Banebrytende om jenters vold

Anmeldt av
Solveig Sagatun

Dosent, Universitetet i Agder

solveig.sagatun@uia.no

Om boka

Sidsel Natland. Volden, horen og vennskapet. Fortellinger om unge jenters voldsbruk – en kulturanalyse. Tapir Akademisk forlag, 2009

Tema for denne boka er jenters utøvelse av vold mot andre jenter. Sissel Natland viser hvordan medias oppslag om jenters vold reflekterer kulturelle forestillinger om sammenhengen mellom kjønn og vold. I media og fra politi og ungdomsarbeidere rapporteres det stadig om at det er en økning i andelen unge jenter som er involvert i voldelige handlinger. Det forklares gjerne med jenters økte deltakelse på offentlige arenaer, økt likestilling mellom kjønnene og flere kvinnelige, aggressive forbilder i populærkulturen.

Et overordnet formål med boka er å utvide forståelsen av hva femininitet er gjennom å problematisere jenters subjektposisjon som utøvere av vold. Natland har som intensjon å få fram en forståelse av jenters voldsbruk, forstå voldens mening for jenter som utøver vold, mer enn å finne forklaringer på hvorfor den eventuelt øker. For å kunne si noe om det anerkjennes jentenes aktørstatus som subjekter i voldshandlingen. De sees som ansvarlige for sine handlinger, ikke som ofre for sitt kjønn. Forfatterens utgangspunkt er å forsøke å studere det eventuelt kjønnsspesifikke ved volden uten å bidra til essensialisering og dikotomisk tenkning omkring kjønn. Det innebærer å studere kjønn og vold med det for øye at det skjer endringer, at det finnes både likheter og forskjeller mellom gutters og jenters vold og motivasjoner for vold, og ikke minst at man må fokusere på forskjeller innad i gruppene. Om kjønnsperspektivet skal aktualiseres, innebærer det å se både jenters og gutters vold som en kjønnet praksis.

Boka er en lett bearbeidet utgave av forfatterens avhandling for dr.art.-graden ved Universitetet i Bergen i 2007. Avhandlingen er en kvalitativ studie av medias beskrivelser av vold og av jenters syn på seg selv og sine handlinger. Bruk av dokumentanalyse og kvalitative intervjuer begrunnes med at de er formålstjenlige for å forstå jenters vold og vise kompleksiteten i deres syn på seg selv som jenter og den vold de deltar i. Derigjennom ønsker forfatteren å nyansere kulturelt skapte forestillinger om sammenhenger mellom kjønn og vold.

Det overordnede rammeverket for denne studien er en diskursanalytisk tilnærming. Forfatteren diskuterer femininitet som diskurs, noe som åpner for å studere femininitet som konstruert. Hun har en kulturanalytisk tilnærming som innebærer at hun bygger på og kombinerer ulike kvalitative kilder, og at kulturelle forestillinger om sammenhengen mellom kjønn og vold problematiseres. Særlig fokuseres det på hvordan jenter i varierende grad gis status som subjekter, som utøvere, i voldshandlinger. Den grunnleggende forståelsen i et kulturanalytisk perspektiv bygger på erkjennelsen av at vold og hvordan den erfares, fortolkes og responderes på, ikke kan ses frakoblet fra sin historiske og kulturelle kontekst. Perspektiver på kjønn og særlig femininitetsformer er det viktigste omdreiningspunkt for denne studien. Forfatteren nærmer seg de fortellinger og beskrivelser av vold som kommer til uttrykk i hennes materiale med spørsmålene: Hva forteller det om hvordan jenterollen oppleves og gjøres i dag, og hva slags implikasjoner kan slike forståelser ha for hva som kan sies om vold innenfor dagens kontekst? Hun tar utgangspunkt i en forståelse om at det å være jente, er noe man gjør, noe man «lever opp til» og utforsker spørsmålet: Kan normene for feminin adferd utvides, kan jentenes vold ses som iscenesettelse og synliggjøring av en type femininitet?

Kildene for studien beskrives som eksterne og interne. Mediamaterialet omtales som eksterne kilder i betydningen at hun ikke selv har vært deltakende i skapingen av dem. Hennes interesse for jenters voldsbruk begynte med en nysgjerrighet omkring avisenes ordvalg i overskrifter og reportasjer der jenters vold ble omtalt. Tekstene i ulike typer medieoppslag og politiske dokumenter har bidratt til forfatterens forståelse av feltet og til de perspektivene som brukes i analysen av det kvalitative materialet. Dette består av klasseromsdiskusjoner i videregående skole og ungdomsskole, kvalitativt spørreskjema og kvalitative forskningsintervju med unge jenter som har erfaringer som utøvere av vold og med aggressiv adferd. Det er dette datamaterialet som beskrives som internt fordi hun selv har vært deltakende i skapingen av det. Til sammen 59 gutter og jenter i videregående skole og ungdomsskole svarte på spørreskjemaer og deltok i klasseromsdiskusjoner. Svarene og holdningene i dette materialet gav forskeren støtte i vurderingen og tolkningen av de kvalitative forskningsintervjuene med 14 jenter som har personlige erfaringer med gjenglignende miljøer og/eller som utøvere av vold. I disse intervjuene fikk hun tilgang til de mer spesifikke, situasjonelle og relasjonelle aspektene ved jentenes voldserfaringer.

I det første analysekapitlet (kapittel 4) tar forfatteren opp billeddannelsen av jenter og vold som kommer til uttrykk i media, politikk og forskning. Hun viser hvordan disse tekstene reflekterer kulturelle forestillinger om sammenhengen mellom kjønn og vold. Det handler om medias fortellinger om jentevold og tar for seg hvordan jenter snakkes om og skrives om i den dominerende diskursen på måter som i varierende grad anerkjenner deres subjektstatus. Forfatteren avrunder dette kapitlet med å peke mot at medias fortellinger om jentenes vold handler om en femininitetsform som ligger utenfor de kulturelle normer for jenteatferd. Hun påpeker to vanlige måter media forholder seg til jentenes vold på. For det første at jenter i den dominerende diskursen kan gjøres til avvikere når det poengteres at de oppfører seg som gutter. For det andre at medias fortellinger ofte fokuserer på at jentene selv er ofre for ulike problemer i sin oppvekst og sitt sosiale miljø. Fortellingene gjør noe med jentenes subjektposisjon: Ei jente som utøver vold, er ei «umoden» jente, ei «guttejente», et «offer» eller ei «syk» jente. Hun er ikke et bevisst, handlende, menneskelig subjekt. Slik bekrefter media forestillingen om at jenters vold ikke har noen plass i «vår kultur».

Mest oppmerksomhet vies til analysene av det interne datamaterialet hvor blikket vendes mot jentene selv. I tre analysekapitler prøves mediafortellingene om jentenes vold ut mot jentenes egne forestillinger og fortellinger om seg selv, om andre jenter og om sin bruk av vold. Hvordan forholder de seg til den dominerende diskursen om ungdom, jenter og vold?

Kapittel 5 handler om forestillinger om et feminint hierarki utledet fra måten de unge jentene selv retter seg etter normer og hierarkier på. I medias omtaler om jenters vold får fokuset på vennskap en særlig plass. I dette kapitlet fokuseres jentenes fortellinger om vennskap og konflikter som noe som gjøres, som en type praksis som tydeliggjør både kjønn, makt og hierarkier. Oppmerksomheten rettes mot hvordan jentenes subjektivitet formes og spilles ut i vennskap, i relasjonene til venninner og vennegjengen. Vennskapets mer problematiske sider problematiseres, hvordan jentenes relasjoner både er gjennomsyret av og strukturert via former for makt. Forfatteren viser at de jentene som påberoper seg å greie å leve opp til idealet og være en god venn, er de jentene som mener de besitter typiske gutteegenskaper som ærlighet, redelighet og lojalitet. De er guttejenter eller «en av gutta», og slik etablerer de et alternativt hierarki der de plasserer jentejentene nederst og seg selv på topp. De bidrar dermed til å rangere maskuline egenskaper høyere enn feminine.

I de to neste analysekapitelene ser forfatteren nærmere på hvordan en slik hierarkisering samspiller med voldsbruk og legitimering av vold. I kapittel 6 vendes blikket mot volden slik den ser ut fra jentenes perspektiver. Natland drøfter her hvordan jentene selv forstår den volden de utøver. Hvordan definerer de vold og hvilken mening har slike handlinger for dem? Hun poengterer at volden må forstås ut fra jentenes relasjoner og grupper, men også at volden handler om deres opplevelse av seg selv og egen identitet. Med utgangspunkt i en forståelse av at utøveren av vold, uansett kjønn, alltid vil nøytralisere sine handlinger ved å definere dem til noe annet enn vold, viser hun hvordan jentene forklarer voldsbruken sin med at offeret selv er skyld i det som skjer, og at volden da redefineres ved at den gis andre ord. I følge jentene selv er det ikke vold de utøver, men en lærepenge eller en hevn, og slik gjøres volden legitim. Når det gjelder hvordan jentene iscenesetter seg selv som jenter, er det en forskjell på måten de forteller om seg selv «som jenter» og måten de forteller om volden på. Jentene ser volden som en mulighet til å iscenesette en viss type femininitet; vold kan forstås som feminin praksis. Jentenes vold skjer innenfor deres egne vennskap og nettverk, mot jenter de kjenner eller har nære relasjoner til, og den handler om makt og avmakt. Noe som kjennetegner jentenes konflikter er beskyldningene om å være «hore». Det peker også mot en særlig kjønnsspesifikk måte å forstå jentenes vold på.

I det siste analysekapitlet, kapittel 7, drøftes det mer kjønnsspesifikke ved jentenes vold. Forfatteren anvender et perspektiv på utøveren av vold som en som opplever noe som truende, som erfarer andres vrangvilje. Kapitlet handler om når jenter i de unges forestillingsverden «blir horer» og hvordan aggresjonen når det gjelder horebegrepet må forstås når det gjelder kjønnsmakten i samfunnet.

Jentenes bruk av ordet både illustrerer og opprettholder holdningen om at kvinner har lavere status enn menn. Det vises til Connell (1995), som påpeker at vold er en betingelse for å opprettholde et dominanssystem samtidig som den indikerer eller er tegn på at det eksisterer en form for krise innenfor hierarkiet. Dette perspektivet anvendes i diskusjonene av hvorfor «hore»står sentralt i de unge jentenes vold. Begrepet hore diskuteres som et nøkkelsymbol som står sentralt for utviklingen av en voldsepisode. «Jentejentene» og «horen» representerer en nedvurdert eller «feil» form for femininitet. En hore fortjener bank, og det er hun som bør skamme seg. Horen er den måten å gjøre jenterollen på som må ekskluderes. At horen blir en legitim begrunnelse for voldsbruk, henger sammen med den generelle erkjennelsen at ved å bruke vold, understreker man, både for seg selv og omverdenen, hva man ikke er.

Med denne boka beveger forfatteren seg inn i det som lenge har vært et taust felt i forskning om vold, ungdom og kjønn. Med utgangspunkt i jenters vold har hun satt fokus på jenter og kulturelle normer for feminin atferd. Den norske forskningen om vold setter i hovedsak fokus på gutter som utøvere. Det finnes lite forskning om jenter som utøvere. Natland evner å overskride konstruktivistiske perspektiver som knytter vold til aspekter ved mannlig identitetskonstituering. Det gjør hun ved å problematisere jenters subjektivitet, og hun lykkes på en god måte. Det teoretiske grepet er godt gjennomarbeidet. Boka er grundig og velskrevet. Analysene av empirien basert på de valgte teoretiske perspektivene presenteres på en tillitvekkende måte. En kritisk bemerkning som jeg vil trekke fram, er at analytiske spørsmål som utledes i de teoretiske innledningskapitlene synes å gjentas flere ganger, med noe forskjellig ordlyd. Det gir et inntrykk av at poengene som utvikles fra noe forskjellige teoretiske vinklinger, ikke alltid bringer med seg så mye nytt til analysene.

Boka bidrar til økt refleksjon om kjønn og ungdom og er relevant for en bred lesergruppe av ungdoms- og kjønnsforskere, studenter, praktikere og politikere med engasjement i kriminalitetsforebyggende arbeid. Den er særlig relevant for sosialarbeidere og pedagoger som arbeider med unge mennesker. Da kjønnsperspektiv er lite fokusert i utdanningene anbefales boka som pensum i siste del av bachelor-utdanninger eller på master- og videreutdanningsnivå. Særlig vil de empirinære kapitlene i boka være velegnet som pensum på grunnutdanningene av barnevernpedagoger, vernepleiere, sosionomer og lærere. Innledningskapitlene med presentasjoner av mange teoretiske inspirasjonskilder og anvendelsen av disse i analysene av datamaterialet, tilbyr også de mer erfarne leserne med interesse for forskningsfeltet et utvidet kunnskapsgrunnlag til forståelse av vold, kjønn og femininitet.