JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Bokanmeldelse

Ambisiøst og kunnskapsrikt om rus

21.06.2010
27.04.2022 13:17

Anmeldt av
Øystein Henriksen

Dosent i sosialt arbeid, Høgskolen i Bodø

oeystein.henriksen@hibo.no

Om boka

Ragnar Hauge. Rus og rusmidler gjennom tidene. Universitetsforlaget 2009

Det er en nestor i norsk rusmiddelforskning som har skrevet boken jeg har hatt glede av å lese og skrive en anmeldelse av: Rus og rusmidler gjennom tidene. Ragnar Hauge har gjennom mange tiår vært en sentral bidragsyter og en markant stemme innenfor rusmiddelforskning og rusmiddelpolitikk. Bokens tittel er ambisiøs, noe forfatteren selv er svært klar over. I forordet skriver han: «Det er selvfølgelig umulig å gi en fyllestgjørende beskrivelse av bruken av ulike rusmidler i et historisk perspektiv, slik jeg forsøker i denne boken». Ambisjonen synes å være å gi leseren en bred oversikt over ulike rusmidler og bruken av disse både i et historisk og globalt perspektiv. Og boken er åpenbart heller ikke knyttet til et avgrenset forsknings- og skriveprosjekt, men har karakter av en oppsummering av svært mange års forskning og kunnskapsformidling. Og la meg bare slå fast innledningsvis at dette er en bok som både formidler og trekker veksler på en enorm mengde kunnskap. En åpenbar indikator på det er at bokens referanseliste går over hele 15 sider. Mine sentrale spørsmål som anmelder er for det første: Hva er dette en bok om? Og for det andre et noe mer kritisk spørsmål: Hvem er dette en bok for?

Boken har 19 ulike kapitler, men kan i hovedsak inndeles i tre ganske ulike deler. Først er det en innledning på to kapitler. Kapittel 1 gir en begrepsmessig kategorisering av de ulike stoffene og bruken av disse. Kapittel 2 redegjør for tre ulike former for normativ regulering av rusmiddelbruken; religiøse normer, sosiale normer og rettslige normer. Deretter følger det som etter min oppfatning er bokens hoveddel; 13 kapitler om ulike stoffer, deres opprinnelse, deres virkninger, deres utbredelse i tid og steder, samt ulike forsøk på å regulere bruken av dem. Og til slutt er det skilt ut en egen del på 4 kapitler om det som benevnes som «Nye rusmidler i en ny tid». Altså om narkotikabruken og narkotikaproblemene slik vi kjenner dem fra 1960-tallet og frem til i dag. Disse tre delene er, som jeg vil komme tilbake til, ganske ulike. Det gjelder særlig skillet mellom bokens «hoveddel» som beskriver rusmidler og rusmiddelbruk og den siste delen som også forklarer fremveksten og utviklingen av den nye narkotikabruken.

Det er på ingen måte åpenbart hva man samlet sett skal kalle den enormt stor mengden av «kjemiske stoffer som på forskjellige måter kan påvirke sanseoppleveleser, stemningsleie eller føre til andre psykiske endringer» (s. 11). Bokens tittel bruker begrepene rus og rusmidler. Men som forfatteren sier i innledningen, er dette åpenbart ikke uproblematisk. Boken omhandler stoffer som for de fleste åpenbart er rusmidler, slik som alkohol og heroin, men også stoffer som like åpenbart ikke vil benevnes som rusmidler, slik som kaffe, te og kakao. På samme måte er begrepet avhengighetsskapende stoffer lite klargjørende. En del stoffer er åpenbart avhengighetsskapende, som morfin, mens andre ikke er det, som for eksempel LSD. Stoffene kategoriseres dermed etter deres psykiske virkninger, som dempende, oppkvikkende og hallusinogene stoffer. I bokens hoveddel er det også dette begrepsskillet som organiserer beskrivelsen. Dette er en oversiktlig og grei inndeling, selv om forfatteren påpeker at denne begrepsbruken heller ikke er uproblematisk. Enkelte stoffer vil ha en dempende virkning innenfor noen bruksmåter, men vil ved større inntak kunne ha hallusinogene virkninger. Cannabis er et godt eksempel. Så når bokens tittel er «Rus og rusmiddelbruk…», antar jeg at det er et pragmatisk valg. Det er den samlende benevnelsen som kommuniserer best hva dette handler om. Dette er altså ikke en bok om ulike kjemiske stoffer med ganske ulike psykoaktive virkninger. Dette er en bok om stoffer som på et særskilt vis, til alle tider og alle steder, er innvevd med religiøse, kulturelle, moralske, politiske, økonomiske og rettslige forhold. Og det er denne brede tilnærmingen som gjør boken interessant.

Bokens hoveddel er som nevnt en beskrivelse av et stort antall ulike stoffer. Noen av dem er velkjente for alle og har en global utbredelse, som alkohol, kaffe og te. Andre er nok mer ukjent for de fleste som ikke har en særegen interesse for botanikk og kjemi. Det fortelles om stoffbrukere som har oppsøkt Botanisk hage i Oslo på jakt etter Piggeple, en plante med hallusinogene virkninger. Gjennom sin nøkterne og litt distanserte beskrivelse av både kjente og ukjente stoffer formidler Hauge også et implisitt budskap. De normative reguleringer og den kulturelle aksept for ulike stoffer har variert svært mye gjennom tidene og i ulike deler av verden. Vårt eget skarpe skille mellom alkohol som et akseptert rusmiddel og narkotika som særdeles farlige og skadelige stoffer, problematiseres i denne boken ved at det ikke har vært slik til alle tider og dessuten oppfattes annerledes i andre deler av verden.

Teksten veksler mellom en presentasjon av en stor mengde faktakunnskap og fortellinger basert på ulike kilder. I presentasjonene av de ulike stoffene tar Hauge utgangspunkt i planter og vekster som er utgangspunktet for stoffet. Det fortsetter med en redegjørelse for hva som er virkestoffene i disse plantene og hvordan dette ofte er viderebehandlet til stoffer med sterkere konsentrasjon av virkestoffer, eller hvordan alternative stoffer er fremstilt syntetisk i laboratorier. Deretter følger fortellinger om hvordan stoffene brukes og hvilken utbredelse de har hatt i ulike deler av verden. Disse fortellingene veves sammen med fortellinger om hvilken betydning stoffene har hatt innenfor ulike kulturer og hvordan bruken har blitt regulert gjennom religiøse påbud og forbud, gjennom ulike politiske handlinger og ikke minst gjennom lovverk og straffeforfølgelse.

Denne vekslingen mellom faktapresentasjon og fortellinger gjør at dette aldri blir en kjedelig bok. Det er i seg selv en betydelig prestasjon i en bok som omtaler et utall ulike stoffer. Så langt jeg kan vurdere, er Hauge også nøye med å skille mellom hva som er dokumenterte fakta, fortellinger med tydelige kilder og fortellinger av mer anekdotisk karakter. Fortellingen om CIAs forsøk med LSD i jakten på et «sannhetsserum» til bruk i avhør, og deres betydning for spredning av dette stoffet, er veldokumentert. Fortellingen om Hasan og assasinerne som hasjbrukende krigere fra korsfarertiden, og ikke minst denne fortellingens betydning for bedømmelse av hasj som et livsfarlig stoff, er av anekdotisk karakter. Begge er imidlertid eksempler på fortellinger som gjør dette til en spennende bok.

Ulike former for regulering av stoffbruken er, som nevnt, sentralt i boken. Som en del av dette er regulering av stoffbruk gjennom ulike former for lovgivning sentralt. Dette gjelder både nasjonale lover og internasjonale konvensjoner. Her tegnes det også et bilde av hvordan lovreguleringer har variert med ulike kulturelle forestillinger og ikke minst hvordan det er sammenvevd med økonomiske og maktpolitiske interesser. For et kaffedrikkende folk (Norge ligger her på verdenstoppen) kan det være interessant å lese at dette noen steder i tidligere tider har vært omfattet med totalforbud. Og i et maktpolitisk perspektiv er opiumskrigen et klassisk eksempel på at britiske eksportinteresser gikk foran kinesiske forsøk på å forby opiumsrøyking. Det er også interessant å legge merke til at lovreguleringer noen ganger beskrives som en faktor som begrenset stoffbruk, mens de andre ganger har vært uten vesentlig betydning eller tvert imot har ført til økt bruk. Dette er en problemstilling vi kjenner svært godt fra dagens narkotikadebatt; konsekvenser av legalisering eller forbud. Dette er ikke noe sentralt tema i denne boken, men den kan likevel leses som en kilde til interessante refleksjoner over hvordan lovreguleringer av stoffbruk har hatt svært ulik betydning.

Den siste delen av boken omhandler narkotika og narkotikaproblemer fra 1960-tallet og frem til i dag. Oppstarten av den nye narkotikabruken forklares gjennom fremveksten av en ungdomskultur. Endringen i synet på stoffmisbrukere forklares som en konsekvens av HIV-epidemien og andre helseplager blant voksne misbrukere. Dette fremstilles på en overbevisende måte, og denne delen av boken er også høyst leseverdig. Jeg leser likevel ikke dette som en forlengelse av bokens hoveddel, det er på mange måter en annen bok. Og jeg synes nok også det var mindre nytt og interessant å finne i denne delen. Så dersom jeg er målgruppe for boken, ville jeg nok anbefalt at denne delen var integrert sammen med det som er hoveddelen: En beskrivelse av ulike rusmidler og bruken av disse frem til vår tid.

Dette er altså en særdeles kunnskapsrik og dessuten en velskrevet bok. Jeg har dermed ingen problemer med å anbefale den for alle som er interessert i tema rus, rusmiddelbruk og rusproblemer. Jeg er likevel litt usikker på hvem målgruppen er. Dette er ikke en bok som vil komme inn på pensumlister for sosialarbeider- eller andre utdanninger på samme nivå. Til det er det for mye av den som vil være en liten del av disse yrkesgruppenes kunnskapsbehov. Boken vil nok primært leses av fagfolk med en noe mer enn alminnelig interesse for temaet. For disse, og slik jeg selv vurderer den, vil den være en betydelig kunnskapsressurs.

21.06.2010
27.04.2022 13:17