Arbeid – nøkkelen til integrasjon?

Marianne Rugkåsa

Førsteamanuensis, Sosialt arbeid, Høgskolen i Oslo

marianne.rugkasa@sam.hio.no

Stadig nye grupper skal inkluderes og bidra til fellesskapet, og det stilles krav om at dette skal skje raskt. At mange minoritetsetniske kvinner står utenfor arbeidslivet kan fortolkes som uttrykk for manglende integrasjon av innvandrerbefolkningen. Offentlige myndigheter har derfor i de seinere årene intensivert arbeidet for å integrere minoritetsetniske kvinner i arbeidslivet, og kvinnenes arbeidsdeltakelse skal fremme etniske minoriteters integrasjon i velferdsstaten. Minoritetsetniske kvinners arbeidsdeltakelse er politisk virkemiddel for integrasjon av neste generasjon, for fattigdomsbekjempelse og for å oppfylle mål om kjønnslikestilling. Integrasjonspolitikken må ses i relasjon til norsk velferdspolitikk, og den er blant annet en konsekvens og operasjonalisering av «arbeidslinja» i norsk politikk.

I denne artikkelen retter jeg et kritisk søkelys på den antatte sammenhengen mellom arbeid og integrasjon av minoritetsetniske kvinner. Selv om arbeid har betydning for mange menneskers integrasjon i samfunnet, argumenterer jeg for at arbeid ikke er nok, også andre forhold må være til stede for at borgere skal integreres i samfunnet. Med utgangspunkt i Stortingsmelding nr. 9 (2006-2007) Arbeid, velferd og inkludering diskuterer jeg hvorvidt minoritetsetniske kvinners arbeidsdeltakelse vil innfri offentlige myndigheters integrasjonspolitiske mål. Men først gir jeg en kort redegjørelse for arbeidslinjas prinsipper og for integrasjonsbegrepet.

Arbeidslinja

Arbeidslinja er et førende ideal i norsk velferds- og sosialpolitikk og er godt forankret i norsk og nordisk kulturhistorie. Arbeidslinja refererer til alle samfunnsmedlemmers plikt og rett til arbeid og selvforsørgelse, at arbeid har stor betydning for den enkeltes sosiale integrasjon i samfunnet, for ens personlige identitet og selvrespekt og ens sosiale og økonomiske velferd. Arbeid har også betydning for samfunnets verdiskapning fordi et høyt sysselsettingsnivå er nødvendig for økonomisk utvikling og for å kunne opprettholde velferdsstatens omfattende system.

Den norske velferdsstaten har en offensiv arbeidsmarkedspolitikk med tiltak for å hjelpe grupper som står utenfor arbeidslivet, til å komme i arbeid. Kvinners deltakelse i arbeidslivet er sett som avgjørende for den norske velferdsstatens utvikling. Inkludering av nye grupper ses som en videreføring av dette: For at velferdsstatens idealer og mål skal innfris, må innvandrere integreres i arbeidslivet. Arbeidsdeltakelse bidrar dessuten til dannelse av arbeidstakere; en må innordne seg gitte koder, normer og verdier og bestemte ferdigheter, og kvalifikasjoner kreves. Majoritetssamfunnets kulturelle koder, verdier og idealer er målestokken for «normalitet» som alle må tilstrebe og tilpasning til majoritetens normer og verdier, enten tilpasningen er reell eller pragmatisk, synes å være en forutsetning for adgang til arbeidsliv og andre sammenhenger hvor majoritet og minoritet møtes (Rugkåsa 2010; Gullestad 2002; Eriksen 1993).

Mange, blant annet samfunnsforskere, har hatt et kritisk blikk på arbeidslinja. Sosiologene Nanna Kildal (1998) og Knut Halvorsen (1998) har i flere arbeider påpekt at arbeid ikke nødvendigvis er det eneste saliggjørende, og at arbeidets rolle er mer mangefasettert enn det gis uttrykk for i politikken. Arbeidets egenverdi; arbeid som et gode i seg selv, er en av begrunnelsene for arbeidslinja. Det er mye positivt forbundet med arbeidsdeltakelse: Arbeid gir økonomisk selvstendighet, selvrealisering, selvrespekt og sosial tilhørighet (Kildal 1998). Lønnen en mottar, sikrer inntekt og kan gi bedre levekår. På den annen side kan lønnsarbeid ha negative trekk, det kan i deler av arbeidslivet være dårlig betalt, helseskadelig eller monotont. Arbeid gir heller ikke automatisk sosial tilhørighet. Et ensformig arbeid, eller arbeidsoppgaver som en er overkvalifisert for, gir ikke nødvendigvis opplevelse av selvrealisering eller selvrespekt. Individer kan derimot ha selvrespekt, verdighet og være aktivt deltakende i samfunnet selv om de står utenfor arbeidsmarkedet (Halvorsen 1998), og mange av arbeidets positive funksjoner kan ivaretas utenom arbeidslivet. Ulønnet samfunnsnyttig arbeid; arbeid i frivillige organisasjoner, politisk arbeid, eller omsorg for barn og familie er eksempler på aktiviteter utenom arbeidslivet som kan være integrerende. Fordi det kan være vanskelig økonomisk å måle gevinsten av ikke-lønnede aktiviteter, blir de ofte ikke regnet som samfunnsnyttige på samme måte som lønnet arbeid. En kan godt være integrert på mange samfunnsarenaer uten å være i arbeid (jf. Eriksen 2010).

Dersom arbeid blir et entydig mål på integrasjon og samfunnsnytte, kan dette for mange mennesker få konsekvenser for hvordan de blir oppfattet og oppfatter seg selv. Hvis enkeltmenneskers posisjon, innsats eller muligheter på arbeidsmarkedet ses som avgjørende for om de vil oppnå verdsettelse og anerkjennelse, kan mennesker som på kort eller lang sikt har små eller ingen forutsetninger for arbeidsdeltakelse, oppfatte seg som lite verdsatte, i verste fall som en byrde for fellesskapet og velferdsstaten. Dette kan gjelde både funksjonshemmede, rusmisbrukere, arbeidsledig ungdom eller etniske minoriteter som av ulike årsaker ikke er i stand til å arbeide, eller ikke får jobb (Rugkåsa 2010).

Det er derfor nødvendig å problematisere den grunnleggende betydningen offentlige myndigheter tillegger lønnsarbeid, og at de synes å forutsette en direkte sammenheng mellom arbeid og integrasjon i velferdsstaten. Det er nødvendig å reflektere over hvilke konsekvenser arbeidslinja får for klassifisering og verdsetting av enkeltindivider og grupper, og over hvilke premisser arbeidslinja legger for politikkutforming.

Integrasjon

Det samfunnsvitenskapelige integrasjonsbegrepet handler om hvordan samfunnet som helhet er integrert. Integrasjon handler om relasjoner mellom individer og samfunn, om hvordan individer inngår i og bidrar til å forme samfunn, og om hvordan individer formes av samfunnet. I dagens politiske og offentlige diskurs har integrasjonsbegrepet langt på vei blitt omdannet til et politisk begrep som handler om hvordan etniske minoriteter er integrert i majoritetssamfunnet, og integrasjon refererer gjerne til politiske og praktiske spørsmål om hvordan minoriteter skal gjøres til en del av majoritetssamfunnet (Jöhncke 2007). Integrasjon av etniske minoriteter atskilles fra generelle, kontinuerlige sosiale prosesser som skaper samfunnsmessig orden og involverer alle i samfunnet (Olwig og Pærregaard 2007), og handler blant annet om etniske minoriteters deltakelse i arbeid og utdanning. Det er imidlertid mange i majoritetssamfunnet som er «dårlig integrert» (Vike og Eide 2009:21): Lange ventelister i psykiatrien, økende behov for spesialundervisning i skolen og eldres ensomhet og isolasjon er nærliggende eksempler. Slike forhold blir sjelden snakket om som integrasjon, på samme måte som det sjelden stilles spørsmål ved hjemmearbeidende majoritetsetniske kvinners integrasjon. Da mange majoritetsetniske kvinner på 1960-70-tallet sto utenfor arbeidslivet, var det ikke integrasjonspolitiske, men likestillingspolitiske mål som var de viktigste begrunnelsene for å stimulere yrkesdeltakelse. Majoritetsetniske kvinner ble ikke, og blir fremdeles sjelden betegnet som ikke-integrerte om de ikke deltar i arbeidslivet, slik minoritetsetniske kvinner blir det (Rugkåsa 2010).

Arbeid og integrasjon

«Å øke sysselsettingen blant innvandrerkvinnene fra ikke-vestlige land, er viktig ikke bare ut fra en likestillingsmålsetting, men også som en del av fattigdomsbekjempelsen. Vedvarende lav inntekt blant innvandrerhusholdninger som bare er avhengig av mannens inntekt kan avhjelpes ved at også kvinnen deltar i yrkeslivet. Deltakelse i arbeidslivet bidrar også til at kvinnen vedlikeholder og tilegner seg bedre kunnskaper om det norske samfunns- og arbeidsliv, noe som også gagner integreringen av barna (…)

Likestilling mellom kvinner og menn er en forutsetning for et inkluderende samfunn (…)

Arbeid og egen inntekt gir økonomisk selvstendighet og valgmuligheter for kvinnen og for familien. Det norske samfunnet er i stor grad basert på toinntektsfamilier. Den laveste yrkesdeltakelsen blant kvinnene fra ikke-vestlige land har negative konsekvenser for likestillingen, og bidrar til dårligere levekår for innvandrerbefolkningen. (St.meld. nr. 9.2006-2007: Arbeid, velferd og inkludering: 68, 182, 202).»

Disse utdragene fra St.meld. nr. 9 (2006-2007): Arbeid, velferd og inkludering, er utgangspunktet for den videre diskusjonen hvor jeg problematiserer hvorvidt minoritetskvinners arbeidsdeltakelse fører til bedre integrering av neste generasjon, til større likestilling mellom kvinner og menn blant innvandrerbefolkningen og til fattigdomsreduksjon.

Arbeid gagner integreringen av barna

Et premiss i St.meld. nr. 9 er at mødres arbeidsdeltakelse vil gagne integrasjonen av deres barn. Når mødre blir yrkesaktive, inntar de i tillegg til rollen som omsorgsutøver også en rolle som forsørger. Dette fører ifølge offentlige myndigheter til at barna ser på sine mødre som selvstendige, og de blir en rollemodell for neste generasjon (Imdi 2007).

Så vidt jeg har funnet, er det ikke empirisk belegg for noen direkte sammenheng mellom minoritets-etniske mødres arbeidsdeltakelse og barnas integrasjon i majoritetssamfunnet1). Forskning viser at barn av etniske minoriteter generelt deltar i nesten like stor grad i arbeid og utdanning som majoritetsetniske barn, og de har tilnærmet de samme resultater, gitt samme klassebakgrunn (Birkelund og Mastekaasa 2009; Olsen 2009). Klasse, kjønn og foreldres utdannelse er viktige variabler i de fleste kvantitative undersøkelser om sammenheng mellom foreldre og barns levekår og integrasjon, og forskning dokumenterer sammenhenger mellom foreldres sosioøkonomiske status og familiens og barnas posisjon og integrasjon i majoritetssamfunnet (Sandbæk 2006). Etniske minoriteter har i større grad enn majoriteten dårlige levekår, som lavere inntekt eller boligstandard, og faller i større grad utenfor arbeidsmarkedet og andre samfunnsarenaer enn majoriteten (Øia m.fl. 2006; Fløtten 2009; Dzamarija 2010). En minoritetssituasjon med en annen språklig, kulturell eller religiøs bakgrunn innebærer for mange en sårbarhet som kommer i tillegg til andre forhold (Engebrigtsen og Fuglerud 2009: 140-141). Minoritetsetniske barn er derfor potensielt utsatt for å bli dårligere integrert i majoritetssamfunnet enn majoritetsetniske barn (Rugkåsa 2010).

Ada Engebrigtsen og Øivind Fuglerud (2009) sammenlikner i boka «Kultur og generasjon» tamilske og somaliske familiers tilpasning og integrasjon i majoritetssamfunnet. De finner at den tamilske foreldregenerasjonen i langt større grad enn den somaliske er integrert i arbeidslivet og er økonomisk selvforsørget. Dette gjør imidlertid ikke tamiler bedre integrert på andre arenaer i majoritetssamfunnet enn somaliere. Tamiler, ikke bare foreldregenerasjonen, men også ungdommen, orienterer seg på andre arenaer enn arbeidsmarkedet til eget etniske nettverk. Somaliere, som har en langt lavere arbeidsdeltakelse, er åpnere overfor og har mer kontakt i majoritetssamfunnet enn tamiler. Det er for øvrig en generell tendens at ungdom lever sine liv innenfor familiens rammer for hva som forventes eller godtas, og dette kan for mange minoritetsungdommer påvirke deres kontakt med og deltakelse i majoritetssamfunnet. Minoritetsetniske ungdommer er mindre isolerte fra majoritetssamfunnet enn deres foreldregenerasjon, noe som settes i sammenheng med at ungdommen er oppvokst i det norske samfunnet og behersker språk og kulturelle koder på en annen måte enn foreldrene (Fangen og Mohn 2010). Integrasjon i et nytt samfunn har sammenheng med botid. Minoritetsetnisk ungdom ønsker å identifisere seg som norske, men opplever, til tross for dette, ikke større tilhørighet til majoritetssamfunnet enn foreldregenerasjonen. Dette forklares med at mange minoritetsungdommer opplever diskriminering og stigmatisering, noe som kan gjøre at de opplever mindre tilhørighet, som igjen kan føre til eksklusjon (Fangen og Mohn 2010).

Selv om deltakelse i utdanning og arbeid er nesten den samme for minoritetsungdom som for majoritetsungdom, er dette derfor ikke nødvendigvis ensbetydende med at deres integrasjon i samfunnet er den samme på et generelt nivå.

Arbeid gir økt likestilling mellom kvinner og menn

Minoritetsetniske kvinners deltakelse i arbeidslivet knyttes i St.meld. nr. 9 eksplisitt til selvstendighet, likestilling og integrasjon. Det forutsettes at minoritetskvinner gjennom arbeidsdeltakelse i økende grad vil bli økonomisk selvstendige og likestilte med sine menn. Men likestilling og integrasjon er også forutsetninger for å kunne delta i arbeidslivet. Likestilling, selvstendighet og arbeidsdeltakelse er samtidige mål og virkemidler for minoritetsetniske kvinners integrasjon i arbeidslivet og majoritetssamfunnet.

Likestilling mellom kvinner og menn betraktes som en grunnleggende verdi i norsk majoritetssamfunn, og synes å være et udiskutabelt mål for integrasjonspolitikken (se også St.meld. nr. 17: 1996-1997). Likestilling gjøres til en forutsetning for integrasjon og omvendt og presenteres som et kjennetegn på «norsk» kultur (Rugkåsa 2010; Lotherington 2008; Gressgård & Jacobsen 2003). Norge framstilles som et land med høyest grad av likestilling og best levekår for kvinner, og ønsker å framstå som en modell for andre land som ikke har oppnådd det samme (Thorbjørnsrud 2003).

Likhet og likeverd, arbeid og deltakelse i fellesskapet – og etter hvert også likestilling mellom kvinner og menn – er kjerneverdier som anses som karakteristiske for det norske samfunnet, og i majoritetssamfunnet er det forventninger om at den enkelte borger etterlever slike verdier. Jo mer en lever i overensstemmelse med samfunnets grunnleggende normer og verdier, jo bedre integrert anses en å være. Arbeidsdeltakelse og likestilling mellom kjønn er derfor to sentrale mål for integrasjon i norsk majoritetssamfunn.

Men politiske idealer er ikke alltid i overensstemmelse med virkeligheten. Til tross for at sosial likhet og kjønnslikestilling er kjerneverdier i velferdsstaten og at kvinner og menn i mange sammenhenger i dag er mer likestilte enn for 30-40 år siden, har ikke forskjeller mellom kjønn i forhold til politisk og økonomisk makt forsvunnet. Likestillingsideologien har ikke gjort arbeidsmarkedet mindre kjønnssegregert eller utliknet lønnsforskjeller (Holst 2009). Arbeidsmarkedet i Norge er et av Europas mest kjønnsdelte; kvinner har lavere gjennomsnittsinntekt enn menn, langt flere kvinner enn menn arbeider deltid og kvinner utfører den største andelen av omsorgsarbeidet innad i familien2). I stedet for å fremme likestilling har familiepolitikken tvert imot gjennom omfattende økonomiske og permisjonsordninger paradoksalt nok ført til større ulikhet innenfor familien og på arbeidsmarkedet. Det er først og fremst kvinner som benytter slike ordninger, til tross for at ordningene er kjønnsnøytrale (Siim og Borchorst 2005:101). Kontantstøtten er eksempel på en velferdsordning som i mange minoritetsetniske familier der kvinner har begrenset utdanning og arbeidserfaring, har stimulert til at kvinner i større grad blir værende hjemme enn å gå ut i et relativt dårlig betalt arbeid som et alternativ. (Kavli og Nadim 2009). En forklaring på at kvinner i størst grad benytter slike velferdsordninger kan være at menn oftere enn kvinner har høyere inntekt og er ansatt i stillinger med mindre fleksibilitet; menn er oftere ansatt i private organisasjoner og kvinner i offentlige (Siim og Borchorst 2005:105). En vurdering kan være at familien profitterer økonomisk på at kvinnen ivaretar mesteparten av familiens private oppgaver. I praksis kan fravær av økonomisk likestilling bidra til at det blir mindre likestilling innad i familien.

Arbeid bidrar til fattigdomsbekjempelse

Et premiss i St.meld. nr. 9 er at minoritetsetniske kvinners arbeidsdeltakelse vil bidra til å bekjempe fattigdom og bedre etniske minoriteters sosiale og økonomiske levekår. Dårlige levekår og fattigdom settes generelt i velferds- og sosialpolitikken i sammenheng med lav arbeidsdeltakelse, og lønnsarbeid ses som et overordnet middel til fattigdomsbekjempelse og bedrede levekår (se for eksempel tiltaksplan mot fattigdom; Dahl og Lødemel 2003).

Arbeid, ikke nøkkelen til integrasjon

Mødres yrkesdeltakelse fører ikke nødvendigvis til at barna deres får større tilhørighet eller til større integrasjon på andre arenaer i majoritetssamfunnet, slik St.meld. nr. 9 forutsetter. Det er, som vist ovenfor, ingen dokumentert direkte sammenheng mellom minoritetsetniske kvinners arbeidsdeltakelse og neste generasjons integrasjon i majoritetssamfunnet. At minoritetskvinners arbeidsdeltakelse vil påvirke kjønnsrelasjoner og arbeidsdeling innad i familiens, og etter hvert i ulike sammenhenger føre til større likestilling mellom kvinner og menn, er sannsynlig, slik vi har sett at det har skjedd blant majoritetsbefolkningen. Men vi har også erfart at dette er en endringsprosess som krever tid og tålmodighet. Det er uenighet om hvorvidt målet om et likestilt samfunn er innfridd i majoritetssamfunnet generelt, og det er ikke alltid samsvar mellom likestillingspolitiske idealer og praksis. Minoritetsetniske kvinners deltakelse i arbeidslivet vil kunne gjøre familier økonomisk uavhengige, og bidra til at de får bedrede levekår og levestandard. Lønnsarbeid kan slik være et tiltak for å avhjelpe fattigdom, men samtidig sysselsettes mange minoritetskvinner i lavtlønnsyrker og kan derfor forbli avhengige av supplerende offentlige ytelser.

Selv om arbeid kan gi økonomisk selvforsørgelse og arbeidsdeltakelse kan gi kontakter i majoritetssamfunnet, er arbeidsintegrasjon likevel ikke ensbetydende med integrasjon i majoritetssamfunnet. Mange minoritetsetniske kvinner får jobber som har lav status og anerkjennelse. I mange tilfeller arbeider kvinner i denne type arbeid alene, de har liten kontakt med andre, og de får lite praktisk trening i å snakke norsk på arbeidsplassen, for eksempel som stuepike på hotell (Sollund 2003). Kombinert med lave ferdigheter i norsk språk kan dette faktisk bidra til at noen ved inntreden i arbeidslivet opplever isolasjon på en annen, og kanskje sterkere måte enn tidligere (Rugkåsa 2009).

I Fafos levekårsundersøkelse blant flyktninger konkluderes det med at: «Veien inn til arbeid har ikke ført til videre sosial integrering» (Djuve og Hagen 1995:209). Deltakelse i arbeidslivet og selvforsørgelse har ifølge denne undersøkelsen ikke ført til bedre kontakt med majoritetsbefolkningen. Den viser liten sammenheng mellom norskspråklige kunnskaper og arbeidsdeltakelse, og ingen sammenheng mellom deltakelse i arbeidslivet og integrasjon på andre arenaer i majoritetssamfunnet. Dette er i samsvar med Engebrigtsens og Fugleruds (2009) funn om at tamiler i Norge er godt integrert i arbeidsliv og utdanning, men at de har små nettverk utenfor egen etnisk gruppe, og at de stort sett forholder seg til tamilsk organiserte institusjoner. Integrasjon i arbeidsmarkedet fremmer derfor ikke nødvendigvis integrasjon på andre samfunnsarenaer (se også Fangen og Mohn 2010).

Integrasjon i majoritetssamfunnet handler om mer enn lønnsarbeid, for eksempel inkludering og deltakelse på andre samfunnsarenaer og aksept av kulturell annerledeshet. At arbeid har betydning for enkeltindividers sosioøkonomiske, sosiale og psykologiske velstand og for velferdsstatens økonomiske og sosiale vedlikehold, er det ikke vanskelig å slutte seg til, men også aktiviteter utenom arbeidslivet kan fylle slike behov. En direkte antatt årsakssammenheng mellom arbeidsdeltakelse og integrasjon i majoritetssamfunnet kan dessuten gjøre at mennesker som av ulike årsaker står utenfor arbeidslivet, i mindre grad anerkjennes som fullverdige samfunnsmedlemmer enn de som deltar i arbeidslivet.

Det er derfor ikke slik at arbeidsintegrasjon fører til bedre integrasjon i majoritetssamfunnet dersom ikke også andre forhold innfris. Etniske minoriteter må delta, inkluderes og anerkjennes på samfunnsarenaer utover arbeidsmarkedet for å bli integrert i samfunnet på samme måte som majoritetsborgere. Minoritetsetniske kvinner og menn må dessuten i langt større grad enn i dagens samfunn gis posisjoner hvor de får innflytelse og makt til å påvirke ulike samfunnsprosesser.