Årsaksforklaringer i kvalitativ analyse – en anbefalelsesverdig bok om et forsømt tema

Anmeldt av

Per Arne Tufte, Handelshøyskolen ved OsloMet – storbyuniversitetet

Om boka

Øivind Bratberg (2024) Årsaksforklaringer i kvalitativ analyse. Cappelen Damm Akademisk.

Å årsaksforklare sosiale fenomener er en krevende oppgave som man stort sett har forbundet med kvantitativ metode, men kvalitative metoder kan i mange sammenhenger gi et vel så godt grunnlag for å utforme og teste årsaksforklaringer. Øivind Bratbergs bok Årsaksforklaringer i kvalitativ analyse er så vidt jeg vet den første som tar opp dette temaet på norsk. Boken er vel verdt å lese for den som ønsker å undersøke årsaksforklaringer basert på kvalitative studier. Den har også noen begrensninger det er verdt å påpeke.

Cappelen Damn

Boken åpner med å gi et overblikk over hva årsaksforklaringer innebærer i samfunnsvitenskapene. Videre presenterer han tre sentrale kvalitative tilnærminger eller forskningsdesign som, i varierende grad, kan knyttes til et forklarende eller årsaksforklarende siktemål: prosessporing, kongruensanalyse og komparativ analyse. Deretter drøfter Bratberg årsaksforklaringer gjennom tekstanalyse og intervjuer. Det hele (forskningsdesign og metoder) knyttes så sammen i et utmerket og oppklarende kapittel 7 med tittelen Gode og mindre gode årsaksforklaringer.

Bratberg behandler først og fremst spørsmålet om hvordan å etablere og undersøke årsaksforklaringer innenfor ulike kvalitative forskningsdesign. Men parallelt med dette finner en også kritiske drøftinger av i hvilken grad ulike kvalitative forskningsdesign et egnet som utgangspunkt for årsaksanalyser.

Et presserende spørsmål er hva man legger i begrepene forklaring og årsaksforklaring. Som Bratberg påpeker er ikke forklaring uten videre det samme som årsaksforklaring. For det første finnes det ulike typer forklaringer. En vanlig inndeling av forklaringer skiller mellom årsaksforklaringer, formålsforklaringer og funksjonsforklaringer (se f.eks. Elster, 1983). Årsaksforklaringer viser til årsaker som det ikke ligger noen menneskelig vilje bak. Formålsforklaringer viser til årsaker som har en mening eller hensikt. I funksjonsforklaringer er årsakene de funksjonene som det fenomenet vi skal forklare fyller i et (sosialt) system.

Problemet er at det ofte ikke er enkelt å skille mellom disse i konkrete samfunnsanalyser. Tilfredsstillende årsaksforklaringer av sosiale fenomener vil måtte trekke inn mening og formål. Sosiale ideer, verdier og normer kan forklare utfall, men er disse årsaksforklaringer eller formålsforklaringer? Bratberg trekker for eksempel fram to mulige forklaringer på framveksten av reformer i EU: strategisk tilpasning og internasjonal sosialisering. Er disse årsaksforklaringer eller meningsforklaringer, eller en kombinasjon? Min tolkning er at Bratberg opererer med et vidt begrep om årsaksforklaring som inkluderer meningsforklaringer, og det tror jeg er et fornuftig grep.

Bratbergs begrep om forklaring peker imidlertid langt videre enn dette. I henhold til Det norske akademis ordbok (NAOB.no) kan forklare defineres som å gjøre tydelig eller forståelig. Å gi innblikk i individers forståelser, fortolkninger og virkelighetsoppfatninger (som kan lede til handling) og forståelse av kulturelle forestillinger, verdier og normer kan dermed også betraktes som forklaring. Bratberg påpeker at «årsaksforklaring i vid forstand er likevel hva vi ofte forsøker oss på», men en tvetydighet henger ved gjennom deler av boken: Er det årsaksforklaring i vid forstand eller forklaring i vid forstand som omhandles? Dette gjelder særlig i behandlingen av kongruensanalyse og i kapittelet om tekstanalyse. Kapittel 7, som skiller mellom hvorvidt metodene egner seg til «forklaring som tolkning og utlegning av mening» eller «forklaring gjennom å identifisere en årsaksforbindelse», klarer likevel noe opp i dette. Etter min mening burde det vært presisert tydeligere fra starten av at forskningsdesign og metoder blir drøftet ut fra begge disse forståelsene.

I kvantitativ metode er det en lang rekke betingelser som må tilfredsstilles for å underbygge en årsaksforklaring (jf. Kellstedt & Whitten, 2018, 56-76; Shadish, Cook & Campbell, 2002). Spørsmålet er hvordan kvalitativ metode kan matche dette. Forståelsen av årsaksbegrepet og ikke minst hva en vitenskapelig forklaring er står sentralt her. Bratbergs forståelse av årsaksbegrepet bygger slik jeg tolker det på tre elementer: INUS-betingelse (Insufficient, but Necessary part of an Unnecessary but Sufficient condition), kontrafaktisk analyse og mekanismer.

Bratberg tar utgangspunkt i skillet mellom nødvendige og tilstrekkelige forklaringer, koblet sammen i Mackies INUS-betingelse: En årsak er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, del av en betingelse som er tilstrekkelig, men ikke nødvendig for å forklare resultatet (Mackie 1965:245). Vi kan for eksempel forklare en sosial endring med et politisk vedtak som er nødvendig, men likevel ikke tilstrekkelig for å frambringe de sosiale endringene (politiske vedtak må til, men er ikke nok for å få til endring). Vedtakene må i neste omgang knyttes til konkrete gjennomføringstiltak (implementering) som er tilstrekkelige, men likevel ikke nødvendige for å få til endring (endringene kunne ha funnet sted med andre vedtak eller på andre måter). Tankegangen bak INUS-skjemaet er nyttig for å lese ut årsakssammenhenger i et kvalitativt materiale, men samtidig en ikke helt enkel kode å knekke.

Samtidig er det en svakhet med INUS-skjemaet at det forutsetter en symmetri som ikke avklarer årsaksretningen. Derfor supplerer Bratberg skjemaet med en kontrafaktisk tilnærming. En kontrafaktisk forklaring innebærer at resultatet ikke hadde inntruffet dersom årsaksbetingelsene ikke hadde inntruffet. Dette blir fort science fiction fordi vi normalt ikke kan studere den kontrafaktiske situasjonen (det som ikke skjedde). I kvantitativ metode ligger imidlertid eksperimentet så nær den kontrafaktiske forståelsen som man kan komme: Enten sammenlikner vi de samme enhetene før og etter påvirkning (og forutsetter at enhetene er helt sammenlignbare med hensyn til alle andre faktorer), eller vi sammenlikner enheter som er tilfeldig fordelt i en kontrollgruppe (som ikke mottar påvirkning eller placebo-påvirkning) og en eksperimentgruppe (som mottar påvirkning) og forutsetter at de gruppene er sammenlignbare med hensyn til alle andre faktorer. Tilsvarende øvelser lar seg vanskelig gjennomføre i kvalitative analyser. Man er henvist til tankeeksperimenter («hva ville ha skjedd, dersom …») eller komparative analyser hvor casene er så sammenlignbare som mulig.

Det tredje elementet Bratberg trekker inn er mekanismebegrepet. En utfordring her er at det er ulike forståelser av sosiale mekanismer. Elster (1989) bruker en urverksmetafor («cogs and wheels») og vektlegger at mekanismeforklaringer viser til en kontinuerlig og tilstøtende kjede av kausale eller intensjonale forbindelser mellom årsak og virkning. En senere definisjon, som Bratberg viser til, vektlegger at mekanismer er «hyppig forekommende og lett gjenkjennelige kausale mønstre som trigges under generelt ukjente betingelser og som har ubestemte konsekvenser» (Elster, 2015, 26).

Det finnes andre mekanismetilnærminger enn Elster, for eksempel kritisk realisme, som fokuserer på å avdekke underliggende, generative mekanismer, mekanismer som ikke er umiddelbart empirisk observerbare (for eksempel Danermark, 1997; Sayer, 1992). I praksis tror jeg mange samfunnsvitere slutter seg mer til Elsters første definisjon av mekanismer (bortsett fra forståelse av samfunnet som urverk). Poenget er å utarbeide en så utfyllende og detaljert beskrivelse av hendelsesforløpet som overhodet mulig. Bratberg peker på at mekanismeforklaringer er noe mer enn å legge inn medierende (mellomliggende) variabler i en forklaring. Det er prosessen som skal beskrives, det vil si de interaksjonsprosessene som har ført til resultatet. Det representerer en grunnleggende kritikk av kvantitativ variabelforskning i tråd med de to sentrale mekanismetradisjonene analytisk sosiologi (jamfør Hedstrøm, 2005) og kritisk realisme.

Mitt ståsted når det gjelder årsaksforklaringer generelt og mekanismeforklaringer spesielt er at de representerer fortolkninger av et empirisk materiale. Forklaringene er fortellinger eller fortolkninger av hvordan ting henger sammen, men ikke hvilke som helst fortolkninger. Mekanismer er begrunnede fortolkninger, det vil si fortolkninger som er empirisk underbygde og bygget opp av logiske resonnementer som har støtte i empirien. Dette gjelder i kvalitativ så vel som kvantitativ metode.

Bratberg vier et kapittel til hver av tre kvalitative forskningsdesign: prosessanalyse (kapittel 2), kongruensanalyse (kapittel 3) og komparativ analyse (kapittel 4). Prosessporing og komparativ analyse er forskningsdesign som ligger tettest opp til årsaksanalyser. Prosessporing innebærer å avdekke og beskrive prosessen som har ledet fram til et bestemt utfall, enten det er snakk om politiske beslutningsprosesser, gjennomføring av organisasjonsendringer, utvikling i smågrupper. Komparativ analyse kan betraktes som den kvalitative metodens svar på det kvantitative eksperimentet. Forskjellsmetoden innebærer å sammenlikne case som er ulike med hensyn til det som skal forklares, men ellers sammenlignbare, det vil si mest mulig like med hensyn til andre forhold. Ideen er at forskjeller i andre forhold som sammenfaller med forskjeller i avhengig variabel antyder mulige forklaringer. Dette tilsvarer kontroll for konfunderende tredjevariabler i kvantitativ metode. Det er i hvert fall to problemer med dette idealet. For det første forutsetter dette strengt et stort antall case for å skille ut de relevante årsaksforklaringene. For det andre gir ikke dette uten videre innblikk i mekanismene, selv om det i prinsippet med mindre man også har prosessdata, eventuelt data over tid. Like fult avdekker metoden potensielle forklaringer som igjen kan sette en på sporet av prosesser og mekanismer.

Noe mer krevende er det å se koblingen mellom årsaksforklaringer og kongruensanalyse hvor hensikten er å undersøke sammenfallet mellom en teori eller modell og det empiriske materialet. En kunne si at hovedmålet med kongruensanalyse er å avklare spørsmålet «Hva slags case er dette?» Gode årsaksforklaringer må ha fyldige diagnoser og beskrivelser av den sosiale virkeligheten som skal forklares som fundament. Det er med andre ord mulig å knytte kongruensanalyse til årsaksforklaringer og forklaring i vid forstand, men framstillingen til Bratberg er noe uklar her.

Uansett tilnærming vil disse metodene i varierende grad kunne sette oss på sporet av årsaksforklaringer og mekanismer og danne grunnlag for forklaringsutkast. Ved å utvikle kritiske hypoteser basert på forklaringsutkastene kan en «teste» disse mot dataene for å se om forklaringene underbygges eller ikke. Årsaksforklaringer kan med andre ord ikke bevises, men underbygges. Det ligger i dette at andre kan se det annerledes og utvikle bedre forklaringsutkast. Ofte vil en også oppleve at datamaterialet ikke er fyldig nok til å avgjøre hvilket forklaringsutkast som stemmer best overens med empirien.

Dette er ikke så veldig forskjellig fra situasjonen i kvantitativ metode. Ørnulf Seippel publiserte i 1999 en artikkel med tittelen For tall må også fortelles, hvor budskapet var at det ligger et betydelig tolkningselement i kvantitative undersøkelser. Det finnes ingen statistiske metoder som kan bevise at en årsaksforklaring er korrekt (heller ikke eksperimentet) og i alle fall ikke hvilken mekanisme som er på ferde.

Bratberg tar videre opp tekstanalyse (kapittel 5) og intervjuer (kapittel 6) som metoder i forklarende analyser. Dokumenter og intervjuer er to vesentlige datakilder, og samtidig savner jeg noe om observasjon. Tenk deg at du vil forklare utfallet av medarbeidersamtaler i en organisasjon eller brukersamtaler i Nav. Ikke nødvendigvis den eneste måten, men antakelig den beste, måten en kan forstå og forklare utfallet er gjennom observasjon. Vi kan jo trekke fram studien til Lysgaard med flere (1961) av en norsk industribedrift som resulterte i den sosiologiske klassikeren Arbeiderkollektivet. Forskerne gjorde intervjuer med ansatte og ledere, men de gjorde også deltakende observasjon ved å jobbe på gulvet i bedriften. Her kom de på sporet av dette uformelle kollektivet blant de ansatte som satte uformelle regler og sanksjoner mot de ansattes atferd, men som samtidig fungerte som en beskyttelse mot det teknisk-økonomiske systems «ensidige, ubegrensede og ubønnhørlige kravlogikk».

Under tekstanalyse (kapittel 5) skilles det mellom tolkning ved idealtyper, diskurs og induktive tematisk koding. Kapittelet er interessant og har en rekke gode poenger, for eksempel «tekstens mening er ikke nødvendigvis det samme som aktørens intensjon» (side 95) og «diskursbegrepet er altså handlingsrettet for av mening følger handling» (side 110). Med skillet mellom forklaring som meningsutlegning og forklaring som identifisering av årsaksforbindelser i bakhodet gir kapittelet en interessant og nyttig drøfting av mulighetene for forklaring basert på tekstanalyse. Forfatterens konklusjon er for øvrig at tekstanalyse primært er rettet mot tolkning av meningsinnhold og følgelig forklaring som meningsutlegning. I langt mindre grad er tekstanalyser egnet til å avdekke årsaksforbindelser. Dette avhenger nok av intensjon (for eksempel om poenget er å tolke deduktivt ut fra idealtyper, identifisere diskurser eller induktivt kode teksten tematisk) og type materiale. Tekster kan gi innblikk i prosesser selv om tekster alltid inneholder tolkninger av begivenhetene, særlig hvis å sammenlikne ulike kilders beskrivelser av fenomenene. Dette kapittelet vil være nyttig for mange studenter innen statsvitenskap og offentlig styring og administrasjon fordi dokumenter utgjør et betydelig innslag av empirien i masteroppgaver på dette feltet.

Kapittel 6 om intervjuing tar opp aspekter knyttet til relasjonen mellom intervjuer og informant (asymmetri, etikk, bygge bro mellom intervjuer og informant) og grad av struktur i intervjuet (strukturert, ustrukturert, semistrukturert). Anbefalingen synes å være semistrukturerte intervjuer. Koblingen til årsaksanalyser tas opp noe senere i kapittelet. Bratberg peker på at intervjuer kan benyttes i prosessporing blant annet for å få innblikk i politiske ideer som handlingsdrivere. I tillegg peker han på at intervjuer i kongruensanalyse og strukturere intervjuet ut fra teoretiske modeller og benytte intervjuet til løpende testing av antakelser utledet av modellene (kan sammenlignes med en samtale hos legen for å stille en diagnose). I kapittel 7 skilles det imidlertid mellom semistrukturerte intervjuer med nøkkelinformanter og semistrukturerte intervjuer (med andre typer informanter?). Dette skillet er det imidlertid ikke helt enkelt å gjenfinne i kapittel 6. Mens analyse av intervjuer generelt er rettet mot å avdekke meningsinnhold, peker Bratberg på intervjuer med nøkkelinformanter som nyttige i årsaksanalyser.

Kapittel 7 inneholder en eksemplarisk oppsummering, eller kanskje mer en syntese, av forskningsdesign og metoder. Kapittelet gir god leseveiledning til de øvrige kapitlene. I tillegg vektlegger Bratberg en kontrafaktisk tilnærming til årsaksforklaringer. Jeg støtter at dette er en intuitiv tilnærming som kombinert med skillet mellom nødvendige og tilstrekkelige betingelser gir en konkret tilnærming til å analysere et datamateriale med sikte på årsaksforklaringer.

Alt i alt kunne jeg tidvis ønsket en bedre struktur i boken. Noen ganger er framstillingen noe forvirrende, og man lurer på hva forfatteren vil fram til. Det gjelder særlig kapittelet om kongruensanalyse. Her er det mye for og imot. Noen ganger framstilles kongruensanalyse som egnet til årsaksforklarende siktemål, andre ganger som lite egnet. Oppsummeringen i kapittel 7 antyder at det ikke er særlig egnet.

Eksempelbruken er sterkt knyttet til statsvitenskap, og det fungerer rimelig bra mange steder. Noen ganger blir det imidlertid for internt ved at det gis en veldig knapp beskrivelse av forskningsbidrag som ikke er like kjent for alle, og spesielt ikke for studenter. En leser kan nok noen ganger lure på relevansen av eksempelet, eller hva det skal illustrere. Særlig presentasjonen av forfatterens egen masteroppgave blir hengende (side 102-107). Tabellene er ikke selvforklarende, og teksten gir ikke tilstrekkelig informasjon til å forstå poenget. Man aner relevansen, og jeg er ikke i tvil om at den er der, men her mangler de siste brikkene.

Anbefaler jeg boken? Ja, først og fremst fordi det er den første boken som tar opp temaet forklaring og årsaksforklaring i kvalitativ analyse. Dernest på grunn av alle problemstillingene den reiser. Dette er ikke en kokebok. Du får ikke stoffet servert på et fat, men du må tenke over saken. Kanskje er man enig, kanskje er man uenig. Alt i alt, et interessant og nyttig bidrag om et tema som etter min mening altfor få forbinder med kvalitativ metode.