Både dypdykk og fugleperspektiv

Anmeldt av
Knud Knudsen

Professor emeritus, UiS

Om boka

Jørn Ljunggren og Marianne Nordli Hansen (red.) (2021). Arbeiderklassen. Cappelen Damm

Sosiologen Arthur Stin-chcombe sa en gang at om sosiologien mister grepet på klasseanalysen vil disiplinen forvitre. Forståelsen av klassesamfunnet har historisk stått sentralt i faget. Utviklingen de seinere tiår har imidlertid gjort analysen særlig krevende; Gamle begreper har vanskelig for å fange en uoversiktlig samfunnsorden, der særlig arbeiderklassen synes på vei ut av historien. Etablerte oppskrifter for empirisk undersøkelse har heller ikke samme gyldighet som før. Tilstanden har medført at sosiologer gjerne har vegret seg for klasseanalysen, selv i en tid der økende forskjeller roper på innsikt i drivkreftene bak utviklingen. Strid om begrepsfesting og metode har også dempet motivasjonen for å ta fatt på oppgaven. Sosiologene som en gang var i front i studiet av utbytting og konflikt, er tilsynelatende blitt mer tilbakeholdne. Økonomer og psykologer anvender imidlertid gjerne klassebetegnelser for å sammenfatte sosial og økonomisk ulikhet, uten å være bundet av sterke teoretiske tradisjoner eller analyseoppskrifter. Tilsvarende høres også i dagligtalen.

På en slik bakgrunn er det betimelig og viktig at boka om arbeiderklassen i dagens Norge foreligger; Arbeiderne var ikke forsvunnet, kategorien framtrer nå bare i endrede former. Utgangspunktet for boka er at om man vil forstå mer av arbeiderklassen i vår tid, må den tas mer på alvor og derfor studeres på ulike måter og langs flere dimensjoner. Fokus i boka er altså på arbeiderklassen. Framstillingen har likevel karakter av en mer allmenn klasseanalyse, etter som innramming og fortolkninger i stor grad skjer ved sammenligning på tvers av yrkeskategorier. I alt 27 forskere har bidratt inn i et større tverrfaglig forskningsprosjekt der ambisjonen har vært å pakke ut den nåtidige norske arbeiderklassen. Den bredt anlagte innsatsen indikerer at mange flinke fagfolk har ventet på en anledning til å framføre nye innsikter. Prosjektet har en pragmatisk overbygning: Allerede i forordet avgrenses arbeiderklassen som gruppen mellom elitene og de som har ramlet utenfor arbeidslivet. Boka kan sees som eksempel på hvordan klasseanalysen på forskjellig vis kan studere ulike aspekter ved folks liv. Tanken har vært å undersøke ulikhetsprosessene arbeidere i ulike yrker inngår i, uten å være bundet til én bestemt definisjon. Dermed dreier analysene seg også om hvordan dagens Norge er preget av systematisk ulik fordeling av ressurser og makt.

Boka har fem overordnede temaer: 1. Rekruttering til og sammensetning av arbeiderklassen. 2. Den «nye» arbeiderklassen. 3. Materielle kår og helse. 4. Klassens synlighet i samfunnet, og 5. Politikk og tillit.

Her fortelles om strukturelle endringer, om etnisitet/innvandring og organisering, om hvordan ulike trekk ved yrket innvirker på livsvilkårene, om synet på ulike yrkers verdi og gjennomslag i media, og om arbeidsklassens politiske representasjon og tro på systemet. Bare for å ha nevnt noen av temaene.

Redaktørene angir boka ståsted i kapittel 2, om definisjon, sammensetning og endring av arbeiderklassen i Norge. Framstillingen baseres på ORDC-modellen (Oslo register data class scheme), av antatt relasjonell type og konfliktperspektiv. I dette skjemaet er ulike yrkesposisjoner inndelt etter mengde og sammensetning av økonomisk og kulturell kapital. Hovedanliggende gjelder grupper i den nedre del av skalaen: faglærte og ufaglærte arbeidere og velferdsmottakere. Felles for disse er at de har mindre kapital enn dem høyere plassert i modellen. Selv om arbeiderklassen har avtatt i størrelse siden 1980-årene utgjør denne fremdeles en stor andel av befolkningen. Det å «tilhøre» denne klassen kan likevel være noe helt annet enn i tidligere tider.

Temaet i kapittel 3 ligger logisk i forlengelsen av foregående. Det dreier seg nå om sosial mobilitet. Sentrale spørsmål er: Hvor sterk er tendensen til at barn av arbeidere selv blir arbeidere, og i hvilken grad opplever de oppadstigende mobilitet over generasjonene? Videre: I hvilken grad består arbeiderklassen av personer med sosial opprinnelse i arbeiderklassen, og i hvilken grad rekrutteres de fra andre klasser? Innebygget i dette ligger betraktninger om klasseformasjon, og om i hvilken grad det dreier seg om en homogen gruppe. Et viktig spørsmål er også: I hvilken grad er personers tilhørighet i arbeiderklassen stabil over livsløpet? De omfattende empiriske analysene indikerer betydelig stabilitet i oppadstigende mobilitet og den relative mobiliteten. Den sterke utdanningsveksten fra 1970-tallet og fram til vår tid har derfor bare i begrenset grad bidratt til økende oppadstigende mobilitet. Tilhørighet i overklassen gir tilsynelatende et sikkerhetsnett som beskytter mot degradering. Tolkningen er at familier i øvre klasser bruker sine økonomiske, kulturelle og sosiale ressurser til å forhindre at avkommet skal oppleve å skli nedover.

Etter disse to temmelig stringent innrammende runder slippes seinere bidragsytere ut i mer fri dressur. Og det er innsiktsgivende kapitler som kommer: om hvordan mangfold av tidshorisonter påvirker samhold og mulighet for representasjon på hoteller og varelagre, om de transnasjonale arbeiderne og klassereiser på tvers av landegrensene, og om oljearbeidernes særlige stilling; som samfunnsbyggere eller bremseklosser? Videre analyseres klasserelasjoner i skogsbygdene og (den nye?) arbeiderklassen, hvordan en arbeidskar skapes gjennom lærlingetiden og ved hjelp av læremestre, og om hvordan «hvithet» og «norskhet» forhandles om i servicebransjen.Et kapittel går inn på hverdagsmotstand i krevende roller blant ansatte på lavere nivå. Nærmere bestemt dreier det seg om hvordan helsefagarbeidere håndterer utfordringer og problemer i det daglige, slik som mangel på anerkjennelse for jobben som utføres. Dette handler om maktutøvelse, og hvordan arbeidere motsetter seg makten i det skjulte, gjerne rutinemessig, uten å være politisk artikulert eller formelt organisert.

Gjennom et etnografisk feltarbeid på to sykehjem undersøkes hvordan de forsvarer seg. Eldresektoren har en høy andel arbeidstakere med innvandrerbakgrunn, så feltarbeidet gir relevant utgangspunkt for å studere ansatte med ulik etnisk bakgrunn. To ulike kontrollregimer på sykehjemmet blir identifisert: «profesjonshierarkiet» og «styringshierarkiet». Funnene indikerer forskjeller og likheter i majoritetens og minoritetens hverdagsmotstand. En overordnet innsikt er at betingelsene for mostand i et etnisk delt arbeidsmarked er knyttet til flere forhold, slik som makt i organisasjonen, type kontrollregime som må håndteres og hvilke praksiser man forstår som legitim motstand. Analysen angår også en breiere diskusjon om makt og særlig om tvetydigheten knyttet til reproduksjon av makt i arbeidsmarkedet. Motstand kan skape nye maktrelasjoner, og alternative forsvarsstrategier kan tvinge fram nye betingelser for omsorgsarbeidere.

Interessant og viktig er kapitlet om uførhet og dødsrisiko i arbeiderklassen. Bakgrunnen er tidligere studier som viser at dødeligheten er høyere og levealderen lavere blant dem som er ufordelaktig plassert i den sosioøkonomiske struktur. Her vil man undersøke betydningen av mekaniske arbeidsmiljøforhold for klasseforskjeller i død og uførepensjonering. En oversiktlig modell skisserer innledningsvis det dynamiske forholdet mellom helse og sosioøkonomisk status gjennom livsløpet. Registerdata og nye aggregerte arbeidsmiljødata på yrkesnivå gir det empiriske grunnlaget.

Analysene gjennomføres i tre trinn, der yrkesklasse, arbeidsmiljø og utdanning legges suksessivt på i forklaringsmodellen. Arbeiderklassen identifiseres her fra det europeiske sosioøkonomiske klassifiseringsskjemaet ESeC. Skjønnsmessig plasseres ufaglærte arbeidere, faglærte arbeidere, samt lavere ikke-manuelt rutinearbeid inn under arbeiderklassen.

Samlet utgjør disse tre kategoriene over halvparten av dem som analyseres. Referansen ved anslag på utsatthet er tilstanden for toppledere og profesjonelle, altså yrkesklassen med laveste dødelighet og uføresannsynlighet. De statistiske analysene viser at arbeiderklassen kommer dårlig ut. Det er likevel interessante variasjoner innenfor klassen, som at faglærte arbeidere er mindre utsatte for død enn andre arbeidere. Og ved sammenligning mellom klasser kommer den samme gruppen ut på nivå med selvstendige og eiere av små bedrifter.

I flere av analysene er det slående hvor markert utdanning slår igjennom. Trolig er gjennomslaget enda sterkere enn det som umiddelbart som framgår av tallene, siden utdanning kan anses å ligge foran i forklaringskjeden, og dermed har både direkte og indirekte betydning.

Hvordan status til ulike yrker varierer, og hvordan slike vurderinger framstår mellom grupper i befolkningen er spørsmålet for et annet av kapitlene. Dette er et tema som opprinnelig sto sentralt i den norsk-danske sosiologen Kaare Svalastoga sine arbeider for 60 år siden. Antakelsen er at yrkenes anseelse er utrykk for en kollektiv verdimessig oppfatning av posisjonshierarkiet.

Det er et interessant poeng at temmelig forskjellig konstruksjon av indekser for yrkesstatus likevel oppviser høy grad av samvariasjon. Her er flere hypoteser, der grunnantakelsen er at innslaget av utdanning i yrkene vil innvirke på den anseelse som tillegges. Data kommer fra et landsrepresentativt utvalg av den norske befolkningen og de blir spurt om å vurdere et større knippe (34) yrker. Folk er spurt om «hvordan du tror folk flest vil vurdere yrkenes status?», og «hvilken status synes du yrkene burde ha?».

Hypotesen om at forskjeller i yrkesstatus i vesentlig grad er knyttet til formelle utdanningskrav blir gjennomgående bekreftet. Yrkeshierarkiet i status oppfattes i tillegg nokså likt i alle samfunnsklassene. Sammenligninger av «er»- og «bør»-vurderingene viser at «bør»-varianten likevel gir mindre forskjeller, dog uten at den grunnleggende rangering i vesentlig grad forrykkes.

I forholdet til bokas overordnede tema er konklusjonen i dette kapittel klar: Arbeideryrker har lavere status enn andre yrker i Norge. Det smalere bildet som «bør»-svarene gir, kan tyde på at det her legges mer individuelle moralske vurderingskriterier til grunn. Tolkningen her er at det nok finnes tendens til en mer generell egalitær tilbøyelighet i befolkningen

Det er dokumentert at forskjellene også i Norge går opp. De dominerende klasser øker sin makt og økonomiske innflytelse, mens de på nedre del av hierarkiet står under stadig press om forverring av levekårene. Som redaktørene innledningsvis konstaterer, har arbeiderklassen de seinere år fått et comeback. Disse gruppene framstår tydeligere med felles dårlige betingelser og er under stadige krav fra et ubønnhørlig system. Boka er et viktig bidrag til å få oversikt over og innsikt i denne gruppens livsvilkår i Norge i dag. Det er et stort materiale som dekkes, med ulike innfallsvinkler og alternative analytiske grep. Kombinasjonen av kvalitative og kvantitative tilnærminger er et godt grep. Tilnærmingen gir rom både for dypdykk og fugleperspektiv, og under ett tegnes et nøkternt, nyansert bilde.

Selv i en så omfattende bok vil det være temaer som leseren kunne ønsket bedre dekket. Ett spørsmål er dette: Når arbeiderklassen gjør comeback, ved markert synlighet og tallmessig tyngde, hvorfor vokser det ikke sterkere fram et sinne, en felles identitet, som kunne omsettes i kollektiv motstand for å forandre på dårlige kår? I enkelte av kapitlene ligger ansatser til en slik analyse. Likevel savnes her et overordnet grep. Forklaringen kan ligge i et annet trekk ved framstillingen: Det sies mindre om arbeiderklassens historiske betydning for omforming av samfunnet, gjennom organisert kamp mot det kapitalistiske systems utbytting og undertrykking. Her kunne man kanskje tro at valget av bokas tittel ville motivert sterkere. En tydeligere historisk dimensjon kunne lede opp til i alle fall en skissemessig diskusjon om betingelser for å forløse arbeiderklassens potensiale som politisk kraft. Trolig vil boka få en oppfølger. Det ville være fint om slike temaer da fikk større plass.