Befriende om makten som ligger i dokumentene vi skriver

Anmeldt av Vibeke Glørstad

Vernepleier og sosiolog, Førstelektor, VID vitenskapelige høgskole, Campus Stavanger, Fakultet for helse, Bachelorprogrammet i Vernepleie og Master i Medborgerskap, vibeke.glorstad@vid.no

Om boka

Wenche Bjørnebekk & Kate Mevik (2023). Skriv gode dokumenter i velferdstjenestene. Fagbokforlaget.

Boken Skriv gode dokumenter i velferdstjenest-ene er skrevet av Wenche Bjørnebekk og Kate Mevik. Forfatternes bakgrunn gir dem mulighet til å skrive med tyngde fra egen yrkespraksis. Bjørnebekk er vernepleier med master i sosialt arbeid og arbeidserfaring fra barnevern og ungdomspsykiatri. Hun er forlagsredaktør for helse og sosialfag i Universitetsforlaget. Kate Mevik er dosent emeritus ved Nord Universitet, barnevernspedagog og sosiolog med erfaring fra undervisning på bachelorutdanning i barnevern og erfaring fra barne- og ungdomspsykiatri.

Fagbokforlaget

Hensikten med boken er å synliggjøre hvordan dokumentene vi skriver i ulike velferdstjenester er et bidrag til rettssikkerhet for dem som mottar hjelp. Tekster som er respektfulle og enkle å forstå sikrer samarbeid med og inkludering av innbyggere som mottar tjenester. Boken synliggjør hva skjønn er og hvordan skjønn kan beskrives på en systematisk måte. Beskrivelsen av hvilke skjønnsvurderinger profesjonelle gjør sikrer gjennomsiktighet i vurderinger og gir mulighet for kontradiksjon, som igjen styrker rettssikkerheten.

Målgruppen er studenter som skal bli barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere og ansatte i velferdstjenester. Boken består av en innledning og seks kapitler, hvor det siste gir gode forslag til hvordan man øver for å bli en god skriver. Skriveøvelsene er beskrevet som en progresjon fra første til tredje året i profesjonsutdanningene og kan også fungere i internundervisning på samme måte. Kapittel 6 har ikke eksempler fra vernepleiefaglig arbeid, men det er enkelt å bytte ut eksempler avhengig av hvilken setting øvingene foregår i.

Innledningen starter med «Tenk deg at du ikke kjenner deg igjen i et møtereferat fra Nav der dere snakket om mulighet for å få innvilget uføretrygd. Du vil at de skal behandle deg bra, så du tør ikke si ifra om ting du er uenige med dem om». Innledningen gir flere dokumenteksempler som gjør møtet med dokumenter relevante både for profesjonelle og for innbyggere som mottar tjenester. Det vises hvordan dokument-tekster kan oppleves uforståelige og la mottakeren sitte igjen med en følelse av å være krenket og redd.

Begrepet velferdstjenester brukes som samlebegrep for Nav, barnevernstjenesten og kommunale helse- og omsorgstjenester. Eksemplene i boken viser bredden av ulike typer tekster i disse tjenestene, men det hadde vært ønskelig med flere tekster fra vernepleiefaglig arbeid. Dokumentene er funksjonell sakprosa med krav om å være etterrettelige, da de skrives av offentlige institusjoner hvor målet er å opprettholde tillit mellom velferdsinstitusjonene og befolkningen.

Forfatterne har intervjuet ansatte (19 personer) og mottakere (11 personer) av tjenester i barnevern, Nav og kommunale omsorgstjenester med utgangspunkt i en intervjuguide. Informantene har bidratt med ulike dokumenter og erfaringer. Det hadde vært en styrke om metoden var mer systematisk utdypet når det gjelder utvalg og analysestrategi for intervjuene.

De tre første kapitlene viser til sosiologisk kunnskap for å forstå hvordan dokumenter skrives slik de gjør, på godt og vondt. Kapittel 1 gjennomgår teorier om doxa og diskurs som perspektiver for å lese dokumenter kritisk. Begrepene er nyttige når man skal forstå hvordan makt, som ikke er synlig, påvirker oss. Bourdieu og Wacquant (1995) beskrev hvordan vår økonomiske, kulturelle og sosial kapital former oss og gir erfaringer som sitter i kroppen og blir våre habitusmønstre for å tenke og handle, både som profesjonelle og mottakere av hjelp. Vi utvikler «tatt-for-gittheter» som blir vårt doxa, våre forestillinger om det normale. Dette preger våre normative vurderinger, som igjen påvirker teksten vi skriver og mottakernes forståelse. Foucaults begrep om diskurs viser til at det er grenser for hva som kan tenkes og snakkes om innenfor et kunnskapsområde, «det iverksetter utelukkelsessystemer for hva som er «sant» og «falskt». Forfatterne viser til Skjervheim for å forstå hvordan tekster og møter kan bli en subjekt-objekt-relasjon, framfor en subjekt-subjekt-relasjon som unngår det instrumentelle mistaket hvor vi ser saken, men ikke personen. I en subjekt-subjekt-relasjon behandler vi den andre likeverdig og tonen blir undrende og vennlig framfor nedvurderende, kritisk og indirekte anklagende.

I kapittel 2, «Rammene rundt skrivningen», presiser forfatterne at dokumenter er maktfulle tekster og at det er viktig å være gjennomsiktig i våre vurderinger og skrivning. Gjennom dokumenteksempler knyttet til arbeidsavklaringspenger viser forfatterne til at den profesjonelle har flere valg som enten kan fremmedgjøre eller myndiggjøre. Grunnleggende saksbehandlingsprinsipper gjennomgås med utgangspunkt i forsvarlig saksbehandling og retten til medvirkning. Videre beskriver de ulike tekstkulturer, tekstnormer og tekstsjangre i velferdstjenestene som enten kan være frigjørende rammer eller skape uklare, forvirrende eller nedlatende tekster for mottakerne. Det handler om hvorvidt skjønnsvurderinger er gjort synlige, eller ikke, i en byråkratisk tekstkultur.

I kapittel 3 beskriver forfatterne hvordan teorier om skjønn og dømmekraft kan bidra til at en kan sette ord på det faglige arbeidet. Forfatterne viser til at det er nødvendig å være analytisk, kritisk og refleksiv overfor sin egen skjønnsutøvelse. Videre viser de til en modell for å beskrive og analysere hvordan skjønnsutøvelsen tydeliggjøres eller ikke tydeliggjøres gjennom utdypende situasjonsbeskrivelser, normer og vurderingshandling. Dette er gode eksempler som konkretiserer hva skjønnsutøvelse er.

I kapittel 4 går forfatterne nærmere inn på den konkrete teksten. Her er eksemplet en søknad om livsopphold. Vedtakene er ulike, det er ulike sjangerstrukturer fra kommune til kommune, og dokumentene er ofte bygd opp ulikt. Språk, tone og innhold varierer. Forfatterne viser til tilfeldige klipp-og-lim-metoder som gjør vedtakene uklare.

I kapittel 5 kommer vi tett på den profesjonelle skribenten og hvordan bruk av begreper og metaforer former budskapet i dokumentene. Dokumenteksemplene er meldinger om enkeltvedtak i barnevernstjenesten og arbeidsavklaringsdokumenter. Vi får Nav-veileder og sosionom Aminas erfaringer da hun som nyutdannet ble kastet brutalt ut i skrivning. Vi ser hvordan hennes erfaringer etter hvert gjorde det mulig å løsrive seg fra «slik gjør vi det her», det forfatterne kaller det naviske språket, til selvstendige skjønnsutøvelser som setter mottakerne i en sterkere posisjon. Vi får eksempel på klagebehandling i barnevernet og et dokumenteksempel som viser rutiner i rapporteringssystemet Gerica i omsorgstjenester for personer med utviklingshemming. Maktforholdet beskrives som skjevt, hvor tjenestemottakers stemme er usynlig. Rapportene skrives forskjellig avhengig av om de er skrevet av miljøterapeut, miljøarbeider eller ufaglært. Forfatterne beskriver rapportene som ufullstendige og preget av internt språk som karakteriserer ulike typer atferd hos tjenestemottakerne. De kommenterer at vi er i en sårbar livssituasjon når vi er helt avhengige av hjelp fra andre: «Andre mennesker har makt over det som skjer og hvordan det skrives om det. Det blir viktig at det som skrives er det som er nødvendig, at det er riktig og at det er forståelig både for den som mottar hjelp og for den som skal kontrollere hjelpen» (s. 162). Hvor mye har rapportene preg av å være maktens språk?

Dokumenteksemplene fra barnevern og Nav er gode og konkrete og viser styrker og svakheter. Aktørskapet til de som søker tjenestene fremmes i den gode skriftkulturen som forfatterne anbefaler. Det er færre dokumenteksempler fra omsorgstjenester til personer med utviklingshemming, og eksemplene er fra Gerica-rapporter og fra en meldebok mellom dagsenter og hjem (s. 9). Her kunne det vært bedre med et eksempel som ikke karakteriserte tjenestemottaker med vond lukt, men ga et mer positivt bilde? Dette er viktige dokumenter, men det hadde vært en styrke om boken også hadde tydeliggjort andre dokumenter i disse tjenestene. Referater fra møter i ansvarsgrupper og om individuell plan viser at tjenestemottaker ofte ikke er til stede. Det gjelder enkeltvedtak om timer til praktisk bistand, fritidstjenester, rapporter om ulovlig bruk av tvang og klager på vedtak om tvangsbruk. Helsetilsynets nasjonale tilsyn med tjenestene til personer med utviklingshemming viste i 2016 alvorlige avvik og brudd på lovverk i mange kommuner. Det viste også at vedtak om praktisk bistand ikke var oppdatert ut fra omsorgsbehov eller basert på god nok kartlegging. Det synes som tekstene i bokens eksempler fra omsorg for personer med utviklingshemming har større avstand til mottakerne enn eksemplene fra andre tjenester.

Hva slags skriftkultur er det som skaper avstand til tjenestemottakerne og miljøterapeutene? Hvordan kan brukerstemmen bli tydeligere i disse tjenestene? Det har skjedd sterk myndiggjøring blant personer med utviklingshemming, gjennom inkluderende forskning og økt bevissthet om menneskerettigheter (FN-konvensjonen om rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne, CRPD, 2006). Det hadde vært spennende om disse aktørene kunne vært synliggjort i en bok om å skrive gode dokumenter. Vernepleiere, sammen med andre profesjoner, arbeider også i andre omsorgstjenester: innenfor eldreomsorg, rus og psykisk helse, tjenester der brukerstemmene ofte er svake. Hvordan preger dette vedtakene som skrives der?

For øvrig er boken spennende lesning som gjør dokumenter levende og viser muligheter til å skrive gode dokumenter. Det sterke fokuset på rettssikkerhet og kontradiksjonsprinsippet gjør at boken kan anvendes i ulike sammenhenger. Den anbefales både for studenter og ansatte i tjenestene. Og med et håp om at neste utgave viser flere dokumenteksempler fra vernepleieområdet.