Den moderne systematiske kunnskapsoppsummeringen har kommet hjem igjen

Anmeldt av Hans Lund

Professor, Institutt for helse og funksjon, Høgskulen på Vestlandet

Om boka

Anita Borch, Camilla Thorvik, Ingjerd Legreid Ødemark og Sabine Wollscheid Kunnskapsoppsummeringer for samfunnsvitere (2024). Cappelen Damm akademisk

Tanken om å identifisere og syntetisere eksisterende kunnskap kan spores tilbake til begynnelsen av den vitenskapelige tidsalderen. Enkelte eksempler kan finnes helt tilbake til 1600-tallet. I nyere tid var samfunnsforskere blant de første som for alvor utviklet og brukte begreper som forsknings- og evidenssyntese (research synthesis), altså systematisk sammenstilling av eksisterende forskning. Men siden slutten av 1980-tallet har helsefagene tatt føringen, og gjennom organisasjoner som Cochrane, Campbell Collaboration, evidence-based medicine-bevegelsen med flere, utviklet begrepet «systematic review» og beslektede metoder til et helt nytt nivå. Enkle søk på «systematic review» i Web of Knowledge kan tyde på at mindre enn én prosent av alle kunnskapsoppsummeringer gjelder andre vitenskapelige disipliner enn helsefagene. Det er imidlertid en stor misforståelse å tro at «systematic review» – eller, som man sier på norsk, «systematiske kunnskapsoppsummeringer» eller «systematiske oversikter» – bare er relevante for helsefagene. Derfor er det en stor glede å se at det nå foreligger en bok om Kunnskapsoppsummeringer for samfunnsvitere på norsk.

Cappelen Damm

Forfatterne av Kunnskapsoppsummeringer for samfunnsvitere formulerer en visjon om at det å kunne skaffe seg en systematisk oversikt eller syntese av eksisterende forskning innenfor et felt er så viktig at alle må forstå og lære dette når de begynner å studere. Fordelene ved å ha denne kunnskapen, disse ferdighetene og denne kompetansen er så store at vi ikke har råd til å la være.

Boken henvender seg primært til master- og ph.d.-studenter, men den kan og bør selvfølgelig også leses av alle som ønsker å finne ut hvordan man identifiserer og sammenstiller kunnskap om et bestemt samfunnsvitenskapelig relevant spørsmål. Et sentralt poeng i en bok som Kunnskapsoppsummeringer for samfunnsvitere er forståelsen av det som er felles for alle oversiktsstudier. Forfatterne har faktisk fått dette fram i kapittel 3, men figur 3.1, som beskriver prosessen i å utarbeide en systematisk oversikt, kunne med fordel korrigeres noe. Valg av tilnærming og type systematisk oversikt bør trolig være avklart før man skriver protokollen, på samme måte som inklusjonskriteriene også bør være fastsatt før protokollen utarbeides. Til slutt ville det være meningsfullt – uavhengig av om oversikten primært bygger på kvalitative eller kvantitative data – å avslutte med en vurdering av resultatet av syntesen, altså en vurdering av hvor stor tillit vi kan ha til syntesen.

Det er imidlertid flere grunner til at ikke bare personer innen helse- og samfunnsvitenskap, men også praktikere, forskere, undervisere og så videre innen alle vitenskapelige områder og profesjoner, igjen begynner å interessere seg for systematiske oversiktsstudier. Den foreliggende boken fremhever gjentatte ganger at forskere bør bruke systematiske oversikter for å begrunne ny forskning. For eksempel skriver forfatterne: «Om flere i akademia lærer seg å skaffe en oversikt over tidligere forskning og vurdere den etter gitte kriterier, vil forskeres valg av problemstillinger bli mer informert. Forskningens kvalitet vil øke, og studenter kan starte sine arbeidskarrierer med et bedre utgangspunkt» (side 13). Forfatterne understreker dette igjen på side 22: «En bør imidlertid ikke gå i gang fullt og helt før en har undersøkt om lignende kunnskapsoppsummeringer er gjort fra før.»

Denne tankegangen er helt essensiell for hvorfor systematiske oversikter må brukes i alle vitenskapelige disipliner og profesjoner. Betydningen av å gjøre systematiske oversikter til en standard, fra bachelorutdanningene og videre, henger også sammen med en annen grunnforståelse som har fulgt vitenskapens utvikling fra starten av. En enkelt studie vil aldri være nok til å gi et fullgodt svar på viktige spørsmål. Som godseieren Arthur Young skrev på slutten av 1700-tallet: «… det er umulig ut fra enkeltstående eksperimenter [innen landbruk], eller selv et stort antall eksperimenter i forskjellige land betraktet hver for seg, å trekke et tilfredsstillende bevis for noen metodes overlegenhet» (Chalmers et al., 2002).

Med andre ord, systematiske oversikter gir oss troverdige, gjennomsiktige og systematiske svar på sentrale spørsmål i praksis, politikk, utdanning og forskning. Denne begrunnelsen for hvorfor systematiske oversikter bør være en standard, reiser samtidig et mer praktisk spørsmål, hvem trenger å kunne hva? Det er særlig viktig å skille mellom dem som skal bruke en systematisk oversikt og dem som skal produsere nye systematiske oversikter.

Når man arbeider med systematiske oversikter, må man derfor skille mellom dem som vil bruke resultatene fra en systematisk oversikt, og dem som selv vil produsere nye systematiske oversikter. Dette er i grunnen enkelt, fordi vi alle må kunne lese (brukere), men ikke alle må være forfattere (produsenter). Kunnskapsoppsummeringer for samfunnsvitere henvender seg primært til produsentene, slik forfatterne skriver: «Bokens primære formål er å gi en praktisk introduksjon til hvordan kunnskapsoppsummeringer skal gjøres» (side 14).

Dette er imidlertid et ganske ambisiøst mål, ettersom det finnes flere ulike typer systematiske oversikter som riktignok bygger på et sterkt felles grunnlag, men som likevel er så forskjellige at 150 sider neppe kan tilfredsstille leserens behov for gode råd og konkrete anvisninger. Dette er det klassiske dilemmaet for lærebokforfattere, blir fremstillingen for overordnet og for kort, blir den lite brukbar for produsenten, blir den for lang og for detaljert, mister leseren oversikten og vil som nybegynner ikke kunne skille mellom det viktige og nødvendige, og det som bare er relevant i særskilte tilfeller.

Brukerens fokus er derimot et annet. En bruker må forstå selve konseptet systematiske oversikter: hvorfor, hva og hvilke typer som finnes. Men brukeren har ikke nødvendigvis behov for å vite i detalj hvordan de gjennomføres. I tillegg må en bruker vite hvordan man finner systematiske oversikter og leser dem kritisk. Det vil også være meningsfullt for brukerne å kunne vurdere om en artikkel faktisk er en systematisk oversikt (selv om den omtales som det av artikkelens forfattere), og hvordan man velger mellom flere oversikter som behandler samme spørsmål. Til slutt vil en bruker naturligvis også ønske å vite hvordan man kan anvende funnene fra en systematisk oversikt.

Dette ville være naturlige tilføyinger i en revidert utgave. Boken kunne altså med fordel tydeligere ha markert hvilke kompetanser den forventer av henholdsvis brukere og produsenter.

Forfatterne gjør det klart (på side 126) at et mål med boken også er å øke bruken av systematiske oversikter, og de fortsetter, helt fornuftig, med å understreke at en lærebok ikke er nok – det trengs mer undervisning. Slik undervisning bør påbegynnes allerede på bachelornivå, fordi systematiske oversikter ikke bare er viktige forutsetninger for god og relevant forskning, men i høy grad også for praksis og politikkutforming.

Forfatterne peker på behovet for at samfunnsvitenskapen må gå langt sterkere inn i arbeidet med å utvikle metodene for utarbeidelse av systematiske oversikter. Samfunnsvitenskapelige forskere så behovet for flere tiår siden, men har av ulike grunner sakket akterut sammenlignet med helsefagene. Denne boken er et kjærkomment initiativ, for det gjenstår fortsatt mange utfordringer i arbeidet med å skape meningsfulle synteser av eksisterende forskning innenfor avgrensede problemfelt, og vi trenger alle typer vitenskapelige perspektiver i videreutviklingen av systematiske oversikter.

Boken kunne likevel med fordel ha utdypet ytterligere hvem som kan ha nytte av systematiske oversikter. En åpenbar målgruppe er for eksempel personer som arbeider med profesjonsutøvelse i velferdsstaten (for eksempel sosialt arbeid, undervisning, pedagogikk, politi og ledelse). Samfunnsvitenskapelig forskning understøtter en bred vifte av praksisfelt, herunder politiske beslutningsprosesser, offentlig forvaltning, profesjonsutøvelse og organisatorisk praksis, og bokens drøfting av disse praksisfeltenes nytte av systematiske oversikter kunne vært mer utførlig.

Dette perspektivet gir også grunnlag for å oppfordre forfatterne til å utdype i en senere utgave hvordan erfaringer og perspektiver fra sluttbrukere kan være et viktig bidrag i utarbeidelsen av systematiske oversikter. Her forstås sluttbrukere som dem som skal anvende oversiktenes resultater, og dem som i praksis vil bli påvirket av dem.

I kapittel 4 beskriver forfatterne på en svært god måte de tre hovedtypene av systematiske oversikter: 1. oversikter som primært bygger på kvantitative data, 2. oversikter som primært bygger på kvalitative data, og 3. «scoping review», det vil si oversikter som ikke forsøker å syntetisere funnene fra de inkluderte studiene, men snarere forsøker å kartlegge forskningen innenfor et bestemt område. Det ville vært mer leservennlig og interessant om boken hadde inkludert flere eksempler fra samfunnsvitenskapen for å vise likheter og forskjeller mellom de tre mest brukte typene av systematiske oversikter. Eksempler har en særlig evne til å tydeliggjøre generelle poenger, slik at nybegynneren eller novisen får en «aha»-opplevelse og plutselig forstår de generelle rådene og anvisningene.

Avslutningsvis gjenstår det bare å si takk for at noen vil reintrodusere systematiske oversikter i det samfunnsvitenskapelige feltet. Systematiske oversikter er avgjørende for et evidensbasert grunnlag for alle typer praksis, utdanning og undervisning, forskning, politikkutforming og mye annet. Men uten gode lærebøker som denne kan vi ikke ta det første skrittet.