gode møtet. Skjervheim skriver: «Vi har ein treledda relasjon, mellom den andre, meg og sakstilhøvet, som er slik at vi delar sakstilhøvet med kvarandre» (Skjervheim, 1996, s. 72-73). Med andre ord må det være en subjekt-subjekt-relasjon mellom klient og sosialarbeider. Klienten og sosialarbeideren har begge et subjekt-objekt-forhold til saken. For å få til en treleddet relasjon må sosialarbeideren lytte til saken og ikke stille spørsmål ved motivet. I det øyeblikk vi stiller spørsmål ved motivet til den andre blir relasjonen toleddet, og vi objektiverer den andre. I en slik situasjon kan det oppstå skam. Løgstrup (2000) hevder at alle mennesker har en urørlighetssone som vi kan støte på. En subjekt-subjekt-relasjon forutsetter evne til nærhet uten å trå over den andres «urørlighetsone». I den sammenheng er det viktig å skille mellom grunner og motiver. Dette krever personlige dyder som respekt, empati, tillit og åpenhet for å se «den andre». Løgstrup nevner de spontane livs-ytringene, tillit, barmhjertighet, medfølelse, håp og talens åpenhet; han sier det hører menneskelivet til at vi normalt møter hverandre med tillit og at engasjement er en grunnstruktur i vår tilværelse.

Skjervheim (1996) mener engasjement er utslagsgivende for om det blir en treleddet relasjon eller ikke. Klienten og sosialarbeideren deler det tredje leddet; saken. Det er sosialarbeiderens ansvar å skape en treleddet relasjon slik at klienten ikke blir tingliggjort. Skjervheim skriver at å psykologisere er å objektivere den andre, noe som kan bidra til å redusere den andre, en holdning som nok kan være til stede i det praktiske sosiale arbeidet.

Å være profesjonell forbindes med rette med å ha en viss distanse til både person og problematikk. Det er ingen motsetning mellom dette og det å ha en treleddet relasjon. Den treleddede relasjonen som er mellom to subjekter og fra hvert subjekt til den aktuelle saken, er en måte for begge parter å ivareta den nødvendige balansen mellom nærhet og distanse. I en treleddet relasjon settes det ikke spørsmålstegn ved motivene til klienten. Mennesker i en sårbar situasjon trenger å bli møtt med tillit og at deres sak blir tatt på alvor. Tilliten er en absolutt forutsetning for en fruktbar relasjon.

En subjekt-subjekt-relasjon innebærer ikke at sosialarbeideren ikke kan stille krav til klienten. Man kan også ta den andre på alvor og vise tillit ved å utfordre ham eller henne. Men når urørlighetsonen brytes er det invasjon, og personen vil kunne føle skam, noe vedkommende naturlig nok vil forsvare seg mot. I en treleddet relasjon vil det å bli stilt krav til kunne oppleves som anerkjennelse. Både Skjervheim og Løgstrup er kritiske til objektivering av den andre.

Løgstrup (2000) hevder at fokus på motiv bryter urørlighetsonen, og Skjervheim (1996) legger til grunn at den andre gjøres til objekt dersom motiv vektlegges. Her er vi ved kjernen av hva som utgjør forskjellen mellom den gode og den dårlige profesjonelle. Det er på sett og vis opplagt at omsorgens kvalitet har å gjøre med de personlige dydene til den som gir omsorg.
Dydsetikkens kobling mellom person og handling viser betydningen av den moralske karakteren hos dem som arbeider i omsorgsyrkene.

Konklusjon

Dyder er egenskaper hos personer som utøver omsorg. De dydene det er snakk om er rettskaffenhet, ærlighet, mot og integritet. Dydene oppøves hos den enkelte person gjennom «hver enkelt handling rettet mot en annen» (Vetlesen, 2001 s. 282). Dydene utvikles bare hvis de praktiseres, og egenskapene kan bare kultiveres og realiseres i handling mellom mennesker. Uansett om det er store endringer som påvirker de arenaene hvor den sosiale praksis foregår, kommer vi ikke bort fra at jeg som profesjonell utøver har makt, og at jeg har mulighet til å handle på måter som kan ha viktige konsekvenser for dem som bruker tjenestene. Jeg kan ikke se at vi har noe annet valg enn å gjøre akkurat det, hvis vi skal ta våre yrkesetiske regler på alvor. Derfor er dydsetikken et verdifullt bidrag til en moderne profesjonsetikk.