– Ungt utenforskap må forstås som et sosialt problem

Solfrid Rød (tekst)

solfrid.rod@lomedia.no

David Engmo (foto)

Norge har en av de laveste andelene unge utenfor arbeid og utdanning i Europa. Likevel vekker gruppa stor bekymring her i landet. Politiske utspill skaper debatt fra tid til annen, nå sist forslaget fra Høyre om at personer under 30 år ikke skal få uføretrygd.

– Slike utspill individualiserer et samfunnsproblem. Det bidrar til mistenkeliggjøring og en tanke om at individet ikke gjør nok, sier Guro Øydgard.

Hun er utdannet barnevernspedagog, har doktorgrad i sosiologi, jobber som førsteamanuensis ved Nord universitet, og har vært med på et større EØS-prosjekt, der forskere har sammenstilt kunnskap om unge som står utenfor arbeid og utdanning, såkalte NEETs (young people who are outside education, employment og training).

Øydgard håper politikere i større grad vil ta innover seg kunnskapen som finnes og begynne å forstå ungt utenforskap som et sosialt problem.

Større risiko

Forskerne finner altså at det er færre unge som står utenfor i Norge enn i andre europeiske land. Men de skiller seg fra jevnaldrende i Europa ellers ved at de har større og mer sammensatte problemer og større risiko for varig utenforskap.

NEETs i andre land er ofte midlertidig arbeidsledige, mellom utdanning og arbeid eller hjemme med små barn i en periode. Her hjemme har mange i denne gruppa aldri vært i arbeid, og mer enn seks av ti har psykiske helseproblemer. Sosioøkonomiske problemer går i arv, og innvandrerbefolkningen er overrepresentert.

– Denne gruppa skaper større politisk bekymring i den norske velferdsstaten enn i andre land. Unge faller utenfor i andre land også, men der blir det familiens problem at de ikke klarer å forsørge seg selv, sier Øydgard.

Særlig i østeuropeiske land finnes det fortsatt noen jobber som ikke krever utdanning utover ungdomsskolenivå. I Norge er det å ikke fullføre videregående skole den største risikofaktoren for både langvarig arbeidsledighet og en rekke andre levekårsproblemer. Denne typen klassifisering kan i seg selv være uheldig, advarer Øydgard. Det stempler ungdom som «drops-outs» eller «quitters», mens de i realiteten er «late finishers», for å låne begreper fra internasjonale studier.

David Engmo

En mer inkluderende skole

Når unge først har falt ut av utdanning og arbeid, viser forskning at det mest effektive er tett oppfølging over tid, som for eksempel individuell jobbstøtte (IPS).

– Det fungerer bedre å kvalifisere gjennom arbeid enn til arbeid, altså at man begynner å jobbe med en gang, med tett oppfølging, heller enn å gjennomgå opplæring med tanke på framtidig jobb, forklarer Øydgard.

Hun mener imidlertid at målet må være å forebygge at ungdom faller utenfor, heller enn å reparere med ulike tiltak rettet mot enkeltpersoner. Skal det lykkes, må vi slutte å forstå ungt utenforskap som resultat av svikt hos den enkelte og heller rette blikket mot samfunnsstrukturene som ligger bak, mener hun. Forskeren peker på en skole hun mener har et snevert normalitetsbegrep og et arbeidsliv som stadig krever mer utdanning og spisskompetanse.

– Enten vi snakker om gutter som ikke har funnet seg til rette på skolen eller unge jenter med psykisk sykdom, så er det viktig å forstå at problemene ikke begynte da de fylte 20 år. Som sosialarbeider vil jeg at vi skal forebygge dette, og da må vi begynne tidlig.

– Hvordan?

– Først og fremst må skolen utvide forestillingen om normaleleven. I dag er den altfor snever og langt unna å dekke det som er et helt naturlig mangfold. Barn som ikke passer inn i den forestillingen, for eksempel fordi de sliter med å sitte stille, stemples som problembarn. En mer aktiv opplæring settes inn som spesialtiltak, men det kunne jo like gjerne vært normalen.

Vanlig vs. spesial

Ufrivillig skolefravær øker, og ganske mange barn mottar en eller annen form for spesialundervisning. Igjen er Øydgard kritisk til å leite etter avvik hos den enkelte.

– Vi må heller spørre hvordan vi kan gjøre skolen og samfunnet mer inkluderende. Hva er galt med skolen og med samfunnet når det blir sånn? Vi trenger en debatt om vanlig versus spesial, også når det gjelder barn og unges helseplager. Hva er en vanlig del av livet, og hva er sykt? 

Skolen må i større grad sees som oppvekstarena, ikke bare som læringsarena, mener Øydgard. Hun gleder seg over at det nå skal etableres et nytt forskningssenter ved Nord universitet som ifølge pressemeldingen skal «frambringe kunnskap som skal brukes til å etablere en sosial beredskap som skal støtte barn og unge i sårbare livssituasjoner».

Forskningsrådet har lagt 30 millioner kroner i potten til senteret, som inkluderer flere fakulteter, Politihøgskolen, flere kommuner i Nordland og Mental Helse Ungdom. Øydgard og flere ansatte på universitet skal jobbe her, i tillegg til at det skal rekrutteres utenfra. Målet med det nye senteret er å forbedre profesjonsutdanningene og praksis, slik at de i større grad kan forebygge utenforskap. Det skal utvikles forskningsbaserte modeller for å samarbeide på tvers av fag, tjenester og sektorer.

Arbeid ikke best for alle

Hvis skolen blir mer inkluderende og bedre til å utjevne sosiale forskjeller, vil det ifølge Øydgard ha stor betydning. Men også arbeidslivet må endres hvis vi virkelig mener at alle skal med, påminner hun.

– I den politiske diskusjonen gjentas det at alle må bidra. Det krever at det legges til rette for et så bredt arbeidsliv at alle kan delta. Det har vi ikke nå. Vi kan ikke bare tro at alle kan kvalifisere seg inn i dagens arbeidsliv, ikke alle har forutsetninger for det, sier Øydgard.

Selv om langt flere både vil og kan delta i arbeidslivet, advarer hun mot å sette arbeidsliv som gullstandard for absolutt alle. Det bidrar til en evig runddans i tiltaksapparatet på vei mot et arbeidsliv der det uansett ikke er plass til deg.

– Hvis du for eksempel er psykisk syk og har vært det lenge, så er kanskje ikke arbeid første prioritet. Det viktigste er å komme dit at du har et så godt liv som mulig. For noen vil frivillig arbeid eller andre former for aktivitet være et bedre alternativ enn lønnsarbeid, avslutter Øydgard.

David Engmo