Deltakerbasert forskning

Ole Petter Askeheim

Førsteamanuensis, Høgskolen i Lillehammer

Bengt Starrin

Professor, Universitetet i Karlstad

Artikkel i PDF-format

Les artikkelen i PDF-format

Når den internasjonale organisasjonen for sosialt arbeid og organisasjonen for utdanningene i sosialt arbeid (IFSW og IASSW) definerer fagets mål og verdigrunnlag, understreker de sterkt at kjerneoppgavene for sosialarbeidere er å motarbeide sosial urettferdighet og ulikhet og å bekjempe barrierer som skaper marginalisering og avmakt: «The social work professions promotes social change, problemsolving and the empowerment and liberation of people to enhance well-being… … In solidarity with those who are disadvantaged, the professions strives to alleviate poverty and to liberate vulnerable and oppressed people in order to promote social inclusion» (International Federation of Social Workers (IFSW) og International Association of Schools of Social Work (IASSW) 2004:1). Dette er målsettinger som de nordiske fagorganisasjonene, som medlem av IFSW, har sluttet seg til.

I det yrkesetiske grunnlagsdokumentet for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere i Norge heter det for eksempel at: «Yrkesutøvelsen fremmer likeverd og respekt, møter menneskers behov og bidrar til at de får brukt sine ressurser... Solidaritet med utsatte grupper, kamp mot fattigdom og for sosial rettferdighet er en viktig del av yrkesgruppenes identitet» (Fra Eide og Skorstad 2005: 229). På tilsvarende måte forplikter verdigrunnlaget utdanningene som rekrutterer framtidige sosialarbeidere. I rammeplanen for de norske helse-og sosialfagutdanningene understrekes respekten for menneskets egenverd og solidaritet med de svakstilte som grunnleggende moralske prinsipper (Utdannings- og forskningsdepartementet 2005).

Målsettingene bør også ha konsekvenser for forskningen som skal drives av utdanningsinstitusjonene. I dag synes imidlertid forskningen om utsatte grupper i begrenset grad å oppfylle slike målsettinger. Mennesker som er i en utsatt sosial og økonomisk situasjon synes for eksempel å være mindre villige til å delta i forskningsprosjekter (Green 1995, Bergmann mfl. 2002). Dette skyldes til dels at de har følt seg utnyttet og oppfatter forskningen som meningsløs. De nordamerikanske forskerne Robert Blauner og David Wellman tar som eksempel et boligområde for svarte, der innbyggerne følte seg utnyttet av forskningen (Blauner & Wellman, 1982). Ved å stille opp på intervjuer og besvare rundspørringer kom de til å utgjøre det empiriske materialet for arbeider som var et ledd i studenters eller forskeres utdannelse og karriere. De klaget likevel over at de ikke fikk noe tilbake. Slik var det også i den engelske forskeren Philip Ullahs (1987) undersøkelse da han skulle undersøke arbeidsløsheten blant unge svarte mennesker. Flere han snakket med opplevde undersøkelsen som meningsløs og at den ikke gagnet dem på noen måte. Det var ikke behov for enda en undersøkelse for å vise arbeidsløshetens negative sider. En av dem Ullah intervjuet, sa: – Du ser en mann på veien som er blitt slått ned hundre ganger. Da spør du ham ikke: «Hvordan går det?».

Innenfor den såkalte sosiale modellen om funksjonshemming (the social model of disability) som ser funksjonshemming som et resultat av samfunnsmessig undertrykking, ses den etablerte forskningen som en del av denne undertrykkingen (Oliver 1997, Barnes og Mercer 1997). Når forskningen ikke tar utgangspunkt i funksjonshemmedes egne erfaringer og har som eksplisitt mål å endre deres situasjon, ses den som irrelevant og fremmedgjørende, og bidrar til å opprettholde og legitimere undertrykkingen. Det blir en forskning på funksjonshemmede i stedet for for eller sammen med dem (Ward 1998). Ut fra en slik tilnærming beskrives funksjonshemmede som «victims of research» (Hunt 1981), og den etablerte forskningen beskyldes for å bygge på «a rape modell of research» (Oliver 1992).

Hva er deltakerbasert forskning?

Deltakerbasert forskning, som på engelsk betegnes participatory research (PR) eller participatory action research (PAR), er en forskningsstrategi der et sentralt mål er å styrke mennesker slik at de blir bedre rustet til å møte livets utfordringer, og dermed også øke deres handlingskompetanse og motivasjon til å kjempe for sosiale og økonomiske forandringer. Den deltakerbaserte forskningen forsøker å leve opp til slagordet forskning med folket, i stedet for forskning om folket.

Både betegnelsen «participatory research» og «participatory action research» forekommer i litteraturen; i blant brukes PAR for å betegne handlingsaspektet. Litt forenklet kan vi si at deltakerbasert forskning innebærer at en gruppe mennesker i det lokale samfunnet, på en arbeidsplass eller i en organisasjon gjennomfører forskningsprosjekter, selv eller sammen med utdannede forskere (Starrin, 1993; Starrin & Söder, 2005; Lundberg & Starrin, 2006). Det innebærer at deltakerne aktivt er delaktige i alle faser av forskningsprosessen, planlegging av forskningsprosjektene, datainnsamling, analyse og presentasjon. Dermed oppheves den profesjonelle forskerens absolutte kontroll over kunnskapsproduksjonen, og i stedet øker «vanlige» menneskers innflytelse. Med andre ord kan en si at deltakerbasert forskning utforsker verden på en mer «folkelig» måte enn den tradisjonelle akademiske forskningsmodellen gjør. Mens den tradisjonelle eller akademiske forskningsmodellen legger vekt på den utdannede ekspertens suverenitet til å definere, tolke og forklare, legger den deltakerbaserte, folkelige forskningsmodellen vekt på samarbeidet mellom forskere og «vanlige» mennesker i forskningsarbeidet.

Den deltakerbaserte forskningen har samme røtter som aksjonsforskning. Begge tilnærmingene har fokus på konkrete handlinger (aksjonen). Et viktig skille er likevel at den deltakerbaserte forskningen (PAR) spesifikt betoner deltakernes delaktighet i selve forskningsprosessen,

Det finnes flere grener av deltakerbasert forskning. Et hovedskille går mellom en pragmatisk, nytteorientert gren og en politisk-ideologisk gren. De siste par tiårene opereres det i tillegg med hva som kalles en feministisk gren (Starrin 2007). En hovedidé innenfor den pragmatiske retningen er at om forskningsprosjekter har til hensikt å legge grunnlaget for konkrete endringer og handlinger, er det viktig at de menneskene forskningen angår involveres i forskningsprosessen. For den ideologiske og politiske grenen av deltakerbasert forskning er en viktig bakgrunn ønsket om å skape en sosialt og økonomisk sett bedre verden, dels ved at mennesker får innsikt i sin egen situasjon, og dels ved at de får kunnskap om de krefter som har skapt ulikheten. Vi skal i denne artikkelen legge vekt på denne grenen, ettersom det særlig er forskning etter en slik modell som vil kunne oppfylle IASSW og IFSWs målsettinger.

Den politiske og ideologiske retningen har sine røtter i Sør-Amerika, Afrika og Asia, og ble utviklet av folkeopplysere, aktivister og forskere som arbeidet i land der fattigdom og undertrykkelse hørte til dagens orden. Det var land der makt og økonomiske ressurser var i hendene på et fåtall mennesker (Brown og Tandon1983, Hall, 1981).

Framveksten og utviklingen av denne retningen synes framfor alt å ha med to forhold å gjøre. For det første reagerte man sterkt mot den klassiske måten å drive forskning på, som man mente var til skade for fattige og undertrykte mennesker i den tredje verden. For det andre reagerte man på den stadig økende utbyttingen av mennesker i den tredje verden. Kunnskapskløftene mellom rike og fattige land har vært en del av denne utnyttelsen. Deltakerbasert forskning vokste fram som en av flere måter å gjøre opp for denne ubalansen på, ved at den henvender seg til de eiendomsløse og utsatte på deres egne premisser (Tandon, 1988).

Det er antakelig ingen bok som har inspirert den ideologiske grenen av deltakerbasert forskning så mye som den brasilianske pedagogen Pauolo Freires bok Pedagogia do Oprimedo (1968) – i norsk oversettelse De undertryktes pedagogikk (1974). Freires pedagogikk bygger på dialog, og betoner nødvendigheten av engasjement, kritisk analyse og samordnede handlinger for å forbedre de undertryktes situasjon. Lignende tanker fantes hos representanter for deltakerbasert forskning i Asia og Afrika.

For den ideologiske og politiske grenen er «participatory research» et begrep som ikke er begrenset bare til forskning. I begrepet legges det vekt på foreningen av folkeopplysning – forskning – konkret handling. Thomas Heaney, som var en av pionerene innen «participatory research»-bevegelsen i Canada og Nord-Amerika, skriver at beslutningen om å benytte seg av betegnelsen «forskning for kunnskap som ble skapt for å gjennomføre sosiale og politiske forandringer», var en beslutning om å knytte aktivistenes intellektuelle arbeid til det mer respekterte arbeidet som gjøres av akademikere ved universitetene. Bruken av begrepet «participatory research» var et forsøk på å rettferdiggjøre arbeidet og få mennesker til å betrakte det som like verdifullt og respektert som det som gjøres ved universitetene (Heaney, 1993).

To personer som også har spilt en viktig rolle for å føre den ideologiske og politiske grenen av deltakerbasert forskning ut i det akademiske livet er Orlando Fals-Borda og Ansimur Rahman. I 1991 ga de sammen ut boken Action and Knowledge – Breaking the Monopoly with Participatory Action-Research. Den kanskje viktigste målsetningen de ser med den deltakerbaserte forskningen er å gi utsatte grupper en mulighet til å delta i en kunnskapsutviklingsprosess som øker deres makt og innflytelse. De tar et oppgjør med forestillingen om at en spesiell elite har en mer avansert bevissthet enn andre og derfor er bedre skikket til å skape kunnskap. Tanken på en elitistisk fortropp, som historisk har kjennetegnet både det politiske venstre og det politiske høyre, avvises bestemt. De er motstandere av tanken om at en spesiell gruppe med spesialkunnskaper får en overordnet rolle i samfunnet. Den grunnleggende ideologien er i stedet at når fattige og undertrykte mennesker finner ut hvordan saker og ting henger sammen, blir de motiverte til aktiv medvirkning for å forandre samfunnet. I denne prosessen har forskningen en viktig bevisstgjørende og frigjørende rolle, under forutsetning av at den gjøres tilgjengelig for vanlige mennesker. I denne sammenhengen kan intellektuelle og profesjonelle grupper spille en katalyserende og støttende rolle uten av den grunn å dominere.

Typiske trekk ved deltakerbasert forskning

Det finnes ikke noen absolutt modell for deltakerbasert forskning. Fremgangsmåten må tilpasses forholdene i hvert enkelt tilfelle (Le Boterf, 1983). Visse grunnleggende prinsipper synes man likevel å være enige om. For det første er det viktig at forskning bedrives på en slik måte at «vanlige mennesker» kan delta i hele forskningsprosessen, fra formuleringer av spørsmålsstillinger til analyse og diskusjoner om hvordan resultatene skal brukes. Som vi skal komme tilbake til er det imidlertid strenge og mindre strenge oppfatninger om hva dette skal innebære. For det andre er det viktig at forskningen medfører direkte og positive virkninger for de organisasjoner, grupper og individer som på ett eller annet vis blir involvert. For det tredje er kunnskap noe som fordypes og berikes, og blir mer sosialt, når det skapes kollektivt – sammen med mennesker i grupper, på arbeidsplassen eller i lokalsamfunnet. For det fjerde gjør ikke deltakerbasert forskning bruk av nye metoder, men av en ny strategi. Den kan bruke både kvalitative og kvantitative metoder. Og for det femte legges det vekt på likheten mellom forskning og folkeopplysning. De er ofte aspekter av samme intellektuelle prosess – når de har fokus på handling (Hall 1984).

Deltakerbasert forskning i den akademiske verden forutsetter et samarbeid mellom den akademiske forskeren og mennesker som befinner seg utenfor den akademiske verden. I den deltakerbaserte forskningen finnes det ideelt sett ingen murer mellom profesjonelle forskere og andre deltakere i forskningsarbeidet. Forskerne er ikke overordnet de andre deltakerne. Men de kan ha en betydelig rolle som sakkyndige. De som er amatører innen forskningen er til gjengjeld spesialister på sin egen virkelighet.

Som nevnt finnes det strenge og mindre strenge definisjoner når det gjelder hva som bør kjennetegne deltakerbasert forskning hva angår «folkelig deltakelse». En streng definisjon er at deltakerne må ta hele forskningsprosessen i sine egne hender (Rubin de Celis1981). En mindre streng definisjon er å betrakte deltakerbasert forskning som en form for maktutjevning i skapingen av kunnskap. Dette innebærer noe mer enn å være informert eller å bli spurt. For å oppnå dette, er det ønskelig at alle deltar, men dette er sjelden mulig i praksis. Og det er da heller ikke nødvendig at alle deltar aktivt i alle forskningsprosessens faser (Elden og Taylor 1983).

Det kongelige vitenskapsakademi i Canada har vurdert deltakerbaserte prosjekter og funnet ut at når forskere og praktikere samarbeider, kan praktikerens deltakelse variere (Green m.fl., 1995). I en ende av skalaen finner vi prosjekter der praktikeren arbeider på like vilkår med forskeren. Oppgaver og ansvar fordeles på en likeverdig og jevnbyrdig måte. I den andre enden finner vi prosjekter der bare noen få praktikere deltar. Dessuten er disse utvalgt av forskerne for å representere dem det forskes på, og/eller lokalsamfunnet. De fleste deltakerbaserte forskningsprosjekter ligger et sted midt imellom. Vanligvis beholder den profesjonelle forskeren en slags autoritet over forskningens retning og gjennomføringen av den. Dette er kanskje uunngåelig, særlig om lokalsamfunnet har begrenset erfaring med å gjennomføre prosjekter og man i tillegg mangler erfaring med kollektive arbeidsprosesser.

Den canadiske evalueringen konkluderer med at et nært samarbeid mellom forskere og lokalsamfunn har vist seg å være nyttig framfor alt av tre grunner. For det første for å utvikle og styrke en gjensidig tillit mellom forskere og lokalsamfunnet. For det andre for å gjøre prosessen med verifisering og granskning av forskningsresultatene lettere. Mange prosjekter krever meget gode kunnskaper om samfunnet og om de menneskene som skal delta i prosjektet. Det er også viktig at prosjekteringen tilpasses språk, behov og forskjellige kulturelle forhold. For å sikre dette, må det være nært samarbeid mellom forskere og innbyggere på alle trinn i forskningsprosessen. For det tredje har samarbeid vist seg å være viktig når det gjelder anvendelsen av forskningsresultatene.

Den akademiske forskerens rolle

Hvilken rolle kan den akademiske forskeren spille når det gjelder å initiere og gjennomføre deltakerbaserte forskningsprosjekter? Selv om deltakerbasert forskning i stadig høyere grad er blitt akseptert som forskningsstrategi, gjøres det kompromisser mellom forskningsinstitusjonenes tradisjonelle krav til forskning og idealene innenfor den deltakerbaserte forskningen. Doktorgradskandidater må ha kontroll over studien for å få sin eksamen. Forskere som vil ha penger fra forskningsrådene må ha en forskningsplan utformet på forhånd. I de fleste tilfeller er det bare forskerne som blir belønnet. De gjør karriere og får bedre stillinger og høyere lønn. Det er langt fra like tydelig på hvilken måte de utforskede eller lokalsamfunnet har nytte av forskningen.

Den amerikanske forskeren Randy Stoecker (1999), tar opp noen av de rollene akademiske forskere kan ha i lokale utviklingsprosjekter, der forskningen utgjør en av flere biter i puslespillet. Han spør seg hvilke oppgaver som må løses for at deltakerbaserte forskningsprosjekter skal bli vellykket. Han nevner fire viktige roller, nemlig: rollen som pådriver, rollen som organisator, rollen som forsker og rollen som folkeopplyser.

Å være pådriver innebærer at man har evnen til å bygge opp engasjement og positiv energi i gruppen. Her må man kunne omgås mennesker og ha en stor porsjon sosial kompetanse. Det betyr å være en god coach, med alt dette innebærer. Rollen som organisator innebærer at det må være noen som er flinke til det organisatoriske og samordnende arbeidet. Den akademiske forskeren vil vanligvis ikke være den som er best skikket til de to første oppgavene. Hans eller hennes styrke vil vanligvis være å se til at den tredje oppgaven, forskning, kommer i stand og blir gjennomført på en akseptabel måte. Her har forskeren sin selvfølgelige plass, siden han eller hun har en rekke spesialkunnskaper og ferdigheter, for eksempel kunnskap om hvordan man lager en god spørreundersøkelse, gjennomfører intervjuer, sjekker hva som finnes i de vitenskapelige databasene, gransker såkalte fakta. Den fjerde oppgaven, å være folkeopplyser, krever en evne til å forbedre læreprosesser.

Det har vært rettet kritikk mot deltakerbasert forskning på grunn av manglende vitenskapelighet. Kritikken har handlet om at den mangler systematikk og objektivitet, og derfor ikke klarer å skape troverdig og gyldig kunnskap. Noen har advart mot at forskningen underordnes en politisk interessekamp og at resultatet kan bli en sammenblanding av politiske og ideologiske mål og akademiske krav en må stille til forskningen på forskningens egne premisser (Humphry 2000, Söder 2000). De mener at det som kjennetegner den vitenskapelige arbeidsmetoden er at forskningen skal være fri og ikke påvirkes på utilbørlig vis. Ingen særinteresser eller partsinteresser skal få styre resultatet. Her mener man at det å legge vekt på at forskningen skal være deltakerbasert kan komme i konflikt med vitenskapelige idealer.

William Foote Whyte, som er den mest kjente representanten innenfor den pragmatiske retningen for deltakerbasert forskning, imøtegår delvis denne kritikken (Whyte, 1989). Han mener deltakerbasert forskning meget vel kan leve opp til de vitenskapelige kravene og dermed også bidra til så vel teori som metodeutvikling. Han vedgår riktignok at flere av de ideene som ligger til grunn for deltakerbasert forskning kan være i konflikt med tradisjonelle ideer om hva som er vitenskap. Han diskuterer forestillingen om at den beste presisjonen i forskningen oppnås ved at den profesjonelle forskeren har den fullstendige kontrollen over hele forskningsprosessen – fra problemstilling til resultat. Whyte mener det hender at de fakta den profesjonelle forskeren presenterer ofte kan ha svakheter som ikke er så lette å oppdage for allmennheten, og seriøse forskere kan gjøre feil under selve innsamlingen av data som fører til at konklusjonene undermineres.

Whyte mener at den deltakerbaserte forskningen har sin styrke, siden den til forskjell fra konvensjonelle metoder beskytter den profesjonelle forskeren mot å trekke forhastete slutninger, gjøre forenklede tolkninger eller gi naive anbefalinger. Slike feil kan oppstå når man holder vanlige mennesker borte fra tolkningsprosessen. I konvensjonell forskning oppmuntres ikke dem som det forskes på til å komme med kloke synspunkter, bedømme eller tolke fakta. Ved at «vanlige mennesker», for eksempel i en organisasjon, har mulighet til å delta i ulike faser i et forskningsprosjekt, blir det flere enn den profesjonelle forskeren som kan granske og kontrollere såkalte fakta, bidra til interessante tolkninger og komme med konstruktive forslag til forandringer.

Utfordringer for profesjonsutdanningene

Internasjonalt er det en økende interesse for deltakerbasert forskning. Begrepene «participatory research» eller «participatory action research» har blitt stadig mer vanlig i de vitenskapelige databasene. 806 av de vitenskapelige arbeidene som er indeksert bare i databasen Sociological abstract eller Social service review i perioden 1985-2005 inneholder begrepene participatory research eller participatory action research. I databasen Psychinfo, som i stor utstrekning inneholder arbeider av mer psykologrettet karakter, forekommer i samme periode ett av de to begrepene i 570 arbeider. I den medisinske databasen Medline er tallene 462.

I alle de nevnte databasene kan vi se en kraftig økning, særlig i perioden 2001 til 2005 (figur 1).

Norge har sterke tradisjoner innenfor aksjonsforskning. Norske samfunnsforskere framstilles som pionerer under utviklingen av aksjonsforskningen (Kalleberg 1993). To tradisjoner løftes særlig fram. Den mest omfattende knyttes til forskning i regi av Arbeidsforsk-ningsinstituttet der en tidlig på 1960-tallet startet prosjekter i samarbeid med arbeidslivets organisasjoner (LO og NAF). Dette samarbeidsperspektivet har siden vært et viktig kjennetegn ved forskningen, og det har vært lagt på aktiv deltakelse fra partene (PAR) (se for eksempel Gustavsen 1990). Dette er prosjekter som kan knyttes til den såkalte pragmatiske tilnærmingen innenfor deltakerbasert forskning. En annen tradisjon innen aksjonsforskningen knyttes til sosiologifaget ved universitetene med Vilhelm Aubert som en sentral inspirator. Det kanskje mest kjente prosjektet var det såkalte Nord-Odalsprosjektet ledet av Yngvar Løchen (Midrè red. 1973). Prosjektet ønsket å få analysert ulike sosiale behov og problemer i kommunen, men samtidig å utprøve alternative sosialpolitiske virkemidler. En annen sentral person var Thomas Mathiesen med sin aksjonsforskning rettet mot reformering av den norske kriminalpolitikken og etableringen av KROM (Norsk forening for kriminalreform) (Mathiesen 1992). Også i Sverige har aksjonsforskning med innretting mot arbeidslivet stått på dagsordenen siden 1980-tallet (Räftegård 2008), og begrepet har på 2000-tallet fått en renessanse på skoleforskningsområdet.

Innenfor det sosialfaglige området har det både i Sverige og Norge vært flere prosjekter med en deltakerbasert profil. I Sverige har det for eksempel vært prosjekter knyttet til vurderinger av den såkalte «Handikappreformen» på 1990-tallet og også andre prosjekter der funksjonshemmede har stått i fokus. Det har videre vært prosjekter innenfor arbeidslivsforskning og i forhold til arbeidsløse (Cech 2007, Forsberg og Hall-Lord 1997, Forsberg 1997, Lundberg 1997, Lundberg og Starrin 1990). I Norge har en deltakerbasert modell vært utgangspunkt for forskning om selvhjelpsgrupper (Hjemdal, Nilsen og Seim 1998), og i prosjekter rettet mot barns deltakelse i hverdagslivets relasjoner og aktiviteter og mot barnevernsfeltet (Follesø 2006, Høgskolen i Oslo 2008). Det har videre vært prosjekter knyttet til foreldre med barn med funksjonsnedsettelser (Altmann 2007) og personer med psykiske lidelser (Løken 2007). Også i pågående prosjekter i forhold til sosialhjelpsmottakere har elementer fra en deltakerbasert modell en viktig plass. Dette gjelder både i Sosial- og helsedirektoratets prosjekter om Høgskole- og universitetssosialkontor (HUSK) (Helsedirektoratet 2007) og andre prosjekter som har fokus rettet mot mottakere av sosialhjelp (Høgskolen i Lillehammer 2007).

Ikke minst for de sosialfaglige utdanningene bør deltakerbasert forskning få økende oppmerksomhet som forskningsstrategi. Dette skyldes for det første verdigrunnlaget utdanningene er tuftet på. Som nevnt innledningsvis vektlegges sosialarbeideres ansvar for å motarbeide sosial ulikhet og urettferdighet av såvel sosialarbeidernes internasjonale som nasjonale organisasjoner, og dette er målsettinger utdanningene har sluttet seg til. Utdanningene har også unike muligheter til å realisere en slik forskningsstrategi. Å drive praksisnær forskning er en viktig uttalt målsetting og oppgave, og med sin nærhet til praksisfeltet har utdanningene særlig gode muligheter for å fange opp problemstillinger brukerne er opptatt av og å realisere samarbeidsprosjekter.