Antirasistisk sosialt arbeid - en bokanmeldelse på feil premisser

Ariana Guilherme Fernandes

OsloMet – storbyuniversitetet

Marianne Rugkåsa

OsloMet – storbyuniversitetet

Merethe Giertsen anmelder vår bok Antirasistisk sosialt arbeid (Fernandes & Rugkåsa, 2023) i siste nummer av Fontene forskning. Giertsen (2023) skriver at boka er etterlengtet, samtidig som hun har kritiske merknader. Anmeldelsen inneholder imidlertid flere grunnleggende misforståelser som ikke gjenspeiler det vi har ønsket å formidle i boka. Vi vil derfor i denne kommentaren oppklare det vi oppfatter som mest problematisk i anmeldelsen.

Formålet med boka er at den skal være et utgangspunkt for en antirasistisk bevisstgjøring og gi grunnlag for antirasistisk sosialt arbeid i en norsk kontekst. Innledningsvis redegjør vi for grunnlaget for antirasistisk sosialt arbeid i dagens samfunnskontekst og avklarer hvordan vi forstår begreper som rasisme og diskriminering. Deretter viser vi kort til kolonialisme og postkolonialisme (kap. 2) og til interseksjonalitet (kap. 3). Disse kapitlene er verken ment som en uttømmende teoretisk redegjørelse eller redegjørelse for bokas vitenskapsteoretiske grunnlag, men som en historisk ramme for å forstå rasisme i dagens samfunn. Vi foreslår derfor etter hvert kapittel utdypende litteratur for lesere som ønsker å gå dypere inn i den tematikken vi behandler.

Undertrykkelse, fornorskningspolitikk og rasisme mot samer og nasjonale minoriteter er viet et eget kapittel i bokas del 2. Kapitlet tar på empirisk grunnlag utgangspunkt i situasjoner der rasisme har utspilt seg gjennom sosialt arbeid i Norge. Giertsen kritiserer oss for å ikke «omtale assimilering og fornorskning som rasisme» (2023, s. 88). Flere steder i boka omtaler vi utvetydig behandlingen av urfolk og nasjonale minoriteter som rasisme, for eksempel på s. 87: «Samer som urfolk og nasjonale minoriteter er også grupper som har vært utsatt for – og som fremdeles utsettes for – forskjellsbehandling og rasisme i det norske samfunnet.» (Fernandes & Rugkåsa, 2023). Dessuten, når vi har tematisert behandlingen av urfolk og nasjonale minoriteter i en bok om rasisme og antirasisme, er det innlysende at vi har satt assimilerings og fornorskningspolitikk og strategier inn i en rasistisk kontekst.

Giertsen er videre kritisk til at vi anvender begreper og perspektiver fra en britisk tradisjon med en «nivåmodell», og en amerikansk tradisjon med teori om «strukturell rasisme» i vår redegjørelse. Vår tilnærming er at rasisme ikke bare er ett, men flere fenomen. Vi presenterer derfor ulike måter å forstå rasisme på, og refererer til perspektiver som samlet sett kan bidra til en forståelse av komplekse fenomener. Et sentralt utgangspunkt i boka er at rasisme er noe som gjøres og ikke noe som er, og boka handler om hvordan handlinger, praksiser og systemer fører til rasisme. Vår tilnærming er handling som konsekvens av maktutøvelse og sosial praksis, og ikke handlinger som noe individuelt, slik Giertsen tillegger oss.

En annen innvending fra Giertsen er at vi ikke plasserer Crenshaws interseksjonalitetsbegrep inn i moderne teori, som kritisk feministisk teori (Crenshaw, 1991). Vi viser flere steder i boka (s 67, 71), til hvordan interseksjonalitet blant annet ble utviklet innenfor svart feminisme. Svart feminisme er et perspektiv/retning innenfor kritisk feministisk raseteori, og er en konkret og mer presis framstilling av perspektivets røtter. I boka viser vi også hvordan interseksjonalitet har blitt videreutviklet i en poststrukturalistisk retning (s 72-75). Det framstår derfor som underlig at Giertsen i sin anmeldelse etterspør noe vi faktisk har skrevet.

Giertsen retter videre relativt stor oppmerksomhet der vi skriver om hvite privilegier (s 61). Hun påpeker, med rette, at vi skriver hvites og ikke hvite privilegier, og at dette kan bidra til at hvite privilegier knyttes kun til hudfarge og slik underkommuniserer andre mer grunnleggende forhold ved privilegieteori. Vi vil stryke genitivs s-en i neste opptrykk av boka. Teksten i boka tar for øvrig opp Giertsens poeng ved å avklare at hvite privilegier ikke utelukkende er relatert til hudfarge, men til maktstrukturer som gir noen grupper privilegier. Både overskriften: «Hvithet – en posisjon i verden» (s. 60) og våre referanser til Sara Ahmed om hvite rom (s. 61) illustrerer forståelsen av hvite privilegier, hva det betyr og hvilke konsekvenser det kan få. 

Giertsen er også kritisk til bokas siste del, der vi diskuterer hvordan antirasistisk sosialt arbeid kan gjøres i praksis, og hun etterlyser en analytisk ramme. Avslutningsdelen bygger på teori og empiri fra bokas to første deler, samt Lena Dominellis (2018) fire momenter for antirasistisk sosialt arbeid:

·        Å anvende forskning for å avdekke former for rasisme i sosialt arbeid

·        Å stå opp mot rasistiske handlinger, teorier, politikk og praksis

·        Å arbeide individuelt og kollektivt for å fremme antirasistisk politikk og praksis

·        Å bygge allianser for å bekjempe strukturelle ulikheter mellom grupper

Med utgangspunkt i disse momentene diskuterer vi hvordan diskriminering og rasisme kan bekjempes og motarbeides på individuelt, institusjonelt og strukturelt nivå i sosialt arbeids praksis, undervisning og forskning.

Vårt valg av struktur og våre avgrensninger er valg av flere mulige strukturer og avgrensninger. Faglig debatt og konstruktiv kritikk er viktig og kan bidra til faglig bevisstgjøring og utvikling. Vi opplever dessverre ikke at Merete Giertsens anmeldelse bidrar til dette. Oppmerksomheten dreies bort fra bokas sentrale budskap der målet er bevisstgjøring av rasisme og antirasisme i sosialt arbeid. Vårt utgangspunkt har nettopp vært hvordan antirasisme er en grunnleggende forutsetning i sosialt arbeid, som også inngår i det profesjonsetiske mandatet om å fremme sosial rettferdighet. Et annet hovedanliggende er å vise hvordan sosialarbeidere og sosialt arbeids institusjoner inngår i og påvirkes av samfunnets strukturelle og institusjonelle sammenhenger der rasisme og diskriminering utspilles.

Vi ønsker at boka Antirasistisk sosialt arbeid skal være et ledd i en større debatt om og arbeid for antirasistisk sosialt arbeid, der mange engasjerer seg. En grunnleggende forutsetning er imidlertid en konstruktiv debatt basert på at fakta forstås i den sammenheng de presenteres.