Debatt

Bruk av psykofarmaka for personer med utviklingshemming

28.04.2026

28.04.2026 14:57

Referanser

Baasland, G. & Engedal, K. (2009). Bruk av psykofarmaka hos mennesker med utviklingshemning. Tidsskrift for Den norske legeforening, 129, 1751–1753. https://doi.org/10.4045/tidsskr.09.30451

Baldor, R., Schwenk, T.L. & Swenson, S. (2024). Primary care of the adult with intellectual and developmental disabilities. https://www.uptodate.com/contents/primary-care-of-the-adult-with-intellectual-and-developmental-disabilities?search=Intellectual%20disability%20adult&source=search_result&selectedTitle=1~150&usage_type=default&display_rank=1

Bygdnes, A.M. (2007). Psykotrope legemidler til personer med psykisk utviklingshemning. Tidsskrift for Den norske legeforening, 127, 1028–1030.

Bygdnes, A.M. (2016). Utviklingshemmede får feil legemidler. Fontene. https://fontene.no/fagartikler/utviklingshemmede-far-feil-legemidler-6.47.361482.6711db5397

Byiers, B.J., Reichle, J. & Symons, F.J. (2012). Single-subject experimental design for evidence-based practice. American Journal of Speech-Language Pathology, 21(4), 397–414. https://doi.org/10.1044/1058-0360 (2012/11-0036)

Costello, A., Hudson, E., Morrissey, S., Sharma, D., Kelly, D. & Doody, O. (2022). Management of psychotropic medications in adults with intellectual disability: a scoping review. Annals of Medicine, 54(1), 2486–2499. https://doi.org/10.1080/07853890.2022.2121853

Courtenay, K., Lane, T. & Sawhney, I. (2024). Intellectual Disability. I D.M.L. Branford, S.K. Gangadharan, M. Barrett & R.T. Alexander (Red.) The Frith Prescribing Guidelines for People with Intellectual Disability (4. utg., s. 1–12). Cambridge University Press. https://doi.org/DOI: 10.1017/9781009430715.003

Emerson, E. & Einfeld, S.L. (2011). Challenging behaviour (3. utg.). University Press.

Fredheim, T., Danbolt, L.J., Haavet, O.R., Kjønsberg, K. & Lien, L. (2011). Collaboration between general practitioners and mental health care professionals: a qualitative study. International Journal of Mental Health Systems, 5(1), 5–13. https://doi.org/10.1186/1752-4458-5-13

Fredheim, T., Haavet, O.R., Danbolt, L.J., Kjønsberg, K. & Lien, L. (2013). Intellectual disability and mental health problems: a qualitative study of general practitioners’ views. BMJ Open, 3(3), e002283. https://doi.org/10.1136/bmjopen-2012-002283

Gjermestad, A. (2023). Kvalitet i tjenester til voksne personer med alvorlig/dyp utviklingshemming. En oppsummering av kunnskap. https://www.helsebiblioteket.no/oppslagsverk-og-databaser/omsorgsbiblioteket

Gomes, T., Khuu, W., Tadrous, M., Vigod, S., Cobigo, V. & Lunsky, Y. (2019). Antipsychotic initiation among adults with intellectual and developmental disabilities in Ontario: a population-based cohort study. BMJ Open, 9(7), e028125. https://doi.org/10.1136/bmjopen-2018-028125

Helsedirektoratet (2015). Rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming. Lov av 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester kapittel 9. https://www.helsedirektoratet.no/rundskriv/rettssikkerhet-ved-bruk-av-tvang-og-makt-overfor-enkelte-personer-med-psykisk-utviklingshemming

Helsedirektoratet (2019). Utredning og diagnostisering av utviklingshemming. Rapport til Helse- og omsorgsdepartementet. https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/utredning-og-diagnostisering-av-utviklingshemming/Rapport%20om%20utredning%20og%20diagnostisering%20av%20psykisk%20utviklingshemming.pdf/_/attachment/inline/f6c8ed73-c1d0-4819-9f83-b69bfbe17f38:bd58feb11efd678f91da43e173453bcef93ffb97/Rapport%20om%20utredning%20og%20diagnostisering%20av%20psykisk%20utviklingshemming.pdf

Helsedirektoratet (2021). Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming. https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/gode-helse-og-omsorgstjenester-til-personer-med-utviklingshemming/helseoppfolging#kommunen-skal-bista-personer-med-utviklingshemming-med-legemiddelhandtering

Heslop, P., Blair, P.S., Fleming, P., Hoghton, M., Marriott, A. & Russ, L. (2014). The Confidential Inquiry into premature deaths of people with intellectual disabilities in the UK: a population-based study. Lancet, 383 (9920), 889–895. https://doi.org/10.1016/s0140-6736 (13) 62026–7

Holden, B. (2013). «Lett utviklingshemning»: Forbannelse og velsignelse. Fontene, 2 (13), 20–26. https://fontene.no/mapper/Lett_utviklingshemning-forbannelse_og_velsignelse.pdf

Holden, B. & Gitlesen, J.P. (2004). Psychotropic medication in adults with mental retardation: prevalence, and prescription practices. Research In Developmental Disabilities, 25(6), 509–521. https://doi.org/10.1016/j.ridd.2004.03.004

Holden, B. & Gitlesen, J.P. (2006). A total population study of challenging behaviour in the county of Hedmark, Norway: prevalence, and risk markers. Research In Developmental Disabilities, 27(4), 456–465. https://doi.org/10.1016/j.ridd.2005.06.001

Hove, O., Biringer, E., Havik, O.E., Assmus, J., Braatveit, K.J., Holm, S.E.H. & Hermann, M. (2019). Prevalence of drug use among adults with intellectual disabilities compared with drug use in the general population. Pharmacoepidemiol Drug Saf, 28(3), 337–344. https://doi.org/10.1002/pds.4741

Kazdin, A.E. (2011). Single-case research designs: Methods for clinical and applied settings (2.utg.). Oxford University Press.

Li, A. & Poling, A. (2018). Board Certified Behavior Analysts and Psychotropic Medications: Slipshod Training, Inconsistent Involvement, and Reason for Hope. Behavior analysis in practice, 11(4), 350–357. https://doi.org/10.1007/s40617-018-0237-9

Løkke, J.A. & Salthe, G. (2012). Sjekkliste for målrettet tiltaksarbeid: fra normative og deskriptive premisser til tiltak og evaluering. Norsk Tidsskrift for Atferdsanalyse, 39(1), 17–32.

Maulik, P.K., Mascarenhas, M.N., Mathers, C.D., Dua, T. & Saxena, S. (2011). Prevalence of intellectual disability: a meta-analysis of population-based studies. Research In Developmental Disabilities, 32(2), 419–436. https://doi.org/10.1016/j.ridd.2010.12.018

May, M.E. & Kennedy, C.H. (2010). Health and problem behavior among people with intellectual disabilities. Behavior analysis in practice, 3(2), 4–12. https://doi.org/10.1007/bf03391759

NHS England (2025). Stopping over medication of people with a learning disability and autistic people (STOMP) and supporting treatment and appropriate medication in paediatrics (STAMP). https://www.england.nhs.uk/learning-disabilities/improving-health/stomp-stamp/

NICE (2015). Challenging behaviour and learning disabilities: prevention and interventions for people with learning disabilities whose behaviour challenges. https://www.nice.org.uk/guidance/ng11

NICE (2016). Mental health problems in people with learning disabilities: prevention, assessment and management. https://www.nice.org.uk/guidance/ng54

Nydal, A. (2025). Når diagnosen uteblir, hva er det da? Tidsskrift for Den norske legeforening, 145. https://doi.org/doi: 10.4045/tidsskr.25.0152

Nøttestad, J.A. & Revis, E. (2006). Bruk av tvang og makt overfor mennesker med psykisk utviklingshemning: Atferdsproblemer og bruk av psykotrop medikasjon. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 43 (10), 1029–1035.

Pivalizza, P., Augustyn, M. & Tehrani, N. (2024). Intellectual disability (ID) in children: Management, outcomes, and prevention. https://www.uptodate.com/contents/intellectual-disability-id-in-children-management-outcomes-and-prevention?search=Intellectual%20disability&source=search_result&selectedTitle=2~150&usage_type=default&display_rank=2#H5

RHABU (2023). Behandlingslinje for utredning og behandling av utfordrende atferd – hos barn og unge (0-18 år) med medfødte eller tidlig ervervet funksjonsnedsettelse henvist habiliteringstjenesten i spesialisthelsetjenesten. https://www.oslo-universitetssykehus.no/4af2ac/contentassets/0f8b1493175849ff86e998c0d79a48ec/behandlingslinje-utfordrende-atferd-versjon-1.0.pdf

RKHAB (2026). Behandlingslinje for utredning og behandling av atferd som utfordrer – hos voksne med utviklingshemming henvist habiliteringstjenesten. https://www.oslo-universitetssykehus.no/fag-og-forskning/nasjonale-og-regionale-tjenester/regional-kompetansetjeneste-for-habilitering-rkhab/behandlingslinje-for-atferd-som-utfordrer/#slik-refererer-du-til-behandlingslinjen

Skåle, S.E. (2020). Grafisk framstilling er en god metode for å registrere atferd. Fontene. https://fontene.no/fagartikler/grafisk-framstilling-er-en-god-metode-for-a-registrere-atferd-6.584.730430.56a55872ec

Smith, M.V.A., Adams, D., Carr, C. & Mengoni, S.E. (2019). Do people with intellectual disabilities understand their prescription medication? A scoping review. Journal of Applied Research in Intellectual Disabilities, 32(6), 1375–1388. https://doi.org/10.1111/jar.12643

Sullivan, W.F., Diepstra, H., Heng, J., Ally, S., Bradley, E., Casson, I., Hennen, B., Kelly, M., Korossy, M., McNeil, K., Abells, D., Amaria, K., Boyd, K., Gemmill, M., Grier, E., Kennie-Kaulbach, N., Ketchell, M., Ladouceur, J., Lepp, A., Lunsky, Y., McMillan, S., Niel, U., Sacks, S., Shea, S., Stringer, K., Sue, K. & Witherbee, S. (2018). Primary care of adults with intellectual and developmental disabilities: 2018 Canadian consensus guidelines. Canadian Family Physician, 64(4), 254–279.

Takano, T. (2023). Cardiometabolic Effects of Antipsychotics in Challenging Behavior and Neuropsychiatric Symptoms in Patients With Intellectual Disability. The Cureus Journal of Medical Science, 15 (11), e48088. https://doi.org/10.7759/cureus.48088

Torve, B.A. & Eng, C.F. (2025). Funksjonelle analyser av utfordrende atferd: Hvilke metoder finnes og hvor nyttige er de? Norsk Tidsskrift for Atferdsanalyse, 52, 43–74.

Torve, B.A. & Larsen, R. (2026). Funksjonsbasert behandling av utfordrende atferd i Norge: hvilke tiltak benyttes, og hvor nyttige er de? Norsk Tidsskrift for Atferdsanalyse, 53, 59–76.

Totsika, V., Liew, A., Absoud, M., Adnams, C. & Emerson, E. (2022). Mental health problems in children with intellectual disability. The Lancet Child & Adolescent 6(6), 432–444. https://doi.org/10.1016/s2352-4642 (22) 00067–0

Tyrer, P., Cooper, S.A. & Hassiotis, A. (2014). Drug treatments in people with intellectual disability and challenging behaviour. The BMJ, 349, g4323. https://doi.org/10.1136/bmj.g4323

forskning

utviklingshemming

Terje Fredheim

Ecura Bo og Habilitering, terje.fredheim@ecura.no

Bjørn André Torve

Habiliteringstjenesten i Sykehuset Innlandet og Universitetet i Innlandet

Det er utstrakt bruk av psykotrope legemidler ved utfordrende atferd hos personer med utviklingshemming, ofte uten tilstrekkelig utredning, involvering fra spesialisthelsetjenesten eller systematisk evaluering. Vi ønsker å rette søkelyset på klinisk praksis og rettssikkerhet for en sårbar pasientgruppe og anbefaler en helhetlig vurdering med fokus på helse og målrettet tiltaksarbeid før medikamentell behandling iverksettes.

Utviklingshemming og forekomst av utfordrende atferd

Internasjonale studier har anslått at utviklingshemming forekommer i en – tre prosent av befolkningen (Maulik et al., 2011; Totsika et al., 2022). I Norge er det registrert 19.438 personer med utviklingshemming som mottar kommunale helse- og omsorgstjenester. Dette utgjør 0,45 prosent av befolkningen (Helsedirektoratet, 2019). I tillegg kommer personer som ikke mottar helse- og omsorgstjenester, og personer som ikke har fått diagnosen utviklingshemming, men som ville fått den dersom de ble diagnostisert. Totalt er det anslått en forekomst på mellom 0,95 og 1,23 prosent i Norge (Helsedirektoratet, 2019). Utviklingshemmede er en heterogen gruppe med varierende grad av behov for hjelp. Noen er selvstendige i de fleste gjøremål, andre trenger hjelp til konkrete oppgaver som å ivareta økonomi eller helse, mens andre må ha tett oppfølging hele døgnet (Holden, 2013).

Utfordrende atferd hos personer med utviklingshemming utgjør et betydelig hjelpebehov for mellom fem og 15 prosent av gruppen (Holden & Gitlesen, 2006; NICE, 2015). Kravet til å definere atferd som utfordrende er at den medfører vesentlig skade, og det er ikke tilstrekkelig at atferden vurderes som sjenerende, plagsom eller ubehagelig (Emerson & Einfeld, 2011; Helsedirektoratet, 2015). Antagelig er det slik at både utfordrende atferd og mindre alvorlige atferdsuttrykk samles under begrepet «uro», og dermed behandles på lignende måter.

Flere studier viser at «uro» blir behandlet med psykotrope legemidler (Baasland & Engedal, 2009; Baldor et al., 2024; Bygdnes, 2007; Costello et al., 2022; Holden & Gitlesen, 2004; Nøttestad & Revis, 2006), selv om det ikke er i tråd med gjeldende retningslinjer (NICE, 2015; Sullivan et al., 2018) eller behandlingslinjer (RHABU, 2023; RKHAB, 2026). Anslag viser at utviklingshemmede har 16 ganger så stor sannsynlighet for å få forskrevet antipsykotika enn befolkningen for øvrig (NHS England, 2025). Det er rapportert at medisiner blir foreskrevet uten tilstrekkelig utredning (Smith et al., 2019), og om fastleger som foreskriver medisiner uten å møte pasienten (Fredheim et al., 2011). Fastlegene beskriver at de føler seg alene, mangler hjelp og gode verktøy når det skal evalueres effekter (Fredheim et al., 2013).

Bruken av medisiner blant personer med utviklingshemming skaper bekymring. Selv om noen kan ha god nytte av medikamentell behandling, peker både forskning og praksis på betydelige utfordringer. Fastleger opplever å stå alene, uten tilstrekkelige verktøy for å vurdere om behandlingen faktisk virker, med manglende støtte til å gjøre gode faglige vurderinger. Dette reiser spørsmål om hvordan vi kan sikre helsetjenester som er trygge, nødvendige og kunnskapsbaserte for personer med utviklingshemming. I denne debatten er det på høy tid å løfte frem hva som bør vurderes før medisiner i det hele tatt tas i bruk og hvordan vi kan dokumentere effekt på en systematisk og pålitelig måte.

Medikamentell behandling av utfordrende atferd

Personer med utviklingshemming har et høyere forbruk av legemidler enn befolkningen ellers og forskjellen skyldes i hovedsak bruken av psykotrope medikamenter (Hove et al., 2019). I tillegg er det manglende samsvar mellom anbefalinger og gjeldende praksis (Tyrer et al., 2014). Skeie (2019) påpeker at psykotrope legemidler ikke bør være et førstevalg for behandling. Unntaket er når personen har fått stadfestet en alvorlig psykisk lidelse som gir grunnlag for utprøving av aktuelt legemiddel (Courtenay et al., 2024). Stadfesting av psykisk lidelse hos personer med utviklingshemming er en krevende oppgave, som vanligvis krever spesialisthelsetjenestens involvering (NICE, 2016). Likevel viser norske studier at fastleger forskriver 50–83 prosent av psykotrope legemidler uten involvering av spesialisthelsetjenesten (Baasland & Engedal, 2009; Holden & Gitlesen, 2004).

Problemer med å vurdere effekten av psykotrope medikamenter for utfordrende atferd medfører sannsynligvis hyppigere og mer langvarig bruk enn nødvendig (Bygdnes, 2007; Holden & Gitlesen, 2004). I tillegg vil bruk av antipsykotika øke sannsynligheten for hjertesvikt eller -infarkt (Gomes et al., 2019). Personer med utviklingshemming har lavere bruk av medikamenter mot hjerte- og karsykdommer enn øvrig befolkning, noe som øker bekymringen knyttet til bruken av psykotrope medikamenter (Hove et al., 2019).

Helhetlig vurdering av utfordrende atferd

I internasjonale retningslinjer er det rettet søkelys mot først å igangsette målrettet tiltaksarbeid, med vektlegging på atferdsanalytiske tiltak, som tar utgangspunkt i funksjonelle analyser (NICE, 2015; Sullivan et al., 2018). Også i det digitale oppslagsverket for leger, uptodate.com, anbefaler man funksjonelle analyser og målrettet tiltaksarbeid (Baldor et al., 2024; Pivalizza et al., 2024). I Norge finnes det behandlingslinjer for utredning og behandling av utfordrende atferd hos barn, unge og voksne med funksjonsnedsettelser. Behandlingslinjene støtter seg på internasjonale behandlingslinjer (RHABU, 2023; RKHAB, 2026).

Førstelinjetjenesten er også forpliktet til å ha kunnskap om utredning og utprøving av miljøterapeutiske tiltak (Helsedirektoratet, 2021). Det innebærer stegvise prosesser for hvordan tjenesteytere går frem for å utrede og behandle utfordrende atferd. Med utgangspunkt i nasjonale- og internasjonale anbefalinger har vi valgt å se et slikt prosessarbeid i tre ulike steg: 1) helsesjekk, 2) målrettet tiltaksarbeid og 3) medikamentell behandling.

Helsesjekk

Ifølge Helsedirektoratet (2021) skal tjenesteansvarlige til personer med utviklingshemming ha et tett samarbeid med fastlege om årlige helsekontroller. Ved utfordrende atferd bør helsemessige forhold undersøkes først, da atferden kan være både utløst og opprettholdt av slike utfordringer. Dette er særlig viktig fordi personer med utviklingshemming er mer utsatt for helseproblemer enn befolkningen ellers (Baldor et al., 2024; Gjermestad, 2023; Heslop et al., 2014; May & Kennedy, 2010; Totsika et al., 2022). I forkant av helseundersøkelser har man god nytte av operasjonalisering av atferden i objektive beskrivelser og pålitelig kartlegging, noe som innebærer å foreta baseline og vurdere trend for å avgjøre om tiltak og behandling er nødvendig (Torve & Eng, 2025). Andre sårbarhetsfaktorer hos personer med utviklingshemming bør også utelukkes, herunder individuelle faktorer (eksempelvis atferdsfenotyper, lærevansker og psykiske lidelser) og miljørelaterte faktorer (stress, lite tilpassede hjelpebetingelser og uforutsigbare omgivelser) (RHABU, 2023; RKHAB, 2026).

Målrettet tiltaksarbeid

Neste steg i prosessen vil være å prøve tiltak som har vist seg effektive for å behandle tilsvarende utfordringer. Funksjonsbasert behandling av utfordrende atferd er anbefalt, hvor hensikten er å igangsette tiltak som er basert på opprettholdende funksjoner som er avdekket gjennom funksjonelle analyser (Torve & Larsen, 2026). Tiltakene kan være rettet mot miljøet eller det kan være behandling og tiltak rettet mot personen (RHABU, 2023; RKHAB, 2026). I den første kategorien vektlegges systematiske tiltak for å dempe motivasjon for utfordrende atferd, i form av regelmessig oppmerksomhet eller tilgang på pauser. I den andre kategorien krever det mer av personen selv, og kan for eksempel være funksjonell kommunikasjonstrening. Kjernen i målrettet tiltaksarbeid vektlegger systematisk kartlegging, altså kvantitative data, for å undersøke om tiltak(ene) har ønsket effekt. Samtidig bør man foreta normative vurderinger, og forsikre seg at tiltakene er i tråd med personens ønsker og verdier (Løkke & Salthe, 2012; RHABU, 2023; Takano, 2023).

Medikamentell behandling

Siste steg i prosessen er å igangsette medikamentell behandling for utfordrende atferd, med utgangspunkt i at «Helsesjekk» er tilstrekkelig vurdert og «Målrettet tiltaksarbeid» er forsøkt (NICE, 2015; RHABU, 2023). Tidligere undersøkelser i Norge har vist at utviklingshemmede blir feilmedisinert (Bygdnes, 2016). I den nasjonale veilederen Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming, forpliktes virksomhetsledere i kommuner å sørge for skriftlige prosedyrer for legemiddelhåndtering, herunder sikre observasjon og dokumentasjon av både effekt og mulige bivirkninger (Helsedirektoratet, 2021). Dette er i tråd med internasjonale retningslinjer (NICE, 2015).

Hvordan sikre dokumentasjon av effekt?

Fagpersoner med kompetanse på registrering og kartlegging av psykiske vansker og utfordrende atferd møter for sjelden legen før psykotrope legemidler blir utprøvd og får derfor ikke bidratt til å vurdere effekten av medikamentell behandling (Li & Poling, 2018). Overlege Skåle (2020) hos Habiliteringstjenesten i Telemark understreker viktigheten av kompetanse innen Excel som verktøy, for å utforme grafer. Han skriver: «Å ha en graf å støtte seg til når man vurderer medikamenteffekten, er uvurderlig framfor å få muntlige beskrivelser som «ganske bra», «litt bedre» eller «tror ikke det funker»». I tillegg mener han at rettssikkerheten for personer med utviklingshemming blir styrket når man evaluerer effekten med grafer.

Grafene kan planlegges og fremstilles i ulike design som gir grunnlag for å evaluere effekt. Baselinefasen har to hovedformål: 1) beskrive trender for atferdsnivået og 2) kunne forutsi fremtidig atferdsnivå (Kazdin, 2011). En baseline gir grunnlag for å vurdere om man bør gjøre noe, eller om det er akseptabelt atferdsnivå. Et AB-design innebærer kun en baselineperiode og en tiltaksperiode, og vil være aktuelt hvis det er snakk om alvorlig atferd, eksempelvis selvskading eller angrep rettet mot andre personer, og det av etiske årsaker ikke vil være aktuelt med tilbaketrekking dersom tiltaket ser ut til å ha effekt (Helsedirektoratet, 2015). Reverseringsdesign innebærer minimum to baselinefaser, noe som vil kreve at man fjerner et tiltak, selv om det ser ut til å ha effekt. Dette er mer aktuelt ved mindre alvorlig atferd, der skadene av tilbaketrekking er minimale. Designet kan utelukke eventuelle validitetstrusler som kunne ha påvirket under et AB-design, ved at betingelsene reverseres og man oppnår samme effekt (Byiers et al., 2012; Kazdin, 2011). I tillegg vil vi trekke frem flerbehandlingsdesign (Byiers et al., 2012), som kan være aktuelt ved medikamentell behandling. Et flerbehandlingsdesign er godt egnet for å kunne se effektene når det igangsettes opptrapping eller seponering av medikamenter. Flerbehandlingsdesign vil da kunne demonstrere effekt knyttet til ulik dose av medikamentet. Det kan aktualisere plan for endring, eller justering av medikamentet. Vi vil understreke at avbrytelseskriterier bør beskrives i forkant, for å ha planer for hva personalet bør gjøre i mer akutte situasjoner. Avbrytelseskriteriene bør være individuelt tilpasset med utgangspunkt i baseline og alvorlighet i atferden.

Diskusjon

Å være nærperson til personer med utviklingshemming og utfordrende atferd er særdeles krevende. Situasjonen oppleves ofte kritisk ved at det kan være pågående utfordrende atferd med vesentlig skade på personer og gjenstander over tid. I dette bildet er det lett å forstå at mange tyr til fastlegen for å få hjelp. Ved konsultasjon er det gjerne en fortvilet situasjon som fremlegges, og forventningene om at fastlegen skal hjelpe kan være stor. Det er lett å forstå at fastlegen ønsker å hjelpe, og det kan virke hardt og brutalt å sende noen hjem «uten en medisin». Da vil fastlegen måtte «lene seg inn i et ubehag, versus å berolige» (Nydal, 2025). Presset i en slik situasjon kan blant annet føre til at fastlegen foreskriver medisiner uten å ha møtt pasienten (Fredheim et al., 2011), eller uten å ha en objektiv baseline på omfanget av den utfordrende atferden. Denne foreskrivingspraksisen kan virke mot sin hensikt, og bruk av psykotrope medikamenter kan skape flere problemer enn det løser. Det kan oppstå problemer i form av polyfarmasi, bivirkninger, helseproblemer og til og med økt grad av utfordrende atferd (Baasland & Engedal, 2009; Costello et al., 2022; Heslop et al., 2014; Hove et al., 2019; Nøttestad & Revis, 2006).

Det profesjonelle hjelpeapparatet tilknyttet pasienten bør kunne bistå med å gjennomføre nødvendig kartlegging av den utfordrende atferden. Først for å avgjøre om behandling er nødvendig (kontrafaktiske vurderinger), deretter for å evaluere objektivt og kvantitativt om behandlingen har hatt effekt. Like fullt må man kunne forvente at det er en systematisk vurdering av eventuelle bivirkninger. At medikamentell behandling likevel tas i bruk uten en grundig baseline med kvantitative data, burde vekke langt større bekymring enn det gjør i dag. Når man ikke etablerer et klart utgangspunkt med en baseline, oppgir man muligheten til å avgjøre effekt. Resultatet er at beslutninger tas i blinde og at både pasientsikkerhet og faglig integritet settes på spill.