Deltakelse, selvbestemmelse, medvirkning, medbestemmelse, empowerment…

Mange ord brukes for å beskrive profesjonell praksis som utfordrer et paternalistisk syn på i sosialfagene. Er det bare honnørord som tilslører profesjonelles makt og myndighet?

I sosialt arbeid ble prinsippet om selvbestemmelse i tidligere lærebøker beskrevet som den viktigste verdien og det viktigste prinsippet for en god relasjon mellom sosialarbeider og klient. Et nærmere blikk på innholdet i begrepet viser at prinsippet ikke skulle forstås slik at klienten skulle bestemme, men at sosialarbeideren skulle ha respekt for klientens evne til å ta gode valg, det vil si valg som var i overensstemmelse med hva sosialarbeideren mente var til hans/hennes eget beste.

Nå er det vel først ved uenighet om hva som er best at det blir spørsmål om hvem som skal bestemme, men det er også da prinsippet blir viktig – og vanskelig.

Hvordan praktiseres disse prinsippene i dag?

Artiklene i dette nummeret legger vekt på prosessen med å velge, ikke bare innholdet i valget. Ellingsen og Kittelsaa diskuterer hvordan mange med utviklingshemming ber andre om råd før de bestemmer seg for hva de vil gjøre, men mener det ikke er selvsagt at utviklingshemmede får innflytelse på sitt liv.

Reime og Fjær har undersøkt hvordan ungdom kan delta og ha innflytelse i overgangen fra institusjon til selvstendig tilværelse. «Ansikt til ansikt gir innsikt» er tittel på artikkelen til Askheim, Almann, Gardli og Hasvold. De beskriver hvordan et forsøk på reelt samarbeid der brukere deltar i utdanning gir grunnlag for å utvikle nye samarbeidsformer mellom sosialarbeidere og brukere.

Deltakelse, selvbestemmelse, medvirkning, medbestemmelse, empowerment handler om makt både på individuelt og kollektivt nivå. Klienter og brukere har i dag i større grad organisert seg og må være med i utforming av praksis der dette ikke bare er honnørord, men reell utfordring til profesjonell praksis.

Sissel Seim, fagredaktør