Bra, men ikke nok

Anmeldt av
Lene Østby

Studieleder Diakonhjemmet høgskole, Institutt for sosialt arbeid og familieterapi

ostby@diakonhjemmet.no

Om boka

Brené Brown (2014). "Uperfekt – våg å vise hvem du er". Oslo: Cappelen Damm

Brené Brown er kjent for et av de mest sette foredragene som ligger på TED talkes (www.ted.com). Der snakker hun på en levende, troverdig og vennlig måte om skam og sårbarhet. I boka Uperfekt - våg å vise hvem du er, den første av hennes bøker som har kommet på norsk, skriver hun om samme tema; sårbarhet, skam og kontakt. Brown er utdannet sosialarbeider, har en doktorgrad i sosialt arbeid og en lang forskerkarriere bak seg.

Boka starter med et sitat fra en av Theodore Roosevelts taler. Den handler om å utvise vågemot, tørre å feile og å være på arenaen. Sitatet er en ledesnor for henne og brukes flere steder i boka. På ulike måter beskriver hun sårbarhet som veien inn til et meningsfylt liv. Det å være på arenaen innebærer å ta sjansen på å handle før vi er 100 prosent sikre, skriver hun. Et ønske om å være perfekt hindrer oss i å bruke vårt eget engasjement og vågemot.

I FØRSTE KAPITTEL presenterer Brown en analyse av «aldri nok-kulturen». Med bred pensel tegnes et bilde av knapphetskultur, konkurranse og fokus på mestring. En tid der vi som konsumenter ikke lever i pakt med verdier eller engasjement. Hun viser lister over alt vi kan føle vi ikke er gode nok til; aldri tynn nok, aldri sterk nok, aldri vellykket nok, aldri sikker nok, aldri spesiell nok, aldri flink nok. Årsaken til denne knapphetskulturen er at samfunnet de siste årene har vært utsatt for så mange traumatiske hendelser, hun nevner 11. september og 22. juli, flere kriger, finanskrisen og arbeidsledighet. Dette påvirker oss alle, og i stedet for å komme sammen og hjelpe så går vi i strupen på hverandre, mener hun. Vi holder hverandre nede og sammenlikner oss med hverandre på en usunn måte. I en knapphetskultur søker alle sikkerhet og beskyttelse som forhindrer oss fra å stå i kontakt med hverandre.

I kapittel 2 beskrives mytene om sårbarhet. Hun definerer sårbarhet som usikkerhet, risiko og emosjonell blottstillelse. I den vestlige kulturkretsen er vi i ferd med å miste vår toleranse for emosjoner og dermed også sårbarhet. Et ekte liv innebærer kontakt med følelser og at en vedkjenner seg disse. Risiko blir ofte forvekslet med svakhet.

MANGE ØNSKER Å oppleve andres sårbarhet, men ønsker ikke å vise den samme sårbarheten hos seg selv. Vi er tiltrukket av andres sårbarhet, men frastøtt av vår egen. Brown skriver at sårbarhet hverken er positivt eller negativt, sårbarhet er veien til det vi ønsker oss mer av; kjærlighet, tilhørighet, glede, mot, empati og kreativitet. Hun skriver det så sterkt som at sårbarhet er veien å gå for å komme til en større klarhet i vårt mål med livet. Sårbarhet er usikkerhet, risiko og emosjonell blottstillelse. Hun sammenlikner det med kjærlighet, noe vi kan oppleve fordi vi er blottstilte, som vi aldri kan eie. Det Brown holder fram som motstykket til skam er helhjertethet. I det legger hun å vise sin egen sårbarhet, avhengighet og viljen til å vise andre og seg selv verdighet. Å være i dette er et valg som er utfordrende og noe hver og en av oss må jobbe med hver dag, skriver hun.

En av mytene om sårbarhet er at det er å vise alt. Men det å vise sårbarhet krever en form for gjensidighet og tillit. Tillit er noe som bygges, og for mye åpenhet kan bidra til at vi ikke får kontakt og at vi skyver andre bort fra oss. For Brown var kjærligheten fra terapeuten og mannen avgjørende for at hun utforsket sin egen sårbarhet. Dette har blant annet bidratt til at hun sier mer nei og er mindre redd for å såre.

ÅPENHET VIL IKKE alltid føre til kontakt og nærhet. Hvis intensjonen er å ha et publikum, bidrar det ikke til at vi får en nærere forbindelse med en annen. Utvikling skjer via respons og tilbakemelding. For at responsen skal bidra til vekst og utvikling må vi søke respons fra de som bryr seg om oss, ikke dem vi ikke bryr oss om. Videre må responsen og tilbakemeldingene ha fokus på styrker og mestring. Ensidig negative tilbakemeldinger vil ikke gi gode vekstvilkår.

Etter å ha vist hva hun mener med sårbarhet og hvordan vi kan bekjempe skam, skriver Brown om hvordan dette kan komme til uttrykk i foreldrerollen og på arbeidsplasser, begge deler er betingelser for å skape og å utvik-le god arbeidsplasser og trygge barn. Ledere må bekjempe skam og styrke tilknytningen. Skammen bidrar til likegyldighet og manglende engasjement. Målet er ikke å bli perfekt, i den grad det finnes noe slikt, men å gjøre dumheter og feil, uten å bli selvkritisk. Skam er en følelse eller opplevelse av at vi er mangelfulle og derfor ikke verdige kjærlighet og tilhørighet: «De beste gavene vi kan gi barna våre, og de beste læringsøyeblikkene, er de uperfekte øyeblikkene der vi lar barna våre hjelpe oss med å bli oppmerksomme på avstanden» (s. 209).

Skam motvirkes gjennom å gjenkjenne den, forstå hva som utløser den, vurdere innholdet i den, ta kontakt med andre for å søke empati og snakke om skammen. For å tre ut av skammen og avkle seg rustningen som stenger for kontakt, redegjør Brown for en strategi som består av å tenke: Jeg er nok (verdighet versus skam), jeg har fått nok (grenser versus konkurranse og sammenlikning) og å stille opp, ta sjanser og gjøre meg synlig nok (engasjement versus likegyldighet).

Så hva oppfordrer hun oss til? Sette grenser, ta oss tid til å kjenne etter og dele det vi opplever med noen vi har tillit til. Selvrefleksjon og selvransakelse med hensyn til om vi lever i pakt med verdiene våre.

BOKA ER GJENNOMSYRET av hennes erfaringer. Hun deler av sine egne utfordringer, om det å være mor, søster, kone, venninne og noe fra hennes arbeidsliv, blant annet som foredragsholder. Hennes eget levde liv og erfaringer flettes sammen med empiri fra hennes egen forskning. I tillegg bruker hun litteratur og film som understøtter hennes poenger. Grounded theory er hennes metodisk utgangspunkt og empirien er sentral i boka. Den har noen teoretiske referanser, men baserer seg i hovedsak på empiri. Boka er lett skrevet, men skjemmes av dårlig oversettelse, hvor blant annet sosialt arbeid er oversatt med sosialarbeid.

MIN HOVEDINNVENDING mot boka er at den individualiserer problemer som er dypt forankret i kultur og struktur. I samsvar med samtidens psykologisering av problemer og fokus på valgfrihet og muligheter legges ansvaret også i denne boka på individet. Hun skriver «Gi slipp på hva folk mener om deg, gi slipp på å være kul». Det kan virke som det kun er leseren det er noe galt med og som må endre seg for å få et bedre liv. Individet blir omdreiningspunktet, problemene blir ikke situert i en større kontekst og de kulturelle og strukturelle rammene synligjøres ikke. Selv om hun skriver at veien til endring går via ubehaget og at det ikke er noen enkle grep, framstiller hun det på et vis som den enkeltes valg alene. Mens hun selv framhever terapien som en viktig hjelp for seg, kunne hun både ha framhevet terapi og veiledning som veier til større bevissthet og valgfrihet for leseren. For å handle annerledes og mer i tråd med egne verdier vil det å motta veiledning kunne være en god hjelp til å reflektere over arbeidets art og hvordan det utføres. Veiledning kan gi sosialarbeidere mulighet til å bremse tempo og reflektere over om en handler i tråd med egne verdier og om en kan stå inne for det en gjør. Veiledning kan være et av flere tiltak for å humanisere arbeid, men er langt fra tilstrekkelig.

Brown synliggjør hvordan skammen blir til og tar plass. Å lese om hennes utforsking av skam og hennes åpenhet kan bidra til at leseren kan nærmere seg egne mørke kroker og sin egen opplevelse av skam. Men lesingen kan også gi en opplevelse av ikke å være flinke nok til «å være uperfekt», det kan bli enda et område vi skal være flinke nok på. På omslaget av boka står det: «En bok om hvordan du kan befri deg fra skam og perfeksjonisme og bli et helt menneske». Jeg er usikker på om dype strukturer endres ved å lese slike bøker og denne boka spesielt. Teksten gir grunnlag for å forstå noe om oss selv og den kulturen vi er en del av, men jeg tror ikke boka alene er nok til å skape endring. På den annen side kan den gi større bevissthet og inspirere til større mot.

MANGE SOSIALARBEIDERE HAR et grunnleggende engasjement knyttet til menneskeverd, likeverd og solidaritet og vil nikke gjenkjennende til hennes beskrivelse av arbeidslivet. Et krevende, effektivitetsfokusert arbeidsliv som bidrar til at vi blir likegyldige, opplever stress og frakobles egne verdier. Boka til Brown kan bidra til at man «i stedet for å sitte på sidelinjen og slynge ut kritikk og råd» trer fram med meninger og emosjoner. Det er mange dyktige sosialarbeidere som trenger mot til å gå fram på banen for klientene, for kolleger og verdier de tror på, men som holdes tilbake av skammen for ikke å være flink nok, ha gjennomtenkt alle argumentene, eller frykten for å få beskjed om at det var feil tid og sted. Brown kan motivere til å bli mindre selvhøytidelig og modigere i å kaste seg fram.

SÅRBARHET OG SKAM er i boka de eneste perspektivene som forklarer hva det moderne mennesket sliter med. Jeg opplever at analysene ikke blir klare nok, og perspektivene føres tilbake til skam og sårbarhet der andre forklaringer og teorier også kunne vært trukket fram.

Den personlige kompetansen framheves ofte i sosialt arbeids litteratur, som en sentral del av den profesjonelle rollen og kompetansen. Begreper som autentisk, ekte og personlig fremheves som en del av den profesjonelle rollen uten at det alltid er så klart hva det er. I møte med studenter opplever jeg at de strever med å finne ut av hva det innebærer «å bruke seg selv». Brown skriver ikke om den profesjonelle rollen som sosialarbeider, men hun viser konkrete eksempler hvor hun tar i bruk egne reaksjoner og følelser for å oppnå kontakt og skape en relasjon både i en privat og en profesjonell sammenheng. En relasjon der begge kan være subjekter og likeverdige. Der begge parter i samhandlingen kan definere seg selv og sine reaksjoner. Dette er selvfølgelig problematisk i en situasjon med ulik makt og posisjon som det er i sosialt arbeid, men like fullt en helt nødvendig utfordring i møter med mennesker sosialarbeidere skal hjelpe.

MENS JEG SKRIVER anmeldelsen tenker jeg på at jeg vil skrive en god anmeldelse som folk vurderer som bra, ja til og med veldig bra. Den bør være godt skrevet, kritisk, analytisk, klar og helst original. Etter hvert som jeg jobber med den kjenner jeg mismotet komme, tenker at jeg ikke skriver godt nok, hverken positivt nok eller kritisk nok. Ikke blir det originalt heller. Burde jeg ikke skrevet mer om at jeg er kritisk til hennes middelklasseperspektiv, eller hennes ufullstendige kjønnsperspektiv, eller at noe er selvfølgeligheter og hvordan hun kan virke moraliserende? Mulig det, men nå tenker jeg at dette er nok, godt nok. God lesing, vi møtes på arenaen, sårbare og engasjerte!