Den gode og den onde rusen

TEKST: Mia Paulsen

fontene@lomedia.no

FOTO: Eirik Dahl Viggen

edv@lomedia.no

Vi finner henne på en kjempekonferanse om alkohol i det høye blanke bygget rett ved Oslo S: Radisson Blu-hotellet. Men til tross for størrelsen er konferansen ikke mer spennende enn at Hildegunn Sagvaag kan ta seg tid til å møte Fontene Forskning.

Ifølge forskningen tilhører Hildegunn Sagvaag en kategori kvinner som drikker mer enn andre: Høyere utdanning, god stilling med mye reising, voksne barn.

– Hvor mange enheter drikker du i uka?

– Minst sju. Jeg tar gjerne et glass hver dag, av og til mer. Jeg underrapporterer nok. Men det at jeg forsker på rus, gjør at jeg teller enheter. Det ødelegger litt. Jeg kan ikke bare la det stå til.

– Klarer du å unngå diskusjoner om alkoholbruk i selskapslivet?

– Nei, det blir ofte diskusjoner, særlig hvis jeg treffer nye mennesker. Alkohol vekker interesse. Men de gamle vennene mine har jo hørt det før.

To versjoner

I arbeidet med boka oppdaget hun at kvinnelige og mannlige ledere hadde litt ulike versjoner av sin alkoholbruk: Kvinnene sa at de måtte være mer forsiktige enn mennene, fordi de blir hardere rammet hvis de dummet seg ut. Mens mennene godt kunne drikke seg fulle på julebordet.

Mennene mente derimot at kvinnene har sine egne miljøer hvor de drikker hardt, noe mennene selv ikke kunne tillate seg.

Men både menn og kvinner drikker mer enn de er klar over i jobb-sammenheng. Hildegunn Sagvaag tror likevel ikke på å bannlyse alkohol fra yrkeslivet.

– Vi vet for lite om dette, men alkoholbruk har stor betydning for sykefraværet, og næringslivet ønsker å vite mer. Alkohol kan være positivt hvis det brukes klokt: til feiring eller relasjonsbygging. Kanskje kunne vi utvikle det positive ved alkoholbruk, og prøve å gjøre noe med de uheldige virkningene. Vi bør ta opp diskusjonen og lage gode kjøreregler på jobben. Å fjerne alkoholen helt ville vi ikke fått gehør for.

Sagvaag er leder for Programområdet for samfunnsvitenskapelig rusforskning ved Universitetet i Stavanger. På tross av lite penger har de hele seks stipendiater, noe Hildegunn Sagvaag er stolt av. Og de siste åra har hun og to av medlemmene i programmet vært med i et stort EU-prosjekt om avhengighet,

ALICE RAP. Temaet hun jobber med er redesigning governance.

– Vi skal skaffe et kunnskapsgrunnlag for å gi råd til EU-kommissæren når det gjelder videre politikk i forhold til avhengighet.

– Mens vi snakker om politikk: Har du forhåpninger om en bedre ruspolitikk fra den nye regjeringen?

– Jeg er veldig spent. De skal holde fast på den vedtatte politikken, men vil bruke mer penger på å kjøpe gjestedøgn. Institusjonsbehandling er avlegs! Det er mye viktigere å sørge for bolig, sysselsetting og tilhørighet, som er kommunenes oppgave. Få vekk stigmatiseringen og utfrysingen som folk med rusproblemer utsettes for. Det er blitt et munnhell at vi mangler langtids behandlingsplasser. Men flere behandlingsplasser er et altfor enkelt svar på behovet.

Bare 20 prosent av de som klarer å håndtere sine rusproblemer gjør det som følge av behandling. Resten klarer det ved egen hjelp eller av grunner vi ikke vet.

– Du er opptatt av alkohol, blant annet fordi misbruk-omfanget er stort. Men det at Norge har rekordhøye overdosetall er også et problem?

– Et kjempeproblem. En sammenligning av politikken i Portugal og Norge viser at Portugal er regelstyrt, mens Norge er mer moralstyrt. Behandlingen er ganske inhuman. Vi tilbyr LAR (legemiddelassistert rehabilitering, journ.anm.), mest med fokus på L – legemiddel – og ikke godt nok på R – rehabilitering. Jeg tror ikke det er flertall blant forskerne for å opprettholde kriminaliseringen.

Men alt er ikke forskning, og hun advarer meg: Heller ikke alt hun sier nå er basert på forskning. Kunnskapen har mange kilder.

Medforsker-dilemmaer

Det ligger i tiden å la brukerne medvirke, både i behandlingen av sin egen sak og i forskningen. Hildegunn Sagvaag har erfart verdien av medforskere med brukererfaring. Hun ledet et HUSK-prosjekt (HUSK står for Høyskole- og universitetssosialkontor, journ. anm.) i Sandnes kommune. Brukere ble ansatt som prosjektledere, og ble kurset i forskningsmetode og forskningsetikk. Prosjektet omfattet blant annet to prosjektrapporter: Den ene skrevet av en person med ruserfaring, den andre av en med erfaring som pasient i psykisk helsevern.

– De to prosjektlederne hadde en unik tilgang på data og stor troverdighet når de intervjuet andre brukere. De presenterte sine historier, sitt blikk på hva de fikk ut av intervjuene. Det hadde betydning for Sandnes kommunes satsing på brukermedvirkning.

– Har det forskningsmessig verdi?

– Rapportene hadde en narrativ tilnærming, men omfattet ikke en tradisjonell vitenskapelig analyse. De presenterte subjektiv kunnskap. Men de endte med samme konklusjoner som vitenskapelige rapporter: At det er viktig å bli sett, hørt og respektert. Og prosessen gjorde noe uvurderlig med oss som forskere. Jeg jobber videre med å analysere dette verdifulle datamaterialet, og vil ha et metaperspektiv på prosessen. Men jeg blir visst aldri ferdig!

Rollen som brukerforsker, medforsker, eller brukerrepresentant i forskningen, er en drøfting verdt, mener Sagvaag. Hva skjer for eksempel med brukerne etterpå? Hva hvis noen angrer på at de har medvirket, men har satt sitt navn på en prosjektrapport? Skal forskeren da hemmeligholde hvordan rapporten har blitt til?

– Det går jo ikke. Brukernes unike kompetanse vil noen ganger telle negativt. Men for andre er virkningen positiv, og de kan skaffe seg jobb på bakgrunn av sin brukererfaring og forskererfaring.

Når personer med brukererfaring bruker sin bakgrunn i forskning, bør det bli synliggjort bedre, mener Hildegunn Sagvaag. Hun foreslår å gi et papir som dokumenterer dette. Hun har hørt at noen forskere diskuterer å gi vekttall innnenfor utdanningssystemet.

– Det ville være respektfullt.

Veier til kunnskap

Det var i Gøteborg hun ble sosionom i sin tid. Sosionomutdanningen der var et universitetsstudium og tok ett år mer enn sosionomutdanningen i Norge. Hun brukte utdanningen til å jobbe mange år i feltet: på sykehus, sosialkontor, kriminalomsorg, psykiatri og rusbehandling.

Men praksisbakgrunnen har fordeler og ulemper, synes hun.

– Vi praktikere synes jo forskningen skal ha praktisk nytte. Det kan gå på bekostning av tempoet. Eller kanskje det er en unnskyldning? Det er jo fint å kunne slappe litt av i et brutalt akademia. Det er mange veier til kunnskap.