JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Bokanmeldelse

Aktuell og viktig antologi

Diskusjoner om det romlige i berøring med barne- og ungdomsforskning

Cappelen

11.12.2019
21.04.2022 08:34

Anmeldt av
Elisabeth Fransson

Førsteamanuensis ved Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter, KRUS

elisabeth.fransson@krus.no

Om boka

Sissel Seim og Oddrun Sæter, Barn og unge. By, sted og sosiomaterialitet. Oslo: Cappelen Damm Akademisk 2019

Antologien er skrevet med utgangspunkt i «Storbyprogrammet» og nettverket «Barn og unge på tvers» ved nåværende
OsloMet. Antologien består av 11 kapitler skrevet av forskere fra ulike fagfelt ved OsloMet som sosial- og helsefagene, barnehagelærerutdanningen, de estetiske fagene, Senter for velferds- og arbeidsinkludering (SVA) og universitetets institutter for oppdragsforskning. Boken er redigert av Sissel Seim og Oddrun Sæter.

Temaet for antologien er ifølge innledningen «hvordan fysiske/materielle forhold ved områder og institusjoner i byen samvirker med hvordan mennesker møtes, og hvordan de deltar» (side 13). Boka retter søkelys på barn og unges hverdagsliv, deres muligheter til deltakelse og viser hvordan deres relasjoner med andre er tett sammenvevd med de fysiske eller materielle omgivelsene i hverdagslivet. Dette gjelder arenaer som skole, hjem, parker, fritid og institusjoner som barnevernet. Det synes ikke å være gitt noen presis bestilling knyttet til hvordan kapitlene skulle «skrives», det vil si om bidragene skulle omfatte ett eller flere av begrepene by, rom og sosiomaterialitet. Kanskje vokste nettopp disse begrepene frem underveis?

Innledningskapittelet av redaktørene Sæter og Seim gir en teoretisk innramming av ulike kunnskapstradisjoner og teorier knyttet til nettopp begrepene. Dette er hver for seg store forskningsfelt med ulike fagdisipliner, men som også springer ut av forskjellige kunnskapstradisjoner. Kapittelet gir ramme rundt bidragene i boka, men uten at den er tett knyttet til hvert enkelt kapittel. Det er et spennende kapittel å lese, og det står som et eget bidrag i antologien.

Det er ikke mulig å komme inn på alle kapitlene, men jeg vil nevne noen. I kapittel 6 presenterer Oddrun Sæter «Graffiti som overskridelse av ’plasslovene’», som bygger på hennes doktoravhandling fra 2003. Her presenteres et spennende metodisk grep og leseren får med seg både historikken bak graffiti og hvordan noen utvalgte teoretikere kan kaste lys over hva slags fenomen graffiti er. Et interessant spørsmål er hvordan ungdom i dag, og som selv skriver, forstår sin aktivitet? En av de unge i materialet sier selv noe om dette:

Det er sånn at de gamle hip-hop karene snakker om at ’nå er det ikke noe hip-hop kultur mer, nå er det bare folk som går rundt og maler’. Det er liksom laget seg en egen grafittikultur nå.

DET SAMME SPØRSMÅLET om forholdet mellom analytisk blikk og ungdommers forståelser dukket opp da jeg leste kapittel 3: «Strategier for stedstilhørighet blant ungdom i byer og tettsteder i endring». Kapittelet omhandler hvordan ungdom skaper sitt eget rom og befester sin stedstilhørighet. Selv om rom og sted er viktig for oss, kan det være komplisert å koble dette til konkrete barn og unge. Dette kommer tydelig fram i kapittel 5 med tittelen «Østkanten tar til gatene. Marginalitet og banalitet i Oslo». Her spør Bengt Andersen om det primært var sinna gutter fra østkanten som deltok i demonstrasjonene mot invasjonen i Gaza i 2008 eller om det var mer ad hoc – noe som skjedde der og da? Kapittelet, som baserer seg på flere feltarbeid, tar leseren med inn i et interessant landskap knyttet til kropp og stedstilhørighet. Det problematiserer «tatt for gittheter» i media, men tar også opp interessante akademiske diskusjoner. Her er det «vanlige», «ordinære» barn og ungdommer som kanskje ikke selv har sterke symboler festet ved seg, eller som selv ikke oppfatter at de er bærere av noe helt bestemt. Dette er et komplisert felt og handler også om forskeres analytiske blikk. I kapittel 6, «Rullestoler i sosiale praksiser mellom barn – et rom for muligheter» av Wenche Bekken, følger vi en jente som sitter i rullestol i hennes samhandling med andre jenter. Det er en interessant kobling mellom analytiske perspektiver og metodologi. Jeg spør meg imidlertid om forskeren underminerer makt og avmakt. Igjen dukker spørsmålet opp om hvem som ser hva. Jeg blir nysgjerrig på hvordan jenta i rullestol snakker rundt ulike situasjoner og spør meg om hvilken diskurs hun må snakke fra for å få delta. Jeg synes heller ikke det er uproblematisk når forskeren for eksempel er stille når normalitet og annerledeshet settes i spill i samtaler mellom jentene hvor forskeren er til stede. Hvem er det egentlig som bestemmer diskursen og hvilken diskurs det her snakkes fra. Og hvem blir jentene for hverandre? Kan jenta med rullestolen si nei til de andres måte å leke med hennes rullestol på eller må hun godta leken og diskursen? Viser ikke stillheten og kommenteringen rundt jentas små føtter nettopp det at noen setter agendaen og at noen blir «the other»? I kapittel 11 spør Sissel Seim hvilken betydning rom og sted har for barn og unges deltakelse i barnevernets praksis. Kapittelet synes å ha preg av at studien ikke først og fremst hadde som mål å studere sosiomaterialitet, men belyser et viktig tema som berører i hvilken grad og på hvilken måte barn og unge i praksis blir aktører i barnevernet. Burde dette vært annerledes? Dette er svært viktige spørsmål i en så makttung institusjon som nettopp barnevernet. At barnevernsarbeidere faktisk ikke snakker så mye direkte med barn er ikke nytt, men det slutter aldri å forundre.

DET TREKKES I de ulike kapitlene i boka veksler på ulike typer av metodologier. Med unntak av blant annet kapittel 3, skrevet av Nina Rossholt, er forskerne selv i liten grad trukket inn eksplisitt som kunnskapsprodusenter. Dette er ikke noe enkelt tema eller som særpreger denne antologien, men det utfordrer oss forskere. Uten at vi ønsker det kan vi fort være med på å opprettholde en idé om at forskeren står utenfor og produserer «nøytral kunnskap». Det er ikke noe galt i det, men det bygger muligens på en tanke om at forskeren ikke skal påvirke, og at det er viktig å komme nær og at det nære gir riktigere kunnskap. Mens Sæter og Seim i innledningskapittelet trekker veksler på ulike kunnskapstradisjoner med både klassikere og nyere teoretiske bidrag som vektlegger «det innvevde» og flertydighet, kommer dette mindre frem i kapitlene enn det som antydes som et viktig perspektiv.

ANTOLOGIENS KLARE styrke er at den bringer sammen bidrag fra ulike forskningsfelt som alle berører det romlige, sosiomaterialitet og som har barn og unge som sitt sentrale omdreiningspunkt. Samlet sett bidrar boken med aktuelle og viktige problemstillinger som setter det romlige, det trege handlingsfeltet og sosiomaterialitet på dagsordenen. Et av de inntrykkene jeg sitter tilbake med er gleden over å se betydningen av Dag Østerbergs sentrale bidrag til norsk samfunnsforskning. Flott er det også å lese at Østerberg også har vært en samtalepartner underveis i prosjektet. Fokuset på relasjon står sterkt i mange forskningsmiljøer og løsriver det som skjer mellom mennesker både fra konteksten relasjonene skjer i, og ved at det produseres skarpe skiller mellom rom, ting, kropper og krefter. Antologien oppmuntrer til videre utforskning av det romlige og viser betydningen av hvordan arkitektur og design kan utvikles sammen med brukere, åpne opp mellom grupper, institusjoner og samfunn og skape rom som gir opplevelse av tilhørighet.

11.12.2019
21.04.2022 08:34