Dokumentanalyse som forskingsmetode

Anmeldt av
Inger Marie Lid

Professor, PhD, VID vitenskapelige høyskole

Om boka

Kristin Asdal og Hilde Reinertsen (2020) Hvordan gjøre dokumentanalyse, Cappelen Damm Akademisk

Boka Hvordan gjøre dokumentanalyse: En praksisorientert metode er utgitt på Cappelen Damm Akademisk i serien Forskningsmetoder. Denne serien presenterer forskningsmetoder og analyseteknikker innen samfunnsvitenskapelig forskning. Målgruppe for serien ser ut til å være masterstudenter og phd-stipendiater. Seriens ambisjon er både å gi innsikt i metodene, hvor metodene kommer fra og hvilke forskningsspørsmål de er egnet til. Slik er også denne boka strukturert, den gir innsikt i metoden og metodens vitenskapsteoretiske grunnlag.

Metodeboka holder langt på vei hva den lover. Den har en tydelig struktur, er lettlest og innbyr til bruk av dokumentanalyse i praksis. Mens jeg leser tenker jeg over hvordan dokumentanalyse kan brukes innenfor mitt eget forskningsfelt, som er tverrfaglig funksjonshemmingsforskning, medborgerskap og universell utforming. Dette er et godt tegn, boka frister til bruk. Vi får en innføring i hva et dokument er, hvordan en kan arbeide med dokumenter i forskning samt en redegjørelse for metodens vitenskapsteoretiske grunnlag.

BOKA ER TREDELT. Den første delen gir en innføring i metodiske grep og analytiske rammeverk gjennom syv kapitler. De seks første av disse kapitlene avsluttes med et konkret eksempel på det metodegrepet som er presentert i kapittelet. Statsbudsjettet brukes gjennomgående som eksempel i flere av disse kapitlene.

I bokas andre del, som består av tre kapitler, behandles den praktiske og konkrete gjennomføringen av dokumentanalyse. Tredje og siste del kalles faglig fordypning og består av to kapitler, kapittel 11 som gir bokas vitenskapsteoretiske grunnlag og kapittel 12, bokas korteste kapittel, som gir noen konkrete eksempel på dokumentstudier. Samlet er boka på 276 sider, med spørsmål til leseren etter hvert kapittel, referanseliste og stikkordregister. Grafisk er boka ryddig og lettlest, men en del av illustrasjonene er små og tekstene her er vanskelige å lese.

Forfatterne Kristin Asdal og Hilde Reinertsen, som er tilknyttet Senter for teknologi, innovasjon og kultur ved Universitetet i Oslo. bygger på sin egen forskning. De har utviklet det de kaller en praksisorientert dokumentanalyse og som består av både metodiske grep og et analytisk rammeverk. Dette er en helhetlig tilnærming til å gjøre dokumentanalyse som forfatterne har utviklet gjennom konkrete forskningsprosjekter. Leseren får innføring i denne helhetlige tilnærmingen og kan selv velge å bruke deler av den, for eksempel velge ut de metodiske grepene som er mest relevante for den oppgaven som skal besvares.

I tillegg til en presentasjon av denne metodiske og analytiske tilnærmingen gjennom syv kapitler, har boka i andre del et konkret kapittel om hvordan en kan komme i gang med arbeidet. I dette kapittelet gis det en nyttig oversikt over hvor dokumentene befinner seg, slik som Arkivverket, Stortinget og Digitalarkivet, og leseren får hjelp og tips til hvordan håndtere det store materialet en som forsker kan ende opp med å skulle behandle i et forskningsprosjekt.

LESEREN FÅR OGSÅ nyttige tips om å begynne å skrive allerede i starten av arbeidet og utvikle gode notatrutiner. Selv har jeg arbeidet nok med arkivstudier til å ha kjent på frustrasjonen når notatene ikke er tatt nøyaktig nok tidlig i arbeidsprosessen og i innsamlingen av materialet. Slike konkrete råd er ikke overflødige. Vi får også et kapittel om digitale dokumenter og et om kildekritikk og forskningsetikk.

Kapittelet om forskningsetikk er hjelpsomt fordi forskning som omfatter bruk av digitale dokumenter, har særlig forskningsetiske utfordringer det er viktig studentene får hjelp til å identifisere og håndtere. Forskningsetikken er også tatt inn i kapittel 8, som handler om det praktiske ved å komme i gang med denne type forskningsprosjekter. Her er det temaer som gjerne kunne fått en enda mer utdypet behandling, som for eksempel behandlingen av klausulert materiale.

Det vitenskapsteoretiske grunnlaget for metodene kommer altså til slutt. Dette gjør at en som leser får en innføring som er praktisk, slik forstått at vi få se hva metoden kan yte forskningen før vi tar stilling til teoriene metodene bygger på og springer ut av. Jeg forstår valget, men kunne ha foretrukket det annerledes. Plasseringen av teorien mot slutten av boka kan være pedagogisk begrunnet. Forlag og forfattere er kanskje redde for å miste noen lesere på veien dersom en må sette seg inn i vanskelig teori før vi kommer til det praktiske, det som skal gjøres, nemlig dokumentanalysen. Det kan være en begrunnet frykt fordi teorien som presenteres er vanskelig tilgjengelig, og presentasjonen balanserer mellom forenkling og unødig detaljering. Det skal vi komme tilbake til.

BOKA ER PEDAGOGISK i sin innretning og motiverende. Forfatterne ønsker å vise hva dokumentanalyse kan gi som forskningsmetode og hvorfor det er viktig å vie dokumentene oppmerksomhet i forskning. Som veileder og lærer for masterstudenter setter jeg pris på dette. Det er mange studenter som velger å skrive empiriske masteroppgaver basert på intervjuer av et mindre antall personer i stedet for å velge studier av dokumenter som er viktige for det empiriske feltet og fagområdet studenten er opptatt av. Det er mange gode grunner til å velge dokumentstudier, ikke minst dette at dokumentene som regulerer praksis er underutforsket, men også det at studenten har mer kontroll over en oppgave som bygger på praktisk dokumentanalyse. Man behøver ikke jobbe for å få innpass i feltet, dokumentene er ofte tilgjengelige allerede, og man skal ikke søke godkjenning hos Norsk senter for forskningsdata (NSD) eller Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK).

Jeg skal nå gå noe mer inn i konkrete tema og litt detaljer. Som vitenskapsteoretisk interessert får jeg lyst til å begynne med å lese kapittel 11, som redegjør for bokas teoretiske grunnlag, eller som forlaget sier i omtalen, hvor metoden kommer fra. Metoden praksisorientert dokumentanalyse kommer fra det som gjerne omtales som vanskelig fransk filosofi. Sånn sett kan det være gode grunner til ikke å begynne her, da ville nok en del lesere falt av lasset og oppgitt å gjøre dokumentanalyse før de hadde begynt. Nå er strategien snarere å lure dem inn i metoden ved å vise hvordan man gjør det og hva man kan få ut av å gjøre nettopp dette, altså bruke dette metodiske grepet og analytiske rammeverket. Men hva skal man da med teorien? Kunne man klart seg uten og i stedet latt boka hvile på historiefagets og samfunnsvitenskapenes teoretiske fundament mer allment?

Nettopp i denne delen er fotnoteapparatet utilstrekkelig. For eksempel ønsker forfatterne å påvise at det er tette forbindelser mellom tradisjonen fra Foucault og den materialsemiotiske tradisjonen som er beskrevet som en del av metodens vitenskapsteoretiske grunnlag. Her henvises det i fotnote 146 til Diskursens orden, en forelesning av Foucault publisert i 1977 og på norsk i 1999. Tilfeldigvis har jeg denne lille boka i norsk oversettelse i bokhylla på hjemmekontoret, og kan sjekke selv. Opplysningen i fotnoten er for generell til å være oppklarende og samtidig for detaljert til å være hjelpsom for studenten uten relativt god kjennskap til Foucault.

HVOR MYE VITENSKAPSTEORI må man kjenne for å kunne bruke dokumentanalyse som forsk-ningsmetode i praktiske og dermed konkrete forskningsprosjekter? Jeg tenker at det er viktig og relevant å kjenne til det vitenskapsteoretiske grunnlaget for forskningsprosjekter. Derfor er det relevant å få vite noe om hvor forfatterne av boka kommer fra rent vitenskapsteoretisk, fordi de i utstrakt grad bruker sin egen forskning som eksempel. Men må den enkelte student og forsker som ønsker å bruke dokumentanalyse i praksis kjenne til og knytte an til det samme vitenskapsteoretiske grunnlaget? Jeg mener nei. Det er mulig å bruke dokumentanalyse som forskningsmetode for eksempel innenfor et vitenskapsteoretisk paradigme som kritisk realisme.

Teori brukes på ulike måter i forskning. Forskeren kan for eksempel anvende et overordnet teoretisk perspektiv eller bruke teori til å fortolke empirisk materiale, altså integrere teori og empirisk forskning. Det er mulig å forstå bruken av teori her som knyttet til den enkelte studien, altså at forskerne bruker og har brukt disse teoretiske perspektivene i egen forskning. Metodeboken kunne imidlertid ha hjulpet leseren til bedre å forstå hvilken rolle teorien spiller i konkrete forskningsprosjekter som anvender dokument-analyse som forskningsmetode. Ved å tilrettelegge det teoretiske kapittelet bedre med henblikk på studentens forståelse kunne boka, gjennom konkretisering, hjulpet studenten til å forstå hvilken rolle teorier spiller i forskning. Teorier hjelper forskeren til å se bedre og preger de brillene forskeren bruker til å se. Slik styrer valg av teori hva man ser og dermed også hva man finner.

TEORI KAN IMIDLERTID også være så vanskelig tilgjengelig at den i seg selv blir en barriere for forståelse og dermed risikerer å bli en tvangstrøye som begrenser eller direkte hindrer forståelse. Ved å legge teorien til slutt, oppnår forfatterne at leseren går til metoden med åpent sinn og med henblikk på anvendelse i praksis. Slik sett holder boka hva den lover, den gir en god innføring til dokumentanalyse som konkret og praktisk forskningsmetode.

Et stridstema som behandles i bokas vitenskapsteoretiske del, er betydningen av kontekst og hvordan kontekst skrives fram og hvilken rolle kontekst spiller. Her kan det se ut som det er en motstander som ikke blir tydelig gestaltet i teksten. Leseren får vite at det å skrive fram en kontekst «ofte gjøres for enkelt eller tas for lett på» (s. 243). Men hvilke forskere gjør dette for enkelt, og hva mister vi ved at disse forskerne tar for lett på konteksten? Utsagnet blir hengende og blir dermed til en ubegrunnet påstand.

VI FÅR OGSÅ en kortere visitt innom hermeneutikken, altså fortolkningslære. Også her, i avsnittet om hermeneutikken, er aktør-nettverk-teorien tydelig som grunnleggende forståelse for metoden. Det er ikke overraskende med tanke på hvor forfatterne kommer fra, men her kunne det også vært interessant og relevant å trekke inn Paul Ricoeur, som jo er en viktig tenker for dem som ønsker å bygge en bro mellom det å forstå og forklare, og som dermed bidrar til å formidle et skille mellom å forklare og forstå.

Norman Fairclough plasseres av forfatterne inn i kritisk teori-tradisjonen, men hører egentlig bedre hjemme innenfor et kritisk realisme-paradigme. Utgangspunktet for Faircloughs kritiske diskursanalyse er en realisme, den virkelige verden finnes, og en analyse av forholdet mellom diskurser og verden er ikke rent deskriptiv, men alltid også normativ. Analysen omhandler temaer som rettferdighet, og sosial urett.

Bokas siste kapittel er på seks og en halv side og presenterer tre bøker som omhandler studier forfatterne anser som viktige fordi de har flyttet grenser innenfor sine områder. Dette er et uforholdsmessig kort kapittel som kanskje kan gi noen eksempler, men som blir for kortfattet til at leseren helt forstår hvorfor disse eksemplene er viktige. Jeg skulle ønske at de tre eksempelstudiene kunne vært integrert i bokas øvrige kapitler, og at vi i stedet hadde fått et godt oppsummeringskapittel som kunne samlet trådene og forbundet det vitenskapsteoretiske kapittelet med de første praksisorienterte kapitlene. Slik det er nå, blir det et gap mellom teoridelen og den metodisk orienterte praksisdelen. Dette er synd fordi det ofte nettopp er forbindelsen mellom et teoretisk utgangspunkt eller grunnlag og metodisk tilnærming studenter strever med å forene i sine egne oppgaver.

FOR Å OPPSUMMERE, boka er tross innvendinger et godt bidrag til den norskspråklige metodelitteraturen. Boka er ryddig presentert, godt skrevet og har få skrivefeil. Mange masterstudenter velger å skrive empiriske heller enn rent teoretiske oppgaver. Denne boka er et godt bidrag til studenter som velger dokumentstudier som sitt empiriske felt. Dermed bidrar boka også til å synliggjøre dokumentstudier som empirisk metode.

Innvendingene mine er først og fremst knyttet til plasseringen av teorikapittelet i boka som helhet og til presentasjonen av det vitenskapsteoretiske perspektivet forfatterne velger å knytte til dokumentstudier. Her kunne forfatterne vært tydelige på at det finnes andre vitenskapsteorier som også er egnet for denne type studier, ikke minst gjelder dette kritisk realisme som vitenskapsteori, som ikke nevnes overhodet. I stedet knyttes eksempelvis Norman Fairclough til kritisk teori, noe som ikke er helt presist. En større presisjon og åpenhet i diskusjonen av metodens vitenskapsteoretiske grunnlag og åpning for et større teorimangfold kan bidra til å gjøre dokumentstudier relevant som forskningsmetode for flere studenter og forskere innenfor humaniora og tverrfaglig samfunnsfaglig forskning.

Som professor og veileder innenfor tverrfaglige funksjonshemmings- og velferdsfaglige utdanninger, hilser jeg boka velkommen. Den kan bidra til at flere studenter velger å studere politikkutforming i historie og samtid. Dette er studier som kan bli viktige for å forstå samfunns- og maktforhold bedre fra et institusjonelt perspektiv.