JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Fagfellevurdert artikkel

«Det er oss og kongen»

Om brukermedvirkning og psykisk helse i fengsel

Eldbjørg Ribe

08.06.2016
21.04.2022 11:31

Sammendrag

I et lukket fengsel må alltid hensynet til sikkerheten veie tyngst. Samtidig skal en rehabilitere mennesker som ofte sliter med dårlig helse og andre levekårsproblemer, til et lovlydig liv. Artikkelen er basert på en studie av hvordan mannlige innsatte i lukket fengsel opplevde at de fikk medvirke i beslutninger som gjaldt deres egen hverdag, og om denne opplevelsen hadde betydning for deres psykiske helse. Studien hadde en kvalitativ tilnærming, med individuelle intervjuer med seks innsatte fra to lukkede fengsler. Resultatene viser at deltakernes opplevelse av medvirkning hadde sterk sammenheng med hvordan de ble møtt av ansatte. Studien tyder videre på at opplevelse av manglende medvirkning hadde negativ innvirkning på de innsattes psykiske helse. De beskrev mange vonde følelser og manglende arenaer for å håndtere disse følelsene. Dette førte til fremmedgjøring fra eget følelsesliv. Deltakerne opplevde også manglende kontroll over eget liv og begrensede muligheter til å kunne bygge opp selvtillit.

Nøkkelord: lukket fengsel, brukermedvirkning, psykisk helse, rehabilitering, ansvarliggjøring

Summary

«It’s the king and us»

In a closed prison, safety considerations must always come first. Furthermore, inmates who already may suffer from poor health and social problems are to be rehabilitated to law-abiding lives. The basis of this article is a study that examines how inmates in closed prisons participate in and experience decisions concerning their everyday lives and whether these experiences affect their mental health. The study has a qualitative design with individual interviews from six inmates at two closed prisons. The results show that perceived participation related closely to how staff met the informants. Furthermore, the study shows that the informants’ non-participation experiences affected their mental health adversely. Inmates described many painful feelings and lacked possibilities to deal with these feelings, which led to alienation from their own emotions. They experienced a lack of control with their lives and found limited opportunities to build self-confidence.

Keywords: closed prison, user participation, mental health, rehabilitation, accountability, alienation

Referanser

Berg, Nina B. J. (2008). Blåmann. Ung psykisk lidelse – familiens smerte (2. utg.). Stavanger: Hertervik Forlag.

Betanzo, Marita (2014). «Det er oss og kongen» – en kvalitativ studie om brukermedvirkning og psykisk helse i fengsel. Masteroppgave, Universitetet i Stavanger.

Bøe, Tore Dag & Thomassen, Arne (2007). Fra psykiatri til psykisk helsearbeid. Om etikk, relasjoner og nettverk. Oslo: Universitetsforlaget.

Caie, Jude (2012). Climbing the walls: prison mental health and community engagement. British Journal of Nursing. (21)11, 658-662.

Emslie, Lynn, Coffey, Michael, Duggan, Sean, Bradshaw, Richard, Mitchell, Damian & Rogers, Paul (2005). Including the excluded: developing mental health in-reach in South West England. Mental Health Practice. (8)6.

Forskningsetiske komiteer (2009). Beskyttelse av forsøkspersoner. Hentet 07.10.2013 på http://www.etikkom.no/Forskningsetikk/Etiske-retningslinjer/Naturvitenskap-og-teknologi/Beskyttelse-av-forsokspersoner/.

Friestad, Christine & Hansen, Inger Lise Skog (2005). Mental health problems among prison inmates: the effect of welfare deficiencies, drug use and self-efficacy. Journal of Scandinavian Studies in Criminology and Crime Prevention. (6). doi: 10.1080/14043850510035100

Friestad, Christine & Hansen, Inger Lise Skog (2004). Levekår blant innsatte. FAFO-Rapport 429.

Habermas, Jürgen (1984). The theory of communicative action. Reason and the rationalization of society. Cambridge: Polity Press.

Hanssen, Helene, Humerfelt, Kristin, Kjellevold, Alice, Norheim, Anne & Sommerseth, Rita (2015). Faglig skjønn i utøvelse av profesjonelt helse- og sosialfaglig arbeid. I Hanssen, Helene (red). Faglig skjønn og brukermedvirkning i helse- og velferdstjenestene (2. utg.). Bergen: Fagbokforlaget.

Helsedirektoratet. (2006). Plan for brukermedvirkning – Mål, anbefalinger og tiltak i Opptrappingsplanen for psykisk helse. (Rapport IS-1315). Utgitt: 04/2006.

Honneth, Axel (2008). Kamp om anerkjennelse. Oslo: Pax forlag a/s.

Justis- og beredskapsdepartementet (2002). Rundskriv KSF 1/ 02. Retningslinjer for kriminalomsorgens arbeid med framtidsplanlegging. Hentet 07.10.2013 på https://www.regjeringen.no/nb/dokumenter/rundskriv-ksf-1-02/id109075/

Kriminalomsorgen (2013). Om kriminalomsorgen. Hentet 07.10.2013 på http://www.kriminalomsorgen.no/om-kriminalomsorgen.237840.no.html

Kvale, Steinar & Brinkmann, Svend (2009). Det kvalitative forskningsintervju. Oslo: Gylendal akademisk.

Lien, Lise & Olsen, Terje (2008). Like sikkert som snø – arbeidskvalifisering som del av soning. Nordlandsforskning, Rapport nr. 6.

Straffegjennomføringsloven. Lov 18. mai 2001 nr. 21 om gjennomføring av straff mv.

Malterud, Kirsti (2011). Kvalitative metoder i medisinsk forskning: en innføring. Oslo: Universitetsforlaget.

Meld. St. 37(2007-2008). Straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere samfunn.

Molvær, Jorunn (2012). Håpet om et verdig liv etter løslatelsen: en kvalitativ studie av brukermedvirkning og rehabiliteringstilbud for sedelighetsdømte. Masteroppgave, Universitetet i Stavanger.

Mæland, John Gunnar (2009). Hva er helse. Oslo: Universitetsforlaget.

Nurse, Jo, Woodcock, Paul & Ormsby, Jim (2003). Influence of environmental factors on mental health within prisons: focus group study. The British Medical Journal. (30)337, 480-483.

Paterline, Bent A. & Petersen, David M. (1999). Structural and Social Psychological Determinants of Prisonization. Journal of Criminal Justice. (27)5, 427-441.

Petersen, Kirsten, Borg, Tove, Hounsgaard, Lise & Nielsen, Claus Vinther (2008). User participation and involvement in mental health rehabilitation: A literature review. International Journal of Therapy & Rehabilitation. (15)7, 306-313.

Petersen, Kirsten, Borg, Tove, Hounsgaard, Lise & Nielsen, Claus Vinther (2012). User involvement in mental health rehabilitation: a struggle for self-determination and recognition. Scandinavian Journal of Occupational Therapy. (19)1, 59-67.

Polit, Denise F. & Beck, Cheryl Tatano (2012). Nursing research: generating and assessing evidence for nursing practice. Philadelphia, Pa.: Wolters Kluwer Health.

Schnittker, Jason (2014). The psychological Dimensions and the Social Consequences of Incarceration. The annals of the American Academy of Political and Social Science. (651)122. doi: 10.1177/0002716213502922.

Skjefstad, Nina (2012). Brukermedvirkning sett i et anerkjennelsesteoretisk perspektiv. I Jenssen, Anne Grete & Tronvoll, Inger Marii, (red.) Brukermedvirkning. Likeverd og anerkjennelse (s. 54-67). Oslo: Universitetsforlaget

Skorpen, Anita & Øye, Christine (2009). Dagliglivet i en psykiatrisk institusjon: En analyse av miljøterapeutiske praksiser. Doktoravhandling, Universitetet i Bergen.

Sverdrup, Sidsel, Myrvold, Trine Monica & Kristoffersen, Lars B. (2007). Brukermedvirkning i psykisk helsearbeid: idealer og realiteter. Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) NIBR-Rapport 2.

Vatne, Solfrid (1998). Pasienten først? Om medvirkning i et omsorgsperspektiv. Bergen: Fagbokforlaget.

Verdens helseorganisasjon (2007). What is mental health? Hentet 10.10.2013 på http://www.who.int/features/qa/62/en/

Ørstavik, Sunniva (2002). Det tvetydige brukerperspektivet – en teoretisk analyse. I Norvoll, Reidun (red). Samfunn og psykiske lidelser
(s. 145-159). Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.

Aadnanes, Per M. (2007). Den uavhengig avhengige. Empowerment-idealet som profesjonsetisk grunnverdi i helse- og sosialsektoren. Eit kulturanalytisk perspektiv. I Ekeland, Tor-Johan & Eggen, Kåre (red). Meistring og myndiggjering. Reform eller retorikk?
(s. 223-246) Oslo: Gyldendal Akademisk.

Marita Hovden Betanzo

Sosionom med master i helsevitenskap, spesialisering psykisk helsearbeid. Miljøterapeut ved Gauselskogen behandling og rehabiliteringsenhet

Marita.betanzo@hotmail.com

Helene Hanssen

Dosent i helse- og sosialfag, Institutt for helsefag, Universitetet i Stavanger

Helene.hanssen@uis.no

Artikkel i PDF-format

Les artikkelen i PDF-format

Det norske straffegjennomføringssystemet er basert på humanistiske prinsipper som innebærer å tilstrebe individuell tilrettelegging for dem som soner en straff (Kriminalomsorgen, 2013). Når man dømmes til straff i Norge, er det selve frihetsberøvelsen som er straffen. Det innebærer at innsatte har samme rettigheter som resten av befolkningen. Dette er nedfelt i norsk lov, men også i internasjonale konvensjoner og rekommandasjoner (anbefalinger) (FNs menneskerettighetserklæring, 1948; Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK), 1950; Straffegjennomføringsloven, 2001 § 2). I Meld. St. 37 (2007 – 2008) heter det at «Tilværelsen under straffegjennomføringen skal så langt som mulig være lik tilværelsen ellers i samfunnet. Det er selve frihetsberøvelsen som er straffen» (s. 22).

I lukkede fengselsregimer vil hensynet til sikkerheten alltid veie tyngst. Fengselet er derfor bygget opp etter strenge rammer som gir lite rom for individualitet. Den tradisjonelle sikkerhetstenkningen er at dagligdagse aktiviteter ikke er tillatt i fengsel. Goder kan oppnås etter detaljerte retningslinjer (Meld. St. 37 (2007-2008)). Det kan virke fremmed å snakke om brukermedvirkning i et slikt fengselssystem, men å passe på lovbrytere i den perioden de er dømt til frihetsberøvelse innebærer noe mer enn å bare oppbevare dem sikkerhetsmessig forsvarlig på en anstalt. Innsatte skal ha et hensiktsmessig innhold i soningen, og det skal settes inn rehabiliteringsrettede tiltak basert på empirisk dokumentert kunnskap. Ingen skal sone strengere enn nødvendig, og det skal legges til rette for en hverdag som gjenspeiler samfunnet ute, så langt som mulig. Normalitetsprinsippet er en grunnverdi i norsk kriminalomsorg (Meld. St. 37 (2007-2008)). I stortingsmeldingen blir «selvforvaltning» løftet fram som et viktig virkemiddel for å oppnå dette, for eksempel å vekke seg selv, ha ansvaret for egen mat og fritid. Medvirkning i egen hverdag fremstår som en naturlig del av selvforvaltningen.

Fengselet skal rehabilitere mennesker som gjerne allerede sliter med dårlig helse og andre levekårsproblemer, til et lovlydig liv. Rehabiliteringstradisjonen handler om gjenoppretting av selvstendighet, mestringsevne, verdighet, yrkestilpasning og sosial deltakelse i samfunnet (Berg, 2002). Brukermedvirkning kan knyttes til denne tradisjonen.

Dersom man fratas muligheten til å medvirke i eget liv, vil det kunne føre til hjelpeløshet (Helsedirektoratet, 2006) og utfordringer for livet etter soning i lukket fengsel. Meld. St. 37 (2007-2008) har et ambisiøst navn: «Straff som virker». Dersom en skal ha mulighet til å oppnå målet om at straff skal virke, kan det etter vår mening stilles spørsmål ved om ikke brukermedvirkning må være en naturlig del av straffegjennomføringen også i lukket fengsel.

Brukermedvirkning kan defineres som det å bli involvert og ha innflytelse på beslutninger som angår egen helse og velferd (Seim & Slettebø, 2007; Aadnanes, 2007). Det innebærer at brukeren skal være aktiv deltaker fremfor passiv mottaker (Ørstavik, 2002), ved å ha medansvar og medbestemmelse i relasjonen med hjelperne. Vik (2007) utdyper at brukermedvirkning innebærer å legge til rette informasjon slik at den er relevant for brukeren, mobilisere vedkommende til handling, og synliggjøre hvordan en kan handle for å oppnå de resultatene som brukeren selv ønsker.

Denne artikkelen er basert på en studie om brukermedvirkning og psykisk helse i lukket fengsel. Studien ble gjennomført i 2013/2014, som en del av et masterprosjekt (Betanzo, 2014). Med lukket fengsel menes et fengsel som er omgitt av mur eller høyt gjerde, der alle dører er låst og de innsatte er innelåst på celler når de ikke er i sysselsetting eller deltar i fritidsaktiviteter (Kriminalomsorgen, 2014).

Artikkelen diskuterer følgende problemstilling:

Hvordan opplever mannlige innsatte i lukket fengsel at de får medvirkning/innflytelse i beslutninger som gjelder deres egen hverdag? Har opplevelsen av medvirkning betydning for deres psykiske helse?

Bakgrunn

Det er foretatt systematisk litteratursøk i nasjonale og internasjonale databaser, med ulike kombinasjoner av søkeord som service user/inmate, bruker/innsatt, involvement/participation/empowerment, medvirkning/selvbestemmelse, prison/fengsel, mental
health/psykisk helse, rehabilitation/rehabilitering.

Søk etter tidligere forskning viser at det er gjort flere studier på hvordan fengselets struktur og innhold virker inn på innsattes psykiske helse. Felles for disse studiene er at de konkluderer med at frihetsberøvelse, isolasjon fra det normale samfunnslivet, tap av kontroll og innflytelse i eget liv, synes å ha en negativ betydning for innsattes psykiske helse og rehabilitering (Nurse, Woodcock & Ormsby, 2003; Emslie et al., 2005; Friestad & Hansen, 2005; Lien & Olsen, 2008; Caie, 2012; Molvær, 2012; Betanzo, 2014; Schnittker, 2014).

Vi har funnet bare to studier som spesifikt tar opp spørsmål om brukermedvirkning i fengsel.

Molvær (2012) har undersøkt muligheten sedelighetsdømte har til å medvirke aktivt ved rehabilitering og tilrettelegging av livet etter endt soning. Hun konkluderte med at det var vanskelig å få øye på aktiv medvirkning hos de innsatte. De prøvde å fortrenge sine bekymringer i stedet for å snakke med betjentene om disse. Emslie et al. (2005) fant at innsattes erfaringer var preget av at de var ekskludert fra resten av samfunnet. Mange hadde også en kompleks historie med livslang sosial eksklusjon. Forskerne hevder ut fra dette at en hovedutfordring for psykisk helsearbeid i fengsel er å oppnå best mulig brukermedvirkning innenfor det nødvendige sikkerhetsregimet.

Ut fra problemstillingen for vår studie har det også vært interessant å se på forskning som belyser sammenhenger mellom livet i fengsel og psykisk helse mer generelt, og studier som diskuterer betydningen av brukermedvirkning ved rehabilitering av personer med psykiske og/eller sosiale vansker.

«Prisonization» er et uttrykk som refererer til hvordan innsatte tilpasser seg fengselslivet (Paterline & Petersen, 1999). Disse tilpasningene er vanligvis negative for vanlige psykologiske reaksjoner, og innsatte kan utvikle avhengighet av strukturen og organiseringen i fengselet. Schnittker (2014) fant blant annet at innsatte ble lært opp til å undertrykke følelser og ikke uttrykke tristhet eller angst, og at dette kunne svekke deres handlekraft på egne vegne. Manglende frihet synes også å ha betydning for hvordan innsatte forholder seg til verden utenfor fengselet, og det påvirker deres motivasjon til å ta tak i eget liv. Lien og Olsen (2008) fant at enkelte innsatte distanserte seg fra livet utenfor murene ved for eksempel å dekke til cellevinduer eller takke nei til såkalte tillits-jobber utenfor fengselet. Forskerne mente at dette kunne forstås som en overlevelsesteknikk for å holde ut en tilværelse preget av tap av kontroll og innflytelse over eget liv. Nurse, Woodcock og Ormsby (2003) fant at det å være innelåst i lengre perioder med liten aktivitet og få mentale stimuli, hadde en negativ innvirkning på innsattes psykiske helse, og kunne føre til ekstremt stress, sinne og frustrasjon, uavhengig av om de hadde hatt en uttalt psykisk lidelse fra før. De innsatte som deltok i deres studie, ga uttrykk for at enhver form for aktivitet var gunstig, enten det var trening, jobb eller utdanning.

Friestad og Hansen (2005) gjennomførte en survey blant innsatte i norske fengsler. De tok utgangspunkt i studier av befolkningen generelt, der en hadde funnet at opplevelse av kontroll, troen på mestring eller «self-efficacy» (gjennomføringskraft) kunne gi en indikasjon på psykisk helse. De ville finne ut om velferdsmangler i fengsel hadde noen betydning for innsattes symptomer på psykiske plager, og om den enkeltes tro på egen mestring påvirket dette. Studien viste at forhold rundt den innsatte hadde stor betydning for den psykiske helsen. Videre, at troen på mestring var viktig og kunne styrkes gjennom at innsatte opplevde at de selv kunne påvirke, det vil si at deres egne handlinger førte til forandring. Forfatterne viser til at konklusjonene samsvarer med tidligere studier: Følelsen av kontroll i eget liv er den grunnleggende forskjellen mellom dem som klarer å leve et liv uten kriminalitet etter soning og dem som ikke klarer det. En nyere undersøkelse av innsattes psykiske helse og samfunnsdeltakelse (Caie, 2012) understreker at det å bygge opp en persons sosiale kapital er avgjørende for å bedre opplevelsen av mestring og livskvalitet, og for å lykkes med rehabiliteringen.

En kunnskapsoppsummering om brukermedvirkning og involvering i rehabilitering innen psykisk helsearbeid (Petersen, Hounsgaard, Borg & Nielsen, 2008) viste at deltakelse og involvering var sentrale faktorer for å videreutvikle sosiale ferdigheter og forebygge hjelpeløshet. En deltakende tilnærming til rehabilitering oppmuntret brukere til nettopp å være aktive og å utvikle bevissthet omkring egne behov og krav. Dette hadde positiv effekt på utfallet av rehabiliteringen. Brukermedvirkning ble hindret dersom profesjonelle ikke hadde tro på at brukerne ville klare å treffe kvalifiserte valg og bli involvert i planlegging av egen framtid. En senere undersøkelse av Petersen, Hounsgaard, Borg og Nielsen (2012) bekreftet tidligere funn om at brukermedvirkning hadde positiv effekt på rehabilitering for mennesker med psykiske lidelser, spesielt med hensyn til å utvikle sosiale ferdigheter og forebygge hjelpeløshet.

Selv om forskningen innenfor området er begrenset, viser gjennomgangen at spørsmål knyttet til psykisk helse er sentralt for mennesker som soner i lukket fengsel, samt at aktivitet, deltakelse og opplevelse av mestring og kontroll er viktige elementer både i forebygging og rehabilitering. I Meld. St. 37 (2007-2008) heter det at «Kriminalomsorgen tilrettelegger i for liten grad for innsatte og domfeltes medvirkning i beslutninger om tiltak som gjelder deres egen hverdag» (s. 108). Det etterlyses et større fokus på de innsattes brukerperspektiv. Vår studie representerer et bidrag til dette.

Teoretisk perspektiv

Habermas’ (1984) teori om livsverden og systemverden kan gi et fruktbart perspektiv for å analysere brukermedvirkning i hjelperelasjonen. Begrepet livsverden beskriver en persons oppfatning og forståelse av det som skjer i hverdagen. Livsverden betegner på den ene siden hvordan personer med samme bakgrunn kan ha en felles forståelse av situasjoner, på den andre siden beskriver det hvordan ulik kulturbakgrunn, stor aldersforskjell, yrkeserfaring eller sosial erfaring fører til at en har ulike forutsetninger for å forstå en og samme hendelse. Å leve sammen med andre mennesker og forstå hverandre forutsetter livsverdener som til en viss grad overlapper hverandre; det som blir kommunisert fra den ene part, blir forstått og oppfattet av den andre. Dette danner grunnlaget for muligheten til å ta den andres perspektiv. Systemverden beskriver situasjoner der den instrumentelle fornuft er styrende og handlinger styres av hva som er effektivt og nyttig heller enn av mellommenneskelige normer. Tenkningen er formålsrasjonell og objektiv – teknisk problemløsning er målet (Habermas, 1984; Vatne, 1998).

Brukermedvirkning er fundert på anerkjennelse av at den enkelte er i stand til å foreta gode valg i eget liv, gitt at en har nødvendige forutsetninger for dette (Skjefstad, 2012). Ifølge Honneth (2008) er mennesket avhengig av at egne ferdigheter og prestasjoner anerkjennes av andre, for å oppnå et godt forhold til seg selv. Han beskriver anerkjennelse som tre grunnleggende former for holdninger som på hver sin måte bidrar til å bekrefte den andre: anerkjennelse i form av kjærlighet, rettslig anerkjennelse og solidaritet. Anerkjennelsen må være gjensidig, det vil si at en må anerkjennes av noen som en selv anerkjenner. Krenkelse er motsatsen til anerkjennelse, ifølge Honneth. Det vil si at dersom en ikke får denne sosiale anerkjennelsen, vil opplevelsen av krenkelse kunne føre til at positive følelser som selvrespekt og selvfølelse erstattes med negative følelser som sinne eller skam, og det kan få konsekvenser for personens psykiske helse (Honneth, 2008; Humerfelt, 2012; Skjefstad, 2012).

Metode

I denne studien var vi interessert i å få kunnskap om innsattes egne erfaringer, oppfatninger og vurderinger av medvirkning under soning i lukket fengsel, og om hvilken betydning dette hadde for deres psykiske helse. Vi valgte derfor en kvalitativ design med semistrukturerte individuelle intervju (Kvale & Brinkmann, 2009; Malterud, 2011).

Utvalg og datainnsamling

Målgruppen for studien var mannlige innsatte som sonet en dom i lukket fengsel. Inklusjonskriterier var at de måtte ha sonet minst to måneder, slik at de hadde erfart hverdagen i fengselet. Videre måtte de kunne gjøre seg forstått på norsk og ha fysisk og psykisk helse til å kunne delta i studien. Det var ønskelig med minimum seks deltakere.

Deltakerne ble rekruttert fra to lukkede fengsler. Ut fra informasjon fra fengslene om hvilke innsatte som var i målgruppen, møtte forskerne hver enkelt av dem som var aktuelle for å informere om studien og rekruttere informanter. Rekrutteringen ble stoppet etter at åtte innsatte hadde meldt seg. Tre av disse trakk seg imidlertid før intervjuene, slik at ytterligere en deltaker ble rekruttert i ettertid. Til sammen deltok derved seks innsatte i studien, tre «førstegangs-sonere» og tre som var «gjengangere» i systemet.

Deltakerne fremsto som ulike med hensyn til åpenhet, evne til refleksjon og selvsikkerhet. De hadde forskjellig type sysselsetting i fengselet, som skole, utearbeid, vedlikeholdsarbeid og «ganggutt». De hadde ulik lengde på dommene sine, fra i underkant av ett år til flere år. Noen hadde kort tid igjen før de skulle løslates, mens andre hadde flere år igjen å sone. Variasjonen i alder var fra 25 til 60 år.

Intervjuene ble gjennomført høsten 2013 og våren 2014, på samtalerom eller besøksrom i fengslene. Intervjuene ble tatt opp digitalt og varte fra 40 minutter til halvannen time.

En temaorganisert intervjuguide med følgende hovedtema lå til grunn for intervjuene:

• Informasjon fra fengselet om egen soning

• Fengselshverdagen og eget ansvar/medvirkning i denne

• Kontakt og kommunikasjon med ansatte

• Egen opplevelse av psykisk helse og betydning av medvirkning

Analyse

Vi analyserte intervjuene med utgangspunkt i kvalitativ innholdsanalyse (Kvale & Brinkmann, 2009; Malterud, 2011; Polit & Beck, 2012;), der det tekstlige materialet analyseres gjennom en stegvis prosess. Vi lyttet oss først gjennom lydfilene for å få et helhetsinntrykk av innholdet, og deretter transkriberte vi dem ordrett. I det videre arbeidet ble meningsinnholdet i intervjuene utviklet, tolket og delt inn i kategorier. Dette ledet frem til følgende kategorier: Passivisering, hjelp og oppfølging, å bli sett, hørt og tatt på alvor, kontroll over eget liv, vonde følelser, og selvtillit.

Forskningsetikk

Studien er godkjent av Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste (NSD) og Kriminalomsorgen i den aktuelle region. Det ble søkt informasjon fra avdelingsleder i fengselet og betjenter om hvorvidt potensielle informanter klarte å vurdere sin egen situasjon og foreta en selvstendig og frivillig avgjørelse om å delta (Forskningsetiske komiteer, 2009). Intervjuene bygget på informert samtykke. Deltakerne ble informert om at de kunne trekke seg fra studien på et hvilket som helst tidspunkt. Intervjumaterialet ble avidentifisert i transkriberingsprosessen og hensynet til personvern er ivaretatt i all publisering fra studien.

Resultater

Når de innsatte beskrev sin medvirkning i hverdagen, snakket de mye om passivisering, hjelp og oppfølging. De beskrev vonde følelser og hvordan de forsøkte å håndtere disse følelsene. Alle innsatte skal ha en kontaktbetjent som skal hjelpe dem gjennom soningen og lage en plan for soningen sammen med den innsatte, en såkalt fremtidsplan. Her skal den innsattes målsettinger stå, sammen med tiltak som kan bidra til å oppnå målene. Dersom innsatte ikke ønsker en fremtidsplan, skal dette etterkommes, men det er kriminalomsorgens ansvar å motivere til å lage en plan når det vurderes hensiktsmessig (Justis- og beredskapsdepartementet, 2002). Fremtidsplanen var et viktig tema i alle intervjuene. I det følgende presenteres resultatene fra studien ut fra de temaer som kom frem i analysen, illustrert gjennom direkte utsagn fra intervjuene.

Passivisering

De fleste som deltok i studien, fortalte at de ikke hadde oppgaver på avdelingen som det var deres ansvar å utføre. De beskrev riktignok at de skulle rydde etter seg selv når de hadde spist, men dette opplevdes ikke som å ha ansvaret for noe – det ble sett på som normal folkeskikk. En av deltakerne var «ganggutt» og hadde som jobb å holde orden på avdelingen. Han skulle sørge for at det var rene kjørler og håndklær, vaske do og dusjer. De andre deltakerne oppfattet ordningen med ganggutt som at de daglige oppgavene på avdelingen ikke var deres ansvar.

De beskrev en hverdag der det var blitt vanlig tankegang at det var andres ansvar å ordne opp:

«Det der med at det er reine tallerkener i skapet fordi at ganggutten løper og vasker hele dagen. Og det å gå inn og hente håndklær og sånne ting, det er ikke noe du tenker over. Men hjemme så hadde det vært sånn at nå må jeg vaske håndklær fordi at nå er det bare så og så mange igjen.»

De fortalte på mange måter om det motsatte av medvirkning; en institusjonalisering av hverdagen, der de i begrenset grad fikk ta del i hverdagslige gjøremål. En av deltakerne sa det slik:

«Det er oss og kongen. De åpner og lukker døra for oss uansett hvor vi skal hen. De går og henter toalettpapir hvis du trenger det, de serverer middagen til deg. Og der mister du bakkekontakten, da mister du jo den der normale delen av hverdagen tenker jeg…»

En annen mente at: «De kunne utnytta den personen jeg er føler jeg, mer enn det de gjør når jeg sitter her. Her sitter jeg egentlig bare for å kikke i taket.»

Alle som ble intervjuet, ga uttrykk for at de medvirket mer når de deltok i arbeid og skoleaktiviteter enn når de var på avdelingen. En av dem beskrev det slik:

«Bare det blir gjort og det ikke blir gjort faenskap så bestemmer jeg, jeg bestemmer hvor jeg skal gå, hva jeg skal gjøre. Vil jeg ta meg en pause så tar jeg meg en pause å…. For da kan du ta det i ditt eget tempo, å du ja føler at du har litt kontroll da på det du gjør.»

Hjelp og oppfølging

Deltakerne i studien gav uttrykk for at de fikk varierende hjelp og oppfølging fra betjentene i fengselet. En innsatt fortalte hvor viktig det var for ham å få medvirke i oppfølgingen når han ble syk. Han var opptatt av at de ansatte ikke måtte bli så redde for symptomene hans at de ikke hørte på ham. Han fortalte om en episode da han ble psykotisk og opplevde at calling-anlegget på cella snakket til ham. Han ville derfor snakke med lege, men betjentene tok ikke hensyn til dette, de puttet ham i sikkerhetscelle isteden. Han fortalte:

«Der tippa jeg bare enda mer. De er redde vet du… Men det var helt feil måte å gjøre det på. Jeg sa det til dem liksom, må ikke finne på å sette meg på sikkerhetscella, da blir jeg gæren … De skulle hørt på hva jeg hadde å si, prøvd å finne på andre løsninger. . . Jeg ville jo bare prate med legen».

Flere fortalte at de ikke visste hvem som var deres kontaktbetjent, før de etter lang tid spurte selv. Ingen av de innsatte som deltok i denne studien, opplevde at betjentene hadde tatt initiativ til å lage en fremtidsplan sammen med dem. Noen hadde selv etterspurt en plan, mens andre ikke ønsket noen plan. Fremtidsplanen ble ikke brukt av kontaktbetjenten i arbeidet med den enkelte og opplevdes derved ikke å ha noen funksjon for den innsatte. De av informantene som hadde laget en fremtidsplan, fortalte at de hadde måttet gjøre dette alene på cella, etter selv å ha etterspurt en plan: «Det ligger bare en lapp i hylla, ja gå og fyll ut den…».

Selv om innsatte var positive til at de skulle gjøre mest mulig selv og på den måten få mest mulig innflytelse over egen fremtidsplan, var de opptatt av at de trengte hjelp og veiledning fra betjentene til å planlegge egen soning og løslatelse: «Jeg mener, du sitter ikke hjemme og planlegger hva du skal gjøre neste år og året etter der igjen, ikke sant?»

Å bli tatt på alvor og ha kontroll over eget liv

Alle informantene fortalte at det var viktig for dem å bli sett og hørt for at de ikke skulle føle at det var andre som styrte deres liv. De mente det var viktig at de ansatte kommuniserte med dem som vanlige mennesker og ikke «bare som innsatte», for at de skulle føle at de ble tatt på alvor. Det at ansatte hadde en uformell tone og ikke utviste unødvendig autoritær atferd ble fremhevet som betydningsfullt.

Flere ga uttrykk for at dagen ble mye lettere hvis de hadde noe de skulle ha sagt, og at opplevelsen av egenverdi ble påvirket dersom forslagene deres ble hørt på: «En blir jo stolt av seg selv, ikke sant, hvis du kommer med et forslag som faktisk blir hørt på.»

I det ene fengselet hadde de etablert kontaktutvalg (KU), der en tillitsvalgt blant de innsatte på hver avdeling hadde månedlige møter med fengselsledelsen. En av deltakerne i studien var tillitsvalgt og opplevde at han ble hørt og tatt på alvor i kontaktutvalget. Selv om mange av forslagene hans ikke fikk gjennomslag, fortalte han at dette ikke førte til frustrasjon hos ham, fordi han fikk begrunnelse for at forslagene ikke var gjennomførbare. Som eksempel nevnte han at regnskapsfører hadde vært med på noen møter og forklart at hans forslag måtte avslås på grunn av dårlig økonomi.

De innsatte fortalte at det varierte hvorvidt de ble lyttet til og tatt på alvor, alt etter hvem de snakket med. De fleste mente at betjentene stort sett var greie å snakke med. Men om de ble lyttet til eller ikke, var avhengig av hva slags meninger de hadde. De som ble intervjuet, hadde klare eksempler på hva de opplevde som ikke å bli tatt på alvor:

«Enkelte personer hører godt etter, andre personer sitter gjerne og kikker på pc-skjermen, «åja sier du det ja, ja ok», ikke sant. «Skal sjekke opp i det». Kommer du kanskje to-tre dager etterpå, «sjekka du opp i det?». «Nei jeg har ikke fått gjort det», ikke sant? Eller «Hva var det jeg skulle sjekke opp i?»»

Flere informanter fremhevet at det å gjøre flere ting selv i hverdagen var betydningsfullt, fordi de da fikk følelsen av å styre livet sitt selv.

En innsatt beskrev hvordan han opplevde å sitte i varetekt, der en har enda mindre medvirkning i egen hverdag enn på en vanlig avdeling i fengselet: «Da følte jeg at det eneste jeg hadde kontroll over det var om jeg skulle leve eller ikke… Så da satt jeg igjen med følelsen av at, jeg bestemmer ingenting… Det er ikke mitt liv lenger, de skal styre mitt liv i mange år.».

Vonde følelser og selvtillit

Mange innsatte mente at den passiviseringen som mangel på medvirkning i hverdagen førte til, ga dem en opplevelse av å bli brutt ned. En innsatt beskrev håpløshet og resignasjon:

«Å du blir skikkelig surrete i hodet og skikkelig trøtt, du blir veldig tiltaksløs. Fra å gå på jobb hele tiden til å ha ingenting, du sitter bare på et rom og kikker i veggen, det er… Da blir du veldig matt og lei.»

En annen fortalte at han følte seg motarbeidet fordi han ikke opplevde at han hadde noe han skulle ha sagt, og ble deprimert og lei fordi han ikke ble lyttet til. En tredje var opptatt av følelsen av å bli frarøvet egne ressurser når en ikke får medvirke. Han beskrev det så sterkt som at han følte fengselet tok bort de beina han kom inn med. «For du får sånn, du får sånn tapsfølelse inni deg, hvis du skjønner, og det er ikke bare den følelsen som hvis du taper i kortspill eller bilspill. Det er som, du føler du taper deg selv.».

De som deltok i studien fortalte at manglende innflytelse i egen hverdag førte til vonde følelser som var vanskelige å håndtere. Noen fortalte at de hadde negative erfaringer med å gi utløp for disse vonde følelsene i begynnelsen av soningen. Samtlige sa at de håndterte følelsene ved å fortrenge dem eller skape avstand til dem. Det beste var å «skru av» følelsene: «Jeg har en bryter som jeg skrur av liksom hver gang jeg soner så bare sviiisj, flyr jeg igjennom….».

Deltakerne brukte uttrykket å «knekke koden». Dette betydde å komme inn i rutinen og koble ut, og konsentrere seg om å leve i sin egen boble. En innsatt fortalte at han ikke satte foten ned for noe: «Jeg har det bra, skal ikke klage. Alltid godt humør, du vet. Stille og rolig, jeg må gå stille og rolig her.».

Selvtilliten ble også påvirket av manglende medvirkning i hverdagen. Deltakerne mente at siden man ikke påvirket så mye i livet sitt, så fikk man heller ikke troen på å skulle klare å mestre livet på utsiden, på egenhånd:

«Så kommer du i fengsel og så styrer du ingenting selv. Og ved å ikke styre noen ting selv, hvordan i helvete skal du klare deg i virkeligheten da? Fordi det er jo ikke virkeligheten dette her, dette er en venteplass.».

Diskusjon

Målet med studien var å få kunnskap om hvordan mannlige innsatte i lukket fengsel opplevde at de fikk medvirke og ha innflytelse i beslutninger som gjaldt deres egen hverdag, og om opplevelsen av medvirkning hadde betydning for deres psykiske helse. Et av hovedfunnene var at opplevelsen av medvirkning hadde klar sammenheng med hvordan deltakerne ble møtt av de ansatte, og at manglende medvirkning førte til vonde følelser, som det ikke fantes arenaer for å håndtere. Dette syntes å medføre fremmedgjøring fra eget følelsesliv. De innsatte opplevde manglende kontroll over eget liv og begrensede muligheter til å kunne bygge opp selvtillit. Dette er forhold som er negative for indre psykologiske prosesser og den psykisk helsen (World Health Organization (WHO), 2007; Mæland, 2009; Schnittker, 2014).

I et fengsel eksisterer det flere motstridende hensyn som gjenspeiler ytterpunktene i systemverden og livsverden (Habermas, 1984). Fengselet representerer et spenningsfelt mellom to egentlig helt forskjellige verdener. Den rasjonelle sikkerhetstenkningen dominerer systemverdenen, mens rehabilitering og verdier som mestring, gjenoppbygging av verdighet og deltagelse dominerer i livsverdenen. Mangelen på medvirkning som deltakerne i studien fortalte om, kan forstås i lys av dette. Når de innsatte selv måtte be om en fremtidsplan og etterpå måtte fylle ut denne alene, kan det være uttrykk for at innsatte og betjenter relaterte seg til to ulike verdener. Fengselsbetjentenes hovedoppgave er å sørge for ro, orden og sikkerhet i fengselet. De lever i en systemverden hvor de handler etter instrumentell fornuft. Kanskje betjentene ikke så på arbeidet med fremtidsplan som særlig viktig? Fra innsattes perspektiv viste studien derimot at fremtidsplanen var viktig; de ønsket å planlegge egen fremtid. De ønsket å sette opp egne mål og at det reelt skulle jobbes mot å oppnå målene under fengselsoppholdet. I deres livsverden var det dette som var viktig. Habermas (1984) hevder at mennesker fra to forskjellige verdener aldri fullt ut kan forstå hverandre. Brukermedvirkning blir derfor viktig, men krever evne til perspektivskifte hos fengselsbetjentene, som er de profesjonelle i samhandlingen (Habermas, 1984). Dette har paralleller til funnene i studien til Skorpen og Øye (2009). Den viste at brukermedvirkning ble satt til side i sykehus med spenninger mellom miljøterapeutisk og medisinsk perspektiv.

Organiseringen av den praktiske fengselshverdagen bidro til at de innsatte hadde liten medvirkning. Det er ikke vanskelig å forstå for eksempel fengselets begrunnelse for å ha en «ganggutt» som utfører hverdagens oppgaver på avdelingen. Det fører til mindre konflikter og mer ro og orden når én person, som gjerne fra før har gode forutsetninger for å ivareta avdelingen, har ansvaret for de praktiske oppgavene. Fengselsbetjentene slipper da å veilede og irettesette kanskje et titalls forskjellige mennesker, men kan forholde seg til én person. Det er en rasjonell beslutning. Det er få informanter som setter spørsmålstegn ved denne ordningen. Studien kan tyde på at det hadde blitt en selvfølge både for innsatte og ansatte at det var én person som hadde ansvar å gjøre praktiske oppgaver på avdelingen. Dette kan tolkes som at livsverdenens verdier om deltagelse i eget liv kan ha blitt invadert og erstattet av systemverdenens formålsrasjonelle verdier. Rehabilitering i et slikt miljø fremstår som vanskelig. Dette støttes av Friestad og Hansen (2005) som argumenterer for at en må integrere flere perspektiver samtidig for å kunne hjelpe innsatte på en helhetlig måte. Caine (2012) fremholder at å bygge opp en persons sosiale kapital har positiv effekt på den psykiske helsen. Fengselet som system må derfor evne å se hele situasjonen til de innsatte i rehabiliteringsarbeidet. Dette innebærer blant annet å anerkjenne den betydningen som samspillet mellom innsatte og omgivelsene har. Brukermedvirkning og evne til perspektivskifte fra de profesjonelle er nødvendig for at det skal lykkes å finne en god balansegang mellom sikkerhetsperspektivet og rehabiliteringsperspektivet. Kontaktutvalget kan bidra til å finne denne balansen. Kontaktutvalget representerer en formell arena hvor det formålsrasjonelle fra ansatte kan kombineres med at innsatte får mulighet til å medvirke på systemnivå med sine opplevelser fra livsverdenen.

Hvordan opplevde de innsatte selv at deres psykiske helse ble påvirket av å leve i spenningsfeltet mellom to verdener, der medvirkningen syntes å være begrenset?

Det å bli sett, hørt og tatt på alvor var avgjørende for om de intervjuede opplevde å medvirke eller ikke. Resultatene viste at det var viktig for deltakerne å bli behandlet som likeverdige, og ikke bare som innsatte. Medvirkning syntes å være et uttrykk for dette og sentralt for opplevelsen av menneskeverd (Ørstavik, 2002; Hanssen, Humerfelt, Kjellevold, Norheim & Sommerseth, 2015). I lys av Honneth (2008) syntes medvirkning å representere en form for anerkjennelse der de innsatte opplevde å bli erkjent som mennesker. Dette blir også tydelig gjennom deltakernes erfaring fra situasjoner der de opplevde å ikke bli sett eller hørt, der de beskrev en form for usynlighet. De ble sett fysisk og slik erkjent, men ble gjort sosialt usynlige gjennom betjentenes handlinger. Når den innsatte for eksempel spurte om noe og den ansatte verken så opp fra PC-skjermen eller syntes å høre etter hva som ble sagt, kan dette tolkes som et uttrykk for at de innsatte ikke ble anerkjent som fullverdige og likeverdige mennesker av betjentene, og slik sett opplevde seg krenket. Utsagn som at en opplevde å tape seg selv eller at det var andre som styrte ens liv, viser hvor viktig det var for deltakerne å bli bekreftet som likeverdige mennesker gjennom dialog. Dette støttes også av internasjonale studier som har vist at relasjonen mellom den profesjonelle og brukeren er viktig for å utvikle deltakelse i rehabilitering, og hindre en destruktiv sirkel av dårlige holdninger (Nurse et al., 2003; Petersen et al., 2012). At betjentene lyttet og tok de innsatte på alvor hadde derfor betydning for hvordan de innsatte hadde det med seg selv. Det påvirket på den måten deres psykiske helse.

Fremtidsplanen kan være et virkemiddel i relasjonen mellom innsatte og ansatte. Ved at betjentene for eksempel fyller ut fremtidsplanen sammen med den innsatte, får de anledning til å reflektere sammen rundt de mål som blir satt opp. Dermed kan betjentene bruke sin fagkunnskap til å påvirke den innsatte, samtidig som den innsatte vil påvirke betjenten med sin unike kunnskap om egen situasjon og gjennom dette oppleve å medvirke. Gjennom dette samarbeidet kan betjentene vise at de anerkjenner og har tro på den innsatte. Dette vil igjen kunne føre til at den innsatte begynner å tro på seg selv (Skjefstad, 2012). Man kan få en mer symmetrisk interaksjonsprosess med gjensidig påvirkning som kan lede til oppmuntring og anerkjennelse av innsattes evner (Honneth, 2008).

På den andre siden vil ansattes manglende engasjement i utarbeiding av fremtidsplan kunne tolkes av den innsatte som uttrykk for at betjentene ikke har tro på dem. Den manglende dialogen om mål og planer for fremtiden kan slik sett representere en krenkelse, og virke inn på den psykiske helsen ved å bidra til dårligere selvtillit, tap av selvrespekt og selvforakt. Anerkjennelse er ikke noe en kan få av seg selv, det må oppleves gjennom andre i en sosial interaksjon (Honneth 2008).

Det er viktig å understreke at det ikke er fengselets oppgave å drive med terapi. Likevel kan det tilrettelegges for medvirkning som får en terapeutisk virkning. Medvirkning har betydning for opplevelsen av mestring. Får en medvirke vil en også kunne få muligheten til å mestre noe, og slik bygge opp selvtilliten. På denne måten kan brukermedvirkning få en pedagogisk og terapeutisk virkning (Helsedirektoratet, 2006; Bøe & Thomassen, 2007; Sverdrup et al., 2007; Hanssen et al., 2015).

Deltakerne beskrev vonde følelser knyttet til opplevelse av manglende medvirkning. Funnene viser at de opplevde stress, håpløshet, resignasjon, følelsen av å være deprimert og lei, samt tapsfølelse. Tidligere studier viser lignende funn (Nurse et al., 2003; Petersen et al., 2012; Schnittker, 2014). Forskning viser altså at innsattes indre psykologiske prosesser påvirkes når de ikke opplever medvirkning i den rehabiliteringsprosessen som fengselet er ment å være. Studiens funn illustrerer Honneths (2008) teori om at mennesket er avhengig av en intersubjektiv anerkjennelse av egne ferdigheter og prestasjoner for å oppnå et vellykket forhold til seg selv. De som deltok i studien opplevde manglende sosial anerkjennelse og at de ble fylt med vonde følelser. Som de selv formidlet; «…manglende frihet ødelegger et menneske, når du ikke får medvirke i eget liv føles det som at du taper deg selv.» Honneth sier det slik (s. 145): manglende anerkjennelse fører til at det nærmest rives opp et hull i personligheten som fylles med negative følelser.

Konklusjon

Funnene i studien viser at informantene opplever liten mulighet for å kunne medvirke eller ha innflytelse på beslutninger som gjelder deres egen hverdag. Videre tyder funnene på at denne opplevelsen har negativ betydning for deres psykiske helse. En kan vanskelig komme med bastante påstander ut fra et så begrenset materiale som denne studien bygger på. Likevel er funnene såpass entydige at det kan være grunnlag for refleksjon rundt muligheten for å forbedre praksis. Det trenger ikke være kostnadskrevende eller representere noen fare for sikkerheten å få til en større grad av medvirkning i fengsel. Men en endring i tenkningen rundt fengselssystemet synes nødvendig. Fokus på dialog som verktøy i arbeidet med de innsatte må stå som et bærende element. Ansatte må bli bevisste på hvordan deres atferd i samhandlingen med innsatte virker inn på hvordan de innsatte ser på seg selv. Bruk av kontaktutvalg og systematisk arbeid med fremtidsplan kan være gode bidrag i dette arbeidet. Studiens funn tyder på at å kombinere rollene som hjelper og vokter uansett er vanskelig i fengselsmiljøet. Informantenes beskrivelser av sin hverdag kan forstås som at de lever i et spenningsfelt mellom et sikkerhetsperspektiv og et rehabiliteringsperspektiv. Dette kan gi grunn til å spørre om betjentene ser på seg selv ikke som hjelpere for de innsatte, men snarere som voktere som skal skjerme samfunnet fra lovbryterne. Uansett viser studien at det oppleves som negativt for den psykiske helsen til innsatte å leve i et fengselsmiljø som gir så liten mulighet for medvirkning.

Fengselshverdagen må endres for at en reelt kan få til mer selvforvaltning og dermed oppfylle målet om større grad av normalisering. En viss grad av institusjonalisering vil man ikke kunne unngå i et lukket fengselsregime. Fokus i alt arbeid må likevel være at den innsatte skal lære seg å bli selvhjulpen og ansvarliggjort gjennom egen medvirkning. Fengselet kan vanskelig ses som en arena for å ta tilbake styringen over eget liv dersom det ikke oppleves at selvtilliten kan bygges opp. Mindre innlåsing for å gi mulighet til bo- og sosialtrening er en forutsetning. Om ikke annet er sikkerhetsmessig forsvarlig, bør i hvert fall et fåtall innsatte til enhver tid være ute på avdelingen for å kunne sørge for egen hverdag gjennom å vedlikeholde avdelingen, lage måltider selv og vaske klærne sine. Større satsing på skole og arbeidsplasser med krav til innsatte som gjenspeiler arbeidslivet i det øvrige samfunnet må være en forutsetning. Det er slik de innsatte kan få bygd opp eget selvbilde og tilliten til at de vil klare å mestre det virkelige liv etter løslatelse. Brukermedvirkning må være det grunnleggende element i et fengselsmiljø som skal vektlegge at egne handlinger er det som fører til endring.

Sammendrag

I et lukket fengsel må alltid hensynet til sikkerheten veie tyngst. Samtidig skal en rehabilitere mennesker som ofte sliter med dårlig helse og andre levekårsproblemer, til et lovlydig liv. Artikkelen er basert på en studie av hvordan mannlige innsatte i lukket fengsel opplevde at de fikk medvirke i beslutninger som gjaldt deres egen hverdag, og om denne opplevelsen hadde betydning for deres psykiske helse. Studien hadde en kvalitativ tilnærming, med individuelle intervjuer med seks innsatte fra to lukkede fengsler. Resultatene viser at deltakernes opplevelse av medvirkning hadde sterk sammenheng med hvordan de ble møtt av ansatte. Studien tyder videre på at opplevelse av manglende medvirkning hadde negativ innvirkning på de innsattes psykiske helse. De beskrev mange vonde følelser og manglende arenaer for å håndtere disse følelsene. Dette førte til fremmedgjøring fra eget følelsesliv. Deltakerne opplevde også manglende kontroll over eget liv og begrensede muligheter til å kunne bygge opp selvtillit.

Nøkkelord: lukket fengsel, brukermedvirkning, psykisk helse, rehabilitering, ansvarliggjøring

Summary

«It’s the king and us»

In a closed prison, safety considerations must always come first. Furthermore, inmates who already may suffer from poor health and social problems are to be rehabilitated to law-abiding lives. The basis of this article is a study that examines how inmates in closed prisons participate in and experience decisions concerning their everyday lives and whether these experiences affect their mental health. The study has a qualitative design with individual interviews from six inmates at two closed prisons. The results show that perceived participation related closely to how staff met the informants. Furthermore, the study shows that the informants’ non-participation experiences affected their mental health adversely. Inmates described many painful feelings and lacked possibilities to deal with these feelings, which led to alienation from their own emotions. They experienced a lack of control with their lives and found limited opportunities to build self-confidence.

Keywords: closed prison, user participation, mental health, rehabilitation, accountability, alienation

Referanser

Berg, Nina B. J. (2008). Blåmann. Ung psykisk lidelse – familiens smerte (2. utg.). Stavanger: Hertervik Forlag.

Betanzo, Marita (2014). «Det er oss og kongen» – en kvalitativ studie om brukermedvirkning og psykisk helse i fengsel. Masteroppgave, Universitetet i Stavanger.

Bøe, Tore Dag & Thomassen, Arne (2007). Fra psykiatri til psykisk helsearbeid. Om etikk, relasjoner og nettverk. Oslo: Universitetsforlaget.

Caie, Jude (2012). Climbing the walls: prison mental health and community engagement. British Journal of Nursing. (21)11, 658-662.

Emslie, Lynn, Coffey, Michael, Duggan, Sean, Bradshaw, Richard, Mitchell, Damian & Rogers, Paul (2005). Including the excluded: developing mental health in-reach in South West England. Mental Health Practice. (8)6.

Forskningsetiske komiteer (2009). Beskyttelse av forsøkspersoner. Hentet 07.10.2013 på http://www.etikkom.no/Forskningsetikk/Etiske-retningslinjer/Naturvitenskap-og-teknologi/Beskyttelse-av-forsokspersoner/.

Friestad, Christine & Hansen, Inger Lise Skog (2005). Mental health problems among prison inmates: the effect of welfare deficiencies, drug use and self-efficacy. Journal of Scandinavian Studies in Criminology and Crime Prevention. (6). doi: 10.1080/14043850510035100

Friestad, Christine & Hansen, Inger Lise Skog (2004). Levekår blant innsatte. FAFO-Rapport 429.

Habermas, Jürgen (1984). The theory of communicative action. Reason and the rationalization of society. Cambridge: Polity Press.

Hanssen, Helene, Humerfelt, Kristin, Kjellevold, Alice, Norheim, Anne & Sommerseth, Rita (2015). Faglig skjønn i utøvelse av profesjonelt helse- og sosialfaglig arbeid. I Hanssen, Helene (red). Faglig skjønn og brukermedvirkning i helse- og velferdstjenestene (2. utg.). Bergen: Fagbokforlaget.

Helsedirektoratet. (2006). Plan for brukermedvirkning – Mål, anbefalinger og tiltak i Opptrappingsplanen for psykisk helse. (Rapport IS-1315). Utgitt: 04/2006.

Honneth, Axel (2008). Kamp om anerkjennelse. Oslo: Pax forlag a/s.

Justis- og beredskapsdepartementet (2002). Rundskriv KSF 1/ 02. Retningslinjer for kriminalomsorgens arbeid med framtidsplanlegging. Hentet 07.10.2013 på https://www.regjeringen.no/nb/dokumenter/rundskriv-ksf-1-02/id109075/

Kriminalomsorgen (2013). Om kriminalomsorgen. Hentet 07.10.2013 på http://www.kriminalomsorgen.no/om-kriminalomsorgen.237840.no.html

Kvale, Steinar & Brinkmann, Svend (2009). Det kvalitative forskningsintervju. Oslo: Gylendal akademisk.

Lien, Lise & Olsen, Terje (2008). Like sikkert som snø – arbeidskvalifisering som del av soning. Nordlandsforskning, Rapport nr. 6.

Straffegjennomføringsloven. Lov 18. mai 2001 nr. 21 om gjennomføring av straff mv.

Malterud, Kirsti (2011). Kvalitative metoder i medisinsk forskning: en innføring. Oslo: Universitetsforlaget.

Meld. St. 37(2007-2008). Straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere samfunn.

Molvær, Jorunn (2012). Håpet om et verdig liv etter løslatelsen: en kvalitativ studie av brukermedvirkning og rehabiliteringstilbud for sedelighetsdømte. Masteroppgave, Universitetet i Stavanger.

Mæland, John Gunnar (2009). Hva er helse. Oslo: Universitetsforlaget.

Nurse, Jo, Woodcock, Paul & Ormsby, Jim (2003). Influence of environmental factors on mental health within prisons: focus group study. The British Medical Journal. (30)337, 480-483.

Paterline, Bent A. & Petersen, David M. (1999). Structural and Social Psychological Determinants of Prisonization. Journal of Criminal Justice. (27)5, 427-441.

Petersen, Kirsten, Borg, Tove, Hounsgaard, Lise & Nielsen, Claus Vinther (2008). User participation and involvement in mental health rehabilitation: A literature review. International Journal of Therapy & Rehabilitation. (15)7, 306-313.

Petersen, Kirsten, Borg, Tove, Hounsgaard, Lise & Nielsen, Claus Vinther (2012). User involvement in mental health rehabilitation: a struggle for self-determination and recognition. Scandinavian Journal of Occupational Therapy. (19)1, 59-67.

Polit, Denise F. & Beck, Cheryl Tatano (2012). Nursing research: generating and assessing evidence for nursing practice. Philadelphia, Pa.: Wolters Kluwer Health.

Schnittker, Jason (2014). The psychological Dimensions and the Social Consequences of Incarceration. The annals of the American Academy of Political and Social Science. (651)122. doi: 10.1177/0002716213502922.

Skjefstad, Nina (2012). Brukermedvirkning sett i et anerkjennelsesteoretisk perspektiv. I Jenssen, Anne Grete & Tronvoll, Inger Marii, (red.) Brukermedvirkning. Likeverd og anerkjennelse (s. 54-67). Oslo: Universitetsforlaget

Skorpen, Anita & Øye, Christine (2009). Dagliglivet i en psykiatrisk institusjon: En analyse av miljøterapeutiske praksiser. Doktoravhandling, Universitetet i Bergen.

Sverdrup, Sidsel, Myrvold, Trine Monica & Kristoffersen, Lars B. (2007). Brukermedvirkning i psykisk helsearbeid: idealer og realiteter. Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) NIBR-Rapport 2.

Vatne, Solfrid (1998). Pasienten først? Om medvirkning i et omsorgsperspektiv. Bergen: Fagbokforlaget.

Verdens helseorganisasjon (2007). What is mental health? Hentet 10.10.2013 på http://www.who.int/features/qa/62/en/

Ørstavik, Sunniva (2002). Det tvetydige brukerperspektivet – en teoretisk analyse. I Norvoll, Reidun (red). Samfunn og psykiske lidelser
(s. 145-159). Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.

Aadnanes, Per M. (2007). Den uavhengig avhengige. Empowerment-idealet som profesjonsetisk grunnverdi i helse- og sosialsektoren. Eit kulturanalytisk perspektiv. I Ekeland, Tor-Johan & Eggen, Kåre (red). Meistring og myndiggjering. Reform eller retorikk?
(s. 223-246) Oslo: Gyldendal Akademisk.

08.06.2016
21.04.2022 11:31