– Ordene vi bruker i sosialt arbeid skaper problemer

Solfrid Rød

solfrid@lomedia.no

En gruppe bostedsløse kvinner som strevde med rus ble kjent med hverandre på en akuttovernatting i Oslo. De bestemte seg for å hjelpe seg selv til et bedre liv. I 2014 startet de sitt eget hjem i form av et boligprosjekt som de styrte som et borettslag. En frivillig organisasjon var villig til å finansiere prosjektet på én betingelse; det skulle følges av en forsker. Den forskeren ble Håvard Aaslund, en sosionom på vei inn i akademia.

Belastet begrep

Forskningsprosjektet skulle komme til å utfordre Aaslund på måter han ikke hadde forestilt seg. Kvinnene opplevde nemlig sosialarbeiderspråket som fremmedgjørende, undertrykkende og diskriminerende. De mente at ordet bruker er et negativt, belastet begrep som holdt dem fast i en passiv rolle. Dessuten var de ikke brukere i boligprosjektet. Dette var jo ikke en tjeneste som fantes, det var noe de skapte selv. Altså var de medarbeidere, beboere, entreprenører, forklarer Aaslund.

– De var veldig tydelige på at begrepene vi bruker i sosialt arbeid skapte barrierer. Det traff noe i meg, og det utfordret meg som forsker. Jeg skulle jo skrive om rusavhengige og bostedsløse, ord de altså opplevde som diskriminerende sier Aaslund.

Ord som bolig og bofellesskap ble også skrotet. Kvinnene ville, som folk flest, skape seg et hjem, ikke et botilbud. De ville ha arbeid, ikke aktivitet. Og de ville ha egenstyring, ikke medvirkning. Slik gikk det til at bruker ble prosjektmedarbeider, brukerstyring ble demokrati, aktivitet ble arbeid og botilbud ble hjem. Som en av prosjektmedarbeiderne sa: «Et hjem er der jeg slapper av. Der er det ingen terapeuter.»

Hanna Skotheim

Endret tittelen

Aaslund hadde søkt om opptak på doktorgradsutdanningen med tittelen Konstruksjon av brukerstyring i sosialt arbeid. Den ble endret etter protester fra prosjektmedarbeiderne. Våren 2021 forsvarte han avhandlingen Egengenorganisering blant husløse: Et aksjonsforskningsprosjekt om identitet og ressursmobilisering.

– Du var ikke opptatt av disse språklige barrierene i forkant av prosjektet?

– Nei, dette var noe vi ble opptatt av sammen.

Og det er slik Aaslund liker å forske, sammen med dem det gjelder, såkalt deltakende aksjonsforskning. I dette prosjektet samarbeidet han med prosjektmedarbeiderne om å utarbeide problemstillinger og tolke funnene. Sammen laget de lister over fyord og nyord.

Men Aaslund advarer mot å tro at det å bytte begreper er en slags trylleformel. Ordene kan ende opp med å gi veldig lite informasjon. Benevnelsen prosjektmedarbeider sier for eksempel ikke noe om kvinnene og deres historie.

– Ikke ordene i seg selv

Jakten på ord som ikke stigmatiserer kan også ende i uttrykk som er tunge å bruke, som for eksempel mennesker med et problematisk forhold til rusmidler. En av prosjektmedarbeiderne kommenterte det slik: «Ja, da får du ikke sagt mer den dagen».

– Det som er interessant er ikke hvilke ord det er lov å bruke og ikke, men hvordan ordene påvirker rollene vi har. Diskusjoner om språk var en prosess vi måtte gjennom for å se verden på en likere måte. Men det holder ikke å kalle noe for et hjem eller en jobb. Det må følges av noe mer konkret, sier forskeren.

På samme måte som fagtermer kan diskriminere og holde folk fast i roller, kan de også frigjøre, mener Aaslund. Som eksempel viser han til forskjellen på aktivitet og arbeid. Aktivitet gir assosiasjoner til å ha noe å gjøre fordi noen har bestemt at det er bra for deg. Ordet arbeid framkaller derimot bilde av en person som forsørger seg selv og kvalifiserer seg for en annen jobb i framtida. Om du jobber som renholder har du helt andre muligheter til å komme deg videre enn om du selger gatemagasiner. Det er en vanlig jobb, ikke noe du gjør fordi du har et vanskelig forhold til rusmidler.

Forsker med ungdom

Aaslund skulle egentlig studere litteratur, men først måtte han gjøre unna siviltjeneste i et lokalt tiltak drevet av Kirkens Bymisjon. Der fikk han sansen for nærmiljøarbeid for og med noen av dem som sliter i storbyen.

– Mange av de som jobbet der var prester, og det ville jeg ikke bli. Men så var det også en kul sosionom der. Plutselig fristet sosionomutdanning mer enn digre forelesningssaler på universitetet, forteller han.

Han var ferdig utdannet i 2004 og jobbet ti år i rusfeltet og på barnevernsinstitusjoner før han begynte å forske. Nå jobber han på OsloMet.

– Savner du å jobbe som sosionom?

– Ja! Det er derfor jeg driver med dette, sier Aaslund, og forteller om et nytt prosjekt som er helt i startfasen.

Det handler om å forebygge frafall i videregående skole. Sammen med ungdommer i en bydel i Oslo skal han forske på hvilke tiltak bydelen kan iverksette for å bidra til at flere fullfører.

Hanna Skotheim

– Aldri helt likeverdig

Aaslund erfarer at det er langt større interesse for aksjonsforskning nå enn da han startet med det. Kritiske røster vil innvende at denne type forskning er mindre troverdig enn annen forskning, men aksjonsforskning er i stor grad akseptert innen forskning om sosialt arbeid, ifølge Aaslund. Den største verdien ligger i at problemstillingene utvikles sammen med dem man forsker på, mener han.

– Så må man være klar over at det aldri er helt likeverdige roller, og vi har ulike interesser. Kvinnenes mål var jo ikke å forske, men å skape seg et hjem og bedre liv. I ungdomsprosjektet tenker jeg at ungdommene styrer hva vi skal finne ut av, mens jeg styrer hvordan vi tar prosjektet videre, forteller han.

Lite utbredt i Norge

Egenorganisering blant mennesker som er bostedsløse eller sliter med rus er lite utbredt i Norge sammenlignet med andre land. I Nederland finnes det selvdrevne shelters, og i USA er det både småhusbebyggelse og større teltleirer, forteller Aaslund.

– Burde det vært mer av det i Norge?

– Jeg tror det. Men det er ikke for alle. At det er lite av det i Norge henger selvsagt sammen med at vi har en velferdsstat. Det er få bostedsløse her sammenlignet med andre land, og de som er bostedsløse i Norge har en tyngre problembelastning.

– Hva kan hjelpeapparatet lære av boligprosjektet?

– At det er mulig, at den type ressurser finnes blant mennesker som hjelpeapparatet ofte behandler med utgangspunkt i at vi vet best. Og at språket vi bruker kan skape problemer for de vi skal hjelpe. Hvis vi hadde holdt fast på begreper som brukere og brukerstyring, kunne vi ikke realisert det prosjektet.

Hanna Skotheim