JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Bokanmeldelse

Aksjonsforskning med potensiale for flere aktører!

Cappelen Damm

05.06.2019
21.04.2022 08:34

Anmeldt av
Sidsel Natland

førsteamanuensis, Institutt for sosialfag, OsloMet – Storbyuniversitetet

sidsna@oslomet.no

Om boka

Sigrid Gjøtterud, Hilde Hiim, Dag Husebø, Liv Helene Jensen, Tove Herborg Steen-Olsen og Else Stjernstrøm (red.) Aksjonsforskning i Norge. Teoretisk og empirisk mangfold. Cappelen Damm Akademisk (2017)

Aksjonsforskning er en forskningstilnærming som tilstreber å produsere kunnskap gjennom aktiv deltakelse og samspill mellom forskere og de aktører som forskningen skal handle om. Dette er en type forskning som fokuserer på læring, erkjennelse og endring i tillegg til «tradisjonelle» forsknings-formål som kunnskapsproduksjon og teoriutvikling. Feltets opprinnelse knyttes blant annet til sosialpsykologen Kurt Lewin og hans utvikling av feltteori på 1930-tallet, pragmatikeren John Deweys syn på hvordan kunnskapsproduksjon må ses i sammenheng med praksis, og William F. Whyte, som tidlig praktiserte en antropologisk tilnærming med tett deltakelse og interaksjon med forskningsfeltet. Aksjonsforskning er et mangfoldig forskningsfelt som det kan være vanskelig å få oversikt over, da det finnes mange varianter og kontekster den utføres i og tilpasses.

Nye allianser

I den senere tid kan det synes som om denne forskningstilnærmingen har fått ny aktualitet. Innen forskning, samfunnsliv og politikk diskuteres hva som er nyttig kunnskap, og forskningen avkreves i økt grad at den skal være orientert mot anvendelse. Nye allianser mellom forskere, praktikere, offentlig sektor og andre virksomheter bidrar til etterspørsel av forskningstilnærminger som er kompatible med det å skulle utforske felles interesser, nye felt, utviklings- og endringsprosesser. Aksjonsforskningens syn på kunnskap og hvordan kunnskap produseres, viser seg å korrespondere med denne samfunnsutviklingen.

Derfor er det betimelig at det har kommet et bidrag til litteraturen på feltet som omhandler aksjonsforskning i Norge, og som introduserer, beskriver og drøfter ulike former for aksjonsforskning. Antologien springer ut av den norske grenen av nettverket Collaborative Action Research Network (CARN). Den er på 469 sider og består av 20 kapitler. Bidragsyterne er fagansatte ved universiteter og høgskoler, fra utdanning og pedagogiske fagfelt.

Antologiens utgangspunkt er den økende interessen for aksjonsforskning, samtidig som aksjonsforskere kan erfare at det stilles spørsmål ved om kombinasjonen av utviklingsarbeid og forskning går på akkord med vante vitenskapelige kriterier for forskning. Det er behov for å synliggjøre og styrke aksjonsforskningens plass innen både utdanning, forskning og praksis. Antologiens hensikt er derfor (side 15-16):

«å bidra med kunnskap om teoretisk og empirisk arbeid med aksjonsforskning i ulike kontekster»; «å gi et overblikk over mangfoldet i aksjonsforskning i Norge»; «å gi et innblikk i noen vesentlige teoretiske og metodologiske diskusjoner, med et knippe empiriske prosjekter for å få frem mangfoldet».

Historikk og grunnlag

Bokas 20 kapitler er strukturert i tre deler. Del 1 «Historikk og grunnlagstenkning» skal ta for seg aksjonsforskningens framvekst og grunnleggende syn på forskning, kvalitetskriterier, teoribruk- og generering. Levin tar for seg både den historiske utviklingen, egne erfaringer og ideer om aksjonsforskning innen PhD-programmene i Norge, kvalitetskriterier, samt en kort oversikt over kjennetegn på hvordan man utfører aksjonsforskning. Beskrivelsen av historisk utvikling holder seg til den norske konteksten og forskningen som utviklet seg ved Arbeidsforskningsinstituttet (AFI), samt debatter i dette miljøet.

I kapittel 6 presenterer Eikeland aristotelisk filosofi og hvordan denne kan knyttes til aksjonsforskning, med AFI som omdreiningspunkt. Kapittel 2 har lærerutdanning som utgangspunkt for en diskusjon om hvordan aksjonsforskning, der lærere forsker på sin praksis, er en vesentlig metodologi om man ønsker å dokumentere og forbedre relevans mellom utdanning og praksis. I kapittel 3 introduseres beslektede begreper som praksisrettet forskning, praktikerforskning, lærerforskning, aksjonslæring. Her introduseres også aktivitetsteori («CHAT»), som verktøy for å drive formativ intervensjonsforskning. Kapittel 4 og 5 presenterer tilbakeblikk på utførte prosjekter og egen utvikling som forsker innen aksjonsforskning, det reflekteres over teoribruk- og utvikling, samt Kroghs autobiografiske analyse med utgangspunkt i hvordan sosialantropologi kan informere aksjonsforskning. Kapitlet viser hvordan erfaringer gjennom forskning og livsløp kan influere på hvem vi er og blir som aksjonsforskere.

Aksjonsorientert profesjonsutvikling

Del 2 er samlet under temaet «Aksjonsorientert profesjonsutvikling». Utdanningssektoren utgjør konteksten forskningseksempler og empiri er hentet fra, og det benevnes «pedagogisk aksjonsforskning». Forfatterne ønsker å studere profesjonsutvikling og utviklingen av en akademisk identitet innenfor både forsknings-, utdannings- og praksisfeltet, samt hvordan skole og utdanningsinstitusjoner kan utvikles som rammer som fasiliterer slik aktivitet. I kapittel 7 omtales metoden som «samarbeidende aksjonsforskning», og Wengers teorier om læring i praksisfellesskap framheves. Kapittel 8 beskriver utførte prosjekter innen veiledning, for deretter å analysere dem med hensikten å identifisere strategier for samarbeidende aksjonsforskning. Både organisatoriske rammer og relasjonelle aspekter ved deltakelse, der fleksibilitet og demokrati understrekes.

Også kapittel 9 retter blikket mot utdanningsinstitusjonene og en manglende oppmerksomhet på kvalifisering for universitetslærer kontra det å kvalifisere seg som forsker. Utvikling av profesjonskompetanse beskrives som målet for å sette i gang et aksjonsforskningsprosjekt med bruk av undervisningsgrupper som læringsarena, der nytilsatte har sentrale aktive roller i utveksling og utvikling av kompetanse. Forfatterne beskriver aksjonsforskningen som helhetlig forskningsopplegg av konstruktiv karakter. Kapittel 10 favner også rollen som utdanner og profesjonsutøver, men her rettes blikket særlig mot bevisstgjøring og utvikling av det å være (med)menneske i denne rollen; «eksistensiell danning». Det presenteres funn fra gruppeintervjuer med lærere ved videreutdanning i rådgivning, som vektlegger betydningen av refleksjon, dialog og undring. Dette er «eksistensiell aksjonsforskning»; fokus er på hvordan vi som personer inngår i situasjoner og relasjoner.

Kapittel 11 og 12 beskriver aksjonsforskningsprosjekter gjennomført innen naturfagsundervisning i videregående og ungdomsskole. Kapittel 11 ser spesielt på forskerrollen i prosjektet, og det vises hvordan forskerrollen er av avgjørende betydning for igangsetting og gjennomføring. I en åpen beskrivelse av prosjektets prosess konkluderes det med tre hovedutfordringer: Forskerens rolle i det å balansere veiledning/styring i involveringen av lærerne, forskerens ansvar for å sikre at alle stemmer kommer fram og forskerens refleksivitet og balansering av forholdet mellom aksjon og forskning. Står man for tett på feltet selv, kan engasjement for selve aksjonen ta tid og ressurser vekk fra forskningsdelen.

Kapittel 12 viser erfaringer fra et didaktisk prosjekt hvor formålet var å øke elevdeltakelse og læringsutbytte. Prosjektet beskrives som både aksjonsforskning og læring. Del 2 avsluttes med et kapittel som igjen setter fokus på skole og profesjonsutvikling; hvordan utvikle skolen til en lærende organisasjon? På samme måte som i andre bidrag, viser kapitlet betydningen av å drøfte også det som ikke «lykkes» i betydningen endring. Prosjektet viste at lærerne og ledere var positive til prosessen og mente de hadde lært mye, men tid, ressurser, hierarkier, samt manglende forankring gjorde at det ble vanskelig å fortsette å implementere.

Å forske «med», ikke «på»

Del 3 «Mangfoldig aksjonsforskning og deltakende prosesser» består av 7 kapitler som både viser mangfold i temaer og som vektlegger samarbeid og deltakelse i aksjonsforskning. Hva slags implikasjoner har deltakelse for kunnskapen som skapes, og for de endringer man ønsker å oppnå i praksis? Bidragene i denne delen forholder seg til den kjente innstillingen om å forske «med», ikke forske «på». Delen starter med to kapitler som begge er rammet inn av feministiske perspektiver, og vi beveger oss nå fra klasserommet og høgskolemiljøet til arbeidslivet som kontekst for aksjonsforskning. Kapittel 16 tar opp kritisk utopisk aksjonsforskning og introduserer kreative tilnærminger og framtidsverksted. Kapittel 17 er knyttet til museum og formidling og drøfter hvordan designere og brukere kan involveres i arbeid med kuratorer/vitensenterpedagoger i de norske Vitensentrene. Også her drøftes framtidsverksted som metode for å fasilitere slikt arbeid. Kapittel 18 og 19 beskriver hvordan aksjonsforskning kan bidra til produksjon av kunst i samspill mellom kunstner og brukere og bruk av foto for å dokumentere og bidra til utvikling av omsorgstjenester for personer med demens. Del 3 avsluttes med en diskusjon av validitet i aksjonsforskning. Dette gjøres med eksempler og erfaringer fra studier av didaktisk læring i yrkesutdanninger, hvor deltakerne i forskningen skulle lære å forske i egen praksis for å utvikle seg didaktisk og i samarbeid med elever, kolleger og andre aktører i skolens organisasjon. Drøftingen tar utgangspunkt i Reason og Bradburys validitetsstrategier og kriterier for aksjonsforskning.

Ambisiøs bok

Antologien er altså omfangsrik og ambisiøs i sitt formål om å presentere både hva aksjonsforskning er, grunnlagstenkning både vitenskapsteoretisk og metodisk, samt at den har til hensikt å presentere et stort antall eksempler fra aksjonsforskning i Norge.

Det nevnes i innledningen at det har vært en utfordring å samle og ordne rekkefølgen på kapitlene idet alle var invitert til å beskrive empiriske prosjekter og koble dem til aksjonsforskning som metode og kunnskapsproduksjon. Det preges også boka av. Mange av bidragene framstår som metaanalyser
av utførte prosjekter, hvor man nå rammer dem tydelig inn som aksjonsforskning. Dette gjør at bidragene hver for seg både må presentere et forskningsprosjekt, gjennomføring, dataproduksjon og resultater, for så å drøfte dem i en aksjonsforskningskontekst. Styrken er at prosjektene gis plass og beskrives slik at leseren får innsikt i prosjektenes tilblivelse og prosess, ikke bare overordnede diskusjoner. Ulempen er at viktige vitenskapsteoretiske og metodologiske diskusjoner er «ujevnt fordelt» i boka.

Som leser kan man ikke «slå seg til ro» med at man ved å lese del 1 har fått oversikt over vesentlige metodologiske og vitenskapsteoretiske diskusjoner på feltet. Slike temaer er nemlig i varierende grad, og ofte i form av både opplysende og interessante diskusjoner, bakt inn i alle bokas bidrag. Det gjelder både hva aksjonsforskning er, beslektede begreper som praksisforskning, praksisnær forskning, samarbeidende forskning, co-design, samt drøftinger om kunnskapssyn og validitet. Mange av bidragene leverer relevant kunnskap, innføring og drøfting som kunne styrket del 1. Noen eksempler: bokas siste kapittel (Sylte) tar opp validitet i aksjonsforskning. Amble, Vagle og Møllers bidrag (kapitlene 14 og 15) redegjør fint for sentrale retninger i tillegg til at feministisk perspektiv foldes ut. Kritisk utopisk aksjonsforskning er også interessant lesing i Schwenkes bidrag.

Boka kunne vært mer leservennlig om bidragene mer tydelig handlet om enten historisk framvekst, grunnlagsproblemer og begrepsavklaringer, vitenskapsteoretiske og metodologiske spørsmål eller konkrete eksempler fra forskningsprosjekter. Imidlertid ville det krevd en annen invitasjon og «styring» av bidragene. Men en god indeks/stikkordliste ville vært til hjelp for å navigere i boka.

Eksempler til inspirasjon

Om boka skulle gitt en tydeligere innføring, kunne det vært nyttig om den innledet med feltets framvekst internasjonalt, og deretter spisset seg inn mot Norge. Her kunne man også tydeligere løftet aksjonsforskingen inn i den samfunnsmessige konteksten og vitenskapsteoretiske diskusjoner som den nå befinner seg i. Jeg tenker da på teorien om «the new production of knowledge» (Gibbons & Nowotny, 1994) som skiller mellom tradisjonell kunnskapsproduksjon og en nyere form («modus 2») som de hevder kan være et svar på den nevnte etterspørselen etter problemløsende, utforskende og anvendelsesorientert kunnskap. Det kunne også vært nyttig med mer refleksjon omkring brukermedvirkning i aksjonsforskning, herunder forskningsetikk. Et slikt innledende kapittel kunne også presentert sentrale vitenskapsteoretiske perspektiv for aksjonsforskningen. Disse er også «fordelt» i ulik grad i kapitler underveis. Pragmatisme nevnes, konstruktivisme likeså, men hva med kritisk realisme og en kort sammenstilling av disse?

Til tross for at den ikke sier at den kan favne om alt som skjer av slik forskning i Norge, henspeiler bokas tittel på nettopp det. Men når man leser, er den i all hovedsak knyttet til pedagogikk og utdanningsforskning. Men også sosialt arbeid ved norske universiteter bedriver aksjonsforskning og tilbyr utdanning på PhD-nivå. Videre er mange av kapitlene skrevet med et ønske om å utvikle profesjonsidentitet og lærende organisasjoner. Dette er noe som kunne vært knyttet til diskusjon av betydningen av praktikerens «research-mindedness» som foregår også innenfor sosialt arbeid som forsknings- og praksisfelt. Bidragene synes å hvile på et argument om at aksjonsforskning er en velegnet metode for å lykkes med å utvikle mer «research-minded practitioners». Dette kunne vært interessant å få løftet opp i en diskusjon som er aktuell for flere felt enn utdanningsforskningen.

Antologien gir mange og fine eksempler på hva aksjonsforskning er og hvordan kunnskapen som produseres vurderes og valideres. Jeg tror boka kan være inspirerende for mange som går med tanker om å sette i gang med aksjonsforskning. Innvendingene handler om hvordan boka er strukturert og behovet for en klarere innføring på feltet. Den andre innvendingen vil jeg snu til en oppfordring til både eget fagfelt og utdanningsforskerne i denne boka: Aksjonsforskning i Norge synliggjør i hovedsak ett fagfelt, utdanningsforskning, men her finnes flere! Hva med å samarbeide på tvers av fag og utdanningsinstitusjoner i framtidig forskning og formidling – for å tydeliggjøre aksjonsforskning og dens relevans for flere profesjoner, studenter, forskere og praktikere?

05.06.2019
21.04.2022 08:34