Aktuelt og variert om barn

Anmeldt av
Ann Christin Eklund Nilsen

Sosiolog, Agderforskning og Universitetet i Agder

ann.christin.nilsen@agderforskning.no

Om boka

Reidar Hjermann og Knut Haanes (red.). Barn. Universitetsforlaget 2009

Barnekonvensjonen går som en rød tråd gjennom denne boka. De forskjellige artiklene presenteres i forkortet utgave på innsiden av permen, noe som er praktisk og informativt. Og i de aller fleste av de faglige bidragene aktualiseres relevante artikler fra barnekonvensjonen. Boka som helhet har med andre ord et rettighetsperspektiv. Dette rettighetsperspektivet dreier seg på den ene siden om barnets rett til beskyttelse, og på den annen side om barnets rett til medvirkning. Med andre ord anses barnet både som et objekt for andres innsats og som et selvstendig subjekt med mulighet til å påvirke.

Til tross for at medvirkningsperspektivet har blitt betydelig satt på dagsordenen de siste år er det likevel beskyttelsesperspektivet som betones sterkest, både i denne boka og i samfunnsdebatten for øvrig. Dette er ikke nødvendigvis uheldig, men likevel verdt å merke seg. I Barn kommer dette blant annet til uttrykk ved at fokuset i stor grad er på utsatte grupper av barn, som barn i barnevernet, skilsmissebarn, samiske barn, funksjonshemmede barn og barn med innvandrerbakgrunn.

Dette gjenspeiler både den rådende samfunnsdebatten og forskningen som omhandler barn, dog med unntak. Men i Barn finner vi også bidrag som har et tydelig medvirkningsperspektiv. Her er Magne Raundalen og Jon-Håkon Schultz’ kapittel, som vektlegger viktigheten av å vise respekt for barnas forstand, et viktig og godt skrevet bidrag.

Boka inneholder også mye interessant stoff om barndomstid og ungdomstid som livsfaser. Her berøres blant annet temaer knyttet til utviklingspsykologi og identitetsdannelse. Vi finner også bidrag som omhandler barns arenaer, som familie og skole.

Hovedvekten av bidragene omhandler tema knyttet til «sen» barndomstid (skolealder) og ungdomstid. Med unntak av et bidrag som omhandler spedbarnstiden er barnas første leveår i liten grad behandlet særskilt. For eksempel er det ingen tekster som spesifikt ser på barnehagen som oppvekstarena.

Vi kan se dette som et uttrykk for det manglende fokuset på små barn i forskning, og til dels også i samfunnsdebatten, dersom man ser bort fra debatten om barnehageutbygging. Et økt fokus på barnehagens betydning som oppvekstarena er tiltrengt, og kunne med fordel også vært innlemmet i Barn.

Tekstene i boka er stort sett godt skrevet, både med tanke på språk og struktur. Enkelte av de akademiske tekstene skiller seg fra andre faglige artikler ved at forskeren klarere trer frem med sine meninger og synspunkt rundt det temaet som behandles. Dette er en sjeldenhet innenfor akademia, men egner seg godt i en bok som Barn.

Boka inneholder imidlertid også en rekke korte lyriske tekster som er skrevet av barn. Ikke bare minner disse bidragene leseren på at det er barn som står i fokus – mange av tekstene er også svært godt skrevet. To eksempler er de tankevekkende diktene av Eva Erikstad og Kristine O. Gustavsen, som bidrar sterkt til fargemangfoldet i boka. For tross det minimalistiske svart-hvitt-preget er dette en fargerik bok, i den forstand at den har et variert innhold, variert språk og en tar opp temaer som er av høy aktualitet.

Barn er en form for «coffee-table fagbok» - den er verken en renspikket fagbok eller en glanset gavebok, men noe mellom det. Bokas gylne permer bidrar til et eksklusivt preg, som følges opp av vakre bilder og en appellerende lay-out. Flesteparten av tekstene er imidlertid akademisk skrevet, nærmest for fagartikler å regne, og er ført i pennen av noen av landets fremste forskere og fagpersoner. Samtidig finner man i boka både tekster med et visjonært tilsnitt, som Hilde Frafjord Johnsons bidrag, og mer skjønnlitterære og lyriske tekster, som Margreth Olins bidrag og de mangfoldige diktene og små tekstene skrevet av ungdomsskoleelever og unge forfatterspirer. Boka er i så måte en sjangermessig hybrid.

«Hybrid-sjangeren» byr imidlertid på enkelte utfordringer. Når fagstoff skal gjøres tilgjengelig for «folk flest» risikerer man en reduksjonisme og forenkling, der temaet kun berøres overflatisk. De lyriske tekstene risikerer å «drukne» blant de lengre faglige bidragene.

Jeg vil imidlertid hevde at Barn stort sett er en vellykket hybrid. Dette har først og fremst sammenheng med at de ulike bidragene er varierte både i innhold og sjanger, noe som vekker nysgjerrighet og som skaper en form for nærvær man sjelden oppnår i rene fagbøker.

Barn fremstår med sine gylne permer og aktuelle innhold som en gavepakke av en bok. Her blir leseren introdusert for de mest sentrale problemstillingene innenfor ulike tema som berører barn, uten at stoffet blir tungt og vanskelig tilgjengelig. Og det hele krydres med lyriske tekster og vakre bilder.

Den som har en forventning om gjennomgående analyser og drøftinger vil bli skuffet. For en student eller fagperson på jakt etter relevant litteratur er Barn mest å regne som en veileder som kan sette leseren på sporet av relevante problemstillinger og referanser. For personer som har barn, jobber med barn eller bare er opptatt av barn er boka en godtepose som på ingen måte trenger å leses fra perm til perm. Her kan man plukke fritt etter eget forgodtbefinnende. Boka dokumenterer, med sine begrensninger, norsk barndom anno 2010, og er i så måte en viktig bok både i dag og for fremtiden.