Bedringshistoriens baksider og håpets illusjoner

Liese Recke

Fagansvarlig for videreutdanning i rus og avhengighetsproblematikk. Fakultet for sosialfag Campus Oslo. VID vitenskapelig høgskole

liese.recke@vid.no

«En eks-rusmisbruker tar snart telefonen» er overskriften på en ung influensers offentlige bekjennelser på NRKs hjemmeside mars 2021. Og artikkelen fortsetter: «Leandra Valencia (23) vet mye om hvordan det føles å ikke komme gjennom dagen uten rus. Nå ønsker hun å være åpen for å hjelpe andre unge i samme situasjon». «Jeg tror ærlighet kan redde liv», sier Leandra (Tinmannsvik, 2021). Valencia (2021) har delt sin bedringshistorie på YouTube, og videoen promoveres nå av NRK. På YouTube har hun detaljert fortalt om egne utfordringer før, under og etter en periode preget av avhengighet av alkohol og andre psykoaktive substanser. Per mai 2023 har denne videoen oppnådd mer enn 52.000 visninger. Valencia sin fortelling er langt fra unik; den kunne enkelt ha blitt forvekslet med en rekke andre fortellinger om rus, avhengighet, behandling, selvhjelpsgrupper og tilfriskning som vi stadig møter i sosiale medier, i media, i podkaster og i faglitteratur, så vel som på faglige konferanser. Spørsmålet her er, med utgangspunkt i Valencias bedringshistorie: Redder den liv?

Filmen om Christiane F.

For godt voksne vil det tyske dokudramaet fra 1981 «Wir Kinder vom Bahnhof Zoo» fremstå som et ikonisk verk (Edel, 1981). Filmen inngikk den gangen som et element i en bredere rusforebyggende innsats, og ble vist både på kino og i skoleundervisning og etter hvert eksportert til utlandet. I filmen følger vi Christiane F. sine prøvelser i en dysfunksjonell familie, vi bevitner hennes eksperimentering med rusmidler, hennes vei inn i avhengighet, sosial marginalisering, prostitusjon og kriminalitet. Verket kulminerer med en visjon av Christianes nå rusfrie tilværelse i idylliske omgivelser, rik på håp og optimisme. På denne måten danner filmens narrativ en prototype for bedringshistorier, hvor fortiden fremstilles som et dystopisk mareritt opp imot rusbehandlingens vendepunkt mot en lys og lykkelig framtid. Men til tross for målsettingen om å avskrekke ungdom fra narkotikabruk, oppnådde filmen en uventet og motsatt effekt. Jan-Erik Tørres (2017) beskriver sine erfaringer med boken bak filmen:

«Vi ble gjennom denne boken presentert for skremselsbilder og konsekvenser, og vi kunne nå bare takke oss selv dersom vi var så dumme å prøve narkotika! [….] Jeg, og stort sett alle jeg har snakket med dette om og som endte som rusavhengige, reagerte på samme måte. Vi oppfattet ikke dette som skremmende, men tvert imot spennende og tiltrekkende. Blant annet fordi vi kunne kjenne oss igjen i mye av det bakenforliggende».

Herman Kolitzus (1989) beskriver hvordan lokale rusbehandlingsenheter i Berlin i 1980-årene registrerte hvordan ungdom anvendte filmen som et slags manus for sine første forsøk med illegale stoffer, og hvordan unge jenter fra landlige strøk kom til Berlin med ønsker om å spille Christiane F. Formidling av detaljrike rushistorier kan paradoksalt nok virke motiverende og stimulerende på individer som allerede befinner seg i utfordrende livssituasjoner. Den amerikanske organisasjonen SAMSHA (The Substance Abuse and Mental Health Services Administration) har derfor lenge advart mot å bruke slike metoder som forebygging (Springfield, 2015). Ungdom som ikke er i fare for å utvikle sosiale eller rusrelaterte vanskeligheter, reagerer derimot annerledes på slike historier. De som lever et trygt og velfungerende liv får bekreftet sine negative holdninger til rus og narkotika, og møter derfor skremselskampanjer og advarsler med anerkjennelse.

Sosial og digital påvirkning

Etterligning av andres utseende, atferd og preferanser er vanlige fenomener i kulturelle kontekster, og imitasjon fungerer som en grunnleggende mekanisme i menneskelig sosialisering og kulturell overføring (Christakis & Fowler, 2010). I dag søker mange vestlige ungdommer veiledning for personlig utvikling og problemløsning gjennom influensere og Youtubere. Digitale plattformer har blitt viktige arenaer for ungdom som ønsker råd og inspirasjon, eller til og med en form for mentorveiledning. Dette markerer en forskyvning i hvordan ungdom tilnærmer seg personlig vekst og problemløsning, fra tradisjonelle kilder som familie, venner og fagpersoner, til digitale medier og online fellesskap (AkbaŞ & Gursel-Bilgin, 2022).

Leandra Valencias vlog på YouTube følges av mange tusen ungdommer, som blir inspirert og påvirket av hennes presentasjoner, erfaringer og råd. Rollen som «ung og rusfri» på NRK bidrar til å autorisere hennes relevans som rollemodell. Hvilken ung person ønsker ikke å bli portrettert som en modig overlever på NRK? Særlig når den personlige kampen mot problemer og utfordringer dramatiseres så sterkt. Men etterligning av den identitet eller rolle som fremstilles av Valencia, krever en svært spesifikk subjektiveringsprosess. Nøyaktig som med filmen om Christiane F., vil publikum kunne få varierende tolkninger av Leandra Valencias historie. For ungdom som er i en sårbar situasjon, kan den intense og følelsesladde fortellingen om rusmidler som løsninger på velkjente utfordringer som utenforskap, angst, stress og ensomhet, fungere som et speil. Når festen er over, kan man sikte etter en karriere som modig overlever, i fotsporene til Leandra Valencia og Christiane F.

Bedringshistorier gir håp

Tommy Sjåfjell (2016) skriver i et blogginnlegg fra Borgestadklinikken at «Bedringshistorier gir håp». Innlegget formidler tro på at personlige fortellinger om overvinnelse og tilfriskning kan tjene som kilde til inspirasjon for dem som kanskje står overfor lignende utfordringer eller vanskeligheter. I norske publikasjoner om likepersonsarbeid og erfaringskonsulenters roller på rusfeltet støttes denne antagelsen. Kristine Åkerblom et al. (2020, s. 29) skriver: «Erfaringskonsulentene er bevisste på at de kan fungere som rollemodeller og vise at drømmer og håp er oppnåelige. De kan vise ved sin tilstedeværelse at veien ut av rus er mulig».

Men opptil 70 prosent av alle rusavhengige endrer sitt eget liv til det bedre uten bistand fra behandlingsprogrammer, støttegrupper eller profesjonelle håpsformidlere (Toneatto, 2013). Dette kan indikere at håpløshet kanskje ikke fremstår som et generelt utgangspunkt, og tallene kaster lys over bedringsprosessers kompleksitet. I Skandinavia førte importen av amerikanske 12-trinnsbaserte behandlingsmodeller på 1980-tallet til endring i det generelle synet på rusavhengighet. Tidligere ble avhengighet av rusmidler ansett som en forbigående tilstand som man kunne modne seg ut av eller bli behandlet for, og deretter bli «frisk». Med innføringen av 12-trinnsmodellene begynte mange å se på rusavhengighet som en kronisk sykdom. Dette perspektivskiftet har implikasjoner for hvordan håp inngår i bildet, for det er lett å forstå at det kreves en betydelig dose håp for å navigere en vei ut av en tilstand som er definert som kronisk.

Håpets kompleksitet

Bedringshistorier antas ofte å gi håp til de motløse og å stimulere til livsendring hos pasienter i rusbehandling. Et stort antall norske publikasjoner relatert til rusfeltet fremstiller formidlingen av bedringshistorier som en utvetydig positiv ressurs. Videre blir formidling av «håp» fremstilt som et fenomen det nærmest ikke kan gis nok av. Erfaringskonsulenter forteller «at det at de selv har levd som rusmisbrukere, og i dag har fast jobb, bil og leilighet samt stabil inntekt, ga håp til pasientene» (Kroksjø, 2021, p. 41). Denne entusiastiske fremstillingen kan imidlertid risikere å overskygge en mer nyansert forståelse av håpets kompleksitet og de potensielle bivirkningene av å høste håp fra bedringshistorier. Filosofen Lars Svendsen (2023) redegjør for at håp i seg selv ikke nødvendigvis kan betraktes som enten positivt eller negativt, fortolkningen av håpets betydning er avhengig av kontekst og intensjon. De gamle grekerne hadde en mer nyansert holdning til håp. De anerkjente håpets evne til å motivere, men de forsto også at menneskeliv ikke utelukkende var formet av positiv tenkning, men var overlatt til gudenes og tilfeldighetenes innflytelse (Cairns et al., 2020). Forestillingen om håp som en utvetydig positiv kraft kom med kristendommens fremvekst og dens vektlegging av tro, håp og kjærlighet som tre nye kardinaldyder. I denne konteksten skal håp ikke bare forstås som en optimistisk forventning til fremtidige begivenheter, men også som en dyp tillit til Guds løfter og godhet (Jeffrey, 2020).

I vår samtid har flere forfattere problematisert den utbredte oppfattelsen av håp som et entydig positivt fenomen. Psykologen Karen Krett (2011) skildrer et ambivalent forhold til begrepet «håp» innenfor rammen av psykoterapi. Hun argumenterer for at håp kan fungere som en barriere mot aktiv handling, ved at pasienter kanskje passivt avventer endringer fremfor å gjøre konkrete grep for å forbedre sin situasjon. Også Angela Woods et al. (2019) belyser ambivalens knyttet til håp innen psykisk helse. De påpeker at pasienter kan få fornyet håp ved å lytte til andres bedringshistorier, men at realiseringen av håpet kanskje ikke er relevant eller tilgjengelig for dem selv. Woods et al. trekker frem Lauren Berlants bok «Cruel Optimism» (2011), hvor Berlant viser hvordan mennesker kan ha håp om en bedre fremtid, selv om deres personlige og sosiale forhold gjør fremtiden urealistisk eller utilgjengelig. Antropologen Cheryl Mattingly (2010) legger ytterligere et lag av kompleksitet til diskusjonen. I sin studie av sykdom og helbredelse framhever hun at håp kan være en tvetydig kilde til både lindring og lidelse. På den ene siden kan håp virke vitaliserende og livgivende, og fungere som en mekanisme for å takle vanskelige eller nærmest umulige situasjoner. På den andre siden kan håpet lede til skuffelse, særlig når forventningene ikke stemmer overens med den medisinske eller sosiale virkeligheten. Denne kumulative innsikten antyder at håp er et flerdimensjonalt og kontekstavhengig fenomen.

I rusbehandlingen kan den vedvarende promoveringen av «håp» gjennom bedrings- og avholdshistorier paradoksalt nok forsterke følelser av fiasko og utilstrekkelighet for dem som ikke har oppnådd – eller ønsker - rusfrihet. Tradisjonelle bedringshistorier, som den Leandra Valencia forteller, strukturerer narrativet rundt en dyptgående personlig forandring. Historiene skaper et skille mellom en fortid fylt med smerte, umoralske handlinger og ulykke, og en nåtid og fremtid preget av helse og velvære. Gjennom denne dikotomiseringen av «før» og «etter» endres synet på individet: Den som fortsatt er avhengig blir assosiert med negative og nedverdigende egenskaper. Dermed kan slike vendepunktshistorier utilsiktet bidra til å opprettholde stigmatisering og marginalisering av rusavhengige.

Å bruke bedringshistorier

Hensikten med denne diskusjonen er ikke å kritisere individers personlige erfaringer eller de valgene de har gjort om å dele dem offentlig. Det å ta steget til å dele personlige og ofte smertefulle erfaringer er i seg selv en betydelig handling, som kan være både konstruktiv og terapeutisk. Det jeg viser til, er potensielle uønskede konsekvenser av å benytte bedringshistorier som redskap i rusforebygging eller behandling. Jeg har også kritisk vurdert den utbredte forestillingen om at «håp» utelukkende kan ses som en positiv drivkraft. Håp kan i visse kontekster virke demoraliserende eller hindre en person i å ta aktive skritt for å forbedre sin situasjon. Derfor, hvis vi fremover ønsker å utforske hvordan håp og personlige bedringshistorier kan være nyttige verktøy i forebygging, behandling, forskning og undervisning, må vi også vurdere historienes begrensninger og potensielle negative konsekvenser. En helhetlig og nyansert analyse og forståelse er nødvendig for å utnytte potensialet i disse tilnærmingene, samtidig som vi minimerer uønskede effekter.