Å møte verden gir håp for framtida

Tekst: Jathushiga Bridget Rajah

jbr@lomedia.no

Foto: Tommy Ellingsen

fontene@lomedia.no

Det startet med at hun dro til Australia. Enoksen var 21 år gammel og utvekslingsstudent gjennom bachelorstudiene i sosialt arbeid. Hun trodde hun var god i engelsk.

– Så kom jeg på det første møtet og forstod ikke noen ting på grunn av faguttrykk og den australske aksenten, forteller Enoksen.

Men noe ble vekket i henne under utenlandsoppholdet. I løpet av de seks månedene fikk Enoksen jobbe med alle mulige forskjellige arbeidsoppgaver innen sosialt arbeid, hun jobbet med Australias urbefolkningen aborigines og fikk selv føle på hvordan det var å være innvandrer.

– Det var der frøet ble sådd sånn om at jeg ville fortsette å reise og utvide horisonten min. Det var en fantastisk opplevelse selv om læringskurven var bratt, forteller hun.

Rettferighet på arbeidsplassen

Når hun kom tilbake fra Autstralia startet Enoksen å jobbe i Rogalandsprosjektet mot Tvangsekteskap ved Internasjonalt Hus i Stavanger mot tvangsekteskap. Etter to år i prosjektet kjente hun at hun ikke var helt ferdig med å studere. Så da ble det masterstudier med et seks måneders opphold i Maastricht i Nederland. I masteroppgaven så hun på myndighetenes håndtering av tvangsekteskap og sammenlignet Norge og Storbritannia. Etterhvert ble det en doktorgrad i endringsledelse. Og det var her Enoksen begynte å konsentrere seg om rettferdighet.

– Selv om det var en doktorgrad innen endringsledelse har jeg klart å vinkle det inn mot sosialt arbeid ved at jeg blant annet skrev om hvordan arbeidstakere opplever rettferdighet på arbeidsplassen, forteller hun.

I forskningen så hun også på hvordan ansatte oppfatter at andre ble behandlet på jobben og da særlig hvordan de oppfattet at kollegaer med innvandringsbakgrunn ble behandlet.

Siden da har hun forsket på sosial rettferdighet, organisasjonsrettferdighet og flerkulturelle tema. Så fikk hun høre av en stipendiatkollega at det var en ledig stilling som førsteamunensis ved Universitetet i Stavanger .

Enoksen er en som har mange jern i ilden. Hun giftet seg i Washington med mannen sin rett etter å ha disputert i 2016. På en parkeringsplass i Grenoble, på bryllupsreisen, ble hun oppringt og hadde et jobbintervju på telefonen. Jobben var hennes, hun fikk begynne ved universitetet i Stavanger.

– Det var bare å hoppe rett i det. Fra høsten 2016 ble jeg med en gang satt til å jobbe med en internasjonal master, forteller Enoksen.

Får håp for fremtiden

Rett før Enoksen skulle snakke med Fontene hadde hun nettopp vært på trilletur med babyen til en av studentene sine. Studenten hadde nylig født, men ville så gjerne få fullføre studiene og ta eksamen. Studenten var utenlandsk uten familienettverk i Norge, så da stilte Enoksen og en kollega opp.

– Når man jobber med internasjonalisering så må man tenke litt utenfor boksen, sier Enoksen.

Enoksen er koordinator og leder for masterstudiet European Master in Social Work with Families and Children på vegne av Universitetet i Stavanger.Det er et Erasmus Mundus-program i sosialt arbeid som er EUs prestisjeprogram for fellesgrader på master- og doktorgradsnivå.

På studiet er det studenter fra 17 ulike land og studiet er et samarbeid mellom universiteter i Portugal, Sverige og Uganda og Norge. Universitetet i Stavanger har fungert som en koordinator med det overordnede ansvaret for programmet siden 2018, og vil fortsette ha det til 2022. Enoksen har ansvaret for det faglige innholdet i programmet.

– Det er fryktelig spennende og det er veldig mye som skjer. Vi har over mange hundre søkere og har kun plass til 23 av dem.

Flere ganger gjentar Enoksen hvor givende det er å arbeide med studenter over hele verden.

– Når man treffer så mange mennesker fra hele verden så kan man få utvidet horisonten sin. Det kan føre til raushet og toleranse. Man kan få utfordet sine egne fordommer og verden virker ikke lenger så stor, forteller Enoksen.

Få av studentene i programmet har ikke et nettverk fra før, det er en liten gruppe studenter og de kommer tett på hverandre og studieprogramleder Enoksen. Slikt kan det bli trilleturer av.

– Man får andre typer problemstillinger med det utgangspunktet og det kjennes ut som et privilegium, sier Enoksen.

Hun sier at hun får håp for fremtiden når ser studentene og alle ambisjonene de har for å ville dra hjem og omorganisere velferden.