– Tjenestene må bli mer fleksible og kreative

Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Personer med utviklingshemming får ofte bestemme hvilken genser de skal ha på seg og hva de skal ha på brødskiva. De får veldig sjelden bestemme hvor de vil bo, hvem de vil bo sammen med og hvilke aktiviteter de vil drive med.

Idealer om selvbestemmelse møter motstand i rigide tjenester, viser forskningen til Sølvi Linde og hennes kolleger.

Linde er førstelektor på Høgskulen på Vestlandet. I ti år har hun forsket på tjenester til utviklingshemmede. Det gjør hun med stor ydmykhet. Selv om hun er utdannet vernepleier, har hun nemlig ikke jobbet i tjenestene etter endt utdanning.

– Det er jeg smertelig klar over. Så hvem er jeg til å kritisere praksis? Jeg har ikke følt disse utfordringene selv, men baserer meg på eksempler fra dem vi har intervjuet eller snakket med, sier Linde.

Før vernepleierutdanningen jobbet hun på Vestlandsheimen, en av de store sentralinstitusjonene. Der var selvbestemmelse og medvirkning fraværende, og hun har fortsatt bilder i hodet av tvang og vold mot beboere. Kanskje var det her interessen for utviklingshemmedes rettigheter ble sådd.

Etterlyser beslutningsstøtte

Oppmerksomheten rundt selvbestemmelse har økt, men begrepet beslutningsstøtte brukes for lite ute i tjenestene, mener Linde. Begrepet beslutningsstøtte kommer fra FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne og (CRPD).

– Brukermedvirkning betyr bare at du er sett og hørt, men ikke at beslutningen som tas er i tråd med det du ønsker. Beslutningsstøtte er et sterkere begrep, som handler om hjelp til å realisere ønsker. Personlig ønsker jeg at beslutningsstøtte skal brukes mye mer, sier Linde.

Eivind Senneset

Ansatte i skvis

Uansett hvilke begreper som brukes, er praksis viktigst, understreker hun. Og den er ofte ikke i tråd med idealene.

– Vi har intervjuet utrolig mange flotte tjenesteytere som opplever å stå i en skvis. De ønsker jo mer selvbestemmelse, men det drukner i hverdagen. Det handler både om ressurser og rutiner, forklarer Linde.

Selv om selvbestemmelse praktiseres langt oftere i hverdagens småting enn i de store livsvalgene, svikter det også her, ifølge Linde.

– For eksempel er det ganske mange som har bassengtilbud og ønske om å bade, men som ikke får det fordi ansatte oppgir å mangle badetøy eller ikke tåle klor, forteller forskeren.

Altså er det rom for å styrke selvbestemmelsen også innenfor dagens rammer, påpeker hun.

– Hva kjennetegner de som lykkes?

– Det handler om evne til fleksibilitet og kreativitet, at man tenker utenfor rutiner med vaskedager og handledager og for eksempel er villig til å jobbe en ekstra time for å kunne gå på kino. Ansatte må kjenne på en forpliktelse til faktisk å høre hva personene vil. Og de må reflektere rundt om de selv prøver å påvirke og i så fall hvorfor.

Må kjenne rettighetene

Alt dette forutsetter solid kompetanse. Ansatte må først og fremst kjenne til utviklingshemmedes rettigheter. De må også kjenne brukerne godt, ha gode evner til å kommunisere og være nysgjerrige på hvilke ønsker og drømmer de har.

I tillegg til fagkompetanse og evne til etisk refleksjon, trengs det arenaer for å diskutere og utveksle erfaringer, understreker Linde.

Retten til selvbestemmelse skal hele tiden balanseres mot plikten til å yte forsvarlige tjenester og unngå at personer skader seg selv eller andre. Her oppstår en rekke dilemmaer som ansatte ikke bør stå i aleine, mener hun.

– Godt miljøarbeid er lov

Kosthold er et typisk område der selvbestemmelse kan kollidere med faglig forsvarlighet.

Mens folk flest står fritt til å ta dårlige valg, kan personer med utviklingshemming i prinsippet tvinges til et sunt liv av personalet.

For andre kan aktivitet på internett være problematisk. Ikke alle forstår konsekvensene av å legge ut bilder og inngå i ulike nettverk.

Linde opplever at ansatte ofte vegrer seg for å gå inn i slike situasjoner fordi de er redde for å utøve tvang.

– Det blir ofte en handlingslammelse. Ansatte sier: Vi har ikke lov til å bruke tvang. Nei, men godt miljøarbeid er lov. Å advare mot skadelige konsekvenser er ikke tvang, det er informasjon, påpeker Linde.

– Mange gråsoner

Her er det et stort spenn av alternativer, fra å si klart «nei» til et vennlig «det er kanskje ikke så lurt».

– Det er mange dilemmaer og gråsoner. Dette er vanskelig, og det er derfor det er så viktig å ha arenaer for å reflektere og diskutere, sier Linde.

– Det kreves mye å lykkes med selvbestemmelse, og idealene kolliderer med rutiner og ressurser. Er det realistiske mål?

– Nei, det er ikke det, men vi skal holde idealene høyt. Og hvis vi skal lykkes, trengs det en voldsom opprustning av tjenestene.

– Hva skal til?

– Tjenestene må bli mer fleksible, og så må de gjøres mer attraktive, slik at fagfolk vil jobbe der. Vi må legge vekt på hvor spennende og faglig utfordrende det er å jobbe med personer med utviklingshemming, sier Linde.

Praksissjokk

I tillegg til vernepleiere, vil hun gjerne ha flere før-skolelærere og spesialpedagoger inn i tjenestene.

– Det er mye praktisk bistand og for lite læring i tjenestene, mener hun.

– Hva med vernepleierutdanningen? Er den god nok med tanke på hvor mye som kreves av kunnskap og refleksjon?

– Det er vanskelig å si hva som er godt nok, men vi jobber med å løfte interessen. Jeg underviser alle mine studenter i selvbestemmelse og beslutningsstøtte, og får veldig god respons på det. Men mange opplever nok et praksissjokk når de kommer ut i tjenestene.

– Si ja når du kan

Linde tror og håper at en ny generasjon tjenestemottakere også vil dytte tjenestene i riktig retning.

– De har i større grad enn før vokst opp i sin egen familie og gått på nærskolen. De vet mer om egne rettigheter, har forventninger om å bestemme selv og kan kreve sin rett. De vil kunne utfordre rigide tjenester.

– Har du noen råd til ledere som vil at tjenesten skal bli bedre på dette?

– Si ja når du kan og nei bare når du må. Det må gjennomsyre alt vi gjør. Det må utvikles en kultur som handler om at tjenesteyterne kjenner en forpliktelse til å støtte brukernes preferanser.