Den gode relasjon – revisited

Anmeldt av
Ingerid Aamodt

Barnevernspedagog og klinisk sosionom. Cand. polit. i sosialt arbeid. Gruppeleder for sosionomprofesjonen i spesialistutdanningen ved RBUP, Øst og sør.

Om boka

Laila Granli Aamodt (2014): Den gode relasjonen. Gyldendal Akademisk

Klinisk sosionom og cand. polit. i sosialt arbeid Laila Granli Aamodt har skrevet en ny bok. Tittelen er kjent; Den gode relasjon. Men boka er langt på vei ny.

Utgaven fra 1997 har vært pensum på de fleste helse- og sosialutdanninger i snart to ti-år. Den har lenge vært utsolgt fra forlaget, og er vanskelig å få tak i. Laila Granli Aamodt skriver i forordet at hun godt kunne slått seg til ro med dette; at det nå skrives mange gode fagbøker hvor respekt og anerkjennelse er sentrale begrep. Når hun allikevel går løs på en revisjon, jeg vil kalle det en nyskriving, er det ikke fordi kolleger i høyskolesystemet har etterlyst en revidert utgave: «Nei, det som motiverte meg, var uroen for hjelpsøkerne og deres muligheter for å bli hørt, forstått og hjulpet. Særlig har jeg en sterk uro for at de mest sårbare barna og ungdommene ikke får den helhetlige hjelpen som de har krav på og rett til. Ikke fordi noen nekter dem hjelp, men fordi de nye styringssystemene i helse- og sosialsektoren i liten grad vektlegger relasjonenes verdi i et hjelpe- og behandlingsopplegg.»

Boka gjennomsyres av dette engasjementet. Den er vel informert og vel underbygget, både teoretisk og med nyere forskning. Boka holder et høyt faglig nivå. Den lever opp til forståelsen av teori som presenteres i kapittel 2: «Teorier oppstår når vi eksplisitt formulerer hva vi som praktikere gjør. Men ved siden av å finne ord og begrep som synliggjør denne kunnskapen, må teorier også kunne utvide, kritisere og angripe vår selvforståelse.»

På dette grunnlaget tar Granli Aamodt teoretiske perspektiver i bruk for å forstå mer av det kompliserte samspillet mellom de som søker hjelp og de som har påtatt seg å hjelpe. De institusjonelle rammebetingelsenes betydning er gitt en sentral plass.

Det er en bok som utforsker Den gode relasjon. Men det er også en bok om sosialt arbeid. Hun begrunner hvordan sosialt arbeid alltid må forstås i sin samtid, og kapittel 1 gir en oversikt over helse- og sosialfagene i endring, fra slutten av 90-tallet. Granli Aamodt beskriver utviklingen vi etter hvert kjenner godt med innføring av nye styringssystemer, samlet under betegnelsen New Public Management (NPM). Hun viser hvordan integrasjonen mellom en økonomisk/administrativ og en faglig logikk har gitt et nytt «språk» og en ny logikk i hjelpetjenestene. Inn i dette løfter hun sin røst, og søker etter begreper som kan bidra til å styrke den enkelte klients selvtillit, selvaktelse og tro på egne evner og muligheter i et hjelpeforhold. Hun søker begreper som ikke er knyttet til egenskaper eller er tingliggjørende, men som tvert imot vektlegger aktørperspektivet med gjensidighet som sentralt element.

I Kapittel 2, Teoretiske perspektiver på relasjonen i sosialt arbeid, viser hun hvordan relasjonsbegrepet er gjennomgående i sosialt arbeids litteratur, på tvers av behandlingsideologi eller teoretisk retning. Hun får likevel fram interessante ulikheter. Hun tar stilling, og tar konsekvensen av relasjonen mellom klient og sosialarbeider som en interaktiv prosess der begge parter deltar. Det er ikke først og fremst likheten som er avgjørende for en profesjonell relasjon, det er forskjelligheten. Samtidig som partene må forstås som likeverdige. Ulikhet og maktaspektet introduseres som grunnleggende element i forståelsen av relasjonen mellom klient og sosialarbeider. Dette er utfordrende perspektiver som hun utvikler gjennom boka, og som kulminerer i siste kapittel hvor hun argumenterer for anerkjennelse som et grunnbegrep i sosialt arbeid.

I kapittel 3 spør hun: Hva er viktig i relasjonsbasert arbeid? Hun gjennomgår en rekke undersøkelser av nyere og eldre dato som søker å besvare spørsmålet. Uavhengig av tid og felt finner hun at den usynlige makten i relasjonen er lite påaktet. Mens klientene søker «det menneskelige» i relasjonen, et subjekt- subjekt forhold, blir de likevel ofte sittende med følelse av avmakt.

Kapittel 4 beskriver Relasjonen mellom sosialarbeider og klient. Med utgangspunkt i Hans Skjervheims Deltakar og tilskodar fra 1976 og Martin Bubers Jeg og Du fra 1992 diskuterer Granli Aamodt hvordan forholdet mellom klient og sosialarbeider på én og samme tid er et subjekt-subjekt forhold, men også et subjekt-objekt forhold; hvordan relasjonen på én og samme tid er og må være symmetrisk og asymmetrisk.

I Kapittel 5 gjennomgår hun sentrale begreper i sosialt arbeid og utdyper i kapittel 6 begrepet omsorg. Gjennom interessante teoretikere introduserer hun nye perspektiver på kjente begreper slik at disse rokkes ved og må tenkes om.

Kapittel 7 omhandler sosialt arbeid i praksis. Kapitlet er et godt utgangspunkt for viktige diskusjoner i sosialt arbeid; forholdet mellom fag og profesjon, makt og tillit, skjønn og autonomi. Kapitlet innledes med spørsmålet: Faget sosialt arbeid under press? Hun beskriver hvordan profesjonenes makt og status er i endring, hvordan rommet for skjønn innskrenkes, vektlegging av lik behandling framfor individuell behandling, evidensens og metodenes forrang. Hun gjennomgår undersøkelsen hun selv gjorde i 1995 (ikke på 60-tallet som det har sneket seg inn på s. 30) som dannet grunnlaget for første utgave av Den gode relasjon. Nettopp fordi boka legger vekt på endringene i helse- og sosialfagene de siste 20 årene er det interessant å se hvordan hun nå kommenterer dette materialet.

Kapittel 8 omhandler rammevilkårene for sosialt arbeid. Hun beveger seg her mellom rammevilkårene slik de artet seg i 1995 og slik de arter seg i dag. Hun utforsker ulike aspekter ved makt og maktutøvelse, og hvordan relasjonen utfordres ulikt under ulike rammevilkår.

Kapittel 9 ser på relasjonen i praksis. Kapitlet er innledningen på de tre avsluttende kapitlene hvor hun teoretisk og praktisk samler hva hun legger i Den gode relasjon. Kapittel 10 og 11 bærer bud om de grunnleggende forutsetningene: «Gjensidighet – en forutsetning for god samhandling og anerkjennelse – et grunnleggende begrep i sosialt arbeid?» Hun baserer seg på undersøkelsen fra 1995. Hun bygger teori ut fra den erfaring og kunnskap klientene og sosialarbeiderne formidler. Gjensidighet har vært vektlagt gjennom hele boka. Når hun i de avsluttende kapitlene viser hvordan samspill utvikler seg mellom klient og sosialarbeider, og forankrer det teoretisk, får begrepet tyngde og innhold.

Laila Granli Aamodt introduserte anerkjennelse som et grunnleggende begrep i sosialt arbeid i første utgave av Den gode relasjon. Dette var før begrepet var allment kjent, og det har hatt stor betydning i feltet. Kapitlet er nyskrevet og utvidet. Hun går inn i Axel Honneths senere arbeider hvor anerkjennelse ansikt til ansikt utvides til også å omfatte anerkjennelse i et rettsperspektiv og anerkjennelse som sosial verdsetting. Begrepet blir dermed i større grad å forstå som et sosialt begrep, og det oppleves svært relevant i tiden vi står i. Hun viser sammenhengen mellom krenkelse og tilbakeholdelse av anerkjennelse. Hun behandler temaene slik at de blir relevante for oss som sosialarbeidere, men også som samfunnsborgere. Mens hun i boka Familien mellom mange hjelpere; refleksjoner i sosialfaglig arbeid fra 2005 går praktisk til verks for å få fram anerkjennelsens betydning, bruker hun her korte, men berørende eksempler for å formidle hva anerkjennelse er.

Vi kjenner igjen Laila Granli Aamodt i boka. Siden første utgave av Den gode relasjon kom i 1997 har hun gjennom sin tydelige stemme i fagforening, tidsskrift, artikler og bøker preget sosialt arbeidsfeltet i Norge i to tiår. Den gode relasjon er en viktig bok i kraft av å være en grunnbok. Hun går inn i et bredt teoretisk landskap og arbeider seg fram til begreper som kan bidra til å styrke den enkelte klients selvtillit, selvaktelse og tro på egne evner og muligheter i et hjelpeforhold. Gjensidighet og anerkjennelse blir stående som to grunnpilarer.

Laila Granli Aamodt er ikke alene om å framheve disse begrepene. Når jeg allikevel leser hennes tekst med en særlig interesse er det fordi hun viser hvordan idealene settes på strekk i en travel sosialarbeiderhverdag. Dette gjør hun uten at begrepene gjensidighet og anerkjennelse glipper. Det gir en troverdighet som er særegen. Hun evner å utfordre, utvide og utdype begrepene de fleste av oss slutter oss til.

Boka er skrevet med et langt livs erfaring og med stort engasjement. Det er dens styrke. Men det er også kimen til dens svakhet. Som erfaren sosialarbeider blir Laila Granli Aamodt urolig når hun ser seg rundt. Med god grunn. Det er grunn til å være urolig for hjelpesøkerne og deres muligheter for å bli hørt, forstått og hjulpet. Det er grunn til å ha en sterk uro for at de mest sårbare barna og ungdommene ikke får den helhetlige hjelpen som de har krav på og rett til. Men det kan hende felttoget mot de nye styringssystemene i helse- og sosialsektoren forstyrrer det historiske blikket. Det kan hende den underliggende distinksjonen mellom «før» og «nå» ikke lodder dypt nok.

De mest sårbare er sårbare. De utsatte er utsatte. Til enhver tid. Men begrunnelse og legitimering varierer med ulike styringsdiskurser. Også «faglig skjønn» kan tjene som utelukkelsesmekanisme.

Blant mye annet rommer de nye styringssystemene en kritikk av profesjonenes makt. Dette er en kritikk også brukerorganisasjonene har målbåret. De har ikke alltid sett seg tjent med den makt og myndighet som var tillagt profesjonene med minimalt innsyn og tilsyn utenfra.

I analysen og i de konkrete beskrivelsene forholder Granli Aamodt seg nyansert. Hun forholder seg til dilemmaene som dilemmaer som må overveies, avveies og bedømmes. Men det glipper når det kommer til «programerklæringene». Her blir den fagpolitiske agendaen for sterk.

Laila Granli Aamodt har kapasitet til en omdreining til. Noen skulle ha lest og stilt det Arne Johan Vetlesen kaller «kontrollspørsmålene» underveis. Om Granli Aamodt hadde gått dypere inn i spenningen mellom faglig autonomi og likhet- og tilsynslogikken, hadde det gjort boka til en enda nyttigere bok. Den hadde vi trengt.

På den annen side; når tilstrekkelig kontrollspørsmål ikke er stilt underveis, kommer de opp i meg som leser av den ferdige boka. Jeg engasjeres og provoseres, jeg utfordres selv til å stille spørsmålene. Og ikke noe er vel mer lærerikt og nyttig enn det! Den anbefales derfor på det sterkeste, kanskje først og fremst som pensumbok i helse- og sosialutdanningene. Men også som litteratur å samles om på arbeidsplassen. Les, lær og vær modig; Knytt an til egen praksis; Hvordan utfordres Den gode relasjon i dag? Hvordan sikre og ivareta anerkjennelse i styringsdiskursen vi nå står i? Med en slik bruk hadde boka fått som fortjent!