Camilla Stub Lundberg

Camilla Stub Lundberg disputerte ved OsloMet i 2022 med avhandlingen «Mellom mangel og ressurs: Fortellinger om funksjonshemming og arbeidsinkludering fra NAV-ansatte og arbeidsgivere som aktivt ansetter funksjonshemmede».

Privat

I denne avhandlingen utforskes arbeidsinkludering som en praksis der spenningen mellom funksjonshemming som mangel og som ressurs står sentralt. En mangelforståelse relateres til velferdsstatens kategoriseringer, som dels underbygger oppfatningen om funksjonshemmede som uegnet i arbeidslivet. En mangelforståelse relateres også til strukturelle trekk ved arbeidslivet, for eksempel produksjonsformål som skaper særegne forventninger til en produktiv og effektiv arbeidskraft. En ressursforståelse innebærer at ferdigheter og kompetanser konstituerer en ‘ansettbarhet’ som fører til betalt arbeid. I tillegg kan funksjonshemming ses som en ressurs i seg selv, eksempelvis ved at personlig erfaring med funksjonshemming er viktig i bedrifter som organiserer brukerstyrt personlig assistanse.

Dersom mangelforståelser får for stor plass, blir arbeidskraft og kompetanse vanskelig å få øye på. Får ressursforståelser for stor plass, kan det gjøre at utfordringer og tilrettelegging ikke tas tilstrekkelig stilling til av omgivelsene og strukturene rundt. Dette resonnementet rundt mangel og ressurs er grunnlaget for avhandlingens forskningsspørsmål, utforsket i en intervjustudie: Hvordan utspiller spenningen mellom funksjonshemming som mangel og som ressurs seg, for to aktører som bidrar til funksjonshemmedes arbeidsinkludering – frontlinjearbeidere og sosiale entreprenører som prioriterer å ansette funksjonshemmede? 

I artikkel 1 utspilles spenningen mellom funksjonshemming som mangel og som ressurs seg ved at entreprenørene søker ved å bevege seg bort fra en mangelforståelse. Det gjør de ved å problematisere velferdsstatens ordninger som annengjørende, det vil si at de skaper et skille mellom oss og dem som mottar slike ordninger. Entreprenørene bruker problematiseringen til å fremme alternative, kollektive forståelser av funksjonshemmede.

I artikkel 2 utforskes frontlinjearbeidernes narrative praksiser, det vil si institusjonell bruk av fortellinger, med hva de omtaler som suksessfortellinger om arbeidsinkludering. Suksessfortellingene analyseres som et strategisk grep der frontlinjearbeiderne balanserer spenningen mellom mangel- og ressursforståelser.

I artikkel 3 sammenlignes entreprenørenes og frontlinjearbeidernes innramminger av funksjonshemmede som produktive bidragsytere i arbeidslivet. Frontlinjearbeiderne søker å nærme seg en ressursramme som innebærer å se etter styrker og kompetanse, hvor de endrer språkbruken fra ‘brukere’ til ‘kandidater’ og problematiserer ‘funksjonshemming’ som et begrep. Entreprenørene virker innenfor en deltakelsesramme som problematiserer en brukerposisjon funksjonshemmede plasseres i, og argumenterer for entreprenørskap som et alternativ for å komme seg forbi en slik brukerposisjon.

Tradisjonelt har funksjonshemmede vært og er fortsatt diskriminert i arbeidslivet for mangel på produktivitet. Når relasjonen mellom funksjonshemming og nedsatt arbeidskapasitet snus ved å utforske nye bilder av funksjonshemmede som produktive og kapable arbeidstakere, gis det grunnlag for ny empirisk kunnskap og faglig utvikling. En introduksjon og utforskning av arbeidsinkludering som det å bearbeide en spenning mellom mangel- og ressursforståelser demonstrerer en slik faglig utvikling.