– Sorg og stigma er en farlig kombinasjon

Tekst: Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Foto: Hanna Skotheim

hanna.skotheim@lomedia.no

– Jeg har jobbet på rusfeltet i mange år, både som praktiker og forsker. Så stigma er ikke ukjent for meg. Men jeg ble slått over hvor kraftig og farlig det er og hvor sterkt det påvirker etterlatte etter narkotikarelatert død, sier Lillian Bruland Selseng.

Hun er førsteamanuensis på Høgskolen på Vestlandet og en av prosjektlederne i END (Etterlatte ved narkotikarelatert død). Det er et stort nasjonalt forsk-ningsprosjekt som startet på Høgskolen på Vestlandet i 2017.

Hvert år dør rundt 300 mennesker i Norge som følge av narkotikabruk. Likevel er det forsket lite på de etterlattes situasjon, både her i landet og internasjonalt. END-prosjektet beskrives som nybrottsarbeid med potensial til å forbedre helse- og sosialtjenestenes hjelp til etterlatte.

Stille sorg

Sorg er en vesentlig kilde til både sosiale problemer og helseproblemer, ifølge forskning. Når døden kommer brått og uventet og sorgen er lite anerkjent eller stigmatisert, øker risikoen for vedvarende problemer, påpeker Selseng.

Noen av dem som mister sine kjære på grunn av rus, opplever en stillhet som legger stein til byrden. De forteller forskerne om blomstene som ikke kommer og kondolansene som uteblir. En skolejente forteller at det var minnestund da en elev mistet broren sin i en ulykke. Da hennes egen bror seinere døde av en overdose, var det ingen markering på skolen.

«Bare en junky»

Andre etterlatte opplever at deres nære bli omtalt med generaliserende og stigmatiserende karakteristikker. Det brukes negative merkelapper som junky, kriminell, narkoman og egoistisk.

– Noen har fått kommentarer som at «hun/han var bare en narkoman og hadde ikke noe liv». Andre kommentarer anklager den døde og formidler at døden var selvvalgt og selvforskyldt; «det var et valg hun tok» eller «slik man reder ligger man».

En annen type kommentarer er kanskje ment som omsorg, men oppfattes ikke slik. Det kan være utsagn om at det nok var best at det gikk som det gikk, underforstått at det livet ikke var verdt å leve.

– Kommentarene er basert på myter og forestillinger om rusavhengige som «de andre», personer med egenskaper som forklarer rusbruken. De vitner om resignasjon, det ligger under at det ikke finnes noen vei ut av rusen. Det er ikke kunnskapsbasert, sier Sels-eng.

Forlenget sorg

I tillegg til nedsettende kommentarer fra andre, forteller mange etterlatte om selvstigma og skyldfølelse. De tror at andre tenker «hva er det egentlig med dere i den familien?».

Usikkerheten på andre mennesker kombinert med erfarte kommentarer både før og etter dødsfallet gjør at mange trekker seg tilbake. Dermed mister de den sosiale støtten som er så viktig i alle sorgprosesser. Da øker faren for ikke å komme videre i sorgsarbeidet, advarer Selseng.

Forlenget sorg kaller forskerne dette.

– Det er en komplikasjon som kan forebygges gjennom sosial støtte fra naboer, kolleger og lokalsamfunn. Det er vi ganske gode på i Norge, selv om vi synes død og sorg er vanskelig. Men det virker som vi er mer passive når dødsfallet er rusrelatert.

– Etterlatte etter selvmord forteller at folk unngår dem. Er det litt det samme her?

– På selvmordsfeltet opplever jeg at vi som samfunn har klart å bevege oss i retning av større åpenhet og mer empati. Vi må gå de samme skrittene på rusfeltet.

Anbefaler endring

Forskerne ser også på hvordan etterlatte etter narkotikarelaterte dødsfall opplever hjelpeapparatet. Her har Norge et godt utgangspunkt, mener Selseng. Hun viser til kommunale beredskapsplaner, kriseteam og en nasjonal veileder om psykososial støtte ved sorg og krise. Likevel tyder mye på at hjelpen ikke treffer så godt som den burde.

Forskerne er opptatt av at prosjektet skal føre til endring, og har etterlatte med som medforskere. Deres foreløpige anbefalinger til politikerne er at hjelpen må gå ut til alle. De fleste vil ikke selv klare å be om hjelp, så hjelpeapparatet må aktivt oppsøke etterlatte.

– Videre ønsker de at hjelpen er respektfull, kompetent og bredspektret, altså at den tar utgangspunkt i folks ulike behov.

– Finner dere stigmatiserende holdningene også i hjelpeapparatet?

– Vi finner lite av det i vår stigmaanalyse, men de etterlatte er sårbare for slike holdninger, og de kjenner på den utsattheten.

Ser på utdanningene

Erfaringskonsulentene i prosjektgruppa har spilt en viktig rolle gjennom hele forskningsprosessen, fra intervjuguide og rekruttering av informanter til analyse og formidling. END samler praktikere og etterlatte til en årlig konferanse, og utgir en podkast med ny episode hver måned.

Som et ledd i END er det startet en forskningssirkel, en gruppe bestående av forskere, etterlatte, representanter for frivillige organisasjoner og to kommuner, samt ansatte på helse- og sosialfagutdanninger. De skal se på hvordan ny kunnskap kan tas i bruk på sine ulike områder. For utdanningenes representanter er et sentralt spørsmål hva framtidas sosionomer og vernepleiere skal lære om det å miste noen på grunn av rus.

– Er utdanningene for dårlig på dette?

– Det er noe av det vi skal diskutere. Det er viktig at studentene får kunnskap om sorg som kilde til helse- og sosiale utfordringer, om hvordan man møter mennesker i krise, om hva som finnes av tilbud, og om stigma, sier Selseng.

– Et viktig fagfelt

Hun understreker at rusfeltet er et veldig viktig fagfelt for sosialt arbeid, og skulle ønske at rusrelaterte problemstillinger fikk mer oppmerksomhet på sosialfaglige konferanser og i tidsskriftene.

– Det er positivt at helserelaterte problemstillinger kommer fram, at rusavhengige har fått pasientrettigheter og legemiddelassistert rehabilitering. Men det må komme i tillegg til det sosialfaglige, ikke i stedet for. Det handler om dårlige levekår, utenforskap, manglende tilhørighet og alt vi er opptatt av innenfor sosialfaget, sier Selseng.

Hun er sosionom og har doktorgrad i sosialt arbeid og sosialpolitikk. Før hun gikk til forskningen, jobbet hun tett på mennesker med rusproblemer i et kollektiv.

– Jeg har opplevd å miste folk jeg var glad i, og jeg har selv erfart å ikke klare å følge opp etterlatte så godt som jeg burde. Jeg møter igjen mine egen refleksjoner i forskningen, sier hun.