JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Debatt

Arbeidslinja – en trussel mot uføre?

03.12.2009
28.04.2022 10:17

Referanser

Brattberg, Espen, Alf Erling Risa og Kjell Vaage (2001). Sosial utjevning og veksten i uføretrygden. Tidsskrift for velferdsforskning, Vol. 4, nr. 3, 169-182.

Brinch, Christian N. (2009), The effect of benefits on disability uptake. (Discussion Papers No. 576). http://www.ssb.no/cgi-bin/publsoek?job=forside&id=dp-576&kode=dp&lang=en (hentet 07.08.2009).

Dahlgren, Lars & Bengt Starrin (2004), «Statusbunden skamkänsla – underlägsenhet och underordning». Emotioner, vardagsliv & samhälle: en introduction til emotionssociologi. Lund: Liber.

Elstad, Jon Ivar (2005), «Helse i Norge ved årtusenskiftet.» I: Ivar Frønes og Lise Kjølsrød, red., Det norske samfunn. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Fløtten, Tone, Arne Grønningsæter, Jon M. Hippe og Johan Christensen (2007), «Den reformerte velferdsstaten – en ny samfunnskontrakt». I Jon Erik Dølvik, Tone Fløtten, Gunnar Hernes og Jon M. Hippe, red., Hamskifte; den norske modellen i endring. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Hagen, Kåre og Ivar Lødemel (2003), «Fattigdom og sosial eksklusjon». I: Ivar Frønes og Lise Kjølsrød, red., Det norske samfunn. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Halvorsen, Knut (1996), «Hva boka handler om». I Knut Halvorsen, red., Mestring av marginalitet. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

Halvorsen, Knut (2000), «Sosial eksklusjon som problem – en kritisk vurdering av begrepet sosial eksklusjon, med spesiell referanse til dagens Norge». Tidsskrift for velferdsforskning, vol. 3, nr. 3 2000: 157-171.

Hansen, Marianne Nordli og Ulrikke de Vibe (2005), «Behov for sosialhjelp og uføretrygd: individuell ulykke eller sosial arv?» Søkelys på arbeidsmarkedet, 2/2005, 22, 149-156.

Harsløf, Ivan og Sidsel Seim (2008), «Fattigdom i en norsk velferdskontekst». I Ivan Harsløf og Sissel Seim, red., Fattigdommens dynamikk; perspektiver på marginalisering i det norske samfunnet. Oslo: Universitetsforlaget.

Hjelmtveit, Vidar (2008), «Langvarig økonomisk sosialhjelp i barnefamilier: fattigdomsfelle for foreldre og barn». I Ivan Harsløf og Sissel Seim, red., Fattigdommens dynamikk; perspektiver på marginalisering i det norske samfunnet. Oslo: Universitetsforlaget.

Kildahl, Nanna (2009), «Sosialpolitikkens incentivtenkning». I Karen Christensen og Liv Johanne Syltevik, red., Kvinners arbeid. Unipub.

Kjølsrød, Lise (2003), «En tjenesteintens velferdsstat». I: Ivar Frønes og Lise Kjølsrød, red., Det norske samfunn. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Levitas, Ruth (1998), The Inclusive Society? Social Exclusion and New Labour. Hampshire: Palgrave.

Lister, Ruth (2000), «Strategies for Social Inclusion; Promoting Social Cohesion or Social Justice». I: Peter Askonas og Angus Stewart, red., Social inclusion; Possibilities and Tensions. Hampshire: Palgrave.

Nordrik, Bitten (2008), Curriculum Vitae: Ung og ufør; om unge uføres erfarte avgang fra arbeidslivet og deres fremtidsutsikter. Oslo: De facto.

Normann, Tor Morten (2009), Fattigdomsrisiko; en levekårstilnærming. (Statistisk sentralbyrå: Rapport 2009/11) http://www.ssb.no/emner/05/01/rapp_200911/index.html (hentet 26.04.2009).

NOU 2007:4. Ny uførestønad og ny alderspensjon til uføre. Oslo: Departementenes servicesenter.

NRK (2004), Skjev fordeling av uføretrygd. http://www.nrk.no/nyheter/okonomi/3965504.html (hentet 09.05.2009).

Oppedal, Mons (2008), «Fattige barns rett til økonomisk hjelp». I Ivan Harsløf og Sissel Seim, red., Fattigdommens dynamikk; perspektiver på marginalisering i det norske samfunnet. Oslo: Universitetsforlaget.

Ot.prp. nr. 4 (2008-2009), Om lov om endringer i folketrygdloven og i enkelte andre lover (arbeidsavklaringspenger, arbeidsevnevurderinger og aktivitetsplaner). http://www.regjeringen.no/nb/dep/aid/dok/regpubl/otprp/2008-2009/otprp-nr-4-2008-2009-.html?id=531652 (hentet 09.05.2009).

Sandbæk, Mona (red.) (2008), Familiens inntekt og barns levekår over tid. (Rapport 7/2008). Oslo: Nova.

Skau, Greta Marie (2003), Mellom makt og hjelp; om det flertydige forholdet mellom klient og hjelper, 3. utg. Oslo: Universitetsforlaget.

Solheim, Liv Johanne (1996), «Sosialhjelp og vern av sjølrespekten». I Knut Halvorsen, red., Mestring av marginalitet. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

Statistisk sentralbyrå (2009), Økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper. 2008. (Statistisk sentralbyrå: Rapport 2009/1). http://www.ssb.no/emner/05/01/rapp_okonomi_levekaar/rapp_200901/index.html (hentet 26.04.2009).

Wahl, Asbjørn (2009), Velferdsstatens vekst – og fall? Oslo: Gyldendal Akademisk.

Wergeland, Ebba (2009), «Arbeid og brød; historien bak NAV-reformen», Rødt, nr. 1, 2009: 4-21.

Arbeidslinja med sin incentivtenkning står i motsetning til sentrale verdier i den norske velferdsstaten som likhet, omfordeling og solidaritet. Forslaget om kutt i barnetillegget vil føre til økt barnefattigdom, og omlegging til et system med større vekt på midlertidige ytelser vil gi økt makt til hjelpeapparatet på bekostning av brukermedvirkning og uføres rettigheter. Det er fare for at Uføreutvalgets endringsforslag og premissene for dem kan føre til økt stigmatisering av uføre.

Siri Jensen

Koordinator i Kvinner på tvers, Masterstudent i Velferdsforvaltning, Høgskolen i Lillehammer

siri.jensen@r-bup.no

Pensjonsreformen som feier over landet er nå kommet til uføretrygden. I mai 2007 la Uføreutvalget under ledelse av Oluf Arntsen fram sin innstilling (NOU 2007: 4), og det er ventet en stortingsmelding våren 2010. I denne artikkelen vil jeg drøfte forslaget i lys av arbeidslinja og se på noen mulige konsekvenser.

Utgangspunktet for endringene er ikke et ønske om å bedre situasjonen for uføre, men at uførepensjon skal tilpasses til nytt system for opptjening av alderspensjon i folketrygden. Myndighetene er bekymret for at den nye ordningen, der de fleste (men absolutt ikke «alle» slik det heter i reklamen for pensjonsreformen) kan gå av ved 62 år med sterkt redusert pensjon, vil føre til at uførepensjonister kan få uforholdsmessig mye høyere alderspensjon enn de som velger tidlig avgang. Forskjellen, kalt pensjonsgapet, kan ifølge utvalget, «gjøre det økonomisk attraktivt å bli uførepensjonert når en nærmer seg 62 år» (NOU 2007: 4, s. 9)! En sentral problemstilling er derfor om dette gapet bør minskes. Arbeidslinja legges til grunn; mandatet slår fast at utforming av uføreordningen skal ta hensyn til at det skal lønne seg å stå i arbeid for personer i yrkesaktiv alder som har arbeidsevne (NOU 2007: 4). Endringsforslagene strekker seg imidlertid langt ut over tilpasning til endringene i folketrygden og følger i praksis i stor grad generelle anbefalinger fra OECD når det gjelder uførestønad (ibid.).

Arbeidslinja opp mot likhet og solidaritet

Harsløf og Seim (2008, s. 30) definerer arbeidslinja slik: «arbeidslinja i sosial- og arbeidspolitikken går ut på å reformere trygde- og sosialpolitiske ordninger slik at de – gjennom hjelpetiltak og ulike økonomiske incentiver – legger til rette for mest mulig deltakelse i arbeidslivet». Arbeidslinja innebærer en anerkjennelse av arbeidets egenverdi, samtidig som den legger til grunn at det skal lønne seg å jobbe (NOU 2007: 4). Arbeidslinja presenteres i det offentlige rom som fortsettelsen av tradisjonell sosialdemokratisk politikk for rett til arbeid og velferdsstat (Fløtten, Grønningsæter, Hippe og Christensen 2007), og det er konsensus blant stortingspartiene om denne måten å tenke på. Helhetlige alternativer er i liten grad på banen. Kildahl (2009) påpeker imidlertid at vekten på incentiver innebærer et syn på menneskene som kalkulerende økonomiske aktører, i strid med ideer om et solidarisk samfunn.

Levitas (1998) beskriver tre ulike måter å forstå, snakke om og handle i forhold til sosial inkludering (ulike diskurser eller perspektiver): Et omfordelende likhetsperspektiv (RED, for redistributive discourse), et moralistisk perspektiv om «underklassens» (manglende) moral og «avhengighetskultur», med vekt på deres individuelle atferd og verdisyn (MUD), og et sosialt integreringsperspektiv (SID). Lister (2000) viser til at RED omfatter tradisjonelle sosialdemokratiske verdier og har sosial rettferdighet og økt likhet som overordnet mål. Perspektivet omfatter både fattigdom og sosial eksklusjon og legger derfor vekt både på økonomiske og sosiale rettigheter og på medborgerskap. MUD og SID har sosialt samhold som mål og er mindre opptatt av de store ulikhetene i samfunnet.

Alle tre perspektivene legger vekt på betydningen av lønnet arbeid både for samfunnet og for den enkeltes økonomi, nettverk, mestring, selvfølelse og deltakelse i samfunnet, men de gjør det på ulik måte. RED omfatter både rett til arbeid (i betydningen trygge jobber med anstendig lønn og faglige og sosiale rettigheter) og rett til et verdig liv for de som ikke kan jobbe eller får jobb. Innenfor SID dominerer det å få folk ut i arbeid totalt; en snakker ikke lenger om welfare, men workfare, og deltakelse i arbeidslivet blir den eneste aktivitet som anerkjennes av samfunnet og som gir verdighet. Innenfor et sosialt integreringsperspektiv i EU erstatter begrepet sosial eksklusjon langt på vei begrepet fattigdom (Halvorsen 2000, Hagen og Lødemel 2005).

Levitas (1998) understreker at de tre diskursene er idealtyper; de kan samtidig være nyttige også i den norske debatten, der den sosiale integreringsdiskursen med dens ensidige vektlegging av lønnet arbeid, arbeidslinja, nå er nærmest enerådende. Dette kommer bl.a. til uttrykk i at «det skal lønne seg å jobbe», en spissformulering av arbeidslinja, er blitt et mantra. Wergeland (2009) gir likevel en tydelig stemme til målet om likhet og omfordeling som motpol til arbeidslinja, med forankring i fagbevegelsens gamle krav om arbeid eller brød. Kritikken av arbeidslinja deles også av stadig flere forskere (Harsløf og Seim 2008, Kildahl 2009); mange er også enige om at det har skjedd et skifte. Kildahl (2009) beskriver hvordan politikken og tenkningen i Norge har gått fra å handle om rett til arbeid, via rett og plikt til arbeid der plikten overskygget rettighetene, til dagens vekt på økonomiske incentiver og velferdskontrakter som regulerer forholdet mellom plikter og rettigheter. Wergeland (2009) analyserer hvordan individuelle forklaringer på arbeidsløshet, med tendenser til moralisering og stigmatisering, fra tidlig på 90-tallet har avløst systemforklaringer. Hagen og Lødemel (2005) peker på at lovgivers konstruksjon av forholdet mellom individer og hjelpeapparat har gått fra presisering av individuelle rettigheter til vekt på pliktnormer og incentiver til arbeid. Dette illustrerer bevegelsen også i det norske sosialdemokratiet fra et omfordelingsperspektiv til et perspektiv med ensidig vekt på sosial integrasjon gjennom arbeidslivet.

Det konkrete forslaget

Uføreutvalgets forslag kan sammenfattes slik:

– Ordningen løsrives fra alderspensjonen og det innføres et system med uførestønad, beregnet ut fra inntekten de tre beste av de fem siste årene før trygdetidspunktet. Det skal ikke gjøres store endringer i gjennomsnittlig ytelse; deltidsansatte skal imidlertid få redusert sin kompensasjonsgrad i forhold til dagens nivå.

– Systemet med to ulike ordninger for uføre, en varig og en tidsbegrenset, oppheves. Det innføres regelmessig revurdering av arbeidsevnen og systematisk bruk av tidsbegrenset stønad, selv om dette ikke skal gjelde for alle. I tråd med dette skal det legges mer vekt på NAVs sjølstendige arbeidsevnevurdering i forhold til legenes medisinske vurdering.

– Omleggingen innebærer at uføre ikke lenger skal være pensjonister og nyte godt av lavere skatt. Det er uklart i hvilken grad skatteøkningen skal kompenseres for grupper ut over de som har minsteytelser.

– Flertallet i utvalget foreslår at det behovsprøvde barnetillegget i dagens ordning erstattes med et betydelig lavere universelt barnetillegg.

– Alderspensjonen for uføre senkes, bl.a. gjennom innføring av levealderjustering i tråd med pensjonsreformen.

Videre foreslår utvalget at enslige og gifte stilles likt, gjennomført ved at minsteytelsen for enslige skal gå noe ned etter skatt, mens gifte skal gå noe opp og at deltidsansatte skal få lavere ytelser.

Jeg skal i den videre drøftingen konsentrere meg om det foreslåtte kuttet i barnetillegget for de mest utsatte og systemomleggingen fra pensjon til stønad, med økt vekt på midlertidighet, men først vil jeg gå nærmere inn på incentivtenkningen.

Incentivtenkningen

Incentivtenkningen har fått sin uimotsigelige populærversjon i utsagnet om at «det skal lønne seg å jobbe», som om det ikke alltid har vært slik og også er slik i dag. Det er et åpenbart paradoks å anvende slik incentivtenkning på uføre som karakteriseres ved at de, helt eller delvis, ikke lenger kan jobbe. Konsekvensen er krystallklar: trygd må alltid være lavere enn hypotetisk inntekt. Arbeidslinja legger til grunn at det finnes en arbeidsevne hos en stor del av dem som mottar uførestønad og dess lavere stønad som gis, dess større er sannsynligheten for at folk vil omsette denne arbeidsevnen i lønna arbeid (NOU 2007: 4). Konsekvensen er at de som av ulike grunner står utenfor arbeidslivet skal tape på det, og at de som bare har utsikter til en lavlønt jobb, må ha enda lavere trygd. Kontrasten blir tydelig til en politikk som legger vekt på alle menneskers rett til en inntekt som muliggjør et verdig liv og som går mot straff for sykdom og uførhet. Arbeidslinja står i motsetning til å heve de laveste stønadene for å bringe utsatte grupper ut av fattigdom. Uføremeldingen diskuterer da heller ikke spørsmålet om heving av stønaden for å motvirke fattigdom eller marginalisering blant utsatte grupper av uføre.

Flere har sett på om høye stønadsnivåer faktisk bidrar til økt uførepensjonering. Kildahl (2009) oppsummerer empirien som flertydig. Flere forskere, både i Norge og internasjonalt, har funnet at virkningen er signifikant, men liten, og at det er stor usikkerhet på området (Brattberg, Risa og Vaage 2001). Brinch (07.08.2009) konkluderer med en tydelig sammenheng når det gjelder menn i 50-årene. Uføreutvalget viser til en OECD-rapport som konkluderer med at det ikke er noen sammenheng mellom kompensasjonsgraden og hvor mange som kommer tilbake i arbeid. Hagen og Lødemel (2005) konkluderer med at 1990-tallet viste at problemet med å få ulike grupper ut i arbeidslivet ikke ligger i stønaden, men i kvalifikasjoner i forhold til arbeidsmarkedet.

Uføreutvalget hevder at flere undersøkelser viser at lavlønte er særlig sensitive for økte stønadsnivåer. Dette kan forstås som uttrykk for at folk ikke kan søke uføretrygd med mindre de faktisk kan klare seg økonomisk på den. Lave ytelser tvinger folk til å jobbe ut over det som er forenlig med å opprettholde helsa og leve et verdig liv. Arbeidslinja på sin side viderefører elitens gamle oppfatninger om at de selv «behøver mer penger for å arbeide mer, mens de anser at de fattige må være fattigere for å være motivert til å arbeide» (Galbraith, sitert i Dahlgren og Starrin 2004:126, min oversettelse). Forslaget om redusert kompensasjonsgrad for deltidsansatte kan sees som et uttrykk for denne logikken. Utvalget skriver: «det har neppe vært tilsiktet at personer som frivillig arbeider deltid får kompensert en større del av inntektsbortfallet enn heltidsarbeidende, dersom de blir uføre» (NOU 2007: 4, s. 11). Dette kan leses som at det skal lønne seg å jobbe-tenkningens makt er så stor at utvalget ikke engang kan forstå at det tidligere har vært mulig å tenke annerledes. I et omfordelingsperspektiv er det helt normalt at de lavest lønte relativt sett får høyere kompensasjon. Utvalgets bruk av begrepet «frivillig» viser også at forståelsen for samfunnsmessige betingelser for kvinners deltidsarbeid og nødvendigheten av omfordeling for å sikre at kvinners deltidsarbeid ikke gir livsvarig straff i form av lav pensjon, ikke har noen plass i arbeidslinja.

Situasjonen for uføretrygdede

Innstillingens konklusjoner om kutt for enslige, deltidsansatte og fattige familier begrunnes ikke i kunnskap om situasjonen for dagens uføretrygdede. Andelen fattige blant uføretrygdede varierer med ulike mål, men rundt ¼ av de uføretrygdede kan regnes som levekårsfattige, definert ved minst 4 prosent levekårsproblemer, mot 9 prosent i befolkningen (Normann 26.04.2009). Det ser særlig ut til å være enslige uføretrygdede som er mest utsatt, både eldre og de under 45 år (NOU 2007: 4). SSB (26.04.2009, s. 112) påpeker at «aleneboende uførepensjonister med minstepensjon framstår derfor som en av de gruppene som er mest avhengig av sosialhjelp, på samme måte som en del innvandrergrupper, langtidsledige og langtidssyke.» I tillegg kommer at det å leve på uføretrygd som regel er en varig tilstand. Sandbæk (2008) viser at belastningen ved å leve på lav inntekt øker over tid. Denne gruppen vil derfor være sårbar for alle endringer som kan bidra til å øke de økonomiske problemene.

Å straffe barn

Motsetningen mellom arbeidslinjas incentivtenkning og en anstendig levestandard for de økonomisk svakeste kommer aller tydeligst til uttrykk i forslaget om å fjerne det behovsprøvde barnetillegget for uføretrygdede og erstatte det med et betydelig lavere barnetillegg til alle. Tapet er i størrelsesorden

kr. 1 700 pr. måned pr. barn . Uføreutvalget begrunner forslaget med at det eksisterende tillegget kan føre til at enkelte med flere barn får mer i trygd enn i en lavlønt jobb. Hensynet til barns oppvekstmuligheter underordnes arbeidslinjas behov for å straffe de voksne som ikke jobber ved at dårlige levekår for fattige barn brukes som avskrekkingseksempel for å hindre flere i å «velge» trygd.

Rundt 30 000 stønadsmottakere (uføretrygd eller tidsbegrenset uførestønad) hadde i 2006 rett til behovsprøvd barnetillegg; dette utgjør omtrent 70 prosent av mottakere med barn (NOU 2007: 4). Siden inntektsgrensen for å få tillegget er satt lavt, og stønaden er behovsprøvd både mot egen og ektefelle/samboers inntekt, vil et omfattende kutt ha dramatiske konsekvenser for dem det gjelder. Resultatet vil bli at flere uføretrygdede med barn får en dårligere og mer uforutsigbar økonomi og blir avhengig av sosialhjelp over lang tid.

Å vokse opp i familier med lav inntekt har store konsekvenser for barn. Sandbæk (2008) dokumenterer at barn i familier med lav inntekt har større helseproblemer, både fysiske og psykiske, færre materielle goder og mindre tilgang til fritidsaktiviteter enn andre barn. For ungdom – i større grad enn barn – er det påvist konsekvenser for sosialt handlingsrom og vennenettverk. Hjelmtveit (2008) viser at relativ fattigdom kan medføre en opplevelse av sosialt tap og nedrangering som kan føre til skam og svekket selvfølelse. Barn bruker mye tid og krefter på å mestre knappheten og skjule den for venner (Sandbæk 2008). Dramatisk kutt i barnetillegget for de økonomisk svakeste kan dermed føre til at langt flere barn får en økonomisk, sosialt og kulturelt fattigere oppvekst, med store konsekvenser for deres videre utvikling.

Oppedal (2008) stiller spørsmålstegn ved om det er lovlig at barns rettigheter og behov underordnes nødvendigheten av å straffe voksne som ikke har jobb. FNs barnekonvensjon og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter gir barn rett til oppvekstvilkår som er tilstrekkelige for barnets fysiske, psykiske, åndelige, moralske og sosiale utvikling, og pålegger myndighetene en plikt til å legge til rette for dette. De fleste foreldre på uføretrygd vil aldri komme tilbake i arbeid, og det er derfor snakk om varig fattigdom også for barna. Forslaget om kutt i barnetillegget står i motstrid til barns rettigheter.

Det finnes mange gode argumenter i et omfordelingsperspektiv for generelle ordninger framfor behovsprøving, bl.a. at det motvirker fattigdomsfeller. Sandbæk (2008) og Solheim (1996) argumenterer for at slike ordninger er mindre stigmatiserende, og Kjølsrød (2003) viser til at de øker oppslutningen om velferdsordningene og dermed bidrar til å opprettholde dem. Konsekvensene av disse argumentene ville imidlertid være å utvide ordningen til å gjelde alle istedenfor å straffe de fattigste.

Fra uføretrygd til uførestønad – mer makt til hjelpeapparatet

Omlegging fra uføretrygd til uføre-stønad kan forstås som en videreføring og utvidelse av dagens ordning med tidsbegrenset uførestønad. Hensikten er – ifølge begrunnelsen for arbeidslinja – at færre skal støtes permanent ut fra arbeidslivet ved at det skal bli lettere å gå fra trygd tilbake til jobb. Omleggingen kan imidlertid også forstås som skjerpet kontroll framfor hjelp til den enkelte. En premiss ser ut til å være mistillit til at folk av egen vilje vil prøve seg i jobb dersom helsa endrer seg og det finnes egnede jobber; i stedet skal hjelpeapparatet pålegges å vurdere situasjonen uavhengig av uføretrygdedes egen vilje. Arbeidslinja (SID) gir ikke bare hjelpeapparatet, her NAV, mer makt; den sklir også lett over i en diskurs om klientens moral (MUD). Innenfor et omfordelingsperspektiv (RED) vil diskusjonen heller dreie seg om hvordan samfunn og arbeidsliv kan legge til rette for at alle får et arbeid tilpasset sine forutsetninger, bygd på tillit til folks egne ønsker om meningsfullt arbeid. Arbeidslinja er svært tilbakeholden med å stille krav til arbeidsgivere om tilrettelagt arbeid.

Ønsket om å begrense legens rolle, og da særlig innflytelsen til pasientenes egen lege, kan sees som uttrykk for mistillit både til legen og til pasienten. Uføreutvalget begrunner dette med at legene i dag ofte framstår som pasientenes advokat, og støtter deres vurdering av hva de kan gjøre. Både økt makt til hjelpeapparatet på bekostning av uføretrygdede og redusert innflytelse for legen kommer i motstrid til målsettingen om brukermedvirkning i helse- og sosialsektoren. Incentivtenkningen undergraver brukermedvirkningen bl.a. gjennom holdningen til samarbeid. Uføreutvalget refererer OECDs prinsipper for uførepolitikken med følgende slående formulering: «Det må kreves at stønadsmottakerne samarbeider, og da spesielt mottakere av graderte ytelser. Stønadsmottakere som ikke samarbeider må kunne straffes med sanksjoner» (NOU 2007: 4, s. 194). Dette kan neppe kalles samarbeid bygd på likeverd og gjensidig respekt.

Wahl (2009) viser til at mange som søker om uføretrygd allerede i dag har dårlige erfaringer med NAV; de forteller at de føler seg mistrodd og behandlet som om de var ute etter å tilsnike seg en ytelse de ikke har krav på. Mangel på respekt bekreftes i andre undersøkelser av hvordan brukere oppfatter hjelpeapparatet (Solheim 1996, Nordrik 2008). Skau (2003) er opptatt av den manglende forståelsen hjelpeapparatet har av det asymmetriske maktforholdet mellom dem og klientene og hvordan kontrollaspektet undervurderes. Mistilliten – og kontrollen – som ligger i incentivtenkningen gjør det vanskeligere for hjelpeapparatet å møte søkere og uføretrygdede med respekt, uavhengig av den enkelte saksbehandler. Forslaget om hyppig revurdering av retten til trygd vil ha som konsekvens at uføretrygdede må gjennom mange flere påtvungne møter der de må brette ut livet sitt; slike møter kan heller oppleves som trakassering enn som hjelp.

Forslaget om hyppige revurderinger kombinert med større makt til NAV i forhold til brukerens egen lege, vil forrykke balansen mellom NAVs rolle som portvakt til velferdsytelser og NAVs rolle som tilrettelegger for den enkelte. Dette peker på et problem med hele NAV-reformen; sammenblanding av rettighetsbaserte ytelser og ytelser som i større grad bygger på skjønn. Endringene er i tråd med et sosialt integreringsperspektiv som ser bort fra sosiale rettigheter, og konsekvensene kan bli at disse undergraves. F.eks. har Danmark innført et system der uførestønad ikke er en rettighet, men en del av verktøykassa til saksbehandleren i det offentlige systemet, begrunnet med at retten til uføretrygd kan stenge for fleksible tiltak (sett fra hjelpeapparatets side) for å få den enkelte tilbake til jobb (NOU 2007: 4). Dette kan forstås som en oppfatning av at underklassen ikke har evne til å ta vare på seg selv (MUD) og at det er hjelpeapparatet som vet folks beste. Uføreutvalget diskuterer den danske ordningen og vil ikke gå inn på den nå. Ordningen illustrerer likevel hvordan arbeidslinja kan komme i motsetning til sosiale rettigheter. Uansett vil økt vekt på arbeidsevnevurdering medføre økt bruk av skjønn og dermed større avhengighet av den enkelte saksbehandler.

Forslaget om mer tidsbegrenset uføretrygd har både et klasse- og et kjønnsperspektiv, i tillegg til et minoritetsperspektiv som det vil føre for langt å utdype her. Hyppige revurderinger vil gjøre det enda viktigere å kunne håndtere saksbehandlere, skjemaer og offentlige systemer; her stiller folk fra arbeiderklassen og minoritetsgrupper allerede i utgangspunktet svakere. Uføretrygdede har lavere inntekt (SSB 26.04.2009) og lavere utdanning enn befolkningen som helhet (Hansen og de Vibe 2005); belastende og ensformig arbeid der en sjøl ikke kontrollerer tempoet over tid gir dårlig helse. Dette slår også ut i høyere kvinneandel, nærmere 60 % (SSB 26.04.2009). Elstad (2003) påviser at de sosioøkonomiske helseforskjellene fortsatt er like tydelige som tidligere – for alle viktige helseindikatorer, og Hansen og de Vibe (2005) finner at foreldreøkonomien har stor betydning for sjansene til å bli uføretrygdet. Mange som søker uføretrygd vil derfor ha mindre spillerom i møtet med hjelpeapparatet; Dahlgren og Starrin (2004) viser til at høystatuspersoner kan oppføre seg annerledes enn mennesker med lav status. De kan snakke mer, avbryte mer og vise mer sinne. Dette vil slå inn både for klasse, kjønn og etnisk minoritetsbakgrunn.

Videre er det slik at kvinner allerede i dag får tidsbegrenset uførestønad i større grad enn menn, to av tre på denne ordningen er kvinner (NOU 2007:4). Dette handler bl.a. om den store gruppen kvinner med muskel- og skjelettlidelser som ikke alltid har anerkjente medisinske diagnoser (NRK 09.05.2009). Disse utsettes i særlig grad for mistro – til dels også fra helsevesenet – og har derfor store vanskeligheter med å dokumentere sin uførhet. Tilkjenning av tidsbegrenset uførestønad kan sees som et uttrykk for at kvinners helseproblemer ikke anerkjennes på linje med menns.

Legitimitet

Arbeidslinja har ikke bare økonomiske konsekvenser for uføre. Når uførepensjonen settes på den offentlige dagsorden, har selve måten å argumentere på konsekvenser både på samfunnsnivå, for hvordan hjelpeapparatet forstår uførepensjonistene og for hvordan de forstår seg selv. Når det store antallet uføretrygdede gjøres til en trussel mot velferdsstaten og disse forstås som noen som egentlig burde jobbet, kan dette ha store ringvirkninger.

Uføretrygdede har (i dag) en legitim grunn til å være ute av arbeid. Legitimiteten er knyttet til uføretrygd som rettighet innenfor en politikk for omfordeling og sosiale rettigheter der prinsippet er at en ikke skal tape på skade og sykdom. «Det skal lønne seg å jobbe»-tenkningen setter legitimiteten under press. Legitimitet oppnås ikke en gang for alle, men vedlikeholdes eller svekkes over tid, bl.a. gjennom samfunnsdebatten om uføre og hvordan denne nedfeller seg i hjelpeapparatet og stønadsordningene. Incentivtenkningens mistenkeliggjøring kan både påvirke folkemeningen, føre til mindre respektfulle møter med hjelpeapparatet og over tid påvirke uføretrygdedes eget selvbilde negativt ved at de ser seg selv gjennom andres mistenksomme blikk.

Oppsummering

Forslaget til omlegging av uføretrygden kan forstås som uttrykk for arbeidslinjas ensidige vekt på incentiver til arbeid og på å få flest mulig tilbake i jobb gjennom økt makt til hjelpeapparatet. Tiltakene kan forstås som et brudd med den likhets- og omfordelingstenkningen som har preget den norske velferdsstaten, der både rett til arbeid og rett til et verdig liv for de som ikke kan jobbe har hatt en sentral plass. Incentivtenkningen representerer både et annet menneskesyn og andre verdier enn utjevning, likhet og solidaritet og bidrar til forskjellsbehandling av fattige og rike. De foreslåtte endringene og premissene for dem kan føre til endrede holdninger til uføretrygdede og svekking av ordningens legitimitet. Midré (1990, referert i Harsløf og Seim 2008, s. 31) hevder det kan være grunn til å stille spørsmål om vi er «på vei tilbake til 1800-tallets forståelse av fattigdom som den enkeltes skyld og ansvar». Mistillit satt i system står i motsetning til brukermedvirkning basert på sosiale rettigheter og gjensidig respekt. I hjelpeapparatet kan en eventuell omlegging i stedet medføre økt paternalisering og svekket respekt for brukerne. For de uføretrygdede og deres familier kan følgene bli svekket økonomi for de mest utsatte, økt barnefattigdom og større risiko for stigmatisering.

Referanser

Brattberg, Espen, Alf Erling Risa og Kjell Vaage (2001). Sosial utjevning og veksten i uføretrygden. Tidsskrift for velferdsforskning, Vol. 4, nr. 3, 169-182.

Brinch, Christian N. (2009), The effect of benefits on disability uptake. (Discussion Papers No. 576). http://www.ssb.no/cgi-bin/publsoek?job=forside&id=dp-576&kode=dp&lang=en (hentet 07.08.2009).

Dahlgren, Lars & Bengt Starrin (2004), «Statusbunden skamkänsla – underlägsenhet och underordning». Emotioner, vardagsliv & samhälle: en introduction til emotionssociologi. Lund: Liber.

Elstad, Jon Ivar (2005), «Helse i Norge ved årtusenskiftet.» I: Ivar Frønes og Lise Kjølsrød, red., Det norske samfunn. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Fløtten, Tone, Arne Grønningsæter, Jon M. Hippe og Johan Christensen (2007), «Den reformerte velferdsstaten – en ny samfunnskontrakt». I Jon Erik Dølvik, Tone Fløtten, Gunnar Hernes og Jon M. Hippe, red., Hamskifte; den norske modellen i endring. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Hagen, Kåre og Ivar Lødemel (2003), «Fattigdom og sosial eksklusjon». I: Ivar Frønes og Lise Kjølsrød, red., Det norske samfunn. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Halvorsen, Knut (1996), «Hva boka handler om». I Knut Halvorsen, red., Mestring av marginalitet. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

Halvorsen, Knut (2000), «Sosial eksklusjon som problem – en kritisk vurdering av begrepet sosial eksklusjon, med spesiell referanse til dagens Norge». Tidsskrift for velferdsforskning, vol. 3, nr. 3 2000: 157-171.

Hansen, Marianne Nordli og Ulrikke de Vibe (2005), «Behov for sosialhjelp og uføretrygd: individuell ulykke eller sosial arv?» Søkelys på arbeidsmarkedet, 2/2005, 22, 149-156.

Harsløf, Ivan og Sidsel Seim (2008), «Fattigdom i en norsk velferdskontekst». I Ivan Harsløf og Sissel Seim, red., Fattigdommens dynamikk; perspektiver på marginalisering i det norske samfunnet. Oslo: Universitetsforlaget.

Hjelmtveit, Vidar (2008), «Langvarig økonomisk sosialhjelp i barnefamilier: fattigdomsfelle for foreldre og barn». I Ivan Harsløf og Sissel Seim, red., Fattigdommens dynamikk; perspektiver på marginalisering i det norske samfunnet. Oslo: Universitetsforlaget.

Kildahl, Nanna (2009), «Sosialpolitikkens incentivtenkning». I Karen Christensen og Liv Johanne Syltevik, red., Kvinners arbeid. Unipub.

Kjølsrød, Lise (2003), «En tjenesteintens velferdsstat». I: Ivar Frønes og Lise Kjølsrød, red., Det norske samfunn. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Levitas, Ruth (1998), The Inclusive Society? Social Exclusion and New Labour. Hampshire: Palgrave.

Lister, Ruth (2000), «Strategies for Social Inclusion; Promoting Social Cohesion or Social Justice». I: Peter Askonas og Angus Stewart, red., Social inclusion; Possibilities and Tensions. Hampshire: Palgrave.

Nordrik, Bitten (2008), Curriculum Vitae: Ung og ufør; om unge uføres erfarte avgang fra arbeidslivet og deres fremtidsutsikter. Oslo: De facto.

Normann, Tor Morten (2009), Fattigdomsrisiko; en levekårstilnærming. (Statistisk sentralbyrå: Rapport 2009/11) http://www.ssb.no/emner/05/01/rapp_200911/index.html (hentet 26.04.2009).

NOU 2007:4. Ny uførestønad og ny alderspensjon til uføre. Oslo: Departementenes servicesenter.

NRK (2004), Skjev fordeling av uføretrygd. http://www.nrk.no/nyheter/okonomi/3965504.html (hentet 09.05.2009).

Oppedal, Mons (2008), «Fattige barns rett til økonomisk hjelp». I Ivan Harsløf og Sissel Seim, red., Fattigdommens dynamikk; perspektiver på marginalisering i det norske samfunnet. Oslo: Universitetsforlaget.

Ot.prp. nr. 4 (2008-2009), Om lov om endringer i folketrygdloven og i enkelte andre lover (arbeidsavklaringspenger, arbeidsevnevurderinger og aktivitetsplaner). http://www.regjeringen.no/nb/dep/aid/dok/regpubl/otprp/2008-2009/otprp-nr-4-2008-2009-.html?id=531652 (hentet 09.05.2009).

Sandbæk, Mona (red.) (2008), Familiens inntekt og barns levekår over tid. (Rapport 7/2008). Oslo: Nova.

Skau, Greta Marie (2003), Mellom makt og hjelp; om det flertydige forholdet mellom klient og hjelper, 3. utg. Oslo: Universitetsforlaget.

Solheim, Liv Johanne (1996), «Sosialhjelp og vern av sjølrespekten». I Knut Halvorsen, red., Mestring av marginalitet. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

Statistisk sentralbyrå (2009), Økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper. 2008. (Statistisk sentralbyrå: Rapport 2009/1). http://www.ssb.no/emner/05/01/rapp_okonomi_levekaar/rapp_200901/index.html (hentet 26.04.2009).

Wahl, Asbjørn (2009), Velferdsstatens vekst – og fall? Oslo: Gyldendal Akademisk.

Wergeland, Ebba (2009), «Arbeid og brød; historien bak NAV-reformen», Rødt, nr. 1, 2009: 4-21.

03.12.2009
28.04.2022 10:17