Bli klok av ubehaget

Anmeldt av

Anbjørg Ohnstad, Professor em. i sosialpsykologi ved OsloMet

Om boka

Anette Bringedal Houg og Anja Emilie Kruse (Red.) (2025). Etisk ubehag. Universitetsforlaget

Tittelen på boka vekker min nysgjerrighet. Jeg har vært faglig opptatt av begrepet ubehag i psykologisk forstand og ikke minst i sosialfaglig sammenheng. Vi møter ubehaget i arbeidet med klienter og deres problemer, og vi møter det i systemer som har sine krav og regler. Hvordan møter vi ubehaget? Støtter vi oss til regler og forskrifter, hever vi oss over det, eller erkjenner vi vår utilstrekkelighet, og hvordan gjør vi i så fall det?

Universitetsforlaget

Denne boka utforsker ubehaget i ulike disipliner innenfor samfunnsfag, humaniora og helse- og sosialfag. Den er skrevet for studenter og forskere for å være en hjelp til å erkjenne ubehaget, og gjøre det til et tema i sin egen forskning. Boka egner seg godt for studenter i sosialfag, og spesielt for dem som har kvalitative prosjekter og forskningsprosjekter innen sosialt arbeid og barnevern.

Boka har fire deler og 12 kapitler. Alle kapitlene er bygd opp på samme måte, med et levende eksempel som illustrerer dilemmaene forskerne står i når de studerer sensitive temaer og snakker med mennesker i sårbare livssituasjoner. Dette er et godt grep som synliggjør de etiske dilemmaene forskerne står overfor og som ikke omfattes av regelverk fra etiske komiteer, men der det er opp til forskernes egen dømmekraft å finne ut hvordan forskerne skal navigere. Kapitlene kan leses hver for seg, etter hva slags temaer eller felt man jobber i. Det er i alt 18 forfattere, som jeg ikke nevner med navn, men kun med hvilke temaer de drøfter.

Innledningskapitlene handler om de etiske komiteene og rammene for hva som kan utforskes. Det er en grei innføring, men man kunne kostet på seg en forklaring på alle forkortelsene, om ikke annet i ordforklaringene, ikke alle vet hva GDPR, NESH og Sikt står for. Forfatternes introduksjon setter tonen for de øvrige delene, og kapitlene handler om dilemmaer som ikke omfattes eller kan omfattes av de formelle reglene. Deler og kapitler følger hverandre godt opp, og henger sammen i en indre logikk.

De første kapitlene handler om hvor ærlige forskerne må være i møter med ekstreme holdninger. Hva gjør man i feltarbeid når man står i en lojalitetskonflikt mellom gamle venner og alliansepartnere og dataene? Hva gjør man når man møter sin egen redsel sammen med en informant?

To kapitler er fra fengsel og gir et godt innblikk i forskerens egne holdninger og utfordringer ved å møte straffedømte. Å forske eller arbeide i fengsel er en arena for sosialarbeidere. Begge forfatterne setter her ord på ubehagelige opplevelser og følelser, fra redsel til forakt og selvforakt. Feltarbeid er også svært aktuelt for sosialarbeidere. Å forske i et miljø man kjenner og der det er andre forventninger enn et forskerblikk, gjør at man kan kjenne på følelsen av å svikte sine egne.

Hvordan gjør man bruk av ubehaget som forskningsdata? Forfatterne oppfordrer til å gå inn i ubehaget, reflektere over det og stille spørsmål til det, og på den måten utvide datatilfanget. Mange dilemmaer er uløselige, og det kan være flere lag med ubehag både som intervjuer og forsker.

Den andre delen av boka handler om hvor nærgående forskningen kan være. Denne delen er særlig aktuell for sosialarbeidere som kommer nært innpå andre mennesker i svært sårbare situasjoner. Et kapittel handler om flyktninger som har krysset flere grenser, og som håper på et nytt liv i et annet land. Det er et felt man ikke er invitert inn i, men som forskeren oppsøker. De formelle reglene kommer til kort, informert samtykke kan man glemme, men prinsippet om å ikke skade («do no harm») er å balansere på en knivsegg når hen skal få fram historiene til flyktningene og ikke utsette dem for fare.

I kapittelet «Døden på kjøkkenet» er man invitert inn, der forskningsprosjektet nettopp handler om hjemmedød. Forskeren blir usikker på hva man skal si og hvordan man oppfører seg overfor en døende. For å få fram ubehaget bruker forfatterne det de kaller en metalog, som er å reflektere over det som skjer i situasjon og den akademiske ansvarligheten. Forfatterne illustrerer dette gjennom en samtale mellom veiledere og forskeren. Her skiller de mellom tre typer etikk; prosedyreetikk, som handler om det formelle, situasjons- og kulturell etikk og relasjonell etikk, som handler om hvordan man forholder seg til å forlate situasjonen og hvordan man formidler forskningen. Kapittelet stiller eksistensielle spørsmål, som det neppe finnes klare svar på.

I neste kapittel utdyper forfatterne prosedyreetikk opp mot praktisk etikk, der arbeidspress og produksjonskrav stilles opp som motsetninger. Forskeren står i en skvis mellom å fylle de formelle kravene og å ta vare på relasjonen til dem som blir intervjuet. Forskeren bruker begrepet produktiv dårlig samvittighet, som i dette eksempelet ga seg utslag i et sterkt ønske om å formidle resultatene tilbake til et lokalsamfunn.

I den tredje delen av boka utdyper forfatterne om det er mulig å skille forskningen fra livet. I denne delen kommer personlige erfaringer enda tydeligere fram. Når man er en del av det temaet man forsker på, hvordan ivaretar man da etikken og hva gjør det med forskeren som person? Temaet skeiv og etnisitet berører forskeren personlig og forfatteren tar i bruk urfolks- og feministisk metodologi for å reflektere over dilemmaene. Kunnskapen er en samproduksjon mellom forskeren og informantene. Nærhet gjør at man stiller andre spørsmål, nærhet gjør og at man lærer noe om eget liv. Forfatteren skiller mellom skam som er knyttet til skeiv identitet som berører kjønn og seksualitet som en individuell skam, mens samisk og kvensk identitet er en kollektiv skam. Problemstillingene fra en forskerposisjon som er tett på, fordrer en ærlig selvrefleksjon som kan artikuleres.

Neste kapittel gjør nettopp det, forskeren må her gå i seg selv. Hvorfor blir hen provosert av fortellingen til en informant som har gjennomgått kjønnsoperasjon, men ikke av en annen? Kan det handle om forskerens egen prosess om kjønn og identitet? Dette blir for hen tydelig etter hvert i et annet miljø som stimulerer til selvrefleksjon. Vi gjenkjenner oss selv mer i en persons fortelling enn i en annen. Å forske i et felt med sterke meninger om kjønn og kjønnsideologi, setter forskeren på prøve.

Forskeren kan bli utslitt av sterke voldshistorier, for eksempel hvis man i tillegg er i en utsatt posisjon som midlertidig ansatt. De akademiske kravene er å levere innen tidsfristen, men når trøttheten og glemselen setter grenser en selv ikke kan sette, oppleves institusjonen som grådig, og forskeren fylles med både frykt og selvforakt.

Denne delen av boka snakker godt til sosialarbeidere og anerkjenner ubehaget både som drivkraft og utfordring.

Den siste delen av boka handler mest om systemer, integritet og avhengighet. Statsfinansierte forskere ved institusjoner som har opplysningsplikt, kan stå i skvis mellom formidling av forskningen og hva som kan vekke misnøye hos oppdragsgiver. Forskeren er økonomisk avhengig av institusjonen, og må bruke mye tid på å søke midler til prosjekter. Å finne en middelvei mellom ulike dilemmaer i oppdragsforskningen vekker ubehag.

Å forske på minoriteter man selv ikke tilhører, vekker også ubehag. Som mange forskere påpeker i denne boka, er opplæringen i forskningsetikk mangelfull i utdanningen. Det er opp til den enkelte å streve med dilemmaene. Forskning har vært brukt til å kolonialisere og diskriminere urfolk, og skapt mistro til forskning. Medvirkning og samskaping er stikkord for å komme rundt mistroen. Å bruke ubehaget er å sette pris på det. Å anerkjenne ubehaget som en del av forskningsprosessen, er å bruke det konstruktivt.

Det siste dilemmaet boka beskriver er å bidra med forskning til å utforme politikk, og forskerens ansvar overfor gruppa forskningen omhandler. I dette tilfelle sexarbeidere. Forfatterne drøfter spørsmål om hvem som er de sårbare. Sexarbeidere kjemper for å bli avkriminalisert. Polariseringen innenfor feltet gjør forskerposisjonen vanskelig. Enten er du mot oss eller med oss. Prinsippet «ingenting om oss uten oss» utfordrer å finne nyansene.

Boka trekker til slutt de store hovedlinjene og gir inspirasjon til å sette ord på ubehaget og ta det på alvor. Hvordan man gjør det, og hvordan det kan bli forskningsdata er litt mer uklart. Det finnes ingen enkel oppskrift. Det er både avhengig av forskeren og feltet. Det som blir tydelig, er at utdanning av forskere i liten grad setter søkelys på de etiske dilemmaene, og som forsker kan man kjenne seg alene og hjelpeløs. Selvrefleksjon er et stikkord, og hvor langt det kan strekke seg er et sentralt spørsmål. Boka beskriver alt fra å gå gjennom en egen selverkjennelsesprosess, til åpne samtaler med kollegaer eller veiledere. Boka gir et godt grunnlag for undervisning av sosialarbeidere og forskere som jobber med mennesker i utsatte og sårbare posisjoner. Boka anbefales som pensum for å forstå relasjonene i etisk ubehag.